Jeg har bedrevet verdens tøffeste risikosport. Farligere enn boksing og basehopping til sammen. Som en av de overlevende vil jeg nå fortelle min historie.

Det er den eneste sporten der det er tatt med i reglene hva som skjer med det videre spillet dersom en av kombattantene dør under kampens hete. Og jeg er ikke flau over å innrømme at en av motstanderne mine ikke kom i mål med livet i behold. Det er slikt som skjer. Vi sendte blomster til den avdødes enke, mer kan en ikke forlange. Er man med på leken får man smake steken.

Klasse 2
Om jeg leste § 9¹ der det står hva som skjer med det videre spillet i gruppa dersom en av deltakerne dør, husker jeg ikke. Men i såfall skremte det meg ikke. Våren 1993 meldte jeg meg inn i Norges Postsjakkforbund og registrerte meg klar til dyst i en gruppe i klasse 2.²

Vi var syv spillere i gruppen, og alle skulle spille ett parti mot hver av de andre. Jeg sendte et postkort med "1.5254. Hei, jeg heter Ivar, er 20 år og jobber som ettåring i Norges KFUM-Speidere" til de tre jeg hadde hvit mot, og vi var i gang. "5254" er postsjakkoden for e2-e4. Hybelverten registrerte og bemerket at jeg fikk masse merkverdige postkort med kodede meldinger, og man kan skjønne politiet i New York som i korrespondansesjakkens barndom arresterte verdensmester William Steinitz etter at han hadde sendt mange kodede meldinger til verdenstoeren Tchigorin. Steinitz tapte telegrafkampen mot russeren, men han vant heldigvis raskt kampen mot de amerikanske myndighetene. I Storbritannia ble Joseph Blackburne plassert bak lås og slå, men også der ble politiet raskt overbevist om at de "hemmelige" kodene var temmelig ufarlige, i hvert fall for levende konger. Jeg kjenner ikke til at noen norske postsjakkspillere har blitt mistenkt for spionasje, men det skulle ikke forundre meg om overvåkningspolitiet under den kalde krigen mottok ett eller flere tips om borgere som mottok mistenkelige foresendelser fra landene bak jernteppet.³

Jeg kom godt i gang, og allerede etter 18 trekk hadde jeg satt min første motstander matt! Det er ikke ofte man får sette matt i sjakk. Og når det til og med er porto å spare på å gi opp håpløse stillinger, skulle man tro at sjakkmatt var en særdeles sjelden begivenhet i postsjakk. Men det var ikke en en-trekker, det var en forsert matt der jeg skrev hele kombinasjonen og takk for partiet på det samme kortet.⁴

Etter hvert som partiene skred frem ble det mindre skriving, og kortene inneholdt kun sjakktrekk. Men den ene av deltakerne, en mann i slutten av 70-årene som hadde det ikke lenger fullt så kledelige navnet Johan den yngre, skrev ved to anledninger noen ord om at han beklaget at trekket ble sendt sent, men at dette skyldtes hospitalopphold. Etter snaut 30 postkort hver vei hadde jeg vunnet mot Johan, og vi avsluttet kontakten. Men fra en av de andre spillerne i gruppen fikk jeg høre at etter det tredje hospitaloppholdet kom det neste kortet ikke fra Johan, men hans enke.

The show must go on, heter det. Derfor har postsjakkforbundet i den omtalte § 9 en bestemmelse om at turneringslederen skal avgjøre om den avdødes partier skal strykes fra turneringen, eller om de gjenværende partiene skal bedømmes. I vårt tilfelle mener jeg å huske at resultatet ble at Johans gjenværende partier ble bedømt.⁵ Bedømmelse er regulert i § 10, og essensen er at turneringslederen avgjør resultatet etter hvordan stillingen er. Dersom en spiller er uenig i bedømmelsen, åpner § 11 for at man kan klage vedtaket inn til en overordnet innstans, en rettighet som må sies å favorisere den gjenlevende. For øvrig må man jo si at den avdødes rettigheter er tatt godt vare på - det er ikke alle sportsfolk forunt å kunne vinne en kamp flere uker etter at man avgikk med døden.

