Mine muligheter for å skrive om Ljøsøy og min slekt der begrenser seg til hva jeg ennå husker
av det min mor fortalte i min barndom, og det er nå ganske lenge siden. Jeg var på øya en uke
sommeren 1934 og en dag i 1974. Men jeg har hatt god hjelp av telefonsamtaler med mine
slektninger og av brev som jeg fikk av Ruth. Slektstavlene fra Karl Magnus Wilsgaard og Ivar
Claudius var nyttige, og Claudius har også gitt meg Ljøsøys tidlige historie. Tilslutt har et brev
fra Ole Klaudiussen hjulpet godt til.
Jeg er født i 1917 som den eldste av barna til Johanna, den yngste av barna til Johannes. Det
er underlig å tenke på at min morfar var født for 175 år siden.
Historien om Ljøsøy og de 2-3 generasjonene jeg har fortalt om, er i virkeligheten et drama
som kunne trenge en dikter. Jeg har bare kunnet gi noen spredte trekk. Bedre kjennskap til
næringene og de lokale forhold ville også ha gitt bedre tids- og lokalkoloritt.
Jeg håper likevel at våre etterkommere kan få litt glede og kanskje litt nytte av arbeidet.
En takk til alle som har bidratt og en hjertelig hilsen til alle mine slektninger nordpå. Jeg synes
at jeg er blitt bedre kjent med dere.
Ljøsøy ligger like utenfor Vengsøy. Den er langstrakt, bortimot ei mil i omkrets og ligger med ryggen mot Norskehavet. Utenfor er bare noen holmer og skjær som snautt tar av for storm og sjø fra storhavet. Øya er nesten delt i to med et smalt og lavt eid mellom to fjellformasjoner. Mellom dem har vi Utsehaugen hvor karene kunne sitte og vente på seiflakene og vite når nota skulle gå. Når vestaværet er på det verste, kan sjørokket stå over eidet og mot husene som ellers står i ly for vær og vind. På innsiden er det gode havner, men også der har det hendt at fortøyninger har gitt seg for nordvesten. Det er ikke trær på øya, men etter at det i lang tid har vært slutt på dyrehold, vokser det nå bjørk og rogn. Myrene har gitt brensel og molter. Sjøfuglene har gitt dun, egg og kjøtt. Det er fiskerike banker like utenfor øya og litt lenger til havs. Det er en times roing til nærmeste nabo. Til Tromsø er det 4,5 mil.
Oluf Rygh mener at navnet kan være "Geitisøy" og at det kommer av mannsnavnet Geitir "ligesom Gjøssøen på Hitteren". Vår andre store stedsnavngransker, Magnus Olsen, antar at navnet kommer av det gamle norske ordet geitir som er brukt om en person "av kummerlige kår og som ikke driver ordentlig jordbruk". Derimot heter det i "Norrøn Ordbok" at Geitir er navnet på en "sjøkonge" og en jotun. De lærde er altså helt uenige om dette. Det ene kan forsåvidt være likeså godt som det annet. Rygh sier forøvrig at Ljøsøen, uttalt Jøssøy, er et temmelig alminnelig navn på øyer langs vår kyst og at 1. ledd er gno. "ljõss" som betyr lys, skinnende, blank, og at det kommer av farge i berg e.l.
Når det så gjelder eiendomsforholdene gjennom tidene, så er det sannsynlig at øya en gang i
tiden har vært allmenning. Læren om våre øy- og sjøallmenninger er for lite utredet til å kunne
vite noe bestemt om det. Det er også mulig at den har vært kirkegods til reformasjonen.
Men fra den tid synes mesteparten av landsdelen å ha vært krongods. I alle fall solgte Fredrik
III i 1666 alt kronens gods i Nord-Norge for å kvitte seg med gjeldsbyrden etter krigene mot
Sverige. Jorda i Troms ble solgt til holsteineren Jochum Júrgens, som solgte videre til baron
Jacob de Petersen. Etter ham kom proprietær Johan Hviid, som også kjøpte alle allmenningene i
Troms for 200 Rdl. Hvilke eller hva slags allmenninger som ble kjøpt, står det ikke noe om. Fra
Hviid gikk landsdelen til kgl. kammerråd Hysing og derfra til regimentfeltskjær Georg
Wasmuth. I l783 ble godset delt i 3 deler og Hans Andreas Moursund fikk den søndre delen med
Tromsø sogn. Han betalte 2859 Rdl. for altsammen og familien Moursund satt så med det i over
100 år. De som dyrket og drev jorda, satt som leilendinger på brukene, men i l860-årene
begynte familien å selge brukene, med en viss forkjøpsrett for brukerne. Likevel var det i 1880
fremdeles 223 usolgte bruk igjen. Moursundgodset må ha vært stort.
Alle disse opplysningene om eiendomsforholdene har jeg hentet fra Nils Ytrebergs
"Malangen Bygdebok " (l943).
