Liknende eksperimenter har vært gjennomført med pattedyr, og har vist hvor viktig rolle sosialisering spiller når det gjelder gjenkjenning av arter og påfølgende sosial og til og med seksuell orientering. (Det fins en god historie dokumentert (Hediger, 1950) om en elgokse alet opp av mennesker, som ble ville parre seg med eieren sin, istedenfor med elgkuen som det var meningen den skulle møte).

Valper, som er født blinde, døve og relativt immobile, er ved fødselen ikke helt i stand til å starte prosessen med å kjenne igjen arter. Et eksperiment angående dette ble utført ved Universitetet i Utrecht, hvor den ene halvparten av et kull nyfødte valper ikke fikk møte mennesker, mens den andre halvparten ble utsatt for menneskelukt intenst i bare 30 sekunder. Etterpå ble hele kullet holdt isolert fra menneskelig omgang i flere uker. Da kullet ble introdusert for mennesker, ble det imidlertid oppdaget at valpene som allerede hadde fått ferten av mennesker, foretrakk tydelig å undersøke menneskene framfor andre stimuli i miljøet. Valpene som ikke hadde tidligere erfaring med mennesker, viste ikke denne foretrekkelsen. I 1961 fastsatte Freedman, King og Elliot at den kritiske utviklingsperioden hos valper, med sosial og miljømessig omgang og evnen til utvikle sosiale forhold, starter ved alderen tre uker. Og det er nettopp på dette tidspunktet at valpen virkelig blir mobil og kan høre, noe som inntreffer samtidig med økt elektrisk aktivitet i hjernen. (Fox 1971)

Michael Fox, en forsker i adferd, oppdaget at tre uker gamle chihuahua-valper som ble oppfostret individuelt sammen med kull av fire uker gamle kattunger, etter tolv uker heller foretrakk selskap med katter enn med medlemmer av sin egen art. I tillegg ble fostermorens kattunger i stand til å forholde seg til hunder, mens kattunger som ikke hadde hatt valper i sitt kull, unngikk kontakt med hunder. Samme år kom Michael Fox med et mer avslørende eksperiment. Kull av valper ble delt inn i tre grupper: En gruppe ble oppfostret av mennesker fra fødselen av, uten noen som helst kontakt med andre hunder. Den andre gruppen hadde kontakt med et likt antall mennesker og hunder. Den siste gruppen erfarte bare å ha selskap med andre valper og moren. Da alle disse tre gruppene ble gjenforent, viste det seg at de valpene som bare hadde hatt kontakt med mennesker, foretrakk kontakt med de som var blitt oppfostret på samme måte. De som hadde hatt erfaring med både mennesker og hunder, foretrakk kontakt med valpene med samme erfaring, og de valpene som kun var blitt oppfostret sammen med andre valper, foretrakk kontakt med de som var blitt oppfostret på samme måte.

De testene som kanskje er av størst betydning, ble gjort i 1961 av Freedman, King og Elliot. Disse oppdaget at hvis valper blir holdt isolert fra mennesker og introdusert til mennesker ved forskjellige aldre, vil responsen deres til mennesker bli verre og verre jo eldre valpene er ved den første erfaringen med mennesker. Resultatene viser at hvis valpene blir introdusert for mennesker første gang ved alderen tre til fem uker, vil de føle seg sikre når de nærmer seg. Men de som møter mennesker når de er fem til syv uker gamle, vil vise økt engstelse. De valpene som får sin første erfaring med mennesker når de er ni uker eller eldre, vil vise total frykt. I 1968 konkluderte Scott med sin forskning på valper holdt isolert fra mennesker til de var fjorten uker gamle: ” Ved fjorten uker vil frykt- og fluktinstinktene ha blitt så sterke at enhver valp som er oppfostret i slike omgivelser, vil oppføre seg som et vilt dyr.” Freedman, King og Elliot oppdaget også at valper som erfarte menneskelig selskap for første gang ved en alder av fjorten uker, aldri utviklet en positiv tilnærming til menneskene.

