NORSEMAN XTREME TRIATHLON 2006

Triatlon-debut med 14 timers kvalme. Men du så gøy!

Bakgrunn:

Etter å ha tenkt på å kanskje delta siden løpet ble arrangert for første gang, ble en utfordring fra gode kamerater den endelige utløseren for deltagelse. Det var halvannet år siden. Nå har jeg trent jevnt i denne perioden, og økt mengden jevnt og trutt. Dette halvåret har jeg trolig trent 10-15 timer i uka. Som gammel konkurransesvømmer, nå masterssvømmer, står svømminga ganske sentralt i treningsarbeidet. Ellers ble det mye langrenn i vinter, og jeg har nådd nye dimensjoner på sykkelsetet i sommer sammen med treningskompis Stian. Forøvrig ble hele løypa omhyggelig rekognosert og kartlagt sist sommer. Det var nok veldig lurt!

Jeg hadde ferie de siste fire ukene før konkurransen, men det startet ikke bra. Første uka (og helga før det) ble preget av ufrivillig treningsstopp grunnet en ankelskade. Motivasjonen var nesten på bunn... Vekta spratt i taket, og kom ikke skikkelig ned der jeg ville ha den igjen. Men pytt sann...Men så kom jeg i gang igjen, og treninga gikk bra. 2 uker før løpet røyk våtdrakta, noe som etterhvert skapte lett panikk... Drakta ble nemlig sendt til importør for reklamasjon, men da det etter over en uke viste seg at ingen ny drakt var å oppdrive, ble tiden fort knapp. Drakta ankom Kvelluren igjen med ekspresspakke, og en nødreparasjon sikret heldigvis svømminga. Men jeg fikk et skikkelig sår i halsen....

Ellers var de siste ukene preget av en tilsynelatende ustoppelig rekke små uhell. Sykkelen var en periode mer på verkstedet enn hjemme, virket det som. Men det gikk jo bra! Den nest siste uka ble viet ganske mye rolig trening, deriblant to sykkelturer opp Lysebotn og hjem. Siste uka ble preget av små, rolige økter.

Eneste skår i gleden, var mangel på nok svømmetreninger den siste halvannen måneden. Bare dager før Norseman svømte jeg 15-20 sekunder saktere enn normalt på 200metre...

Mål og strategi:

Målet var å klare 15 timer, eller ned mot 14:00 hvis jeg hadde litt flaks. Jeg skulle prøve å henge med teten fra start i svømminga og holde med den inn, hvis jeg følte meg bra. På syklinga skulle jeg ikke presse for hardt opp til Dyranut, men deretter kjøre skikkelig på alle flater og nedoverbakker sykkeldelen igjennom. De andre bakkene skulle kjøres litt etter hvordan beina føltes. På løpedelen forventa jeg å løpe frem til fjellet. Deretter forventet jeg ikke så mye. Dessuten var jeg veldig fokusert på å få i meg nok mat og drikke (kanskje for mye, skulle det vise seg...).

Med meg på laget var to gode kamerater: Jostein og Bjørn Tore. De kjørte i fars Renault. Langestedene ble bestemt på forhånd; Dyranut, Haugastøl, Kikkut, Skurdalsåsen, Vasstulan, Imingfjell. Bjørn Tore skulle sykle sammen med meg på løpeetappen. 

Laget ankom Eidfjord midt på dagen fredag. Kult å bo i naborommet til den store favoritten... Det ble lasagne, salat og brød på oss på kvelden. Drakk mye vann.

KONKURRANSEN

Jeg stod opp 02.00, spiste en god tallerken müsli, drakk litt juice og vann, fant frem alt jeg skulle ha med ned til brygga, og slappet så av litegrann. Hadde sovet litt lite om natta grunnet varmen og angst for å forsove meg fra hele greia... Men jeg ble raskt våken nok! Ruslet ned til innsjekking sammen med Bjørn Tore i god tid. Begge hjelperne mine var med på båten.