Hvor tidlig det har bodd folk på Ljøsøy, vet vi ikke. I Stokkvika har det vært spor av to gammer, og det har altså vært en samisk bosetting der engang. Det er nevnt at det har vært på 1700-tallet, men det er nok heller uvisst. Andre funn er det, såvidt jeg vet, ikke gjort. Men av undersøkelser foretatt av Ivar Claudius, vet vi adskillig om bosetningen i over 200 år fra l612. Det året og i en 30 års tid bodde det hele 3 familier der, hvorav en husmann. Øya lå så øde i de neste 30 år, men var bebodd i l66l-66. Matrikkelen l667 sier at det kan være en ku og 6 sauer der og forsvare 2 pund landskyld. Men matrikkelen sier også at øya ligger til havs og er helt uten naturressurser. I l665 kom det ny bruker og han delte øya i to bruk. Det kom også ny husmann. I årene l7l8-36 var øya på ny ubebodd. Da kom det nye folk, som var der til l758. Det året kom Ole Jensen med kone og et barn. Han fikk den vanskjebne at han ble spedalsk og døde året etter. Enken flyttet fra øya med sine to barn. Det fulgte en ny ødeperiode inntil Iver Hågensen kom i l789. Han var gift med Margrete Kieldsdtr. og de fikk to sønner, i l790 og i l792. Margrete falt ned i fjellet i l792 og slo seg ihjel. (Fotnote 1) Iver giftet seg igjen året etter og fikk 5 barn til. Alle barna unntatt den eldste døde i ung alder. Tuberkulose, difteri og kolera kunne rive bort hele barneflokker dengang. Den eldste ville forståelig nok ikke overta øya med så mange vonde minner og øya ble igjen ubebodd i noen år. Nye folk forsøkte seg i et par år og deretter ennå en ny bygsler. En Ole Ingebretsen som bodde på øya, omkom på sjøen i l843. (Fotnote 2) Men så i l844 ble øya bygslet av Nicolai Andersen og dermed var det omsider kommet en slekt som skulle bli værende der til våre dager. I over 200 år hadde det vært i alt 14 navngitte brukere som med sine familier hadde forsøkt seg som gårdbrukere og fiskere på Ljøsøy i kortere eller lengere tid. Ingen av dem hadde etterkommere som ville eller kunne bli på øya og det hadde vært lange ødeperioder inni mellom. Det hadde vært karrige kår med sykdom og ulykker i tillegg til slitet. Det var nok småkårsfolks lodd i den tiden, men det synes å ha vært særlig ille her.
Nicolai betalte "Landskyld og Tage" med 2 2/3 Ort, "Skyds" med 1 Sp.d. og "Leding" med 8
Skilling. Han sa opp bygselen i l853 og ved bygselbrev av l5. mai l853 ble Johannes Jensen
bygselmann, leilending, på Ljøsøy.. Hans kone var Anna Nicolaisdtr. og Johannes har altså
overtatt bygselen etter sin svigerfar.
Bygselbrevet har følgende innledning:
" Inger Godske Moursund og Hans Andreas Moursund eiere af den søndre Deel af Tromsø
Proprietæris Jordegods gjøre vitterlig at have byxlet til Johannes Jensen
2 Bpd Fiskes Landskyld og Skyld 2 Ort ll Skilling i Gaarden Giisøe Matr.No. 36 Løbe No. 69 i
Hellesøe Tinglaug som Nicolai Andersen har opsagt, den anordnede Byxel er betalt, thi maa
Johannes Jensen og Enke efter ham medens hun i Enkestand forbliver, bruge Jorden paa følgende
Betingelser: ....."
Så kommer de vanlige betingelser om skatter og avgifter, forbud mot salg av gjødsel, høy og
halm og forbud mot bortleie. 2 Bpd Fiskes landskyld tilsvarer 12 kg tørrfisk.
----------------------------
Johannes Jensen, eller Johannes Jensa som han nok het i dagligtale, var født 26/ll-l824
(fotnote 3)
i Movik som uekte sønn av Jens Willum Andreassen som var gårdbruker på Stakkevollan nord for
byen dengang. Han var den yngste av barna til Andreas Pettersen som var født i Bergen l766 og
hadde vært styrmann. Han var gift med Ane Marie Hansdtr. f. 1762. Jens Willum var f. 1801 og
var 2.g. med Elisabeth Hansdtr. f. 1803. De hadde 3 barn: Johannes f. 1824. Ane Margrete f.
1827 og Johan Martin f. 1830.
Ytreberg har i Tromsøhistorien fortalt om Johan Martin. I l870 ble han bystyrerepresentant
og var da iflg. Ytreberg den første virkelige arbeider i bystyret. Året før var han medlem av en
komite som skulle få i stand en "industriutstilling" og fikk selv premie for not, line og garn. I
l880 var han kandidat til formannskapet og ble valgt til tross for advarsler i avisen mot "de
herrer som lar seg innvelge uten å være i besiddelse av de kunnskaper som fordres til at røkte
stillingen." Det ble simpelthen truet med "justisen", Ytreberg s. 681. Hans politiske medarbeider
var forøvrig den radikale venstremannen Moursund, sønn av proprietærem.
Johannes, som slo seg ned ute i havgapet med kone og to sønner, må ha vært av samme støpning som broren. Han må ha vært en dyktig, foretaksom og driftig kar både på sjø og land. Det gikk godt for dem og familien vokste. De fikk visstnok ll barn, men det ser ut til at bare 8 av dem vokste opp. Barnedødeligheten var jo stor dengang.
Disse barna var mine halvonkler og -tanter. Men jeg må tilstå at jeg ikke har hatt nærmere
kjennskap til noen av dem. Avstanden i tid har vært for stor og jeg har levet mitt liv på en annen
kant av landet. Det må være mange etterkommere etter dem og en interessant oppgave å få
nærmere greie på denne del av slekten. Noen av dem slo seg ned på Vengsøy, og da har kanskje
Ivar Claudius opplysninger om dem.