Så langt har forsøkene som er nevnt, dreid seg om aspekter ved sosialisering, men hva med tilvenning, for eksempel miljømessig stimuli framfor sosialt samspill? Det er blitt gjort eksperimenter for å avsløre en valps mest påvirkelige periode for tilvenning. For eksempel ble valper oppbevart i omgivelser fritt for stimulering. Valpene ble plassert i et testområde med varierte gjenstander i kun en halvtime, ved alderen fem, åtte, tolv og seksten uker. Man fant ut at disse valpene ble mer og mer ivrige etter å utforske gjenstandene og utviklet seg til å foretrekke mer kompleks stimuli. Men valper som ikke ble plassert i testområdet før de var over åtte uker gamle, hadde heller en tendens til å trekke seg tilbake fra gjenstandene framfor å utforske dem. Og de valpene som ikke fikk erfaring med testområdet før de var tolv eller seksten uker gamle, ble oftere rammet av frykt (Fox 1971). Disse resultatene er i samsvar med resultatene fra sosialiseringstester, og forsterker teorien om at det er i en helt avgjørende periode at valpen trenger et stimuli-rikt miljø og sosialt samspill.

Forsøk har også vist at valper som erfarer stressende situasjoner tidlig i livet, får en påfølgende bedre kapasitet til å takle spenninger. De som ikke får erfare stressende situasjoner i ung alder, reagerer verre på stress etter hvert som de eldes (Fox). Dette må være betydningsfullt for alle som er interesserte i hundetrening, da det er grunnleggende for suksessen av treningen at hunden er i stand til å takle stress og har en positiv reaksjon til sammensatt påvirkning og situasjoner. Stress hemmer læring, og trening krever at hunden kan bearbeide sammensatte påvirkninger.

En kan spørre seg hvorfor valpen utvikler en frykt-reaksjon, når den ikke har opplevd en episode som framkalte frykt som den forbinder med den ukjente stimulansen. Svaret er at ville dyr, og spesielt ulven, som den tamme hunden er i familie med må være oppmerksomme på eventuelle farer. Dette betyr at de må behandle alt som de ikke allerede kjenner til, som potensielt farlig. Ulveunger har derfor bare noen uker på seg til å utvikle en positiv forbindelse med sin egen rase og til miljøet rundt seg, ettersom de blir mer og mer varsomme med ting og situasjoner de ikke har vært ut for tidligere. Dette redder dem fra ubekymret å prøve å undersøke f. eks en slange. Problemet som den tamme hunden har, er at den trenger å bli kjent med et enormt antall påvirkningsfaktorer på veldig kort tid, for slik å bli i stand til å leve i og å takle mangfoldet i vår verden.

Hvilke praktiske tilføyinger har vi for å bekrefte forskningen? (Guide Dogs for the Blind (Førerhunder for Blinde) var fram til 1956 avhengig av å få overta voksne hunder som de tok inn til prøve, for å opprettholde et visst antall hunder de hadde inn til trening. Suksessen med disse hundene var på mellom 9 og 11 %, og det ble innsett at dette kunne bli forbedret hvis foreningen kunne organisere oppfostring av valper. Disse valpene ble kjøpt og plassert i private hjem ved alderen 10-11 uker. Ting ble forbedret, men resultatene var ikke gode nok. Det var Derek Freeman som presset på for å få valper plassert i private hjem ved en tidligere alder. Dette for å optimere sosialiseringen og tilvenning i løpet av den utsatte utviklingsperioden. Derek hadde stor tro på Scott og Fullers arbeid, og han hadde stor tro på nødvendigheten av tidlig sosialisering og tilvenning, når man skal fostre opp hunder som er best i stand til å overleve og prestere i verden som helhet.

·    Gruppe B: De som er beholdt i hjemmet til den nye eieren til valpens vaksinasjonsprogram er fullført. Ofte i lang tid etter den mest påvirkelige fasen.