Svømminga

Etter å ha sett med angst på bilder fra tidligere konkurranser hvor det så ut som hoppet fra ferja var 6 meter eller noe sånt, var det en lettelse å se at dette var blåbær likevel... Det ble bare 5 minutter oppvarming istedenfor 10 som annonsert tidligere. Og mesteparten av tiden ble brukt til å finne en så god posisjon som mulig. Vannet var helt sykt deilig! Da starten gikk, greide jeg ikke å følge teten likevel. To grunner: Jeg lå midt på startstreken, og kom derfor inn i en salig mølje med svømmere -tydeligvis mange som hadde en utgangshastighet over evne. Typisk norsk.... For det andre er jeg faktisk noe treig, særlig når jeg ikke er skikkelig varm, så jeg gav opp å ta igjen teten etter 3-400 meter. Dermed var det egentlig bare å kul'n og gli inn til skiftesonen. Fant meg et par bein (tror det var Houge-Thiis eller noe sånt), og cruiset langs fjorden innover. Vi tok igjen en del utøvere med jevne mellomrom. Med 500 meter igjen, skulle jeg sette inn et høyst ufortjent dødsstøt på min drahjelp, men da jeg klinte til mistet jeg også noe av retningen og kom altfor langt ut i fjorden igjen (sikkert skjebnen...). Det gjorde at sluttspurten heller måtte brukes på å ta igjen de jeg hadde ligget sammen med, heller enn omvendt. (Typisk av en bassengsvømmer uten baneskiller...hehe). Jeg ble klokket inn på 56:26 som 12.mann, noe som var overraskende bra til å være såpass rolig svømming. Dermed var "vinnertiden" på 49:13 ikke så veldig imponerende, i hvert fall ikke med en topputøver som Jonas Colting på startstreken (og en viss BSC-svømmer).

Jeg tok meg god tid i skiftesonen, og det ble noe lenge også fordi jeg overhodet ikke hadde tenkt ut (eller prøvd ut) hvordan jeg skulle gjøre dette på forhånd. 7:47 er ganske lenge, spesielt mot Espen Wageners 1:13. Så her har jeg store forbedringsmuligheter. Fikk forøvrig tid til å spise en dobbelskive og noe drikke.

Syklinga

Beina føltes bra fra første meter. Prøvde å ta det litt rolig i starten for å få beina varme først. Gamleveien langs Eidfjordvannet var ganske kul (med Norges eldste biltunnel?), men hadde tidvis noe irriterende dårlig dekke. Gikk overraskende fort frem til stigningen, synes jeg. Da hadde allerede en del folk tatt meg igjen. Nå gjaldt det bare å tenke på meg selv, kjøre mitt eget løp, og gi blaffen i at jeg stadig sank lenger og lenger bak i feltet... Kjørte stort sett med puls på 150. Snittet etter en times kjøring opp til P-plassen ved Vøringsfossen var 148. Fortsatte å holde samme puls også opp til Dyranut, hvor jeg var en time senere. Mellom de to stedene var snittpulsen 143. Alt gikk etter skjema -bortsett fra magen. Det siste drøye kvarteret var den begynt å murre, og jeg følte meg ikke helt god. Begynte så smått å føle meg kvalm.

Grunnen er nok ganske enkel: Jeg hadde spist for mye. Det visste jeg ikke da, så jeg fortsatte i samme mønster frem til Geilo. Til Dyranut hadde jeg (m/T1) fått i meg nesten 2 liter drikke, 4 brødskiver og 2 sportsbarer. Det var nok langt i overkant. Videre til Geilo fikk jeg i meg like mye. Magen fikk nok ikke nok blod til å takle all maten, og dermed var "skandalen" et faktum. Det er typisk av meg å ikke korrelere ting i konkurranse med det jeg gjør på trening. I denne konkurransen virket det viktig å spise mye, men at det kunne bli for mye hadde ikke streifet meg i det hele tatt. Overdimensjonering er en ikke ukjent side ved meg...

Turen over Vidda ble helt rå. Det gikk så det suste. Jeg tråkka til skikkelig etter planen, og passerte 5-6 ryttere på den lille timen det tok. På Haugastøl ville jeg helst hatt et dobesøk, for nå begynte ting å bli skikkelig trøblete, men doen var opptatt (skikkelig lenge!) og jeg hadde ikke tid til å vente. Etter nye 40 minutter var jeg klar for siste halvdel av etappen.