Gamle Tromsøværinger vil kanskje ennå huske den yngste av sønnene, Johannes. Han drev
torghandel i Tromsø.
I l862 hadde Johannes sett seg lei på folk som tok seg til rette på eiendommen. Han sørget for fredlysing mot ulovlig bruk ved samling av tare, egg og dun og mot jakt. Dette har altså vært en del av eiendommens inntektsgrunnlag og fredlysingen omfattet eiendommen "med tilhørende Holme". Taren var en viktig del av fóret da som seinere.
Annen halvdel av l800-tallet var en økonomisk oppgangstid for hele landet med store
forandringer i alle næringer. Bøndene begynte å kjøpe de bruk de hadde vært leilendinger på.
For Troms kom i tillegg til de gode konjunkturer også en lang rekke uvanlig gode fiskeår. I l872
kjøpte Johannes også sitt bruk og fikk skjøte på "den Maursund tilhørende Gaardpart Gisø
(Ljøsø) Matr. No. 36 Løbe No. 69 i Tromsøsundet af Skyld gl. 2 Bpd. (Bismerpund) ny 2 Ort ll
Skilling med til og omliggende Holmer og Skjær, navnlig Kjøsen, Kvandholmen, Klubskjær,
Langskjær, Fællesholmen m.fl. for en Kjøbesum af 160 Species". (kr. 640.-)
Til sammenligning kan nevnes at omtrent samtidig kjøpte to brødre hvert sitt bruk i
Nordfjordbotn i Malangen av Moursund for 400 Spd. hver. For Ljøsøy må det ha vært tatt
hensyn til den avsides beliggenheten.
(fotnote 4)
Anna Cecilie døde i l875, 47 år gammel. Kanskje var hun utslitt etter mange barnefødsler og daglig ansvar og strev på gården. Johannes må ha drevet et stort fiske og hun må ha vært mye alene om familien og gårdsdriften. De hadde 4 døtre , men de yngste var 5 og 3 år gamle da moren døde og de eldste allerede gifte. (fotnote 5)
Etter godt 4 år som enkemann fant Johannes ut at han ville ha kone på gården igjen. Han begjærte skifte med sine barn og giftet seg det samme året, l880.
Skiftetaksten er litt av et eventyr og vel verdt et studium. Den gir et godt bilde av driften på et
slikt kombinert bruk på den tiden og fremfor alt økonomien ved fisket i disse årene.
Eiendommen ble satt til kr. 640.-, det samme som i skjøtet. Våningshuset ble verdsatt til kr.
750.-. Foruten stua var der 2 naust, 2 fjøs, 3 buer og hele 7 skjåer, tils. kr. 750.-
Det var en overveldende mengde hus, ikke minst i betraktning av at det ikke fantes skog på øya.
Av båter var der en gammel fembøring kr 25,- , 2 åttringer med seil og tilbehør kr 160,-, 1
komrumsbåt kr 60,- (kobrumsbåt, halvfemterømming eller halvfjerderømming. T.K.) og 2
færinger, tilsammen kr 297,-. Bruket var altså meget godt utstyrt med båter.
Fiskeutstyret var ikke mindre omfattende. Det ble registrert 2 søkkenøter med armer,
1 dragenot, 4 seigarn, 1 gangvad (kveiteline). (Det vanket nok både rekling og rav en gang
imellom. "Det beste som kan underlægges en Tand"), 1 dybsagn (juksa), hele 9 sildegarn kr 60,-
og 15 klaver med line kr 26,-. Det ble ikke registrert torskegarn, men med et par tusen kroker
har det vært linefiske Johannes drev. De fleste drev med linefiske og tildels med juksa på denne
tiden. Verdien av fiskeutstyret til Johannes ble satt til kr. l78,-
Buskapen besto av 2 kyr kr 24,-, 1 kvige kr 24,- , 1 okse kr 20,-, 5 sauer kr 50,-, 3 geiter kr
24,- , 5 værer kr 50,-, 8 lam kr 8,- og 1 gris kr 10,-, tilsammen kr 265,-.. Det var ikke store
slåtteteigene på gården og dette var etter måten et stort dyrehold. Forklaringen er at det alle
dager ble hentet tang og tare i fjæra til dyra, og de fikk også mye kokt fiskeavfall. Dette var en
sterkt arbeidskrevende fóring, men Ruth, datterdatter til Johannes, mener at tare og tang hjalp
til å holde dyra friske. De var smått med gårdsredskaper: 2 spader, 1 skyffel, 2 økser og 1 sag,
og endel verktøy kr 1,-, tilsammen kr. 4,50. Det var naturligvis ingen plog, men heller ingen ard.
Har det vært noen åkerlapp, så har den vært spavendt.
Av innboet merker en seg ellers 3 rokker, som utrolig nok ble satt til kr. l,- tils.
De kan jo ha vært gamle og slitte. Et par vevstoler ble satt til kr. 6,-. En kikkert var verdt kr.
12.- og et gevær kr. 4.- Det ble registrert 9 "grenner". Det var tepper av samisk vevnad med ull
både i renning og innslag. De ble brukt som sengklær, og var særlig gode på fiske. Det hendte jo
at de overnattet i båten.