At reglene foreskriver at avdødes parti skal strykes eller bedømmes, har ikke forhindret mer kreative løsninger. Da en bergenser spilte mot en russer noen år tilbake fikk han en dag brev fra kona til motspilleren. "Min mann er død", var budskapet. Men fortsettelsen var mer positiv: "Hans bror ønsker å fullføre partiet, om du ikke har noe imot det." Vel, det kunne han alltids. Men noen trekk senere kom det et nytt dødsbudskap fra øst: Heller ikke brorens hjerte hadde overlevd nordmannens harde angrep med tårn og bønder. Nå hadde ikke familien flere sjakkspillere igjen.

Det er for øvrig ikke bare mennesker som kan falle fra. Da Norge startet en postsjakk-landskamp mot DDR på slutten av 1980-tallet fryktet man kanskje at østtyskernes aversjon mot bonde-republikker skulle gi dem ekstra inspirasjon til å slå hardt ned på nordmennenes gambitspill. Men de hadde neppe tenkt at motstanderen skulle slutte å eksistere før kampen var omme!

Klasse 1
Tross dødsfallet til min motspiller gav min første postsjakkturnering mersmak. Beruset over overlegen førsteplass med 6 poeng av 6 mulige, sendte jeg sommeren etter påmeldig både til en turnering i klasse 1 og en internasjonal tematurnering i Evans gambit. "Plutselig" hadde jeg 18 postsjakkpartier gående samtidig med spillere i hele verden. Dette er langt fra uvanlig i postjakkmiljøet. Men som nybakt student hadde dette også uheldige konsekvenser. Man trenger ikke ha studert økonomi for å skjønne at med et gjennomsnittlig forbruk på 6 kroner til postkort og porto per trekk og et gjennomsnitt på 35 trekk per parti ble denne hobbyen i dyreste laget.

I den internasjonale turneringen fant jeg å måtte bruke § 9 på meg selv. Den omhandler i tillegg til dødsfall tilbaketrekking, og vi var bare så vidt kommet ut av åpningsspillet. Jeg skrev et fellesbrev til motspillerne og turneringslederen om at studiefinansieringen i Norge dessverre ikke var god nok til at jeg så det mulig å fortsette og anbefalte at mine partier ble strøket fra turneringen.

I den norske klasse 1-turneringen tilbød jeg remis i alle 6 partier. Fire tok imot, mens en skrev at det ville være umoralsk å ta imot remis i en så dårlig stilling, så han valgte å besvare mitt remistilbud med å gi opp! Den siste ville spille videre, og da valgte jeg selv å gi opp. Noen vil kanskje mene at det var usportslig mot de øvrige spillerne å gi bort et poeng uten kamp. Men jeg hadde beregnet at jeg etter husleie og hjemreise til jul hadde 400 kroner i uken å leve for frem til neste studielån, så her kom nødretten inn.

Drømmen om NM-tittel
Etter noen års pause var det på 'an igjen. Våren 1999 meldte jeg meg på det 1. NM i e-postsjakk. Jeg var fremdeles student, så en frimerkefri variant av grenen passet meg fint. Dessuten ville e-post få fortgang i den praktiske utførelsen av trekkene, som spesielt i internasjonal postsjakk kan ta sin tid. Sist, men ikke minst, var jeg spent på hvordan mine ferdigheter i den nye postsjakk-stilen var. For siden min forrige epoke hadde computerne gjort sitt inntog, og i et tenkespill der alle hjelpemidler er tillatt er det lett å skjønne at forutsetningene var endret radikalt. Noen tror at dette gjør postsjakk til et spill mellom maskiner, men der tar de (iallfall foreløpig) feil. Utfordringen nå er å kombinere sjakkforståelse med effektiv bruk av analyseredskaper. Jeg hadde analysert mye sjakk med pc, og var spent på hvordan jeg ville hevde meg i moderne postsjakk. Kanskje var jeg nå en toppspiller? Kunne jeg overraske med en NM-tittel?? Jeg ville gi drømmen en sjanse!

Antallet påmeldte tilsa at man startet med kvartfinalegrupper, og de tre beste i hver gruppe på 7 spillere ville gå videre til semifinaler.