Bakken opp til Kikkut gikk ganske greit ettersom jeg hadde tatt det noe rolig de siste kilometerne inn til bakken. Men opp til Skurdalsåsen kom kvalmen for fullt, og magen var ganske vond. At jeg hadde et snitt på 133 i puls mellom Kikkut og Skurdalsåsen skulle vel si sitt. Lå stort sett rundt 140 (og noe lavere) i puls i alle de tre siste bakkene. Fikk i meg veldig lite mat og drikke. Det var varmt, og jeg var kvalm. Ikke noe særlig behagelig, nei. Men det var fremdeles gøy, så det var bare å fortsette. Fikk endelig et etterlengtet, lengre dobesøk på Vasstulan. Det gjorde at jeg kvikna litt til, men jeg ble fort dårlig igjen når Imingfjell begynte å herje med kroppen min... Forøvrig var det vanvittig kult å kjøre utfor mellom stigningene. Nedkjøringene er jo kjempefine og går dritfort -ikke mye gikk under 70 km/t. Ned fra Imingfjell (6km bakke) tror jeg jeg passerte 4 ryttere! Jeg tror jeg passerte løpere hver eneste gang det var lengre strekk flate/nedkjøringer under hele sykkeldelen. Det syns jeg var veldig motiverende. Jeg ignorerte at jeg ble tatt igjen av langt flere i stigningene... Forøvrig profeterte jeg nok på å ha syklet Lysebotn to ganger uka før, for den er langt verre enn kanskje den verste bakken i Norseman -Imingfjell (eller Måbødalen for den saks skyld).

Tessungdalen gikk veldig fort unna, og jeg passerte også noen ryttere der. Det var veldig dårlig dekke ned hele dalen, med mye småhumper og høl, så det var ikke så behagelig... Brukte 7:26 i effektiv tid på de 184 kilometrene. Det er 25,07 i snitt. Ble klokket inn på 7:58:42, som var 94. beste tid. Det sier ganske mye om hvor mye pausetid jeg hadde underveis... Tror nok jeg i normalt god form ville greid under 7 timer medregnet pauser. Det får være planen neste gang.

Tok støtteapparatet mitt skikkelig på senga i Austbygdi! (som jeg også gjorde bla. på Haugastøl). Utrolig morsomt: Jostein satt i bilen og snakket med min mor på telefonen. Hun hadde spurt om når jeg ville komme frem til skiftesonen. Da hadde Jostein svart 15-20 minutter. Rett etterpå utbryter han: Nå komme 'an! Eg må stikka! For da jeg kom frem, så jeg ingen klær som var mine, men ganske snart så jeg Jostein komme løpende. Men han kom løpende med feil utstyr! Så det ble litt mye spurting på han der, stakkar. Men bare moro. Jeg tok det med ro, og leste en lykkeønskning fra Stian som hadde tikket inn på mobilen under syklinga. Jeg rakk faktisk å svare på den også. 10 minutter etter ankomst ble jeg klokket ut igjen av skiftesonen...

Løpinga (som ble mest rusling...)

Den lette avslutningen av sykkeldelen samt den lange pausen i skiftesonen gjorde at kroppen hadde fått roa seg godt ned, og kvalmen hadde nesten forsvunnet. Dermed startet løpedelen skikkelig bra. Holdt pulsen på 140-tallet og  hadde godt driv. Følte meg utrolig pigg, og det var knallgøy. Men så, etter 3km ved bakken opp til Atrå, slo kvalmen og den vonde magen tilbake så det holdt. Det bar rett ut i skauen på nytt dobesøk. Det ble ett til før 15km var passert. Jeg greide faktisk å holde en god tid til 10 kilometersmerket tatt i betraktning problemene jeg hadde hatt. Men derfra gikk det bare seinere og seinere, og det ble mer og mer gåing. Kvalmen gnaget i hele kroppen. Det var styggelig varmt også.

