St. Jacobs menighet

Etter den tøffe åpningen på søndagen med Hector og Esther, syntes det vanskelig å skulle delta på en lokal gudstjeneste i St. Jacobs menighet. Hvordan kunne vi som turister forsvare å "brøyte" oss inn i en sånn sammenheng. Det måtte da finnes en grense for "kikker-turisme"? Vi tok skammelig feil.

Rytmene møtte oss ute på gårdsplassen. Klokken var vel rundt 12 og gudstjenesten hadde vært igang i flere timer. Dette var ikke salmer slik vi er vant til. Dette var ikke gospel slik vi kjenner det fra Amerikanske kirkesamfunn. Dette var rock'n roll. Ord kan ikke beskrive den rytmen, den gleden, det trøkket som fyllte kirkerommet.

Vi følte det helt naturlig å sette oss ned diskret på bakerste benk, akkurat som man gjør på kino når man kommer etter at filmen har begynt. Men den gang ei! Vi ble dratt og nærmest heiet frem til å plass i koret. Vår sjenanse ble blåst bort etter få sekunder med det rytme- og sangkjøret som eksploderte rundt oss.

Herlig korsang, fellessang, dans og halleluja. Dette ville salige Broder Åge hatt sansen for. Høydepunktet? En gruppe av menighetens eldste damer i fascinerende ringdans. Her var hoftearbeidet på plass. Plutselig kommer to av dem leende og dansende mot meg. Ingen mulighet til å komme unna. Man dras ut på gulvet. Menigheten er med. Ingen fare. Den gjennomborende grunnrytmen får bena til å bevege seg selv.

Etter et par timer takker vi for oss. Tomm holder en oppriktig takketale på vegne av oss alle. Vi blir ønsket velkommen tilbake som brødre og søstre, og tumler ut i dagslyset. Øre og beveget av det sterke vi har opplevd.

Vi aner noe av kraften i dette folket og forstår hvorfor de har overlevd alle års undertrykking, og begynner også å forstå hvordan de makter å møte oss hvite med å vende det andre kinnet til. Var dette reisen høydepunkt? De fleste, kanskje alle, vil besvare dette med et ubetinget ja.

Se bildene fra en "rocka" gudstjeneste som ville fått selve Nidarosdomen til å riste. Klikk på linken under til originalversjonen.