Jeg lærte sjakk av min eldste søster en gang på slutten av 70-tallet. Vi lå på gulvet og spilte mens hun så på TV. Det ante meg lenge før partiet var over at hun hadde begrenset interesse for spillet. Etterhvert ble min farfar den hyppigste motstanderen. Han hadde leilighet i huset vi bodde i, og det sammenleggbare trebrettet ble titt tatt frem fra sitt faste skjulested under stuebordet. Jeg rakk å bli jevngod med ham innen han døde i 1984.

Mitt første møte med organisert sjakk var Karmøymesterskapet i skolesjakk 1984. Min klassekamerat Arne Hagesæther hadde vært med før, og det var gjennom ham at jeg begav meg ut på å prøve krefter med de kjempegode fra Sør-Karmøy hvor de hadde sjakklubb.

I første runde tapte jeg på jødematten. Lars og Halvard Hagesæther (3 og 2 år eldre Torvastad-buer som gikk i Haugesund sjakklubb og nøt, i mine øyne, stor respekt som sjakkeksperter) ble konsultert i pausen og så ble også jeg innviet i denne svært så optimistiske angrepsplanen. Og muligens har jeg talent for å benytte meg av lærdom, for allerede i andre runde vant jeg selv med jødematten! I neste hvitparti, mot Sissel Haringstad, prøvde jeg meg igjen. Nok en gang fikk jeg inn det triumferende 4.Dxf7 etterfulgt av et relativt høylytt ”sjakk matt!”. Men det viste seg at hun hadde vært slu og spilt 3. – Sh6. Da hun besvarte matten min med 4. – Sxf7 sto jeg plutselig dronning under. Jeg kjempet selvfølgelig videre så lenge jeg kunne, men rutinerte Sissel gikk til slutt av med seieren.

Jeg endte til slutt opp med 3 av 9 poeng i 4.-6. klasse og var veldig godt fornøyd med hvor godt jeg hevdet meg blant de fryktede klubbspillerne.

De neste fire årene var turneringsaktiviteten stabil: Andre eller tredje helga i januar deltok jeg i Karmøymesterskapet – ellers ingenting. Men tross lite trening gjorde jeg fin progresjon. I 1985 fikk jeg 4 poeng i 4.-6. klasse. Året etter fikk jeg like mange poeng i ungdomsskoleklassen. Tenk å debutere i ungdomskoleklassen med nesten 50 %! Jeg hadde virkelig grunn til å være stolt.

Gjennombruddet kom i 1988, da jeg gikk i niende klasse. Det startet ikke bedre enn brukbart, og etter 7 runder hadde jeg 50 % score. Da fikk jeg til gjengjeld walk-over, som den med færrest poeng uten å allerede ha hatt walk-over. Før siste runde viste det seg at jeg ville få premie hvis jeg vant. Jeg ble satt opp mot en tidligere norgesmester (kadett, NM for jenter) og en gammel kjenning, Sissel Haringstad. Det ble et ganske vilt parti. I midtspillet husker jeg at masse offiserer kriget i sentrum uten at noen av oss fikk et avgjørende overtak. Begge fikk tidsnød og med de gamle urene kunne ingen vite nøyaktig hvor mye tid vi hadde igjen. Vi flyttet vilt og håpet først og fremst å unngå å tape på tid. Til slutt hadde jeg bare en eneste bonde igjen. Hun skulle akkurat til å ta den siste bonden da jeg så at klaffen hennes falt. Hadde hun rukket å ta min siste brikke hadde jeg ikke hatt materiell til å matte med og det hadde blitt remis. Og det viste seg at jeg hadde så godt som ikke noe tid igjen, jeg heller. 5,5 av 9, fjerdeplass og jeg hadde vunnet min aller første pokal! For øvrig en av de fineste jeg noengang har vunnet. Arne fikk også en av sine første pokaler denne helgen etter å ha inntatt plassen foran meg.

I forbindelse med Karmøymesterskapet i 1988 ble det startet opp en sjakklubb på Håvik – en drøy mil fra mitt barndomshjem. Arne og jeg meldte oss inn. Sjakklubben var underavdeling i Håvik Idrettsklubb og kanskje var vi de første i Norge som var medlem i en idrettsklubb gjennom en sjakklubb?

Som klubbmedlem ble det mer sjakkspilling. Min første langsjakk-turnering var Håvik Open -88, som var et åpent klubbmesterskap. Jeg fikk 4,5 av 7 poeng og endte på 7. plass. Men det var Sevland-spillere på alle plassene foran, så jeg ble klubbmester og vant en svær vandrepokal. Dette er det eneste nappet jeg noengang har fått i en vandrepokal i sjakk, men hva gjør vel det når jeg fikk den til odel og eie? Håvik Sjakklubb ble nemlig nedlagt etter et år og pokalen fikk ingen å vandre til.

Jeg spilte en langsjakk-turnering til i 1988 og i januar 1989 var jeg veldig spent på hva mitt første ratingtall ville bli. Jeg håpet på to ting: fire siffer og bedre rating enn Arne. I en måned var jeg like spent hver dag jeg kom hjem fra skolen: -Var Norsk Sjakkblad kommet i posten? Da sjakkbladet omsider kom i slutten av februar ble jeg veldig tilfreds da det sto 1027 bak navnet mitt på ratinglista. Arne fikk 985.