Problemet mitt var at jeg var veldig i tvil om jeg skulle kaste opp eller ikke. Jeg hadde drukket og spist utrolig lite de siste timene, og kvalmen steg ved hver lille slurk av drikkeflaska. Jeg var redd for at det tapte mageinnholdet ville gjøre tingene enda verre, ettersom energilagrene var begynt å lyse rødt allerede for lenge siden. Forøvrig er det ikke så gøy å stå bøyd over autovernet og spy mens konkurrenter passerer... Det er ikke særlig innbydende å spy heller, for den saks skyld. Nå i etterkant ser jeg at jeg ikke hadde hatt noe å tape på det. Sannsynligvis hadde jeg blitt piggere av det -ja kanskje "frisk". Men ting må læres, så det tar jeg ikke så tungt.

Jeg brukte til sammen over tre og en halv time på de første 26 kilometrene frem til bakken. Det er ikke særlig fort! Og jeg ble forbipassert av veldig mange på den tiden også. Men det var jo bare rett og rimelig. I den forfatningen jeg var i (dvs. omtrent næringstom), ble det etterhvert bare et mål å komme seg frem til bunn av bakken. Der ventet en god pause på asfalten, og jeg greide å få i meg noe næring igjen.

Bjørn Tore slo følge hele veien videre til Gaustatoppen også. Det betydde mye å ha en ved siden av seg opp bakken. Jostein fikset noe cola og smågodt til oss slik at jeg fikk i meg noe sukker. Det var absolutt nødvendig! Nå var det ufattelig godt å ha notatene fra rekognoseringen fra i fjor i lomma! Jeg visste hele tiden hvor langt jeg var kommet, og det ga både trygghet og motivasjon. Må være fælt å gå opp den bakken første gang uten å ha peiling på hvor du er. Vi plukket noen løpere på vei oppover. Pulsen lå stort sett mellom 115 og 120. Skikkelig traust tur-tempo med andre ord. Brukte knappe to og en halv time opp til fjellsjekken der stien begynner.

Heller ikke der var Jostein helt organisert og klar, så det ble litt ekstra venting for å få sekken min og nye sko (terrengsko). Men det gikk greit. Fikk i meg litt næring på matstasjonen. Pulsen hadde som sagt vært lav ganske lenge nå, så kvalmen var mer eller mindre borte.

Det opprinnelige målet var jo allerede utløpt, så nå ble målet å klare å fullføre under 17 timer. Jeg og Bjørn Tore sprengåpnet de første 15 minuttene på stien. Hadde vi fortsatt slik hadde vi brukt langt under timen opp til toppen. Men så kom kvalmen igjen -og det skikkelig. Måtte nesten ta telling... Kom meg litt etterhvert med helt rolig gange. Resten av turen gikk i rolig tur-tempo med puls mellom 115 og 120. Hele løpedelen gikk med 117 i snittpuls. Kom til slutt opp på toppen etter halvannen time på stien, knappe 8 timer i "løpstid" (114. beste og 6. dårligste tid), og 17:05:42 total tid. 

Litt ergerlig å ikke klare 17 timer, men men... er egentlig ganske fornøyd med at jeg greide å fullføre i det hele tatt utfra den tilstanden jeg var i under løpet. Det var flere ganger på løpe-delen jeg hadde mest lyst å bryte, men det ville vært svært dårlig gjort overfor mitt fantastiske støtteapparat, som hadde gledet seg i lang tid til både løpet og (for dem) å bestige Gaustatoppen for første gang. Forøvrig hadde jeg blitt så grundig mobbet av min onkel i flere år etterpå, at bare den redselsfulle tanken på dette var nok til å holde meg gående...

Det var deilig å komme inn i en varm hytte på toppen og få i seg deilig tomatsuppe... Godt å kunne ta heisen ned også. Forøvrig takk til Gaustabanen som også tok med resten av teamet mitt ned igjen gratis (for det var skikkelig mørkt da). Utrolig nok viste vekta mandag morgen at jeg hadde gått opp halvannen kilo... Var ikke akkurat helt i kjelleren da, med andre ord.

