KRET - Kristen Etterretningstjeneste - Jesus - synd - blasfemi - tungetale - gud - bibelen

BIBELKRITIKKEN ER HÅN MOT DEN LEVENDE GUD
av Menighetsagent Per Otto Flemstad

Bibelkritikk - bare ordet er forferdelig. Det at vi vil holde fast på noe i Bibelen, og rensker ut det som er mindre bra, spytter ut det vi ikke kan svelge og fordøye - omtrent som vi rensker kokt torsk.
Det er hån mot Den Levende Gud.
Det er en Majestetsforbrytelse.
Vi har syndet lenge og grovt. Nå er det på tide å gjøre opp. Det er på tide å vende om. Vi skulle kaste oss ned som Daniel og rope om nåde og barmhjertighet.

Å LEVE I FORNYELSEN

KRET Norge er opptatt av åndssituasjonen i folket, og årsaken til at hedenskapen igjen får makt i det norske folk, er frafallet fra Guds Ord mellom Guds folk.
Vi henviser til et vers fra Romerne 12.2 som Jesus personlig har vist oss gjennom konkret bønnesvar der det står:
"Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, SÅ dere kan dømme..."
Lever vi ikke lenger i fornyelsen, vet vi ikke lenger hva som er Guds vilje i viktige saker, og vi bedømmer ikke situasjonen rett lenger.

KUN DE KRISTNE KAN BEDØMME RETT

Det som holder på å skje med oss alle sammen er at Guds Ord ikke blir fornyet i våre hjerter. Da vet en ikke lenger hva som er Guds vilje, en er blind og går i mørke og tåke.
Det er de kristne, og KUN de kristne, i vekkelsestider som bedømmer rett.
Da er Guds Ånd nær på en spesiell måte og samvittighetene er ømme. Da får en oppleve at Romerne 12.2 går i oppfyllelse. Da fornyes sinnet og en kan dømme om hva som er Guds vilje.
Det følger åndelig dømmekraft med samvittighetsvekkelser. Vi kan spørre om vi i vår vekkelsesfattige tid skulle få mer lys over tjenestedeling, homofili, kristen sang og musikk etc. enn det våre forfedre hadde.

TIDSÅNDEN ER LIVSFARLIG

Hvorfor er det så mye åndelig blindhet i dag?
Årsaken er at det er så lite ydmyk aktelse og sunn frykt for Den Hellige Gud. Blindheten er oppfyllelse av Jesu eget ord hvor han taler om at han vil skjule Ordet for de vise og forstandige. Vår bønn må få være at Gud må få sende oss en vekkelse og åndsfylte vitner som med indre overbevisning står fram og roper: SÅ SIER HERREN!

I dag opplever vi at vi er så fortvilet tilbøyelig til å se på så mye som nøytralt. Det er mange ting som er blitt så farlig ufarlig. Det er lite snakk om at det kanskje kan komme fra Satan, og dermed ha påvirkningskraft. I militæret lærte vi at fienden hadde vunnet en stor seier hvis han fikk lurt oss til å tro at han var ufarlig eller langt bort. Da ville vi sannsynligvis ta det mindre alvorlig med vaktholdet.
Satan er en stor strateg!

Den såkalte "moderate" Bibelkritikken er ydmyk og stillferdig, og musikken har iallfall ingenting med den positive siden av åndeverden å gjøre. Også den åpenbare synden i ren form er blitt så "trivelig" og "avslappende".
Det å sitte kveld etter kveld framfor TV-skjermen og la seg underholde av det som Gud hater, det Jesus svettet blod for, og måtte dø for, det er "lovlig" og "uskadelig" for en kristen.
Det er satanisk popmusikk og ukristne TV-programmer døgnet rundt.
Tidsånden er livsfarlig for en kristen, og her blir vi på satanisk vis altfor lett smittet.

VI HAR SYNDET

Bibelkritikk
Bare ordet er forferdelig.
Majesteten har talt. Den Allmektige, den 3 ganger Hellige Gud har latt oss høre sitt Ord og sin vilje. Så skulle vi usle og ynkelige menneskekryp, med blind og formørket forstand, sette oss til å vurdere Guds eget Ord? Vi vil holde fast på noe, og renske ut det som er mindre bra, spytte ut det jeg ikke kan svelge og fordøye. Omtrent som vi rensker kokt torsk?
Det er hån mot Den Levende Gud. Det er en Majestetsforbrytelse.
Vi skulle kaste oss ned som Daniel og rope om nåde og barmhjertighet:
"Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg....Herre, hør! Herre tilgi!", slik det står i Daniel 9. Vi har syndet lenge og grovt. Nå er det på tide å gjøre opp. Det er på tide å vende om.

Bibelkritikken virker som en liten surdeig som syrer hele deigen, gradvis, "ydmykt" - men skjebnesvangert. Slik vranglære er sammenlignet med en koldbrann i Bibelen. Den eter om seg gradvis,umerkelig og grådig - med døden som følge. Den eneste redningen er at surdeigen renses ut, at det syke lem blir hogd av og kastet bort, og at tornene sages ned og kastes på ilden der de hører hjemme.
All tale om kompromiss, enighet og fredsavtale om dette er ukjent i Bibelen.