Håvik Sjakklubb var nedlagt og Karmøy Sjakklubb (Kopervik) så dagens lys noen måneder før også denne ble historie. Men så fant heldigvis Per A. Hagesæther og Øyvind Selsås på den gode ideen å stifte Hauge Sjakklubb på Torvastad. Dermed var det sjakklubb i min hjembygd og jeg har vært medlem i Hauge Sjakklubb siden starten sommeren 1989.

Hauge er etterhvert blitt en sterk sjakklubb, noe femteplassene i NM for klubblag i 1997, 1998 og 2002 viser alene, det er nesten ikke nødvendig å nevne de noen-og-tredve NM-titlene i aldersbestemte klasser. Men slik har det ikke alltid vært. Med firesifret ratingtall var jeg i starten blant de aller beste, og de første to årene ble jeg til og med klubbmester. I løpet av få år ble jeg imidlertid forbigått av 6-7 spillere, og de siste 10 årene har jeg såvidt vært kvalifisert for en av de nederste plassene i seriesjakktroppen.

Etter at jeg flyttet hjemmefra i 1991 har jeg opprettholdt hovedmedlemskapet i Hauge og vært bimedlem i Gjøvik Sjakklubb (91-92), Bergens Schakklubb (92-93 og 97), Arbeidernes Sjakklubb som etterhvert ble slått sammen med en annen klubb til Trondheim Sjakkforening (93-96), Nordnes Sjakklubb (97) og Akademisk Sjakklubb Oslo (98-04).

I disse klubbene fikk jeg spilt langsjakk på vanlige ukedager, og fikk mye god spilletrening av det. Best av alt husker jeg en turnering i Trondheim høsten 1996. I B-gruppen var vi seks personer som spilte alle mot alle to ganger. Selv om vi var noenlunde jevnt ratet dro jeg tidlig i fra, og etter fire seire på rappen ble målsetningen klar: Jeg skulle prøve å ta 10 strake. Det gikk greit i runde etter runde, og da jeg hadde full pott før siste runde, var optimismen rimelig stor. Hvit mot Egil Eikseth burde være en overkommelig oppgave. Jeg kom greit ut av åpningen i en Prøysisk-vaiant jeg sjelden har tapt i. Problemet er bare at jeg sjeldent har vunnet med den også, noe jeg ikke gjorde denne gangen heller. Men 9,5 av 10 mot relativt jevnbyrdig motstand er et turneringsresultat jeg bare kan drømme om å overgå senere.

Påsken 1998 spilte jeg for første gang sjakk utenlands. Sammen med Arne og Halvard Hagesæther og Torgeir Lilleskog reiste jeg til Budapest, der målet var å få seg internasjonal rating. Vi som ikke hadde rating, dvs. alle unntatt Halvard, spilte i en såkalt "Scheveningen-gruppe" der vi var garantert å få møte 9 med FIDE-rating. De med rating som spilte i denne gruppen var stort sett pensjonerte ungarere som for det første var på vei nedover på ratinglistene og for det andre ikke tok turneringen så veldig alvorlig. At jeg fikk 2145 i FIDE-rating etter denne turneringen var nok i overkant, og etterpå justerte da tallet seg ned til 2063 før det begynte å stige igjen.

Mitt beste enkeltresultat fikk jeg i neste utenlandsturnering. Januar 2000 var Halvard og jeg i Spania der vi spilte to turneringer. I første runde trakk jeg en gresk stormester og fikk føre de hvite brikkene. Jeg kom greit ut av åpningen, men merket fort at den lange reisen hadde satt sitt spor. Øyenlokkene var veldig på hugget etter å ligge nede, og når jeg ikke anstrengte meg fikk de det som de ville. Håp var det likevel, for åpningen var den nevnte Prøysisk-varianten som jeg brukte i oppgjøret mot Eikseth. Da han byttet av til et sluttspill med ulikefargede løpere og plussbonde til meg våknet jeg ganske så kraftig. Jeg rakk heldigvis ikke å bli nervøs før det var ren teknikk å føre i land remisen.

Som du har skjønt var Karmøymesterskapet inngangsportalen til det organiserte sjakkliv. Det var stort å komme til min første sjakkturnering som tiåring og oppleve at jeg kunne spille jevnt med flere av klubbspillerne og ikke være så veldig langt fra å score 50 % i barneskoleklassen. Jeg husker at jeg så litt på et parti fra ungdomsskoleklassen, og tenkte at jeg nok ikke kom til å gjøre det så godt når jeg ble så gammel. Og langt mindre drømte jeg om at jeg skulle hevde meg blant de voksne spillerne.

Men ikke-drømmen skulle gå i oppfyllelse. Januar 2001 var jeg på besøk hos foreldrene mine tilfeldigvis samme helgen som Karmøymesterskapet skulle avvikles. Jeg slengte meg med. Med bare tre spillere med høyere rating enn meg regnet jeg med å kunne kjempe i toppen, uten at jeg hadde særlig stor tro på at jeg skulle klare å vinne. Men med med både god gli og godt spill slo jeg til med 5,5 poeng av 6 mulige. Jeg var blitt Karmøymester! Du som nå har lest min sjakkbiografi skjønner hvor stort det var for meg å vinne nettopp denne turneringen. Jeg var ikke så rent lite stolt da jeg tok i mot det synlige beviset under premieutdelingen. Og pokalen ble delt ut av ingen andre enn Sissel Haringstad! Hun har lagt opp den aktive spillingen men er med i miljøet på ledersiden i Sevland Sjakklubb. Er det nå man skal skrive at ringen er sluttet?