Kyūdōhistorie

4. Tidlig kyūdō

Buen ble fortsatt brukt til jakt og seremonier ved hoffet, og mistet heller ikke fullstendig sin militære betyding. Samuraienes utdannelse omfattet (i hvert fall som ideal) også under Tokugawaperioden alle tradisjonelle stridskunster. På denne måten forble den skytetekniske, psykologiske og eksistensielle kunnskapen som hadde blitt vunnet over århundrer i slagmarkens kyūjutsu fortsatt relevant og levende. Med dette som fundament ble kyūjutsu som første stridskunst til en øvelsesvei for samuraiene. Rundt 1660 preget Morikawa Kōsan begrepet kyūdō, som brukes allment idag.

Også sportslige konkurranser ble meget populære under Tokugawatiden, det mest berømte er vel tōshiya (通し矢) på området av Rengeō-in (蓮華王院本堂) i Kyoto, en buddistisk tempel av Tendai-sekten. Utfordringen er her å skyte flest mulig piler innen et helt døgn og under nokså spesielle omstendigheter: Utøverne satt på den vestlige verandaen til Sanjūsangendō (三十三間堂, «de 33 nisjers halle»).

Sanjūsangendō, vestveranda

Pil i taket

For å nå målet enden av den 118 meter lange, men bare 5 meter høye verandaen brukte man lette piler og en spesiell skyteteknikk som tillater det å skyte med en flat bane og minst mulig anstrengelse. Det var spesielt Hekigrenene Chikurin Ha og Sekka Ha som beskeftiget seg med denne teknikken. I 1686 opprettet den bare 22 år gamle samurai Wasa Daihachiro en til i dag uovertruffen rekord med 8133 treff av 13053 skudd.

Etter Mejirestaurasjonen (1868) ble samuraiene som klasse avskaffet og fra 1876 var det forbudt å bære sverd. Også utøvelsen av stridkunstene ble midlertidig forbudt, men enda tyngre veide vel at den ble umoderne - vestlig kultur utøvde en stor fascinasjon og fortrengte den gamle levemåten. Slik forsvant en stor del av den gamle kyūjutsu/kyūdō-tradisjonen.

Ved slutten av det 19. århundret blandet HONDA Toshizane (1836-1917) fra Heki Ryū Chikurin Ha skyteteknikken og seremonielle aspekter fra forskjellige skoler og grunnla sin egen hybrid stil som etter hans død ble kjent som Honda Ryū. Denne stilen ble etterhvert populær og det sies at den har reddet kyūdō fra utryddelsen. Den er også grunnlaget for den moderne shōmen-stilen som ble utviklet etter den andre verdenskrig og som de fleste kyūjin i Japan skyter idag. Bare noen få av de klassiske skolene med sin gamle skyteteknikk er bevart.

_{Tidlig kyūdō}

I tidenes løp ble henholdsvis kyūjutsu og kyūdō interpretert på bakgrunn av forskjellige verdensanskuelser (shintō, buddhisme, neokonfucianisme). Den utbredte forestillingen om at kyūdō er sterkt preget av zenbuddhismen er derimot basert på en misforståelse (se også "Zenbueskyting eller kyūdō?").