Bibelkritikken kommer fra satan.
Den er en stor satanisk synd, og i sitt vesen er den lik all annen synd. Vi ser synden med synderes øyne, og vil aldri her på jorden få et rett bilde av den. Tvert imot synes synden og bibelkritikken så ufarlig og så tiltrekkende. Den synes som veien inn til sann og sunn erkjennelse.
Det er Satan som bedrar.

Vi stiller oss til Gud som vi stiller oss til hans Ord. Jeremias forkynner at folket hadde forkastet Gud fordi de hadde forkastet Hans Ord og Bud gjennom profeten. Jesus sidestiller også sine Ord med apostlenes Ord slik det står i Lukas 10. Derfor er det å forkaste apostlenes Ord verre enn syndene i Sodoma. Det alvorlige er at når vi er gjenstridige og ikke vil høre, overlates vi til blindhet og hjertets hardhet, sier Jesus.

SPØRSMÅL ER IKKE BRA

Bibelen har et klart sentrum, og oppstandelsen er fra en side sett et mer sentralt emne enn ættetavlene i 1. Krøn. bok. Men dette gir deg ingen rett til å stille deg fritt til det vi regner for mer perifert. Hvis f.eks. Kong Harald blir overfalt av en ransmann og stukket med kniv i låret, da er det Kongen som person som blir angrepet, ikke en perifer del av ham.
Det er ingen unnskyldning for ransmannen at det ikke var hovedpulsåren eller luftrøret som ble skåret av. Bibelen er en enhet. Den er en levende organisme. Å gå løs på den er verre enn å skjære i levende kjøtt. Det er ingen unnskyldning at en sparer de grunnleggende lemmer og sider. Det er Bibelen som blir angrepet, Ordet, Kongen, Gud selv. I denne sammenheng er det absurd å tale om perifere deler.

Setter jeg spørsmålstegn ved kun ett Bibelords autoritet, må jeg godta at min sønn, min elev, setter spørsmålstegn ved to Bibelord - eller kanskje ti. Og da er det ikke artsforskjell, men bare gradsforskjell til den som forkaster hele Bibelen. Da kan jeg heller ikke formane eller irettesette min bror.

ER DU GJENFØDT?

Selvfølgelig er det en forutsetning for tjenesten i Guds rike å være gjenfødt, sier mange. Men er det noe som ikke er selvfølge i dag, er det akkurat dette. Mange er de som her i livet skal ha hatt Jesus som sin lærer uten at de selv ble frelst, og mange er det som skal arbeide for Jesus uten selv å ha tatt imot Ham slik det står i Matteus 7.

Gud kan bruke et ugjenfødt menneske. Han bruker ugjenfødte mennesker og endog dyr i sin tjeneste, det taler Bibelen om. Gud kan f.eks. bruke en kattugle til å vekke et menneske.
Gud er knakende suveren slik.
Men en sann hyrde må likevel inn "porten". En ugjenfødt veileder i åndelige spørsmål er livsfarlig. Prøver han å lede noen, ligger de snart i grøfta begge to - han er blind. Disse skal hjelpes, ikke hjelpe. De skal veiledes, ikke veilede.
Å leve godt med Jesus, det er det som er drivkraften for en tjeneste for Herren.

I dag taler vi mye om at vi skal arbeide for Jesus. Han blir lett en som sitter langt borte og ser på det vi gjør. I beste fall blir han en som velsigner det vi planlegger og utretter, men det gjør han aldri. Han velsigner det Han får planlegge, og det Han får utrette gjennom oss.
De to tingene er ikke nødvendigvis de samme.

Hvorfor er det så mye arbeid og likevel så lite resultater i dag? Jeg tror at dette har sin årsak i at vi planlegger og "jobber". Men selve forutsetningen for arbeidet i Guds rike er at jeg er godt kjent med Mesteren, og hele tiden har kontakt med ham. Da er det viktig at jeg ikke løper foran han, men at jeg går inn i de gjerninger som Han hele tiden legger til rette, og at jeg lar meg lede av ham. Da vil Guds Ord ha framgang mellom oss.

"Elsker du meg?" Det var det spørsmål Simon Peter fikk, og alt avhenger nettopp av det. Da fornyes kallet på branntomta, midt i konkursen - fordi Simon Peter hadde et hjerte som ikke kunne klare seg uten Jesus. Kjærligheten til Frelseren skapes i det frie, glade og tilgitte sinn. Denne kjærligheten er en gave og den tvinger, slik det står i 2. Kor. 5.

GUDS ORD MÅ ÅPENBARES

Den nye fødsel er porten inn til dette riket, først da skapes det nye livet med de sanser som gir åndelig syn og åndelig hørsel - det blir åpenbart. Bibelen taler om at Skriftene må åpnes, og om å åpne forstanden så mennesker kan forstå Skriftene. Når det skjer, da blir det frukt og resultater av såingen, for da har Ånden fuktet den tørre hjertejorda.
Da skapes det overbevisning - brennende hjerter.