 

Gruppe	Antall hunder	Alder ved plasserin til nye eier	Valpens miljø
A	4	Opp til 10 uker	Låve eller skur
	6	10-12 uker	Kennel eller lignende
	16	12-16 uker	Kennel eller oppdretters hjem
	15	Over 16 uker	Kennel eller oppdretters hjem
B	38	6-12 uker	Beholdt i den nye eierens hjem til fullført vaksinasjon, ofte etter 16 uker gammel

Av valpene i gruppe A, må vi ta med i beregningene at oppdrettere noen ganger ikke finner egnede hjem fort nok. Når det er sagt, er det uheldig at noen oppdrettere finner de fleste familier uegnet til å ta seg av en valp når den er 6 uker gammel. Og det er vanskelig å se hva som plutselig gjør familiene velegnet når valpen er 8, 10 eller 12 uker gammel. Alt for ofte, uten at de er klar over skaden de gjør, beholder oppdrettere valpene langt inn i, og noen ganger over, den mest påvirkelige sosialiserings- og tilvenningsfasen. Dette gjør de for at de skal få tid til å velge hvilken valp eller valper de ønsker å vise fram, før de lemper resten over til intetanende personer. I utgangspunktet er det ikke noe galt i at oppdretteren beholder en valp så lenge som han vil, så lenge han systematisk forsikrer at hver valp på en skikkelig måte blir individuelt sosialisert og tilvennet. Hver eneste valp må lære seg å takle miljøet uten støtte fra resten av kullet sitt og fra andre hunder. Selv om dette er mulig, er det i realiteten veldig tidkrevende.

I gruppe B bidro gjennomføringen av vaksinasjonsprogram til et økt antall psykisk forstyrrede valper. Dette ble imidlertid gjort i ånden av valpens psykiske velvære. På 1950-tallet viste en forsker ved navn Baker, at inntil alderen 12 uker, hadde 98 % av valpene mistet sin morsarvede immunitet mot infeksjoner. Dette betydde at hvis valper ble vaksinert ved alderen 12 uker, ville vaksinasjonen raskt bli tatt opp i kroppen. For å forsikre seg om at valpene i mellomtiden ikke ble utsatt for smittekilder, måtte de isoleres i eierens hjem til de minst var 12 uker gamle, og vanligvis i to eller flere uker etter det. Nok en gang var det Derek Freeman som var foregangsmann. Han hadde skjønt behovet for å sosialisere og tilvenne valper i løpet av den mest påvirkelige fasen, dvs fra 6 uker og framover, men selvfølgelig måtte han forsikre at valpene var beskyttet mot infeksjon. Etter konsultasjon med Welcome Guide Dogs for the Blind (Førerhundforbundet), utviklet de en politikk hvor de systematisk vaksinerte alle valper ved alderen 6 uker, for så og gjenta vaksinasjonen i intervaller for å dekke de som fremdeles hadde så høy morsarv-immunitet at vaksinasjonen ikke virket første gang. Dette fjernet behovet for den første framgangsmåten de brukte, som var å ta blodprøve av hver tispe.

Nå har vi sett på de teoretiske aspektene ved tidlig sosialisering og tilvenning. Hva er så teknikken som trengs for å oppnå det?

I stedet for at sosialisering og tilvenning blir en vilkårlig affære, som ofte er tilfelle, burde valpens erfaring med miljøbestemt påvirkning bli tillagt så systematisk som mulig, for å forsikre at den har størst mulig sjanse til å utvikle et sunt temperament og evnen til å fungere under alle omstendigheter. Et stort ansvar ligger hos oppdretteren. Det er selvfølgelig oppdretteren som velger den genetiske sammensetningen fra mor og far, som best egner seg til å produsere valper med godt temperament. Oppdretterens rolle fortsetter i det øyeblikket valpen er født, da den skal bli vant til oppdretterens håndtering og lukt. Etter hvert som valpen og resten av kullet blir en gruppe, bør valpene ha økt sosialt samvær med oppdretteren og andre mennesker. Hvis oppdretteren f eks er kvinne, og hun er den eneste eller nesten eneste menneskelige kontakt valpene har, er det sannsynlig at valpene blir mindre veltilpasset i forhold til menn og barn. Det er derfor fornuftig å invitere menn og barn inn i hjemmet for å se og ha omgang med valpene, spesielt hvis valpene fortsatt bor hos oppdretteren etter at de er 6 uker gamle. Og selvfølgelig er det viktig å følge veterinærens råd om hygiene.