Av interesse er også 1 bismerpund og 14 merker dun, tils. ca. 6 1/2 kg. satt til kr. 48.-
Velstanden gav seg ellers utslag i 2 sølvskeier og en kommode, samt et skap kr 10,-. Det ble
ikke registrert bøker av noen art, men der må sikkert ha vært oppbyggelige skrifter.
Det merkeligste av alt var likevel at Johannes hadde et bankinnskudd på kr. 8.166.- og kontanter hjemme kr. 503.- Det var en hel formue. I løpet av de 27 år Johannes hadde sittet med Ljøsøy var han altså blitt en velstandsmann, for ikke å si en meget rik mann. Han kunne ha kjøpt et dusin bruk som Ljøsøy for sine likvide midler, eller ihvertfall adskillige mer sentrale bruk. For kontantene alene kunne han ha fått to nye fembøringer.
Utloddingen gav hvert av hans 8 barn et bankinnskudd på kr. 726,. og det var en meget god start i livet dengang. Johannes beholdt sjøl bare sin boslodd enda han nok hadde krav på en arvelodd han også.
Spørsmålet er så hvordan dette var mulig. Det var naturligvis for det første en gjennomført naturalhushioldning med gårdens egne produkter av kjøtt, melk, ull, skinn, egg og dun, Fisk til daglig hadde de utenfor stuedøra. Når mannfolkene var på fiske, kunne kvinnfolkene selv ro ut på sundet og hente middagen. Mor fortalte at hun var ute og fisket sammen med sin mor, og at de stakk flyndre ute på sundet.
Men den oppsparte kapital skyldtes utvilsomt fisket.
Asbjørn Klepp forteller i boka "Nordlandsbåter":
"Gjennomsnittsinntekten pr. fisker ble i l870 anslått til ca kr. 300-350, noe avhengig av
regnemåten. 200-250 kroner var tidligere betraktet som brukbart Lofotresultat.
De gode årene fortsatte med topper på kr. 350-400 både i l875 og to år senere.
Når vi vet at en stor fembøring på denne tiden kostet rundt kr. 300.-, må vi si at inntektene var
brukbare, selv etter en moderne målestokk." Bente Hartvigsen forteller i "Nessekongene" at en
leiekar på denne tiden (1850) kunne regne med en lønn på omkring 17 Spd. for en vintersesong.
Klepp sier videre at perioden preges av veksten i fembøringsflåten og nådde sitt høydepunkt
rundt l880.
Det foreligger ingen tradisjoner i slekten om det, men en må vel gå ut fra at Johannes sjøl har
vært med både på Lofoten og på Finnmarken, i hvertfall i noen utstrekning, og rimelig nok også
som høvedsmann. Med det antall båter han hadde, må han også ha drevet med leiekarer og hatt
sin lott som båteier. Men det kan også tenkes at det stort sett var heimefiske han drev. Det
samme gjorde Hilbert langt seinere. I 1866 druknet to karer under fiske ved Fellesholmen. I
hvert fall den ene var leiekar hos Johannes.
Det som først og fremst har gitt Johannes rikdommen, var kanskje sildefisket, som i
l870-årene var helt eventyrlig. Det var først storsildfisket til det tok slutt i l875 og deretter
feitsildfisket, som varte til l880. Johannes hadde 9 sildegarn og iflg. Asbjørn Klepp skapte
sildefisket i Nordland og Troms i årene l86l-74 den rene Klondyke-stemningen. Ljøsøy lå laglig
til for dette fisket og for avsetningen av fangsten. Ytreberg forteller om en kar fra Malangen som
i l869 fant Ersfjord "full av sild" og fikk fangsten sin solgt i Tromsø så godt at han kunne kjøpe
seg nytt, stort og kostbart notbruk.
Det hendte at eieren av enslige bruk ute på øyene, eller av den største gården i bygda, fikk tilnavnet "kongen". Det var nok i disse årene at Johannes ble "Ljøsøykongen", et tilnavn som siden har vært brukt om ham innen slekten, men jeg er blitt fortalt at det ble alminnelig brukt om ham. Han var da også konge i sitt rike, i kraft av sine midler og med den drift han etter båter og utstyr utvilsomt har hatt.
I l886 fant Johannes ut at han burde brandforsikre sine hus. Brandforsikring var blitt mer alminnelig og det ble på denne tiden opprettet flere brandtrygdelag rundtom på bygdene. Det ble foretatt brandtakstforretning også på Ljøsøy og bygningene ble oppmålt, beskrevet og taksert. Våningshuset var l3 m. langt og med et tilbygg på 6 1/2 m. I 1. etg. var det 2 stuer trukket med papp og lerret og malt. Det var nok ikke helt alminnelig. Der var 2 kjøkken. Ovenpå var det 4 rom. Fjøset var ll m. langt og det var kommet stabbur på gården 7 m. langt. Forsikringssummen av dette var nå satt til kr. 3300. Det var nok investert en del siden skiftetaksten og den nye taksten gir et inntrykk av den velstand som rådde. Stua står den dag i dag, men er blitt ombygget og påbygget av Hilbert.