TUSEN TAKK TIL BJØRN TORE OG JOSTEIN FOR FANTASTISK (OG MORSOM) STØTTE UNDERVEIS! Hadde ikke greid dette uten dere. Dere gjorde alt jeg bad om... helt fantastisk!

Takk også til far for lån av bilen og sponset bensin, og til mor for sponsing av middag på Gaustablikk etterpå.

En takk må også rettes til arrangørene, som har fått på plass kanskje verdens vakreste idrettskonkurranse, og til alle som deltok.

Pulsdiagram

Erfaringer og fremtidsplaner

Jeg tror som sagt at grunnen til det trøbbelet jeg hadde, var altfor mye spising opp til Dyranut. Høy puls og spising er en dårlig kombinasjon i utgangspunktet, og når man spiser ganske mye over kort tid blir det ikke akkurat bedre. Magen får rett og slett ikke blod nok til å jobbe skikkelig. Har også spekulert i om noen slurker sjøvann kan ha gjort noe utslag, men det ser jeg som mindre sannsynlig -kanskje bare en ekstra "trigger". Fikk vite av den alltid så hjelpsomme Espen Wagener at han småspiste jevnt og trutt på én energibar opp til Dyranut. Det er ganske mye mindre enn mine 4 brødskiver og 2 sportsbarer... I tillegg hadde han også noe høyere puls. Spiseplanen min var fullstendig overdimensjonert, noe som bunnet i en dyp respekt for distansen.

Men den respekten er definitivt vekke nå. Løypa er så variert og underholdende at det ikke føles særlig langt likevel. Spesielt ikke siden jeg også kjenner store deler av løypa veldig godt, fordi familien har hytte noen mil nord for Geilo. Det eneste som var kjedelig, var løpedelen frem til bakken. Men det ble kanskje ekstra kjedelig når det gikk så tregt som det gjorde denne gangen. At arrangøren kaller løpet for den hardeste konkurransen over én dag, uansett idrett er jeg ikke så sikker på. F.eks. blir det 246 kilometer lange Spartathlon mellom Athen og Sparta, vanligvis vunnet på rundt døgnet, og er en nesten umenneskelig hard konkurranse.

Jeg har ingen umiddelbare planer om å delta neste år, men satser på å stille igjen om to år. Da vil jeg være generelt en del sterkere enn det jeg er nå, og jeg skal spesielt prøve å ha fokus på løping i treningsopplegget i større grad enn tidligere. Ser for meg at jeg prøver en ren maratonkonkurranse neste år. Ellers forblir nok målet om å vinne svømmeetappen like stort, viktig og mer realistisk til neste gang. Med bedre plattform og "grunnfart", samt mer innsats i konkurransen, vil ikke en tid ned mot 45:00 være urealistisk. Men om det holder til seier, er jo ikke godt å si.

Grunnen til at jeg ikke har planer om å delta igjen før om to år, er blant annet at en slik konkurranse krever svært mye fokus. Jeg liker ikke å ha stort mer enn 3 konkurranser i løpet av et år. Til nå i år har jeg hatt to, men fokuset har hele tiden vært på Norseman. For det andre krever det at jeg har en del uker fri før konkurransen (i hvert fall når jeg har sommerjobb på Skeie der jeg står hele dagen på betonggulv). Og for det tredje må jeg være sulten og mentalt motivert for det. Støtteapparatet virket som at de hadde det såpass kjekt at de gjerne blir med flere ganger (heldigvis!). Da er de godt drillet også.

Ser for meg at jeg neste gang vil begynne å sykle før en time har gått, at jeg begynner å løpe før 8 timer har gått, og at jeg bør være i bunn av bakken på litt over 10 timer. Deretter muligens 3 timer til toppen. Så kan jeg legge på en margin på en halvtime -og vips har jeg 13:30 og pers med tre og en halv time! 14 timer burde uansett kunne gå. Og da vil jeg kunne være utrolig godt fornøyd. Gleder meg allerede.... (greier jeg å vente to år da, mon tro?)

BILDER FRA LØPET  

(trykk på bildet for større versjon)

Eirik©Bjørgo