Å ta seg bryet med å forsikre en tidlig og omfattende sosialisering er i oppdretterens beste interesse. For eksempel klager mange kvinnelige oppdrettere om at hunden deres ikke viser sitt beste framfor en mannlig dommer, fordi den til en viss grad flykter menn p.g.a. mangel på sosialisering. Dette kan til tider føre til engstelig oppførsel. Når en mannlig dommer er i visningsringen og stirrer på hunden og prøver å ta på den, er det ikke så rart at hunden ikke helt kan takle det. I løpet av årene har jeg sett noen ekstreme eksempler på dette problemet. Ett tilfelle handler om en Great Dane valp, "Hamlet", som ble alet opp av en kvinnelig oppdretter som bodde alene og som bare hadde kvinnelige besøkende. "Hamlet" ble solgt til en eldre dame som bodde alene i et grisgrendt strøk. Etter ca 20 uker klarte ikke damen lenger å takle den store hunden, så "Hamlet" ble omplassert til en ung familie i en forstad. Jeg besøkte ham to uker senere. Nærværet til kvinnen i familien taklet han perfekt, og han var heller ikke for nervøs i forhold til barna, som var henholdsvis 5 og 7. Men han var livredd mannen i familien. Så snart mannen kom inn i et rom hvor "Hamlet" oppholdt seg, gjemte hunden seg under møblene. Hvis mannen i det hele tatt kom for nære, eller til og med bare gikk forbi hunden, ville den reise hodet og glefse etter ham som en havål før retrett. Uten behandling var det også umulig å få "Hamlet" til å gå utenfor hagen og rundt omkring i det rolige boligstrøket, da han rett og slett falt sammen i nervøsitet.

Det er ikke bare viktig for oppdrettere å sosialisere valpen i deres forvaring, men de må også la valpen få erfaring med miljømessig påvirkning. Det virker f eks begrensende at valpen ikke kan forlate oppdretterens eiendom de først 6 ukene, men en valp som har hatt regelmessig erfaring med tv-apparat, støvsuging osv, vil takle verden bedre enn en valp som er blitt stengt inne i en kennel eller et rom. Videokassetter med miljømessig påvirkning kan også lages og spilles av. Slike metoder kan være hjelpsomme hvis en eldre valp er syk, eller av en eller annen grunn ikke kan bli tatt med ut av hjemmet.

Gode oppdrettere vil ta ansvar for å gjøre nye eiere kjent med prinsippene for sosialisering og tilvenning samtidig som de tar for seg anbefalt diett osv.

Det er en god idé for oppdretterne å forsikre seg om at de fremtidige eierne har nok tid og føler nok forpliktelse til å fortsette sosialiserings- og tilvenningsprosessen. Hvis de ikke gjør det, og valpen utvikler et mindre sunt temperament, er det stor sannsynlighet for at ansvaret blir lagt hos oppdretteren.

Kommende hundeeiere kan maksimere mulighetene for å sosialisere og venne til valpene ved å overta dem ved 6 uker. Da skal de allerede ha organisert skikkelig vaksinering med en veterinær. Selvfølgelig vil det ikke føre til katastrofe hvis man ikke tar over valpen ved nøyaktig 6 uker, men jo senere valpen blir overtatt, jo mer kvalitetstid mister man, og jo mindre sjanse er det for at valpen vil utvikle et sunt temperament. Til en viss grad blir dette balansert av hvor mye sansestimulering oppdretteren har gjennomført. En valp som blir overtatt fra en kaotisk, bråkete husholdning har mindre sjanser til å utvikle frykt enn en som utelukkende er blitt holdt i kennel. Hvis en valp er blitt oppalet i et miljø fritt for stimuleringer, f eks. i et fjøs eller i en stille kennel, vil det bli vanskelig å starte sosialisering og tilvenning ved 6 uker.

