En lørdag i oktober 1998 skulle jeg sammen med mine klubbkamerater Torgeir Lilleskog og Pål Kristian Levang spille sjakkturneringen Stjernen Grand Prix i Oslo. Vel fremme virket det urovekkende tomt og en mobiltelefon senere kunne vi konstatere at vi var 1 uke for tidlig ute. Penger spart er penger tjent, og de fant vi ut at skulle gå med til et bedre måltid på den thailandske restauranten Bangkok som ligger på Grønland i Oslo.

Halvt thailandske Pål hadde advart mot at maten var sterkere enn vi er vant med, og vi andre tok godt med ris for å utjevne styrkeforskjellen. Men etter noen munnfuller måtte Torgeir ty til enda en skje ris i tillegg til hektisk Cola-inntak. "Paprikaen er så sterk", kunne han fortelle. Med nye kontaktlinser var det ikke så lett å se forskjellen på chili og andre røde grønnsaker.

A hush fills the room as GRANDMASTER xxx walks in, heter det i en av de automatiske meldingene som Internet Chess Club kunngjør til sine medlemmer når en stormester logger seg på. "Fills the room" er vel å ta litt sterkt i, men ved vårt bord ble det lagt merke til da stormester Jonathan Tisdall med samboer Marianne Hagen og deres sønn ankom restauranten. Jeg satt med ryggen til og min del av ankomsten var å høre på de andres "Er ikke det Tisdall?". Jeg snudde meg såpass at jeg kunne bekrefte antagelsene, men konsentrerte meg i det videre om min stekte kylling med kokosmelk og cashewnøtter.

Da vi skulle forlate åstedet gikk vi forbi det andre sjakk-bordet, og jeg kikket litt ekstra på dem - stirret kan man kanskje si. Jeg hadde aldri sett Marianne Hagen før, men lest Norsk Sjakkblad når hun var redaktør og ellers lest om når hun representerte Norge i OL og lignende. Alltid spennende å se hvordan folk du har hørt om ser ut.

Men mine nysgjerrige blikk ble møtt med like nysgjerrige blikk tilbake og det ble nesten litt pinlig. Da jeg kom ut på gata skjønte jeg hvorfor. Jeg gikk jo med Hauge Sjakklubbs genser.

(Skrevet 23. september 2001)