Enhver sjakkspiller er også sjakktilskuer. Det er ikke så mange andre som vil titte på oss, men vi er hverandres publikum.

Jeg har mange gode minner som sjakktilskuer. Jeg husker spenningen og gleden fra siste runde i Landsturneringen i Randaberg 1989 da Nina Hagesæther i et langt og seigt parti slo hjemmefavoritten Ingjald Finjord og vant miniputtklassen på kvalitet foran Bjarte Leer-Salvesen. Jeg husker den spennende sisterunden fra NM for juniorlag i 1997 da Hauge på hjemmebane slo Bergens med Bäcklund, Tonning og Hersvik i spissen og ble norgesmestre. Og ikke minst minnest jeg med fryd siste dag av NM for ungdom i Porsgrunn samme år. Min klubbkamerat Dagfinn Snarheim slo først en sedvanlig søndags-morgen-sliten Torstein Bae og deretter en fullt skjerpet Jan Sontum. Med 6 av 7 poeng ble den 16. rangerte outsideren norgesmester på kvalitet takket være at han i første runde møtte (og slo) en mesterspiller som arrangøren feilaktig hadde registrert med 0 i rating og som dermed havnet i 4. seedingsnivå!

Men mitt muntreste øyeblikk som sjakktilskuer stammer fra et parti uten klubbkamerater i hovedrollene. Hendelsen fant sted under siste runde av NTG Vår-GP 2003, da bare tre partier gjensto: to i gruppe A og ett i gruppe C. Helt uten klubbfølelse var situasjonen likevel ikke. For det hører med til historien at min klubbkamerat Jonathan E Time ville få de nødvendige kvalitetspoengene til å vinne C-gruppen dersom hvit klarte å vinne det siste partiet. Men etter å ha fulgt spent med lenge hadde vi for lengst måttet gi opp den muligheten, og vi konsentrerte oss heller om å bivåne tetstriden i gruppe A.

Men så hører jeg stemmer fra andre enden av spillelokalet, noe som hører til sjeldenhetene under en sjakkturnering der hvisking for så vidt er lov, mens høylydt snakking definitivt hører hjemme på andre siden av inngangsdøren. Lydene kommer fra partiet i C-gruppen. Jeg beveger meg over dit og blir vitne til at hvitspilleren hevder at det er død remis, og gir uttrykk for at han ikke skjønner hvorfor svart spiller videre. Svart svarer at han vil spille og hvit gjør omsider motvillig et trekk til.

(Neste side)