Tibetansk spaniel har hundreårige tradisjoner i Tibet

Tibetansk spaniel har hundreårige tradisjoner i Tibet. Den har en viss likhet med en ikke altfor forfinet pekingeser, og man tenker seg at den kan være etterkommer av tidligere tiders pekingesere som ble sendt som gave til Tibet, før pekingeserne ble så ekstremt foredlet som de siden ble. Tibetansk spaniel er egentlig ikke noen spaniel, det er bare et navn som ble satt på den da den gjorde sin entré i England med hjemvendte misjonærer i begynnelsen av 1900~årene. Den tibetanske spanielen levde for det meste i klostrene i Tibet. Der var den en flink vakthund og hyggelig selskap for munkene, foruten at den ble brukt til å drive bønnehjulene for makelig anlagte munker. Hundene hadde også en religiøs/mytologisk symbolverdi. Til å begynne med gjorde rasen ingen suksess i Europa, men etter en viss tid ble den veletablert. Den er i dag en av våre mest populære miniatyrhunder, våken, kvikk og intelligent - en ypperlig familiehund.

Tibetansk spaniel er en liten, rektangulær hund, glad og selvsikker, men noe reservert overfor fremmede.

Hode: lite i forhold til kroppen, men stolt båret. Kjønnspreget skal være tydelig. Lett hvelvet skalle, svakt markert stopp, middels langt, butt snuteparti med fyldige, tykke overlepper uten rynker. Bred hake, helst sort nesebrusk.

Øyne: mørkebrune, ovale, middels store og uttrykksfulle. De skal være vidstilte og rettet fremover, med sorte øyenkanter.

Ører.- middels store, hengende, ganske høyt ansatt med rikelig beheng. Løftes noe fra skallen når hunden er oppmerksom.

Bitt. lett underbitt, tenner og tunge skal dekkes av leppene.

Hals: ganske kort, sterk og dekket av man, mer markert hos hanhunder enn hos tisper.

Kropp: rektangulær, velutviklet brystkasse, rett rygg.

Ben: middels grov benstamme, velvinklet skulderparti, forbena lett bøyd. Kraftige bakben, moderat vinkler. Lave, parallelle haser.

Poter. små, velformede s.k. harepoter med pelsfrynser mellom tærne, gjerne lengre enn selve poten.

Hale: høyt ansatt med rikelig fane og båret stolt over ryggen.

Bevegelser.* raske, frie, parallelle.

Pels: silkefint dekkhår, glatt i ansiktet og på forbena. Middels langt på kroppen, men ganske glatt tilliggende. Tett og fin underull. Rikelige faner og beheng.

Farge: alle farger og blandinger av farger tillatt.

Skulderhøyde: idealhøyde 25,5 cm.

Vekt: ca. 4,0-7,0 kg.

Det heter seg at tibbene er reservert mot fremmede. Med dette menes ikke at hunden er aggressiv og sint på fremmede.

Rasen har et utpreget vaktinstinkt og fungerer meget godt som tyverialarm. Mede dette menes det ikke at den skal gjø i tide og utide.

At en tibbe kommer fra fjellandet Himalaya er helt sikkert. Gå forbi en høy stein med din tigge og ingen tibbe i verden kan motstå å klatre opp på den. For at hund og eier skal få størst mulig utbytte av hverandre, må eieren forstå og sette pris på rasens egenskaper. De er aristokratiske, følsomme og intelligente og kan lett bli ødelagt av feilaktig behandling. De kan også drive en eier som er slepphendt med rasen til vanvidd og fortvilelse. Å la en tibbe leve uten kontakt med eieren er det somme som å ta drepen på alle rasens fine egenskaper. En som skaffer seg en tibbe, bør være en person som er varmhjertet, konsekvent og ha en masse humor.

