"Delte politikerne tvilen sin med oss, ville vi lettere forstå dem, og på en helt annen måte føle at vi var med i et folkestyre", sa Kjeld Philip.

Sitatet er aktuelt som alltid før. De fleste politikerne gjør krav på å ha den store sannheten om det meste. Har de tatt et standpunkt, og det må de ofte ta så tidlig som mulig, gir de lite rom for at andre kan ha rett.

Folkets rolle
Et eksempel i tiden er striden om folkeavstemningens rolle i DEU-saken. Stortinget må ha 3/4 flertall for å kunne melde Norge inn i unionen. Spørsmålet er hvorfor det er et slikt krav. Her ser jeg to hovedtolkninger.

Den første er at det kreves kvalifisert flertall (mer enn 50 %) for å være sikker på at Stortinget ikke vedtar noe folket er imot. Stortinget er ikke alltid matematisk representativt for folket, og derfor vil det være en sikkerhet med kvalifisert flertall.

Den andre er at det kreves kvalifisert flertall for å verne om mindretallets rettigheter. Dette er et gammelt demokratisk prinsipp som ikke minst er vanlig i foreningslivet. Skal en endre lover, er det ofte krav om kvalifisert flertall, selv om alle medlemmene har stemmerett. Dette for at det i så viktige saker ikke skal være mulig for et lite flertall å kunne overkjøre et solid mindretall.

Arrogant statsminister
Hvilken tolkning er den riktige? Tja, det er ikke godt å si. En gjeng professorer i Oslo, med Francis Sejersted i spissen, gjennomgikk dette spørsmålet, og kom fram til at ingen av tolkningene kunne sies å være riktigere enn den andre.

Men Gro derimot, er sikker. "Har vi spurt folket om et råd, må vi følge rådet", sier hun og latterliggjør de som har kommet fram til noe annet.

"Jeg vet at jeg intet vet", skal Sokrates ha konkludert sine funderinger. Han ønsket å kalle seg filosof (den som søker visdom) heller enn sofist (den som har visdom). Kanskje har vi noe å lære av ham der?

Sikkert og visst
Og da skulle det være klinkende klart for alle og enhver at det å være skråsikker er feil i seg selv.

Og mener du deg berettiget til å hevde noe annet, så må jeg i saklighetens navn gjøre deg oppmerksom på at du lyver. Og du har sikkert bare yrkesskole, eller så har du i det minste studert ved feil fakultet.

Både temaet og eksempelet er aktuelt som alltid før. Haga har tatt over Lahnsteins utakknemlige jobb med å tale mindretallsargumentets sak, men ellers er det nye stort sett at man i tillegg diskuterer hvorvidt det skal holdes én eller to folkeavstemninger.

Kjeld Philip var meg like lite familiær som James F Clarke som jeg omtalte i en tidligere artikkel. Men i motsetning til for et snaut tiår siden har jeg nå gjennom Internett tilgang på bortimot ubegrenset informasjon. Det viser seg at Philip var en dansk økonom som senere ble statsråd på 1950- og 60-tallet.

Sokrates var derimot en kjenning. Høsten 1994 var nemlig det semesteret jeg tok ex.phil. Som vanlig i min laveregradskarriere ble det meste av lærdommen absorbert i et skippertak de to siste ukene før eksamen. Da jeg skrev Fra Frontfjesets Fyllepenn til desember-utgaven av SFT var jeg således akkurat ferdig med min intense gjennomgang av filosofiens historie og der var selvfølgelig Sokrates og sofistene en sentral ingrediens.

Jeg irriterer meg litt over at jeg presterte å definere kvalifisert flertall såpass uklart. Sett i relasjon til avsnittet over er det i og for seg ikke galt slik det står. Men tar vi bort den forklarende parentesen blir det enda klarere, og det kaller jeg en mislykket parentes. "(flertall med grense på mer enn 50 %)" hadde vært et bedre forsøk, men begrepet kvalifisert flertall er da så innarbeidet at det tåler å stå på egne ben (altså uten slike forklarende parenteser).

All den tid D og E er naboer på tastaturet er det lett å tro at "DEU" er et resultat av sdårlig tid og yukoordinerete fingre. Men det er ingen tastefeil. I en portrettserie jeg laget for SFT hadde jeg i det foregående nummeret intervjuet meg selv. Jeg lanserte der ideen om at DEU ville ha vært en bedre forkortelse for Den Europeiske Union etter modell fra Det Norske Arbeiderparti (DNA) og Den Norske Turistforening (DNT) med flere. Jeg fremholdt at den ekstra D-en ville ha gitt mange fine bokstavrim som f.eks. DEU-debatt og DEU-direktiv. Dette ville igjen være positivt for oppslutningen om meningsutveksling og folkeopplysning, for hvem ville ikke ønske å delta i noe som klinger så bra som en DEU-debatt? Ja, det var en morsom tid.

Det er ikke gitt at et samfunn er på fornavn med en person i flere tiår. Men Gro klarer seg godt uten Harlem Brundtland fremdeles. Francis Sejersted er nok derimot på vei inn i menigmanns glemmebok. Han var historieprofessor, men mer kjent som formann i Nobelkomiteen.

Alt i alt nok en artikkel jeg på langt nær skammer meg over betraktet på en snau dekades avstand. Temaet drukner litt i eksempelet, og det hadde vært mulig å skrive mer om politikernes hektiske hverdag og raske meningssementering, som kanskje kunne presenteres som en mulig årsak til at det for en politiker oppleves som viktig å fremstå som særdeles trygg på egne standpunkter. Men ensides-artikler fanger generelt flere lesere enn de lengre, så jeg tilgir meg selv. I dag ville jeg også kortet litt ned på punsjlinen, selv om ideen var god. Og jeg ville lagt til et utropstegn i overskriften og altså strøket en viss parentes.

Men ellers var det mye bra.

(Skrevet 25. april 2004)