Graderinger

Historiske grader: Denshō

De klassiske kyūjutsuskolene benytter seg som andre kōryū av håndskrevne makimono som sammenfatter pensumet i henhold til sin tradisjon. Disse skriftrullene inneholder en fortegnelse av de påkrevde ferdighetene, og er både den skriftlige basisen av skolens muntlige overlevering (denshō betyr nettopp det) og formell bevis for kvalifikasjonen, eventuell en undervisningslisens. Den høytidelige overleveringen av dokumentet fra lærer til elev, gjerne forbundet med en ytterlige gjennomgang av innholdet, er den formelle avslutningen for et undervisningstrinn.

I og med at dette opprinnelig var militære hemmeligheter er formuleringene gjerne bevisst gåtefulle eller misvisende: Vesentlige punkter nevnes bare i stikkordform uten videre forklaring, av og til nevnes det eksplisitt at "dette forklares muntlig". Der de er mer utførlige, bruker tekstene mange metaforer, og rekkefølgen av viktige elementer kan være forandret. Uten undervisning innenfor tradisjonen forblir innholdet uforståelig.

Navnene av slike skriftruller og titler varierer mellom skolene. I Heki Ryū Insai Ha sin tradisjon heter de jun mokuroku, mokuroku, mūgonka, shindō no maki og shinan hyaku shū.

Moderne grader: Kyū, dan og shōgō

Kyū/dan-systemet

I kyūdō bruker man i prinsipp det samme moderne gradsystemet med kyū (級: rank, klasse) og dan (段: trinn, avsnitt) som i mange andre būdōdisipliner, men også i brettspillet go. For en utdypende forklaring av kyū/dan-systemet, dets opphav i jūdō og senere utvikling se for eksempel www.e-budokai.com/articles/belts.htm. En kort fremstilling av gradene og deres definisjon i kyūdō finnes under eclay.netwiz.net/translat/ankftest.htm

Gradsystemet i kyūdō skiller seg dog i noen aspekter fra praksisen ellers:

• Kvalitetskriteriene er uavhengige av stilarter og gjelder for både shōmen- og shamen uchiokoshi. Også utøvere av de klassiske ryū ha - i den grad deres dōjō er medlemmer i ANKF - graderes innen ANKF etter de samme kriteriene. Bevegelsesformen (taihai) som brukes ved gradering og konkurranse ble utviklet nettopp for at utøvere av forskjellige skoler og stilretninger skulle kunne skyte sammen, jmf. eclay.netwiz.net/translat/taihai.htm.
• Det finnes ingen ytre kjennetegn for gradene, spesielt brukes det i likhet med for eksempel kendō eller iaidō ingen fargesymbolikk i beltet (obi) som er en funskjonell del av drakten (dōgi): Det øker stabiliteten i bekkenet og holder hakama oppe. Forskjellige farger og mønstre uttrykker ikke noe annet enn personlig smak (det i deler av kampsportverdenen så populære og myteomspunnete begrepet «sortbelte» er altså ikke bare innen klassiske kōryū, men også mye av moderne budō helt meningsløst).
• Selv om ANKF definerer tre kyū ved siden av ti dan, graderes voksne nybegynnere i Japan som regel direkte til shōdan.

Begge de sistnevnte aspektene bidrar til at kyūdōutøvere ikke oppfatter dan som sådan som noen «mestergrader» eller trenerkvalifikasjon, men som ti trinn med hver sine forskjellige krav til kunnskap og evner: En utøver med shōdan er ikke noe annet enn en nybegynner som kan de grunnleggende bevegelsene - det er for eksempel ikke påkrevd å treffe mato under eksamen. Først fra og med yondan må begge skudd treffe.

Likevel er den gjennomsnittlige forberedelsestiden til stått shōdan i Europa tydelig lengre enn i Japan, der de lavere gradene (shōdan til yondan) ved tilsvarende trening kan tas med bare 6 måneders forberedelse. Flere grunner kan tenkes for dette:

• lavere treningsfrekvens (en del grupper trener bare en gang i uken)
• gjennomsnittlig lavere nivå på instruktørsiden
• vanskeligere tilgang til graderinger (tilbys bare en gang i året på et sentralt EKF-seminar)

Under slike treningsbetingelser kan det være didaktisk fornuftig å dele pensumet til shōdan opp i mindre bolker med kortere forberedelsestid. Flere europeiske kyūdōforbund (dvs. flertallet av utøvere utenfor Japan) benytter seg derfor av fem kyū (gokyū til ikkyū) til å forberede utøverne på kravene for shōdan. Minimumstid til shōdan blir da ca. 3 år.

Shōgō

I tillegg til kyū og dan finnes det tre shōgō 称号, det vil si «titler» for lærere, med følgende kriterier

renshi 練士 («instruktør»): Forutsetter godan. Fast karakter og evne to å undervise i kyūdō, klare tegn for fremskritt over tidligere nivå.

kyōshi 教士 («lærer»): Forutsetter renshi. Må eie så vel karakter, teknisk evne og dømmekraft, som kunnskap og kultur som nødvendige forutsetninger for lederskap i kyūdō. Skal dessuten ha gjort seg fortjent.

hanshi 範士 («mester»): Forutsetter kyōshi. Må legemliggjøre den høyeste grad av dygd, verdighet, perfeksjonert evne og dømmekraft.

Også disse tildeles av ANKF, som regel etter eksamen, en sjelden gang i form av en utnevnelse etter en helthetlig vurdering av utøverens kompetanse og meritter.

Gjennomføring av graderinger

Alle eksamen til både dan og shōgō gjennomføres i regi av ANKF, det finnes altså ingen dōjōinterne graderinger - utenfor Japan har ikke en gang de nasjonale eller internasjonale forbundene graderingsrett.

European Kyudo Federation organiserer årlige sommerseminarer på tre nivåer (C, B og A-seminar) der ANKF-lærerere underviser og eksaminerer etter oppdrag fra ANKF. Med det langsomt økende antallet shōgō utenfor Japan har dog ANKF i de siste årene begynt å bruke de mest erfarene europeiske lærere som eksaminatorer på EKF C-seminarene (allerede gradering til shōdan forutsetter minst tre kyōshi som eksaminatorer).

Graderingene består av en (skriftlig) teoretisk og en praktisk del (to skudd i eksamensform). Høyere graderinger, spesielt til shōgō, krever evtl. flere eksamensdeler, for eksempel seremoniformer i kimono/montsuki.

En utførlig artikkel om graderingenes bakgrunn og betydning med en beskrivelse av kravene og praktisk gjennomføring finnes ved eclay.netwiz.net/translat/dantest.htm