Min deltakelse i klasse 1 i NM i lynsjakk 2003 ble en kamp i tre akter. Jeg ble sist i de to første, men først i den siste.

1. akt:
Jeg satt på med en klubbkamerats sjakkenke. Normalt tar en biltur fra Oslo til Fredriksstad litt over en time, så med avreise kl 15.15 hadde vi god margin for å rekke gruppespillet som startet kl. 18. 

Fredag ettermiddag er imidlertid en populær tid å kjøre fra Oslo til Østfold, så vi var langt fra alene på veien. Flere ganger stoppet trafikken helt opp. På det verste, like før bomstasjonen ved Moss, brukte vi bortimot en halvtime på å forflytte oss én kilometer. Heldigvis løste trafikken seg opp etter hvert og de tre siste milene kjørte vi med normal hastighet. God kartlesing i Fredikstad førte oss direkte til Kongstenhallen. Etter et toalettbesøk fant jeg min innledningsgruppe kl. 17.55 - 5 minutter før spillestart!

Antakeligvis som den sist ankomne i klasse 1.

2. akt:
Det var tre innledningsgrupper. De to beste fra hver gruppe gikk til finale sammen med de to beste treerne. Jeg hadde fra før av gode erfaringer fra innledningsgruppene i NM i lynsjakk med 7 finaler på 9 forsøk. Men sist gang jeg spilte NM i lynsjakk uten å samtidig delta i landsturneringen (Asker 2000) falt jeg fullstendig igjennom. Den gang som nå kom jeg småtrøtt direkte fra jobben.

Etter en grei seier i første runde tapte jeg overbevisende andre og tredje runde. Jeg kjente igjen følelsen fra tre år tidligere: de som spilte hovedturneringen hadde sjakkformen inne, mens jeg slet med å finne rytmen. I fjerde runde ble jeg totalt utspilt, og regnet med at toget var i ferd med å gå. Men så gjorde motstanderen et ulovlig trekk som reddet poenget mitt.

Og slik fortsatte det. Jeg spilte et og annet godt parti, men ble oftest reddet av motstanderen. Spesielt kritisk var det mot min gamle klubbkamerat Thomas Thommasen.¹ Jeg sto tårn under og hadde klart dårligst tid. Men jeg hadde en løper som bandt springeren hans. Hvis han nå bare kan flytte springeren sin... Ja, hvordan skal jeg få ham til å få lyst til å flytte springeren sin? Er det noen gafler jeg kan gå i, mon tro... Og til slutt flyttet han springeren sin og jeg vant på ulovlig trekk! Mest flaks, men det gjelder å spille på den lille praktiske sjansen man har.

Jeg fikk 7,5 poeng på 11 runder. Da jeg førte poenget fra seieren i siste runde på tuneringstabellen telte jeg over poengene til de andre spillerne. Det var én som hadde 9 poeng og én som hadde 8, så jeg kunne i beste fall bli nr. 3. Den eneste som kunne ta tredjeplassen fra meg var Karle Stangeland. Sandnesbuen hadde 7 og spilte et sluttspill mot Vadsøs Andreas Esbensen som ledet med 9 poeng og allerede var klar for finalen. Jeg fulgte en spennende tidsnød som heldigvis gikk den veien jeg håpte.

Jeg var blitt nummer 3, og måtte dermed sammenlignes med treerne i de andre gruppene. I den første gruppen jeg sjekket, hadde tredjeplassen 8 av 11 poeng. Det var bare ett håp igjen. Den siste gruppen hadde bare 11 spillere og 10 partier på hver. Tredjemann der hadde 6,5 av 10 poeng. Jeg hadde 68 % score, mot hans 65 %.

Jeg gikk dermed til finalen som den siste i klasse 1!

3. akt:
Min åttende finale på 10 forsøk. To tredjeplasser var det beste fra før, og på bakgrunn av prestasjonene i innledningsgruppen hadde jeg ikke så store forhåpninger om å overgå dette.

Etter en fin seier i første runde møtte jeg Andreas Esbensen som altså hadde vunnet innledningsgruppen vår med 10 av 11. Jeg spilte bedre denne gangen og etter at ledelsen hadde vekslet frem og tilbake kom vi ut i et sluttspill der jeg hadde tårn og bonde mot tårn, med ca. 20 sekunder igjen på begge klokkene. Så presterte jeg å bukke kongen! Kanskje har jeg spilt for mye på nettet? Der lønner det seg nemlig ofte i tidsnøden å slenge ut trekkene uten å følge med på hva motstanderen gjør, da programvaren likevel ikke aksepterer ulovlige trekk.