Som nevnt var det ikke skog på øya og en må spørre seg hvor Johannes fikk materialene til all
sin bygging. Litt av forklaringen ligger kanskje i en episode som min mor fortalte:
Det var lang vei til kirke og Ljøsøyfolkets kirkegang begrenset seg nok til de store
anledninger, dåp og konfirmasjon. Men søndag holdt Johannes sin egen andakt med gårdens folk
og hadde opplesing av passende tekst. En gang merket de at gubben var urolig og hele tiden
skottet ut vinduet. Plutselig smelte han igjen Johann Arndts "Sand Christendom" og beordret folk
ut for å berge en stor tømmerstokk som lå på rek ute på sundet. Det var kanskje en "russeplank".
Trelast var en viktig del av pomorhandelen og det hendte nok at en del av dekkslasten gikk
overbord i styggevær. Fra tømmerfløtingen i de store russiske elvene som løper ut i Nordishavet
var det også rikelig med stokker som var kommet på rek. Ljøsøy lå laglig til i leia og det blir
fortalt at ennå et par generasjoner seinere var rekved en fast del av vedforsyningen. Navnet
Stokkvika forteller sitt.
De to eldste døtrene hadde giftet seg og sønnene hadde også funnet sitt eget. Johannes måtte ha kone på gården. Det ble Jensine Danielsdtr. fra Seihola på Ytre Kibergnes. Hun var født i l858 og altså hele 34 år yngre enn Johannes. Hennes slektshistorie er interessant, men det er en annen historie. (fotnote 6)
Det går en fortelling i familien om at Johannes skal ha vært fadder for Jensine og at han ved den
anledning skal ha sagt noe om at "her ser dere andrekjerringa mi". Det er i tilfelle gått troll i
ord. De giftet seg i byen og jeg har et bryllupsbilde av dem . Bruden ser sammenbitt og lite
glad ut over å skulle gifte seg med denne haIvgamle, stuttvokste karen fra utskjærene, som
attpåtil hadde en skokk med unger, hvorav 3 mindreårige og en ufør sønn hjemme.
I løpet av 10 år fikk de 5 barn som vokste opp: Hilda, Jens Aldor, Helga, Ludvig og Johanna,
min mor.
Hilda ble gift med fiskeren Bernt Hansen.
Jens Aldor ble gift med Inga Hoel og kjøpte seg et bruk på Stakkevollan nord for byen av en halvbror som hadde vært i Amerika og kommet hjem igjen. Det er stor slekt etter dem. Ludvig ble marineoffiser og bosatte seg i marinebasen Horten. Han hadde trolig tatt befalskolen.
Hans kone var født Alvilde Åserød og de fikk 3 sønner. I noen år var han en meget avholdt sjef på skoleskip. Hans sønn fortalte med beundring om hvor flink faren var til å seile. Under krigen var han i flere år internert i Tyskland sammen med andre offiserer. Han kalte seg alltid Lysø.
Johanna giftet seg med Karl Johansen fra Kibergnes, sønn av gårdbruker, fisker og tømmermann Johan Adrian Hansen. Mine foreldre kom til det nye industristedet Odda og det var ingen lett oppgave for dem å tilpasse seg en ny landsdel, ny natur og nye forhold. Jensine besøkte sin datter i Odda i 1916. De var ute og gikk tur om kvelden og så smelteovnene som kastet sitt blafrende skjær langt opp over liene. Jensine grøsset ved synet av de svarte skikkelsene med sine stakespett rundt ovnene. -"Det er som i Åbenbaringen". sa hun. Hun syntes synd på sin datter som skulle bo slik mellom høye, trange fjell uten å kunne se sjøen.
Tilbake til Ljøsøy, hvor livet gikk sin gang. Det var aldri ensomt på øya, sa min mor. Det var alltid nok av dagens gjøremål med gårdens drift og husholdningen. Det var heller ikke så langt fra folk at det ikke kom noen innom av og til. Leiefolk var der også. Det var riktignok en lang dags roing til byen, men der hadde de slekt og de tok nok en bytur når det høvde slik. Jeg har et fotografi av søstrene Helga og Johanna på bytur ca. l9l0 sammen med 3 venninner (kusiner?). Det er 5 flotte og meget motebevisste unge damer, som med sine hatter etter dagens mote ikke gjør skam på Nordens Paris. Et annet bilde av de to søstrene viser også at de aldeles ikke kom fra verdens ende.
Johannes døde i l9ll, 87 år gammel, etter en lang arbeidsdag og sikkert et strevsomt liv. Han hadde forsørget to store barneflokker og forvaltet sitt pund vel. Men han må også i usedvanlig grad ha vært rett mann på rett sted til rett tid. Det er en meget stor slekt etter ham, spredt over hele landet, men mest i Troms, som rimelig er.
Det ble datteren Helga som kom til å føre slekten på Ljøsøy videre. Hun giftet seg meget tidlig med Anton Hansen og fikk datteren Alfhild i l907. Anton døde samme året etter en ulykke under fiske utenfor Fellesholmen. Han ble trukket ned med en not og ble syk av det, sannsynligvis av sjøvann i lungene. Helga ble enke med et barn bare l9 år gammel. Hun giftet seg igjen 4 år etter med sin fetter Hilbert Johansen fra Kibergnes. (fotnote 7)
Hilbert var sønn av Juliane og Johan Adrian Hansen på Kibergnes.
Han var som nevnt gårdbruker, fisker og tømmermann, og hadde som tømmermann vært et år på
Svalbard i yngre dager. I en arbeidsulykke hadde han mistet et øye. Han Gammel-Cedolf på
Trondjord har fortalt et karakteristisk trekk: Johan Adrian var med som mannskap på skøyta til
Cedolf på Finnmarken vinteren 1911. På heimvegen fikk de kuling. De førte seil og det gikk ei
line i mastetoppen. Johan Adrian sparket av seg støvlene og klatret opp i masta med line i
tennene og fikk den gjennom blokka. Han var da nærmere 60 år.