Den fremtidige overtakeren av en valp kan sjekke om en viss sosialisering og tilvenning har funnet sted. Det ideelle er å finne en oppdretter som vil la den nye eieren fa se valpene og moren i deres boforhold før valpen er 6 uker og overtakelsen skal skje. Å stille spørsmål vil avsløre om oppdretteren har tenkt på valpenes behov for miljøbestemt berikelse. Men selve beviset er å se på valpene og deres reaksjoner. De bør se ut til å være veltilfreds og sikre. Noen enkle tester; som å klappe i hendene, miste ned bilnøklene osv, vil gjøre den kommende eieren i stand til å antyde hvor godt tilvennet valpene er, ved å observere om de flykter fra lydene eller vil undersøke dem. En mild reaksjon som raskt går over, er den ideelle reaksjonen på lydene. Mest avslørende er valpenes respons på nærværet til fremmede mennesker, som for eksempel den nye eieren. Valpene bør være villige til å nærme seg og undersøke de besøkende, og de bør la seg bli håndtert av dem.

Fremtidige eiere bør også observere atferden til valpenes mor og alle andre hunder som er i nærheten av valpene. Hvis valpene har vokst opp i selskap med en nervøs eller aggressiv hund, kan de ta etter og kjenne frykt og være aggressive. Det vil da være lurt og se seg etter en valp et annet sted. Det er blitt skrevet mange håndbøker om hvordan man skal velge ut én spesiell valp fra kullet; dette emnet er ikke behandlet i dette kapitlet. Likevel vil jeg anbefale å vurdere flere punkter og at kommende hundeeiere handler med hodet og ikke med hjertet. Hjertet kan heller ta over etter at valget er tatt.

Hvis du skal ta over en valp, eller du som oppdretter selv vil beholde en valp, er det mye å ta hensyn til, sånn som renslighet, forhindre tygging og hvordan du skal få en god natts søvn. I omveltningen må det bli satt av tid til å tenke på de beste situasjonene for sosialisering og tilvenning av valpen din. Disse rådene burde hjelpe:

Ting som kan gjøres hjemme

·    Besøkende: Gjør valpen din vant til mange besøkende av begge kjønn og alle aldre. Dette vil utvikle den sosiale erfaringen og hjelpe til å holde den territoriale atferden lett å styre senere i livet. Sørg for at de besøkende bare håndterer valpen etter at den har kommet over den første entusiasmen, og forsøk å hindre at valpen utvikler en høyrøstet måte å hilse på.

·    Barn: Gjør valpen din vant til å bli håndtert både av dine egne og besøkendes barn, men ikke la dem plage den eller behandle den som et leketøy. Du må ha oversikt over situasjonene. Organiser regelmessige møter med noen som har baby, spesielt hvis du planlegger å danne familie. Dette vil hjelpe til å overkomme de vanlige bekymringene for hvordan hunden vil reagere på den nye babyen og smårollinger.

·    Foring: La valpen din bli vant til å bli foret av både deg og andre familiemedlemmer. Dette vil lære den at ingen av dere er truende, og det vil forhindre at den blir aggressiv når det gjelder mat senere i livet. Det er derimot ikke lurt å lære valpen din at du kan ta fra den maten når den spiser, da dette kan føre til en defensiv atferd senere i livet.

·    Kjemming: Kam valpen din hver dag, selv om pelsen ikke ser ut til å trenge det. Dette vil gjøre valpen vant til å bli håndtert omstendelig og vil hjelpe til med å forhindre utviklingen av en dominant atferd.

· Dyrlegeundersøkelser: Undersøk hver dag valpens øyne, ører, tenner, løft opp beina og sjekk potene, og sjekk under halen. Når valpen er blitt vant til dette, kan du la andre gjøre det samme (det gir et godt samtaleemne ved middager!) Hensikten med disse undersøkelsene er å tilvenne valpen en dyrlegeundersøkelse, noe som er veldig viktig, spesielt hvis det skulle oppstå situasjoner hvor førstehjelp er nødvendig.

