TVIL ER DEN SYND JESUS HATER MEST
av menighetsagent Matteus Berg
Av all den synd vi kan begå er tvil den som Gud hater mest. Ifølge både det Gamle og det Nye Testamente gjør vår tvil Gud sorg, oppegger ham og forårsaker ham stor smerte. Vi ser et utmerket eksempel på dette i det gamle Israel, etter at Gud befridde sitt folk fra Faraos hånd.
Salmisten klager: "Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille og levd ugudelige. Våre fedre i Egypt aktet ikke på dine undergjerninger. De kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved Rødehavet." (Sal. 106:6-7).Forfatteren gjør en bekjennelse her. Hva var den onde synd som Israel hadde begått? Det var tvilen på at Gud fortsatt ville utfri dem, selv etter at han hadde utført et utrolig mirakel for dem ved Rødehavet.
Salmisten ber oss om å forestille oss Guds folk mens de sto og frydet seg på seierssiden av Rødehavet. Herren hadde nettopp utført et av de største miraklene i menneskets historie, og befridd Israel fra de mektige egypterne. Men, hvordan reagerte disse samme menneskene da de sto overfor vanskeligheter etterpå?Forfatteren sier i hovedsak: "Kan du fatte det? Vår Herre har handlet overnaturlig på våre vegne, og befridd oss fra fienden. Men selv etter dette utrolige mirakelet så stolte vi ikke på ham. Hvordan kunne vi finne på å provosere Gud på en slik måte?"
Det var en helt annen historie da Israel sto på seierssiden av Rødehavet. De sang og danset da de så den mektige egypterhæren synke ned i ødeleggelsen: "Han truet Rødehavet så det ble tørt. Han lot dem gå gjennom dypene som i en ørken. Han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem fra fiendens makt. Vannet dekket deres motstandere, ikke én av dem ble tilbake. Da trodde de på hans ord, de sang hans pris." (Sal. 106:9-12).Israelittene sang den rette sangen - en lovsang til den allmektige Gud - men de sang den på feil side av havet. Enhver kan synge og lovprise etter at de har vunnet seier. Men Israel hadde sviktet stort på prøvelsens side av Rødehavet. Der stolte de ikke på Gud i det hele tatt.
Nå, etter at de hadde erfart en mirakuløs utfrielse fra Egypt, kommer salmisten med disse sjokkerende uttalelsene: "Men snart glemte de hans gjerninger, de ventet ikke på hans råd [...] Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord." (Sal 106:13, 24).Ser du hva som skjedde her? Gud hadde vist seg trofast mot sitt folk i Egypt og utført utrolige tegn og under for dem. Ved ti forskjellige anledninger førte han dom over Egypt, men hadde bevart israelittene trygge.
Men, ifølge salmisten, så hadde ikke disse miraklene gjort noe som helst inntrykk på Israel. Da vanskelige tider kom, så tittet folket seg sannsynligvis tilbake og betraktet disse tidligere undere kun som naturlige katastrofer. Moses prøvde å overbevise dem om at alt var av Gud som handlet på deres vegne. Han bønnfalt: "Herren bruker alle disse miraklene for å iscenesette deres befrielse." Men de tvilte fortsatt på Gud, og tok hans mektige gjerninger for gitt.Vi skal selvfølgelig ikke bygge vår tro på mirakler alene. Tvert imot så styrker den Hellige Ånd vår tillit til Herren gjennom våre prøvelser og vanskeligheter. Men enda Israel hadde vært vitne til ti rystende tegn og under slik verden aldri hadde sett, så ankom de allikevel Rødehavet uten en trevl av tro til Gud.