Nelson Mandela på Robben Island, 1964.

Mandela satt fengslet i liten enecelle. Mandela har som kjent en kroppshøyde langt over normalen, nærmere 2 m på strømpelesten. Sengebrisken var visstnok ikke lang nok til at Mandela kunne strekke seg ut i full lengde når han lå på den, fordi cellen ikke var stor nok! Til høyre slik cellen fremstår i dag. Under Mandela ved det samme vinduet en gang på 60-tallet.

"Robben Island. Men det holder med Øya. Die Eiland. Folk har vært forvist hit siden den hvite mann kom. Opprørske afrikanere er sendt hit, sammen med gærninger og spedalske. De sist ankomne er de politiske fangene. Den gamle kirken ligger forblåst langs veien. Moskéen er like ved fengselsmuren. Nærmest land, med stranda mot Cape Town - som er 30 kilometer unna - ligger landsbyen med posthus og rådhus og bibliotek og skole og små hjem for små familier. Deres virksomhet kan være svært så sivil, men siden 1964 har denne øyas innbyggere hatt én hovedoppgave; å hindre at "Sør-Afrikas verste fiende" - alternetivt "verdens største statsmann" - Nelson Mandela skulle slippe fri. Dernest skulle de passe på de øvrige "poqo's", som de politiske fangene ble kalt, de øvrige kriminelle og dernest holde kalksteinsverket i drift. Til det hadde man gratis, om noe umotivert, arbeidskraft" Kilde: Mandelas land, J.W. Cappelens forlag, 1996. Tomm Kristiansen

Guidene våre var tidligere politiske fanger, som selv hadde sittet fengslet på Robben Island. For noen av deltagerne var dette reisens mål. en slags pilgrimsferd. Undertegnede innrømmer gjerne at The Nelson Mandela Story ikke var den viktigste grunnen til å ta denne turen, men at den gjorde inntrykk. En ting er den enorme menneskelige belastningen Mandela var utsatt for, en annen ting er hva han og hans medhjelpere fikk utrettet i fangenskap. Det hvite maktappratet må jo ha foretatt verdens største kollektive undervurdering av fangene.