De snakket mer om dette før, og det vitner sangboken også om: "Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne. Uten din, den gode Ånd, vil sitt lys i oss opptenne." Det at Ordet må åpenbares, dvs. at Den Hellige Ånd åpenbarer og forklarer Ordet for oss, kjenner alle Guds barn til.
Ta f.eks. det 6. bud:
Du trodde du kunne det 6. bud allerede i konfirmasjonstiden? Men når Guds Ånd får åpenbare Ordet for ditt hjerte, oppdager du at det står DU. Budet gjelder plutselig DEG.
I neste ledd står det "Du skal ikke", og dermed blir det absolutt. Plutselig - eller etter hvert - vet du at alt inni deg er urent.

Hva har skjedd? Jo, Den Hellige Ånd har begynt å vise deg hva som faktisk står i Bibelen.

GUD MÅ FÅ GJØRE OSS HJELPELØSE

En forkynner skal forkynne Guds Ord som lov og evangelium. Forkynneren skal holde frem ord som dreper, og det er den Hellige Ånd som gjennom Ordet, ved forkynneren, rykker opp og river ned. Den Hellige Ånd bruker forkynneren til å hogge løs på folk, og dette liker ikke folket.
Det er også en smertelig prosess for forkynneren selv. Dersom forkynneren ikke i sitt egen liv har opplevd at det er gjennom dødelsen at Gud forbereder nyskapelsen, vil han ganske sikkert slå av på kravene, slipe budskapet i kantene, og gjøre det mer ufarlig.
Et sikkert kjennetegn på den falske forkynnelse er at den vil ikke avsløre misgjerning. Forkynneren selv ikke har opplevd at dette er nødvendig.

Da blir hovedbudskapet fred, fred, og en forkynnelse som ikke går til roten.
Den blir ikke radikal, men overfladisk. Bibelen kaller det å lege skaden på lettferdig vis.
Man stryker og glatter over - i stedet for å sette sverdet i såret så urenheten kan komme ut. Først da renses såret, og først da er det gagn i å smøre på grosalve, slik Natan fikk gjøre med David.
Tjenesten i Guds Rike er en åndelig tjeneste, og derfor er gavene som setter i stand til tjenesten kalt åndelige gaver. Denne åndelige utrustning som forutsetning for den åndelige tjenesten går igjen i hele Bibelen. Hvis vi tror at vi med våre evner og vår duelighet skal gjøre noe i Guds Rike, da er vi kort og godt ubrukelige. Da tar ikke Gud sjansen på å bruke oss - slik som det var med Gideon. Da må Gud plukke dette fra oss, gjøre oss ubrukbare i egne øyne og avhengig av Hans nåde og Hans kraft.

Dette er en smertelig prosess for oss, for vi liker mye bedre å være selvhjulpne enn hele tiden fullstendig hjelpeløse og svake. Kanskje dette er grunnen til at det er så få kristne som Gud virkelig kan bruke. Mange vil være med, men de vil være med på sine kjødelige, menneskelige premisser, uten å ville inn i hjelpeløsheten. De går i egen kraft, og de arbeider i egen kraft. Det kan bli resultater og det kan blir frukt. Men det blir ikke frukt av Ordet og Ånden, og det blir ikke god frukt, dvs. frukt som vingårdsmannen setter pris på og sanker inn i sin låve - og da er det i åndelig forstand forgjeves.

VI TRENGER ÅNDSKRAFT FRA HIMMELEN

Guds folk er med på intet mindre enn en åndskamp, og en tale til hjerte og samvittighet krever derfor åndsmakt. En slik forkynnelse skaper syndenød og frelsesfryd, men denne måte å tale på kan ikke læres, den må bli gitt. Ikke en gang for alle, men på ny og på ny av Herren. Da blir det en bønn hos forkynneren at han må bli gjort så liten at han ikke skygger for Kristus eller gjør bilde av ham uklart. Paulus sier også at Guds rike ikke består i ord, men i kraft. Det er dette vi trenger i dag, åndskraft fra himmelen.

I den siste tid skal ikke den religiøse aktiviteten bli mindre. Tvert imot, men kjærligheten skal bli kold i den siste tid. Hjertelivet skal dø ut hos de fleste. Derfor er det her og akkurat her striden vil stå for den enkelte av oss. Da skal det også være en søvnens tid. Trenger vi vekkerrøster i en slik tid - folk som kan riste oss? Trenger vi noen som skvetter litt kaldt vann i ansiktet vårt? Er vi takknemlige for slike? Takker vi for dem? Oppmuntrer vi dem? Eller skysser vi dem stille bort?

Vi trenger dem sårt. Vi trenger åndsfylte vitner som kan tale Guds Ord så radikalt som det er. Som kan skjære gjennom den grå tåka av religiøsitet og vanekristendom, og dra oss inn for Den Helliges ansikt. Redningen for oss er at vi tar imot Ordet i ydmykhet, og at vi gir Ordet rett i alle forhold - da blir det også nåde om Gud vil ha med oss å gjøre. Da vil samvittighetene bli dømt, løst og satt fri - da blir det en trang etter å gå Guds veier og å holde fram sannheten.