Den 10 desember 1920 hadde han og den 19 år gamle sønnen Harald vært med sildegarn på
Kifjorden. De fikk uvær på seg på hjemveien og ut for Seihola brotna en tollepinne.
(fotnote 8)
De mistet styringen og ei rosse hev stavnbåten rundt. Johan Adrian greidde å hjelpe sønnen opp
på hvelvet før han ble borte i mørket - i rokk og grov sjø. Han ble funnet av datteren til Hans i
flomålet i Seiholkjeila neste dag. Han ble 68 år.
Hilberts mor, Juliane, var søster av Jensine, se fotnote 5 .
Familien hadde mange sorger. To småjenter døde av difteri og ble lagt i samme grav. En voksen sønn ble tatt av tuberkulosen.
Helga og Hilbert fikk 9 barn i de neste 15 årene. Det var Janna l9l2, Edith 1914, Henry
1915, Jan l9l8, Valter l921, Roald l923, Åse l925 og tilslutt Ruth l927. En pike døde som
spebarn. Alfhild var der fra før.
Hilbert fikk skjøte på eiendommen i l9l6. Ifølge grunnboken betalte han kr. 2800,- for bruket,
og naturligvis kår til Jensine. Det ble mange munner å mette. Hilbert skaffet seg motorbåt og det
ble iallfall slutt på slitet ved årene. I l925 kjøpte han sammen med broren Harald på Kibergnes
fiskekutteren "Brødrene". Den var på 39 fot og måtte ha 6-7 mann fullt bemannet på fiske.
Harald ble senere utløst.
Hilbert var på sjøen for det meste, på Lofoten om vinteren og deretter ut for Ljøsøy. Om
vinteren var det Finnmarken, sommer og høst var det flyndretrål og snurrevad. Han fant tidlig ut
at det var lønnsomt med flyndretråling på bankene like utenfor øya. Han var også en myndig
høvedsmann. - "Ingen kortstokk ombord i "Brødrene", nei" forteller Roald.
Men l920- og l930 årene var dårlige tider for fiskerne. Det var en nesten kontinuerlig krise med
bortimot katastrofe enkelte år. Prisene ble presset til en brøkdel av det de hadde vært inntil det
omsider i 1934 ble fastsatt minstepris for torsken med 12 øre pr. kg. Etterhvert ble også
fiskerne bedre organisert. Omstruktureringen i fiskerinæringen gikk sin gang med større enheter,
mer kapital og internasjonal konkurranse. Det var ikke enkelt å greie seg. Mange ganger var det
sikkert jordbruket som berget dem. Første i slutten av 30-åra begynte det å bli bedre.
Året l929 ble et tungt år. Helga ble syk og døde. Det er vanskelig å forestille seg hvilken ulykke dette var for mann og barn, for hele det vesle øysamfunnet. Jeg vet for lite om dette, og skal ikke forsøke å skildre det. Alfhild var blitt 21 år og de andre søsknene var i alderen fra 2 til l7 år. De var øyboere og var henvist til seg selv. De måtte greie seg uten det sosiale nettverk og det støtteapparat som et tettere samfunn kunne ha gitt dem. Hilbert var lange tider på fiske og måtte stole på at de unge jentene greiet brasene med husholdningen, gårdens drift, barnestell og det hele. Det ble Alfhild og Janna som var de eldste og som i første rekke måtte ta støyten. Jensine kunne nok bistå med råd og hjelp, men hun var jo blitt 71 år. Alfhild var et "dugandes kvinnfolk" , sier Ruth. Hun pleiet å si til sine yngre søsken at det de ikke kunne, det måtte de lære, og det var stort sett hun som hadde kommandoen. Ruth husker med glede hvor fine hun og Åse var til konfirmasjonen under krigen med nye kåper av tøy som Alfhild hadde vevet. Jeg har inntrykk av at minnet om Alfhild står i et eget lys hos alle som sto henne nær og som ble kjent med henne. Hun giftet seg i 1942, men fikk ingen barn selv. Hun døde i 1959. Det var ikke til å unngå at familien måtte deles en tid etter Helgas død. Den 7 år gamle Valter kom til sin tante Hilda i noen måneder, og Roald, 5 år, kom til farmor på Kibergnes i et halvt års tid.
Jeg var gjest på øya en ukes tid sammen med mine foreldre sommeren l934. Det var
sommersol og strålende vær. Vi var ute med "Brødrene" på flyndretråling noen timer sammen
med Hilbert, Henry og Jan. Bernt til Hilda var også med. Fangsten var for liten til å gå til byen
med, men vi spiste flyndre ombord på dekk i midnattsol og blikkstilt hav. Jeg var med mine
fettere og seilte ute på sundet og jeg var med å krøke skarv. Det siste var en matnyttig, men
heller brutal sport. Jeg badet sammen med mine fettere i en grunn vik, og konstaterte at de kunne
svømme.
Jeg husker min mormor Jensine med rive ute på bøen, en rank skikkelse med et godt ansikt og
en rolig og vennlig stemme. Hun var 76 år dengang.
Dette var solskinnsbilder. Hverdagen var noe helt annet.