Stell av pelsen:
Nybakte valpeeiere bør tidlig lære den lille valpen at det er eieren som bestemmer. Den bør hver dag bli stilt opp på et stødig bord med under lag av f eks et frottèhåndkle eller gummimatte, dette for å vende seg til at tenner og pels kan bli sett over. Tillat aldri valpen å hoppe ned fra bordet, løft den heller ned og gi den mye ros og gjerne en godbit. Hvis hunden blir vant til dette, vil du få en stille og tillitsfull hund som lar seg håndtere og du har også lettet arbeidet for framtidige veterinærbesøk eller utstillinger. La det daglige stellet bli en kosestund for deg og din hund. Lar du hunden gjøre som den vil på bordet, så kommer det til å bli ganske slitsomt å arbeide med den.

Pelsstellet på en tibbe er ikke noe stort arbeid. Børsting ca 2 ganger i uka, eventuelt daglig ettersyn etter floker bak ørene og under "buksene". Pelsen børstes med hårene på kroppen utenom manken og brystet, der børstes mot hårene. Det lange behenget på baksiden av bena brukes kammen forsiktig. Valpepelsen børstes mot hårene, gjerne med en myk babybørste. En voksen tibbe kan bades ca hver annen måned.

Valpen feller sin valpeull ved ca 4 mnd. Den voksne hundens pels er dobbel, bestående av myk underull og silkelignende overpels. Tispens manke pleier å være ferdig utvokst ved ca 10 mnd og hannhunden ved ca 18 mnd. Tispen feller som regel sin pels når hun har løpetid, mens hannhunden feller en gang i året eller hver annet år. Det er lett å gre bort de løse, døde hårene etter en tur ute i regnet eller etter et bad. De lange hårene som tibben har under og mellom potene er rasetypiske og skal ikke klippes bort.

Litt om helse:
Å ta vare på hundens helse er viktig, ikke bare med tanke på hundens velbefinnende, men også på eierens lommebok. Å gå til veterinær er dyrt i dag og en kan gjøre mye selv for å forebygge en eventuell sykdom.

Hundens ører skal stelles en gang i blant. Lukter det vondt av ørene, må noe gjøres. Det av øret du ser, kan du selv rense med vann eller et ørerensemiddel (fåes kjøpt på apotek) og bomull. Skulle hunden stadig klø seg i øret, er det på tide å ta seg tur til veterinæren for en skikkelig opprensing. Det kan i visse tilfeller være snakk om midd. På sommeren er det ekstra viktig å se etter i ørene på hunden, med tanke på varmen og all skitt og lort som kan komme til å irritere øregangene.

Se også over tennene regelmessig. Har ikke melketennene på valpen løsnet ved 6-7 mnd alder (det er ikke uvanlig), må en veterinær ta dem bort. Tennene holdes friske og rene med sunn kost og skikkelige ting som hunden kan bite i, f eks knokeben og lignende.

Øynene til en tibbe kan ha lett for å renne. Det vil danne seg en mørk flekk under øyet. Hvis det ikke blir tatt bort, vil det være et fint sted hvor bakterier vil trives. Bruk en bomullsdott og lunkent vann og tørk rent. Det finnes også en hel del midler å få kjøpt til dette bruk.

En bra og skarp klotang og en hund som er trenet til å sitte stille når man tar i labbene og undersøker den, er en forutsetning for å klare kloklipping uten problemer. Begynn å klippe klørne på hunden fra den er liten. Klipp lite, men ofte så du venner den til dette. Hvis man ikke klipper klørne regelmessig, kan man risikere å få en hund som får klobrudd. En avreven klo er veldig vondt for en hund. Gjør det til en regel å klippe klørne annen hver uke.

Gå ikke tur når det er som varmest på dagen. La hunden aldri være alene i bilen på varme dager, ikke for kortere perioder heller - solen flytter seg fort. Hunden svetter ikke som oss og kan på noen få timer dø av heteslag. Hunden skal heller ikke forlates i en kald bil, den skal heller ikke stå bundet ute i snø og kaldt vær.

La ikke hunden slikke i seg glykol (frostvæske) på veier eller parkeringsplasser, det er veldig giftig.