      ·    Huslige syn og lyder: La valpen din erfare huslige sysler, som støvsuging, sentrifugering,          osv. men ikke gjør noen stor sak ut av det. Valpen bør bli vant til det etter hvert,
     uten å bli stresset.

·      Postmannen, melkemannen etc: Bær valpen din og møt disse personene så ofte som mulig. Hvis valpen din lærer dem å kjenne og like dem, og enda viktigere; lærer at de ikke løper unna hvis den bjeffer, er det mye større sjanse for at den ikke vil vise territorial aggresjon mot dem når den vokser opp. (Mange hjem må hente posten sin på postkontoret, fordi postmannen nekter å bringe posten pga hundens atferd.)

·    Katter: Hvis du har en katt, så la valpen din få møte den. Sørg for å ha valpen under kontroll, og belønn den for ikke å bjeffe og plage katten. Sørg for å ikke urolige katten, da den kan kløne valpen. Å bære katten i en kattebeholder like utenfor valpens område, slik at den ikke når katten, kan være en brukbar metode for introduksjon, med liten sjanse for en uhyggelig hendelse. Dette kan gjøres igjen etter noen dager, sånn at både katten og valpen kan bli komfortable i hverandres selskap.

·    Andre hunder i hjemmet: Hvis du allerede har en hund, så la den og den nye valpen møtes i hagen. Så snart den eldste hunden begynner å akseptere valpen, bør de to få bli kjent med hverandre uten for mye innblanding fra deg.

·     Forhindre lekebiting: I flokk blir leken gjerne fysisk blant valpene, og de plager de voksne hundene med å bite i ørene, halen osv. Når de er helt unge, får valpene gjøre hva de vil, men når de vokser opp, blir de voksne hundene og også søsknene i kullet mindre tolerante, spesielt pga de skarpe tennene. Ved 18 uker lærer valpene at glefsing og lekebiting er tabu, og overtredelse vil raskt bli fulgt av reprimande. Når en valp kommer inn i en familie, er denne læringsprosessen vanligvis ikke helt komplett. Da må familien forsette der valpens mor slapp.

 

Hvordan gjør man dette?

Alltid når en valp bruker tennene i en lekesituasjon, bør personen reagere med et skarpt "NEI!", og høres ut som om han ble virkelig skadet. Han bør så gå vekk og ignorere valpen i ca fem minutter. På denne måten lærer valpen:

a)   å begrense hvor hardt den biter i både lek og alvor

b)   at biting ikke er den rette måten å fa oppmerksomhet på

·      Båndtrening: Forbered valpen din på å gå i bånd ved å la den prøve det ut i hagen. La den bli vant til halsbåndet.

·     Være alene: Sosialisering er veldig viktig, men det er også viktig å lære å være alene. Valper som ikke er vant til å være for seg selv regelmessig, har større sjanse til å lide av separasjonsangst
(f eks bli engstelig når den er separert fra eieren) i voksen alder. De tre symptomene for separasjonsangst er destruktivitet, vedvarende uling eller bjeffing og at de gjør fra seg ukontrollert.

For å hjelpe til å forhindre at valpen din skal lide av dette veldig vanlig syndromet, må du la den være alene (f. eks alene i huset) i over en time de fleste dager, helst i det området hvor den sover om natten. Dette bør ikke være i ditt soverom, da det kan føre til separasjonsangst og andre problemer hvis valpen sover der.

For din valps sikkerhet og for å forhindre at den gjør fra seg på upassende steder og tygger på ting, bør du sørge for at dette området er "tyggesikkert" og fritt for ledninger etc. Du må kanskje bygge eller kjøpe en innhegning. Innendørs kennel er ofte brukt og er enkle å få tak i. Gi valpen din ting å tygge på, som f eks tyggebein fra dyrebutikken, og gi den friskt vann.

I begynnelsen burde du venne valpen din til at du sitter i et annet rom, med døren åpen.

Etter en stund kan rutinen utvides med å lukke døren. Så snart valpen din aksepterer dette, kan du begynne å forlate huset; f.eks gå til naboen på kaffebesøk. Utvid gradvis tiden du er borte, til du er borte regelmessig i over en time. Ikke gå tilbake hvis du hører valpen din skrike. Kom tilbake når det er stille. Hvis valpen din tror at den kan skrike deg tilbake, vil den aldri akseptere å være alene.

