Da jeg ikledt kongens blå klær ankom Ramsund Orlogstasjon sommeren 1995 gikk det ca. 43 sekunder før jeg hørte om legenden. Fredriksen, den levende legenden. "Han er bare helt utrolig god", svirret det i korridorene. Vi nyankomne ble skraks fullt av en ærbødig frykt overfor Fredriksen. Kunne det dreie seg om tremilsmarsjen? Var han ekstremt god til å vaske gulv? Traff han godt på skytebanen? Antakelig var det alt sammen. Fredriksen - hvem det nå var - var nok definisjonen på et overmenneske.

Dagen etter ble jeg klokere. Jeg var på tilkomstrunde og på voksenopplæringskontoret ble jeg bedt om å skrive opp en fullstendig liste over alle kurs jeg hadde tatt. Jeg førte samvittighetsfullt opp en lang liste. Blant disse var B-instrukturkurs i Ungdommens Sjakkforbund. "Oj, kan du sjakk?", sa en opprømt voksenopplæringsassistent. "Vi spiller mye sjakk på kasserna. Det er en som slår alle, du må prøve deg mot han. Fredriksen heter han."

Helga etter reiste vi på velferdstur til Andøya. Hvalsafari stod på det offisielle programmet, men det knyttet seg størst spenning til en annen øvelse. Syltappen Areklett hadde sagt seg villig til å utfordre legenden Fredriksen i det edleste av alle tenkespill - sjakk.

Lørdag kveld gikk marinegastene på pub. Fredriksen lånte stedets sjakkspill og satte seg godt til rette. Tilskuerne flokket seg rundt brettet. Med dempet belysning, rolig musikk og blafrende talgelys lå alt til rette for en spennende dyst. Men hvor ble det av utfordreren?

Jeg ankom åstedet med sikre skritt og la meg ned på en benk ved siden av. "Kan du sjakknotasjon?", spurte jeg. Fredriksen bekreftet undrende mitt spørsmål. "Jeg foretrekker å spille med øynene igjen. Jeg begynner med e2 til e4", erklærte jeg selvsikkert.

Etter 15 minutter hadde jeg fått et solid overtak på brettet. Inni hodet mitt var det ikke like klart, men jeg hadde et godt håp om å dra seieren i land. Ikke ante jeg at det skulle komme andre hindringer i veien.

"Jeg tror du har fått litt for mye", hørte jeg plutselig en stemme som sa. Jeg holdt hendene opp som en skillevegg i den retningen jeg trodde brettet befant seg, åpnet øynene forsiktig og myste opp mot lyset. Øynene møtte en vennlig men bestemt barsjef. "Vi må desverre be deg forlate lokalet, vi kan ikke ha overstadig berusede personer her."

Heldigvis kom velferdsoffiseren meg til unnsetning. Løytnananten beroliget barsjefen med at Utskrevet Menig Areklett var klin edru, men at han likte best å spille brettspill med øynene igjen. Barsjefen godtok noe forvirret svaret, og spillet kunne fortsette.

Det tynnet seg ut i svarts tropper. De av medsoldatene som hadde lært om brikkenes innbyrdes verdi skjønte at mesteren vaklet. De andre var mest imponert over at det var mulig å huske hvor alle brikkene befant seg til enhver tid. Syltappen måtte være utrolig intelligent ble det hevdet, noe jeg ikke fant det nødvendig å kommentere. "Vennligst ikke forstyrr, jeg tenker", var alt jeg sa fra tid til annen.

Etter ca. 35 minutters spill kastet Fredriksen inn håndkledet. "Det var utrolig bra spilt", stotret han fram for å gjøre sin egen prestasjon mindre dårlig i kameratenes øyne. Jeg åpnet øynene og satte meg opp. "Du spiller ikke så ille du heller."

(Skrevet 23. august 2000)