Wer nicht von dreitausend Jahren
Sich weiß Rechenschaft zu geben,
Bleib’ im Dunkeln unerfahren,
Mag von Tag zu Tage leben.

Den som ikke for tretusen år
vet å gjøre seg regnskap,
måtte bli i mørket, uvitende,
leve fra dag til dag.

(Johann Wolfgang v. Goethe, West-östlicher Divan)

Også i Japan brukte man vanlige symmetriske buer av forskjellig lengde. Men når det er snakk om japansk bueskyting, kyūdō eller kyūjutsu, så mener man spesifikt den asymmetriske japanske langbuen (japansk 弓 yumi eller i sino-japansk uttalelse kyū). Denne spesielle bueformen finnes bare i Japan og er påvist fra det 3. århundret: En bronseklokke (dotaku) fra Yayoikulturen viser en jaktscene der skytteren holder buen ved grensen til den nederste tredjedelen.

Den første skolen for kyūjutsu (jutsu = kunst, teknikk) tilskrives kronprins Shōtoku (Shōtoku Taishi, 574 - 622) i likhet med andre kulturelle og politiske prestasjoner (første grunnlov, historieskrivning, diplomatiske kontakter med Kina, introduksjon av buddhismen og kinesisk tidsregning). Denne Taishi ryū er dog snarere en senere oppfinnelse som skulle gi kyūjutsu en berømt stamfar. Ryūha, altså systematisert formidling av kunnskap i en formalisert tradisjon, er et forholdvis sent fenomen: De eldste dokumenterte skolene stammer fra midten til slutten av 1400-tallet, mens de fleste først ble opprettet i Tokugawaperioden.

Ogasawara Ryū dateres gjerne tilbake til Ogasawara Nagakyo (1162-1242) og underviste bueskyting, ridning og etikette. I det 13. århundre innførte Ogasawara Sadamune seremoniell bueskyting ved DaiGo Tennos hoff og bandt dermed sammen den kinesiske tradisjonen av konfucianistisk preget formell bueskyting ved hoffet med japansk kyūjutsu.

Etter at den opprinnelige linjen (som nok var mer en familietradisjon enn en egentlig ryū) hadde gått tapt og Ogasawarafamilien blitt splittet opp i flere grener, befalte shōgun Tokugawa Yoshimune (1684-1751) en av vasallene sine å gjenopprette tradisjonen. Ogasawara Heibei Tsuneharu (1666-1747) studerte gamle kyūjutsuskrifter særlig om bueskyting til hest (kisha) og seremoniell bruk av buen og ble dermed grunnleggeren til dagens Ogasawara Ryū. Kisha utøves der i dag som yabusame ved siden av stående former. Her finner du en kort filmsequens(2,5 MB) som viser yabusame.

Under Genpeikrigene på 1100-tallet var buen et så sentralt våpen at krigernes levemåte ble betegnet som kyū ba no michi, "buens og hestens vei".

Senere kom begrepet budō (med sterkere ideologiske undertoner) i bruk og i dag kalles samuraienes ideologi som oftest for bushidō. For en nærmere diskusjon av disse nokså flertydige begrepene se også www.budo.no)