Vær bestemt når du skal gå ut og når du kommer tilbake. Hvis du klapper valpen din før du drar, vil du gjøre den urolig og gi den lyst til å være sammen med deg hver gang du vil at den skal akseptere at du er borte. (Det finnes ikke noe hundespråk for "ha det, ser deg senere". All kontakt betyr "kom igjen!") For mye kjæling når du kommer hjem gjør ensomheten når du er borte større.

Ting som kan gjøres borte

Oppsøk alle forskjellige miljøer som du kan tenke deg vil hjelpe valpen din til å bli »bombesikker». Start med roligere steder og tinn gradvis travlere steder.

·     Gaten: Utsett valpen din for lyden av trafikk og mennesker som beveger seg. Start i rolige sidegater og bygg gradvis opp til travle gater.

·     Samlings steder: Alle miljøer hvor mennesker pleier å møtes for å sitte og prate er brukbare, slik at de far tid til å interessere seg for valpen din og håndtere den.

·      Lekeplasser: Dette er helt klart et bra sted for å møte mange barn (men hør med dyrlegen om ormkurer før du lar valpen ha kontakt med barn.) Barn bør ikke snakke med fremmede, så gjør avtaler med foreldrene deres først. Start med noen få barn og kontroller entusiasmen deres for å forhindre at valpen blir overveldet, noe som lett kan skje.

·     Bilen: Mye bilkjøring vil gjøre valpen din vant til det, og forhindre bilsyke. Ikke la valpen sitte i framsetet eller på fanget til noen. Gjør den vant til reising i det området den vil oppholde seg som voksen.

·     På landet: Gjør valpen din vant til synene, lydene og luktene på landet og av kyrne.

·      Båndtrening. Så snart dyrlegen har sagt at valpen din kan gå i bånd i stedet for å bli båret, fortsett som før, men gå tilbake til å bruke rolige områder, gå så gradvis over til travle og bråkete områder igjen. Tenk på forhånd over hvilke uvanlige steder du kan venne valpen din til. F.eks vindeltrapp, vibreringen på stasjonsplattformer når toget kommer, eller bevegelsene på tog, busser og heiser. På landet kan du la valpen gå i bånd og gi belønning for å holde seg til deg og ignorere buskapen.

 

Sosialisering med andre hunder

Å ta en valp fra moren og resten av kullet ved 6 uker, er ideelt når det gjelder sosialisering med mennesker, men sosialiseringen med andre hunder stopper. Som vi allerede har snakket om, vil sosialiseringen ta av, noe som betyr at man må følge visse steg for å forsikre at prosessen med å lære å omgås andre hunder skal fortsette, for å unngå å få en feiltilpasset hund. Sosialisering med andre hunder betyr likevel ikke at valpen din skal få gå amok sammen med andre hunder i parken. Hvis de andre hundene ikke er skikkelig sosialisert selv, kan samspills- og kommunikasjonsferdighetene være dårlige, noe som ofte kan resultere i misforståelser og aggresjon. Denne type sammenstøt kan resultere i at valpen lærer å bli aggressiv mot andre hunder. Hvis du drar til en hvilken som helst bypark en søndag ettermiddag, vil du få se mange hunder som ikke går sammen fordi de rett og slett ikke kan kommunisere skikkelig.

For å utvikle valpens forhold til andre hunder, er det veldig viktig for eierne og opp søke og gå på en av de mer og mer populære valpesosialiseringskursene, selv om det betyr at man må reise et stykke for å komme dit.

 

Til slutt; hva skal du gjøre hvis valpen viser frykt under sosialiseringstilvenningen?

a)   Ikke overreager. Hvis du forsøker å berolige en valp, kan det forsterke frykten dens, da den vil se på din beroligelse som din engstelige reaksjon på den tingen som skremte valpen. Som "flokkleder" bør du opptre uanfektet og ubekymret for å sette et eksempel.