Vel, jeg hadde 1 av 2 og det var bare å kjempe videre. Jeg vant de to neste og fikk så et toppoppgjør mot Førdes Odd Nordahl. Han ledet gruppen med 3,5 av 4. Tap her ville være kritisk. Jeg hadde hvit og fikk god hjelp da han bukket tårn mot bonde i åpningen! Han hjalp også springeren min ut av hjørnet så partiet burde i praksis vært over. Men han vant dessverre en  offiser tilbake. Og da jeg var i ferd med å feste grepet, så det jammen meg ut til at han skulle få en kvalitet til. Ja, det meste kan skje i lynsjakk! Jeg tenkte lenge og fant ingen måte å redde kvaliteten på. Men så så jeg hedligvis at jeg kunne gi hele tårnet og deretter levere en pen matt midt på brettet med mine to siste offiserer, tårn + løper!

I neste, og nest siste, runde møtte jeg Håkon Bentsen som hadde 4 av 5. Det samme som meg, men jeg ledet på færrest remiser.² Hvis jeg klarte å vinne dette partiet ville mye være avgjort, og remis ville også være et godt resultat. Det ble et jevnt parti der jeg lenge hadde et visst initiativ. Men så fikk han overtaket og jeg måtte gi materiell. Og mer materiell. Til slutt satset jeg alt på å stille dronningen min udekket i samme diagonal som moldenserens udekkede dronning i håp om at han skulle være for opptatt av kandidatbonden sin og bukke dronningen. Det var på en slik måte jeg snudde det avgjørende partiet mot Sjur Ferkingstad da jeg ble Karmøymester tre år tidligere. Bentsen var imidlertid våken og partiet var over.

Dermed lå jeg et helt poeng bak Bentsen, samtidig som jeg regnet med at et par andre nå var i nærheten. Blant annet ville Nordahl ligge foran meg igjen hvis han hadde vunnet. Og Bentsen møtte Nordahl i siste. I så fall kunne jeg ikke ta igjen noen av dem. Jeg var veldig skuffet etter tapet for Bentsen, og jeg sjekket ikke engang resultatlisten for å se hvordan sjansene mine var - om de fantes. I siste runde møtte jeg Svein H Johnsen fra Vadsø som hadde tapt alle partiene så langt i finalen. Jeg hadde hvit og fikk en god stilling som jeg beholdt hele partiet igjennom. Jeg truet til slutt matt i to. Han kunne avverge matten, men så det ikke og gav opp! Etter partiet viste jeg ham hvordan han kunne ha unngått matten og vi analyserte litt og konkluderte med at jeg etter noen forserte trekk ville bli stående offiser over. Men det var jo enda greiere for meg at han gav opp. Jeg gikk for å føre opp poenget på tabellen, og ble møtt av Håkon Bentsen som lurte på hvordan det hadde gått med meg. Da skjønte jeg at han måtte ha tapt sitt parti og en rask titt på tabellen bekreftet at jeg faktisk hadde vunnet turneringen! Det var veldig jevnt, jeg fikk 5 poeng, mens Øystein Brekke på femteplass endte på 4.³

Den siste var blitt den første!

(Skrevet 5. januar 2004)

¹ Vi var klubbkamerater da vi begge bodde i Trondheim midt på 90-tallet og jeg var bimedlem i Trondheim Sjakkforening.

² I NM i lynsjakk er færrest remiser (eller flest seire som det offiselt heter - det går ut på akkurat det samme) første skillekriterium ved poenglikhet i de klassene som ikke kårer en norgesmester. Ved likt antall remiser spilles det stikkamp. I klassene som kårer en norgesmester spilles det alltid stikkamp ved poenglikhet om førsteplassen, mens færrest remiser brukes (før stikkamp) ved poenglikhet om de øvrige plasseringene.

³ Den fullstendige resultatlisten så slik ut:

1. Ivar Areklett, Hauge 5
2. Håkon Bentsen, Molde 5
3. Andreas Esbesen, Vadsø 4,5
4. Odd Nordahl, Førde 4,5
5. Øystein Brekke, Modum 4
6. Kristian Livendahl, Fredrikstad 3
7. Ole-Jacob Kristiansen, Hamar 2
8. Svein Harald Johnsen, Vadsø 0