Roy Anderson - vår tids lengsel etter alvor av Rune Tellefsen   Roy Andersson er en sjelden blomst i den internasjonale filmfloraen. En humanist som er mer opptatt av poesi enn av film. En polemiker som skriver pamfletter om vår tids redsel for alvor. En folkeopplyser som de siste 25 årene har viet mesteparten av sin tid til å lage reklamefilm. Men mest av alt er han nok en perfeksjonist. Heller ingen film enn en middels film han selv ikke har kontroll over - virker å være hans credo. Da han en gang ble konfrontert med at han hadde uttalt at hvert bilde skal være som et kunstverk fortsatte han med: “Sa jeg virkelig det? Jeg vil faktisk gå enda lengre. Jeg vil at hver eneste rute i filmen skal være et kunstverk. Ser man på det som er laget av film de siste tyve årene er det ikke stort av verdi. Det har vært tilløp, men det har vært få. ”Hans debutfilm “En kärlekshistoria” ble en formidabel suksess og han ble utpekt til Bergmans arvtager .Selv sier han at han gikk rett inn i en depresjon.Han syntes slett ikke det var noe morsomt å vinne i første forsøk. Fem år senere fulgte han opp med “Giliap” og ble nå slaktet av pressen. I stedet for en ny vakker kjærlighetsfilm fikk man en eksistensfilosofisk behandling av hverdagsmennesker. Vinden snudde etterhvert og også denne filmen ble genierklært. Men publikum uteble og Roy Andersson og hans selskap Studio 24, led store økonomiske tap. Etter dette har Roy Andersson satset på reklamefilm, og er blitt en formmessig trendsetter også på denne arenaen. Først 25 år senere kom hans tredje spillefilm, “Sanger fra andre etasje ” som det siste året har hatt en formidabel suksess, også internasjonalt.