Det var hele tiden arbeide som skulle gjøres. Der var hverken strøm eller innlagt vann. Tidlig
måtte de i fjøset, gi dyra mat og drikke og gjøre reint. De måtte lære seg å melke kyr og geiter.
Tyngst var det å bære vann fra brønn langt fra fjøs og stue. Fiskeavfall skulle kokes og det hørte
til dagens gjøremål å gå i fjæra og skjære tang og bære den i sekker til fjøset sålenge dyra sto
inne. Det var særlig om å gjøre i vårknipa, og det var et vått, kaldt og tungt arbeide. Det var
ingen liten buskap å stelle: 4 kyr, 1 okse, 1 kvige, l8 geiter med kje, 22 sauer og 40 lam kunne
det være. Høyonna var tungvindt. Det var steder hvor de måtte ta gresset i nøter og sende utfor i
sjøen. På enkelte utslåtter har nå minken jaket bort fuglene som gjødslet, og det er ikke
nevneverdig gress igjen. Hus og husholdning krevde sitt. De var 9 mennesker til bords hver dag
og når mannfolkene var hjemme kunne de være opptil l6-l8 mennesker å koke til og vaske opp
etter. Jentene måtte tidlig lære seg til og være med i arbeidet både inne og ute.
I "Norges Kulturhistorie" har Brit Berggren et kapitel om "Kystens kvinner - kystens bønder"
og sier tilslutt: "Kvinnene har vært alene om de daglige oppgavene med hus- og gårdsstell.
Mennene har, i den utstrekning de har kunnet være tilstede, hjulpet til i onnene......
Det er
kvinnene som har vært de egentlige gårdbrukerne langs hele kysten." Det var slik det var på
Ljøsøy også. Forskjellen var at her var det ganske unge jenter som sto for det meste av arbeidet
og ansvaret. «I beretningen om kystkulturen fortjener kvinnene en hedersplass for det tunge
hverdagsslitet de utførte», sier Svein Molaug i sitt verk «Vår gamle kystkultur».
Skolegangen var et kapitel for seg. De måtte allerede som 7-åringer til Vengsøy og bo hos mer og mindre fremmede 2-3 uker om gangen. De måtte utstyres for det og ble sendt hjemmefra med brød og pålegg. Varm mat fikk de hos vertsfolket. Skoleveien var 2 timers roing i all slags vær og helt enkelt var det heller ikke alltid å bli opptatt i en sluttet kameratflokk. De lengtet ofte hjem igjen og til å få ei fersk brødskive, forteller Ruth. [(fotnote 9)
Guttene måtte tidlig være med på fiske. Roald forteller at han var 15 år da han første gang var en måneds tid på flyndretråling, og etter at de eldre brødrene var reist til sjøs, måtte han såvidt 16 år gammel være motormann ombord i kutteren, med ansvar for drift og stell av motoren. Årene gikk og de eldste sønnene ville ikke bare gå hjemme og være med faren. De hadde sin tilknytning til sjøen og dro til sjøs. Krigen kom og Henry og Jan ble krigsseilere begge to . Henry kom hjem igjen etter krigen sammen med sin engelske kone, men som krigsseilere flest fortalte han lite om sine opplevelser. Han hadde vært kanonér ombord og vært med på å senke en tysk ubåt. Etter krigen var han på land i noen år, men reiste ut igjen i 1960 og var sjømann i flere år.
Jan gikk ned med tankbåten "Norvik" 23/1-43 under fiendtlig angrep. Han hadde da seilt med flere tankbåter i den mest nerveslitende tjeneste som kan tenkes. En tankbåt var under krigen en flytende bombe.
Valter tjenestegjorde ombord i panserskipet "Eidsvold" da krigen kom, men ble reddet av "røde hunder". Den 8. april ble de syke sendt i land. Neste morgen ble skipet senket med hele besetningen. Familien var sikker på at han var omkommet og det gikk flere uker før Narvik var befridd og han kunne få gitt beskjed om at han var i live. Valter ble likevel sjømann, tok styrmannseksamen og seilte i utenriksfart. De siste årene var han skipper på en ferge i Oslofjorden.
Den yngste, Roald, ble også sjømann og seilte ute i 15 års tid, før han fant seg et yrke på
land.
De tre eldste døtrene giftet seg under krigen og slo seg ned hver på sin kant.
Selv Jensine dro til byen og var der en tid. Hilbert og Roald måtte ut på fiske om de skulle
beholde båten. Hilbert måtte flere ganger overbevise tyskerne om at det ikke gikk an å leve på ei
øy uten båt.
Det hendte at Åse og Ruth var alene i lange perioder. Vinteren l944, under krigen, var de to
jentene, l8 og l6 år gamle, alene fra først i januar til påske, mens Hilbert og Roald var på
Lofoten. En uke før påske foreslo Ruth at de kunne ta en tur til Vengsøy, men Åse mente at hadde
de greiet seg så lenge aleine, kunne de vente til karene kom hjem om en uke.
Det ble etterhvert klart at ingen av barna ville eller kunne slå seg ned på Ljøsøy og i l948
hadde Hilbert fått nok og ville kvitte seg med eiendommen. Han, og barna, hadde kjempet en
lang kamp mot utviklingen, i motgang og sorg og savn. Familien hadde betalt en høy pris for å
ha vært øyboere og for sin tilknytning til sjøen.
