Anmeldelse av den første konserten:

Oppmøtet var upåklagelig. Etter hvert begynte man å operere etter prinsippet "går det ikke i bredden, så går det vel i høyden".

Og så, endelig, kom de: "Må jag få be om absolut tyssssnad! Va snälla nu och ta i motJULIO LINDEX och HANS ORKESTER!" Iført sine lyse dressjakker inntok de scenen i kjent danseband-stil. Ventingen betalte seg med det samme frontfiguren åpnet munnen. Julio brukte nøyaktig ett sekund på å bergta damene i lokalet med sitt intense blikk og forførende sang. Spesielt ble nok de med "guldbruna ögon" sjarmert!

Julio sjarmerte ikke bare damene: Jeg mistenker mannen som hadde fødselsdag den kvelden til aldri å kunne glemme at selve Julio tilegnet en sang til ham alene. ("Gratulerar på dagen"). Denne heldige mannen fikk også plakat signert av hele orkesteret. Et klenodium, dere!

Orkesteret tok oss med til blue Hawaii og videre opp til samefolkets land. Vi ble også dus med Mona Lisa.
For virkelig å ta publikum i sin favn tok kordamene steget ut i salen under avslutningsnummeret "Tio tusan röda rosor" og delte ut "röda rosor" til de som var så heldige å sitte i umiddelbar nærhet.

For en konsert! Hvert nummer ble etterfulgt av et hylende publikum som lo og gråt over hverandre av begeistring. Under og etter "Samefolkets Land" dampet det formelig i salen. Dette nummeret, som har gitt joiken nye dimensjoner, var kveldens absolutte høydepunkt!!

Det må understrekes at Julio ikke var alene om jobben! Kordamene stiller i en klasse for seg. Med sine boas og røde lepper understreket de Julios sang fortreffelig med sine "oooa, qouack qouack". Orkesteret har virkelig fått tak i de ypperste innenfor kordame-bransjen! Med backup av et strålende og intenst konsentrert orkester bestående av bass, trommer, gitar og synth ble resultatet, -skal man si....et spennende lydbilde. Spesielt må nevnes nydelig, lekende, overgang til ekstranummeret besørget av trommer og bass.

Jeg må lete med lupe for å finne svakheter med Julio Lindex m/orkester, men skal jeg peke på noe måtte det være at man enkelte ganger kunne ane en viss "frihet" i presisjonsarbeidet. Dette gjorde imidlertid ikke konserten mindre verdt å få med seg.

Da konserten var over, lot vi dem simpelthen ikke gå! Hvem kan vel stå i mot en horde som i stående trampeklapp hyler etter mer? Vi fikk da også det vi ropte etter og ble nok en gang tatt med til Hawaii.

Men alt har en slutt....dessverre. Etter vel en times hysterisk morsom underholdning takket orkesteret for seg. Kanskje var det best slik? For meget av det gode kan som kjent være farlig, men likevel; i dette tilfellet ville for meget av det gode vært deilig! Gå for all del ikke glipp av neste sjanse til å oppleve Julio Lindex m/orkester!

I nesegrus beundring, NN.