ETTERKRIGSLITTERATUREN I NORGE

En klar epokeinndeling av litteraturen etter 1945 er vanskelig å lage. Det fins mange grunner til det, men de viktigste er:

Verden var vesentlig forandret etter 1945 Litteraturen i Norge preget av oppgjøret med krigen de første årene Forfattere som tok opp denne problematikken Måten de gjorde det på var å gå inn på indrespykologiske forutsetninger hos helten og ikke ytre heltedyrkelse. Det var imidlertid ikke helten som dominerte, men hvilke psykologiske forutsetninger som gjorde at noen ble svikere. Torborg Nedraas skriver om krigen ut fra et kvinnesyn (bl.a. Kruttrøyk)
 
 

Mot slutten av 40 - tallet var litteraturen preget av selvransakelse og ettertanke

Renessanse for den historiske romanen - forstå sin egen tid gjennom fortiden


Etterkrigstiden - kvinnenes litterære gjennombrudd


60 og 70- tallet den politiske kampdiktningens gullår

Jens Bjørneboe var den av disse forfatterne som var nærmest Kiellands realistiske program, og Bjørnebo kritiserte autoritetene i det norske samfunn som kirken, politiet, skolen m.m. I tilleg skisserte han løsninger på konfliktene

Fløgstad skrev mye arbeidernes behov for frigjøring fra kapitalmakten og regnes av mange som modernistisk i skrivemåten - spesielt i Rasmus og Dalen Portland.
 
 

Dokumentarismen - den virkelighetsbaserte romanen

Den symbolske diktningen - et brudd med den realistiske tradisjonen 90-tallet de store fortellere sin tid - og oppgjør med egen fortid 90-tallet dokumentarlitteratur og biografienes tid Etterkrigslyrikken i Norge - oppgjør og fremmedgjøring Modernismens gjennombrudd - 60 år etter Obstfelders "Jeg ser"

Den poetiske modernismens gjennombrudd i Norge var et resultat av utsikt til en ny og utslettende krig og dikternes følelse av fremmedgjøring i den nye tiden.

Modernismen finnes både i prosa og lyrikk, men gjør seg spesielt gjeldende hos enkelte lyrikere og er preget av:

Det modernistiske programmet gikk ut på at hverdagsspåket var tilslørende og falskt, og at den nye kaotiske tiden krevde et nytt språk og tenkning gjennom nye ord og andre bilder. Fikk en et nytt språk, ville forståelsen av verden bli mulig.

I praksis skjedde det motsatte - leserne forstod ikke poeten. De fremste modernistene i Norge var Paal Brekke og Gunvor Hofmo.

Den tradisjonelle lyrikken levde side om side med modernismen - spesielt aktive var Bjerke, Hagerup, Øverland og Tor Jonsson. Bjerke og spesielt Øverland var sterke motstandere av modernismen. De mente modernismen var bare tull og en usammenhengende flom av ord og bilder.