Han ønsket heller ikke at noen av barna skulle forstsette på øya, og han solgte hele eiendommen
uten å rådføre seg med dem. Døtrene var gift og etablert på hver sin kant, og av sønnene var
bare Roald igjen som kunne tenkes å overta, og han var enslig. Det endte med at Henry tok
eiendommen igjen på odel. Roald skulle drive og forsøkte seg som gårdbruker og fisker i årene
1950-53.
I denne vanskelige tiden ble det selvsagt spørsmål om hvor det skulle bli av Jensine, som nå
var blitt 90 år, og naturligvis ikke kunne bli igjen på øya. Hun kom til sin yngste datter i Odda og
fikk pleie og omsorg der, men sjelen ble igjen på Ljøsøy. Der hadde hun i nesten 68 år levet sitt
liv og hadde hatt sitt virke og sin gang i det landskap som var hennes eget. Der hadde hun vært
"mor" for tre generasjoner og hadde mye å minnes når hun på sine gamle dager på Ljøsøy satt
ved rokken og spant ullen fra sine tre kårsauer og lam, og strikket votter som hun solgte til
fiskerne.
Hun døde i april l949 og er begravet i Odda. På forsommeren er graven dekket av et teppe
av lysende kvite blomster. På gravsteinen står 1. linje av Davids 23. salme:
"Herren er min hyrde."
Det var nok den som hadde vært hennes trøst og ledetråd gjennom livet.
Roald bodde for det meste aleine på øya, og det ble i lengden for tungt og for ensomt. I de følgende årene etter 1953 var det ingen som bodde fast der. Men Janna hadde lagt ned så mye av seg selv, og var knyttet til øya "med dei finaste band", for igjen å sitere Blix. Hun og Kaspar overtok eiendommen i l957 etter lange overveielser. Det var ingen lett avgjørelse å ta. De måtte forlate det bureisingsbruket hun og Kaspar hadde strevet med i Laukvika i mange år. Der hadde de ryddet jord og bygget våningshus og fjøs. Kaspar hadde lagt ned sine beste år på bruket, og så nok etterhvert fram til noen lettere år. På Ljøsøy var det sikker mye å ta igjen både på hus og jord.
De flyttet ut til øya med sine 5 barn i alderen 3 - 12 år. De drev jordbruk som før med 3 kyr, omlag 15 sauer og 30 talls geiter. Gårdsdriften var i det vesentlige som før, uten innlagt vann og elektrisk strøm. De kunne nå levere melken daglig. Kaspar drev fiske på "heimsjyen" med motorbåt, og hadde de første årene også hendene fulle med arbeide på husene. Skolegangen var som for to generasjoner siden: 2 uker skole på Vengsøy og 2 uker hjemme, privat innkvartering med varm mat. "Det vart mange tåra for småjentene".
Janna døde i l969 og ble begravd på Gåsvær under stor deltagelse. Kaspar, som var blitt 67 år, flyttet til Vengsøy, hvor han døde i 1974. Dermed var det slutt på all drift på øya.
Idag er det Ole Klaudiussen, sønn til Janna og Kaspar, som er eier av øya. Han er sjef for en fiskeribedrift i Vardø og har lang vei til øyriket sitt. Men det er tatt vel vare på det som er der og endel forbedringer er foretatt. Men han har lagt vinn på å bevare miljøet så godt som mulig. Hilbert, og siden Kaspar, hadde gjort store forandringer, men Ole sier at tunet, våningshuset, fjøset og naustet må være noe av det mest opprinnelige som fins på «yttersia» fra 1930-tallet. Hans fire søstre har etter mye strev med myndighetene, fått hver sin hyttetomt, og de har bygget et par hytter. «Vår kjære Ljøsøy», skriver Eli til meg.
"Det er som om Svartedauden har herja strendene", sa min onkel Harald på Kibergnes til meg allerede i l974. Han var oppgitt over alle de forlatte brukene. (fotnote 10) Det moderne menneskes krav til komfort og hjelpemidler kunne ikke tilfredsstilles der ute på utpostene, heller ikke rimelige krav til velferd. Det måtte gå som det gikk
Sommeren 1999 var det et tredagers slektstreff på Ljøsøy for etterkommerne til Helga og Hilbert. Det samlet over 70 deltakere.
Ljøsøy har nok hatt noenlunde den samme utvikling som tusener av andre bruk langs vår kyst, - kanskje ikke helt typisk, men i hvertfall med den samme skjebne. De menneskene som var der, deres arbeide og slit. deres bragder og liv, fortjener å bli husket. Øya er idag forlatt som bosted og næringsvei, men historiens hjul dreier alltid videre og utviklingen går sin gang. Kysten og havet er nå våre største ressurser og før eller siden vil det igjen være bofaste folk på Ljøsøy.
Johannes g. 2. gang Jensine Nikoline f. 1858, Kibergnes.
3. Helga g. Anton Hansen d. 1907
4. Janna Andrea Elise g. Kaspar Halvdan Klaudiussen
Ivar Claudius, Tjøme, har gransket Ljøsøys tidlige historie, og har også anetavler for
Johannes og Jensine Jensen Lysø.
Karl Magnus Wilsgaard, Hølbekken 206, Bergen, dattersønn av Jens Aldor 2, 12, har meget
fullstendige lister over etterkommerne.
(......tilbake til teksten1.gag)
(......tilbake til teksten)2.gang
