Kyūdōhistorie

6. Zenbueskyting eller kyūdō?

Det nevnes gjerne som en selvfølge at japanske kampkunster generelt er påvirket av zenbuddhismen. Spesielt kyūdō regnes ofte for å være mer en rituell-religiøs praksis enn en stridskunst og av og til kan man få inntrykket at den er nesten identisk med zen.

Faktisk er hele konseptet «zenbueskyting» hverken tradisjonelt eller opprinnelig japansk. Det oppsto da Eugen Herrigel (1884-1955), en tysk filosofiprofessor som lærte kyūdō i Sendai fra 1926 til 1929, i sin kjente bok «Zen in der Kunst des Bogenschiessens» fra 1948 («Zen i bueskytingens kunst»), feilinterpreterte sin lærer AWA Kenzo (1880-1939).

AWA Kenzo (1880-1939)

Eugen Herrigel (1884-1955)

Misforståelsen har flere årsaker:

• Herrigel var svært interessert i zenbuddhismen som en parallell til kristen mystisisme (Meister Eckhart), og han ønsket å se kyūdō som en vei til zen. Direkte kontakt til zenbuddhistisk meditasjonspraksis fikk han derimot ikke, selv om han leste mye om zen.
• Kommunikasjonen mellom Herrigel og AWA Kenzo foregikk via en tolk fordi Herrigel ikke kunne japansk. Tolken valgte ofte å gjengi uforståelige utsagn av AWA på en tilsynelatende passende, men nokså sterk redigert måte. En sentral episode («skuddet i mørket») skjedde da tolken ikke en gang var tilstede. Herrigels utførlige gjengivelse av AWAs forklaring ved denne anledningen er altså ikke basert på faktisk språklig kommunikasjon og i strid med det AWA Kenzo selv senere sa om saken.
• Uforståelige utsagn var på den andre siden en konsekvens av at AWA Kenzo på denne tiden ikke lenger representerte tradisjonell kyūdō og heller ikke Honda Toshizanes moderne stilretning, men hadde gått over til en privat, religiøs interpretasjon. Han hadde til og med (og tross alvorlig kritikk fra mer tradisjonelt innstillte kyūdōlærere) grunnlagt en egen organisasjon, Daishadōkyō (大射道教 «læren av skytingens store vei»), for å fremme bueskyting som religion. Denne nye esoteriske ideologien var ikke basert på zenbuddhismen, AWA Kenzo har etter alt å bedømme ikke praktisert zen.

Herrigels "zenbueskyting" er altså ikke bare ett, men to skritt vekk fra tradisjonell kyūdō: Den er en feilinterpretasjon av en særegen, ikke-tradisjonell kyūdōoppfatning. Som en arbeidshypotese kunne man gå ut fra at dette også er en vesentlig kilde til den generelle påstanden om at all kampkunst "egentlig" er dypt påvirket av zen. Den allminnelige ideen om at zenbuddhismen var «samuraienes religion» er i hvert fall historisk feilaktig, uansett hvor plausibelt dette kunne virke i etterkant. I den grad bushi i det hele tatt var tilhengere av buddhismen, valgte de som befolkningen ellers i mye større grad esoteriske sekter som Shingon shū (真言宗) eller folkelige bevegelser som Jōdo Shin shū (浄土真宗, «det rene landets sanne skole», en legmannsbevegelse som fortsatt er en av de største buddhistiske retningene i dagens Japan).

På den andre siden var buddhismen datidens mest fremskredne psykologiske teori og ved siden av shintō og neokonfucianisme en vesentlig del av den kulturelle bakgrunnen for all stridskunst. Derfor finnes det i klassiske kyūjutsuskrifter faktisk enkeltformuleringer om bueskytingens mentale aspekter som siterer (zen-)buddhistisk litteratur. Eksempler er konseptet av den drepende og den livgivende buen (殺人弓と活人弓の事 satsujinkyū to katsujinkyū no koto) i Heki ryū yumi mokuroku, eller ideen om opphøret av den reflekterende tenkningen (無念無想 munen musō) i det øyeblikket skuddet løsnes som beskrives i Hika, en samling av læredikt som tilskrives Heki Danjo. Men dette har ingenting å gjøre med Herrigels uhistoriske og fiktive "zenbueskyting".

Det mentale (eller, hvis man vil: åndelige) aspektet i kyūdō, som er frukten av mange års hengiven øvelse på høyt teknisk nivå, kalles tradisjonelt for 弓の心 yumi no kokoro, "buens hjerte/sinn". Ikke en gang fremskredne lærere snakker mye om dette, dels på grunn av dens private natur, men også fordi spekulasjon om erfaringer man selv ikke har gjort snarere er i veien for å gjøre fremskritt i øvelsen. Nettopp i denne vektleggingen av konkret, regelmessig og hengiven praksis uten pseudointellektuell tomprat og pretensiøs forfengelighet kan man gjerne se en parallel til en holdning som er typisk for zenbuddhismen, men også andere øvelsesveier.

Slike analyser har vært del av Herrigelresepsjonen i det interesserte kyūdōmiljøet i lengre tid. For eksempel var dette ett av temaene på det 1. Internasjonale Kyudosymposion i Hamburg i 1994. En av deltagerne, Prof. YAMADA Shoji, som selv er en aktiv og kompetent kyūdōka, skrev senere en artikkel som ble utgitt i engelsk oversettelse i Japanese Journal of Religious Studies, Spring 2001, 28/1-2. Han presenterer diskusjonen med en utførlig dokumentasjon. Teksten kan lastes ned under

http://www.nanzan-u.ac.jp/SHUBUNKEN/publications/jjrs/pdf/586.pdf

En identitet av kyūdō og zen kan altså ikke begrunnes med enkelte berøringspunkter. Dette betyr dog ikke at kyūdō i dag ikke kan forståes og utøves som en zeninspirert øvelse, siden så å si alt (inkludert å sitte stille, rense doen eller vaske opp) kan tjene som en slik øvelse. En tradisjonell oppfatning eller "bedre" kyūdō er det dog ikke, og det spørs om ikke mer ydmyke gjøremål som nettopp oppvask egner seg bedre for zenbuddhistisk øvelsespraksis.

Den som er interessert i meditasjonsøvelse i zenbuddhismens tradisjon (zazen), kan for eksempel henvende seg til Rinzai Zen Senter Oslo, Norges Soto Zen Buddhist Orden i Kristiansand eller Zen Fredrikstad.