FREDAG
fikk bli med Lano Places på turné. Ikke for å skrive, men for å spille.
Men
jeg vil heller fortelle om Årdal.
-
DET ER TO UKER siden Jernverkets lønningsdag. Så det er ikke sikkert det
kommer så mye folk. Men me
får no sjå.
Årdalsstova
er en kombinert kebabsjappe, brun kafeteria, ølbule og scene. Den ligger i
gangavstand fra bygdas hjørnesteinsbedrift, og er omgitt av fjellsider som gjør
deg svimmel. Lydmannen kan fortelle at lokale coverband trekker nærmere 300
mennesker, men at han er usikker på hvor mange årdølinger som er interessert
i å betale 100 spenn for å se et popband fra storbyen.
Dessuten
skal det visst ha litt å si hvilket skift som er på arbeid lørdagskvelden.
Ute
er det duskregn.
Vi
sitter på bandrommet og ser på Fredrik Skavlan mens vi spiser pizza. Koselig,
egentlig. Vi venter. Klokka blir 23.00. Vi stikker ned og sjekker stemningen. 20
hardbarka karer som knapt kan tilhøre kjernegruppa av Lano-fans sitter og fyrer
i hvert sitt hjørne. Vi stikker opp og ser litt mer på tv, klamrer oss til håpet
om at byens ungdom fortsatt lader opp på vorspiel med Lano dunkende ut gjennom
høyttalerne.
NÅR
VI ENTRER scenen sånn litt over midnatt, sitter det knappe 30 mennesker i
salen. Vi drar den første akkorden. Et par svært fulle mennesker begynner å
danse rundt i lokalet, litt indiskinspirert med hendene over hodet. Resten av
publikum sitter med hodet bøyd over halvliteren og ryggen til scenen. Bakerst i
lokalet er to menn i hissig diskusjon. Låten bygger seg opp, og omtrent akkurat
idet jeg trykker inn fuzzpedalen og drar den første vrengakkorden, ser jeg den
ene mannen lange ut et svingslag som treffer mann nummer to med et smell på
haka.
DØRVAKTENE
HIVER seg over de to, og det blir et møljeslagsmål før begge mannfolka kastes
ut med hodet først.
-
Kan dikka
nåke
med Marillion , spør en av de fulle mennene som danser.
Det
er knapt noen som klapper, men vi smiler på scenen, legger inn et ekstra gir,
Lano-popen brer ut vingene og seiler som en ørn ut i Årdalsnatta.