Mitt håp om at bruken av e-post ville få fortgang i partiene viste seg å være fånyttes. Betenkningstiden var utvidet til 60 dager per 10 trekk, og man kunne beregne en dags forsendelse, det vil si at et trekk som var sendt 10. juni, kunne man anse at var mottatt 11. juni.⁶ Det vil si at man i gjennomsnitt kunne bruke en uke på å besvare hvert trekk. Dertil kommer at hver av spillerne kan ta 30 dagers ferie hvert kalenderår, og dessuten søke turneringslederen om ytterligere 30 dager permisjon, slik jeg fikk da jeg våren 2000 reiste på backpackertur i 4,5 måneder. De 60 dagene strakk ikke helt til, og på internettkafeer i Kina og Sør-Amerika var det dårlig med analyseprogrammer for sjakk. Jeg fikk da god hjelp av et annet hjelpemiddel. Han het Halvard, og virket slik at jeg videresendte e-postene til ham og fikk et trekkforslag tilbake. Det fungerte utmerket.

To seire og fire remiser gav 4 av 6 poeng, og jeg kom meg så vidt videre til semifinalen. Jeg overbeviste ikke, men en positiv vinkling var at jeg fremsto som svært solid. Med unntak av poenget jeg gav fra meg frivillig for å spare til det daglige brød, var jeg fremdeles ubeseiret i postsjakk.

Semifinalen
I semifinalen presterte jeg tre ting som jeg aldri hadde trodd at var mulig. Først bukket jeg en bonde. Jeg hadde analysert en stilling ganske grundig. Men i en bivariant som jeg hadde eliminiert bort, viste det seg å ligge en ganske forsert trekksekvens som var for lang til at Fritz⁷ så at det tapte en bonde. Det materielle tapet skjedde sammen med strategiske svekkelser, og stillingen var med ett håpløs. I vanlig sjakk (i korrespondansesjakk-kretser ofte omtalt som OTB-sjakk - "over the board") er det mulig å kjempe videre i stillinger som er teknisk tapt. Men ikke i postsjakk. 0-1.

Min andre prestasjon var å bukke tårn. Her kan jeg ikke skylde på min tvilsomme bruk av Fritz, det dreier seg om en ren mennesklig svikt. Jeg hadde forventninger til at motstanderens neste trekk ville være å flytte løperen til e3. Og da jeg mottok hans e-post sendte jeg umiddelbart mitt planlagte svar som var å ta bonden på e5 med tårnet. Hans neste e-post var av det triumferende slaget. Jeg hadde blingset, han hadde i sitt forrige trekk spilt et tårn til e3. Han svarte nå med å slå tårnet mitt med sitt tårn. Vel, da var pinen over i dét partiet, for det skal legges til at jeg allerede sto temmelig begredelig da ulykken inntraff. 0-2.

Den tredje katastrofen overgår de to første. Jeg har tidligere beskrevet hvor god tenketid vi hadde i denne turneringen. En uke i gjennomsnitt per trekk skulle holde i massevis, spesielt når man vet at man i postsjakk som regel bruker oppslagsverk når man utfører de 10-15 første trekkene. Da har man gjerne 50 dager til gode når man for alvor må begynne å ta beslutninger på egen hånd, og det skal mye til å rote seg opp i en tidsnød. Og skulle man havne i en slik situasjon, så vil man alltid kunne besvare et trekk på 0 dager, gjennom å koble inn autopiloten (Fritz) og besvare eposten dagen etter at den tikket inn.

Bakgrunnen for at jeg havnet i tidsnød husker jeg ikke, men det skjedde. Antakeligvis hang det sammen med at interessen for turneringen sank proporsjonalt med sjansen for å gå videre. "Plutselig" var jeg i et av partiene mine i en situasjon der jeg måtte gjøre flere trekk på 0 dager. Og da jeg mottok ett av disse trekkene, skjedde det i en periode der jeg ikke fikk sjekket e-posten min daglig. Klaffen falt, 0-3.

Med 1,5 av 6 poeng var jeg ute med god margin. Min andre epoke som postsjakkspiller var over, og det blir nok den siste.

Under comebacket økte min respekt for postsjakkspillere betydelig. De skjønner mye sjakk, og de forstår seg på sjakkanalyse med pc. De har en hobby som varer livet ut, og da må man også regne med å miste folk som fremdeles er aktive. At Postjakk har flere nekrologer enn de fleste andre medlemsblader, vitner ikke om forgubbing. Det vitner om en medlemsskare som er aktive også i livets siste fase. I motsetning til den jevne fotballspiller eller skiløper som har vært glemt i 50 år når han dør.

Hvem som tok medaljene i det 1. NM i e-postsjakk? Vel, det gjenstår å se. Turneringen som startet 1. februar 1999 pågår fortsatt...

(Skrevet 20. februar 2005)

¹ § 9 i Norges postsjakkforbunds spilleregler lyder:

"I tilfelle tilbaketrekking eller død, skal turneringslederen bestemme om alle partiene skal bedømmes eller nulles ut."

I 1993 var reglene litt annerledes enn de er i dag, men en lignende bestemmelse sto i daværende § 3.

² Dette må ikke sammenlignes med klasse 2 i Norges Sjakkforbund (NSF). For mens NSF har klassene Mester, 1, 2, 3, 4 og 5, hadde Norges Postsjakkforbund (NPSF)  i 1993 klassene Mester, 1, 2 og 3 (i dag har de bare to klasser: Mester og Åpen). Så mens en klasse 2-spiller i NSF er litt over gjennomsnittet av alle rangerte spillere, var en klasse 2-spiller i NSPF i 1993 litt under gjennomsnittet.

³ I medlemsbladet Postsjakk 1/1997 hadde daværende president i Norges Postsjakkforbund Per Lea en interessant betrakning over temaet postjakk og spionasje:

"I disse overvåkningstider griper jeg meg stadig i å tenke tilbake til tida før murens fall. Hva med alle de postsjakk-kortene med skumle tallkoder (7866 7566 falls 5766 5171) og hilsener av typen: "Wie geht’s gegen Schwartzenmüller? Die Freibauern marchieren jetzt gegen London. Der König ist nicht mehr zu retten" som vandret mellom Øst og Vest? Er vi alle som spilte postsjakk mot østeuropeere før slutten av 80-tallet registrert i ett eller annet arkiv? Og hvilken side var i så fall mest interessert i å registrere oss.....? Selv har jeg aldri fått noen bekreftelse eller konkret mistanke om at noe slikt foregikk, men nå går da også jeg for å være av flegmatisk natur (noen bruker det mindre elegante uttrykk latskap). Hvis jeg noen gang skulle ha vært registrert og/eller overvåket ville jeg tatt det hele som en god vits. Ikke minst med tanke på de overvåkerne som kanskje kalte inn siffereksperter for å "knekke" de skumle tallkodene våre. Nå var nok det generelle kunnskapsnivået om sjakk langt høyere i det gamle Øst-Europa enn i Kongeriket Norge. Kanskje østeuropeerne ville hatt bedre kunnskap om hva disse postsjakk-kortene var enn sine norske kolleger? Men da kommer det inn et morsomt poeng til: hvis eventuelle østeuropeiske spionjegere visste hva postsjakk-kortene betydde - og derfor lot dem glatt slippe gjennom all sensur - så måtte jo dette være en utmerket måte for virkelige spioner å sende beskjeder på!"

Som et apropos til Leas siste poeng tar vi med følgende utklipp fra Mike Fox og Rchard James lesverdige bok "The even more complete chess addicts" (Faber & Faber 1993):

"From the world of espionage and counter-espionage, Graham Mitchell who was deputy director of MI5. He was also an international master of correspondence chess, and in the time he wasn't dealing with real-life James Bonds, he found the time for such entertaing games a this: [(...) Her vises et av Mitchells partier].  There has been speculation that Mitchell may have been the mysterious 'fifth man': it was suggested (inanely) that he used his correspondence games as a code to communicate with the Eastern Bloc."

⁴ Det er ikke bare ved forserte sekvenser at man kan sende flere trekk på en gang, det skjer også ved at man sender betingede selvbindinger, f.eks. kan hvit starte et parti med "1.e4 og hvis 1.-c5 2.Sf3 og hvis 2.-d6 3.c3". Her kan svart velge om han vil gå ut av hvits forslag i første eller annet trekk eller om han vil godta begge og svare på stillingen etter hvits 3.c3.

En klassiker i denne sammenheng var spilleren som i en VM-turnering skrev til sin hvit-mostander at "Uansett hva du gjør, svarer jeg 1.-g6 og 2.-Lg7.". Hvit svarte med å sende 1.d4 g6 2.Lh6!! Lg7 3.Lxg7 og partiet var avgjort på det første kortet!

⁵ På den tiden var også reglene litt annerledes, slik at spørsmålet om bedømmelse eller strykning ble avgjort av hvor stor del av den avdødes partier som var fullført.

⁶ Reglene er senere blitt endret på dette punktet, og i dag gjelder det at det kun er trekk som er mottatt etter kl. 20, som kan anses som mottatt dagen derpå.

⁷ Fritz er navnet på det mest utbredte sjakkanalyseprogrammet for pc.