Alfabetet brukes flittig til å ordne navn i innbyrdes rekkefølge. Dette har sine negative sider, men det har helt klart den positive side at en har en bestemt, og allmenn kjent, rekkefølge, og det gjør det lett å finne fram.

Men en plass har logikken et brudd. Ord som begynner på to A-er skal etter norsk standard sorteres under Å.

Dette har helt sikkert sine historiske årsaker, men det skaper problemer for moderne alfabet-brukere. Bruken av data øker i det meste av samfunnet, og det er på ingen måte unntak for lister. Å få datamaskinen til å sortere alfabetisk er ingen vanskelig sak (for de innvidde). Man gir hver bokstav en verdi, og så lages det en rekkefølge med største verdi (A) øverst og minste verdi (Å) nederst. Når en da plutselig skal ha Aa-ene nederst, byr det naturligvis på problemer.

Et argument for å fortsette med dagens ordning vil nok være at så lenge en ikke vet om et navn som uttales med Å begynner med Aa eller Å, er det enklere å plassere dem sammen. Så slipper man å lete to ganger. Følger en tanken helt ut, blir imidlertid konsekvensen at alt som uttales likt bør sorteres sammen. Som f.eks. Christiansen og Kristiansen. Og hva med Voll, Vold og Wold og Hanssen og Hansen?

Et annet problem er at det finnes navn som begynner med Aa som ikke uttales med Å. En ny landsmann fra Tyskland som f.eks. heter Boris Aachen vil nok bruke litt tid før han finner seg selv i telefonkatalogen første gang han leter.

I SFF har vi helt fra starten valgt å avvike fra denne regelen når vi har sortert vår medlemsliste alfabetisk. Aanensen har blitt trukket fram i lyset fra en heller anonym tilværelse, og lenger nede har Vaaland plassert seg foran Vestbø.

Jeg håper Stortinget følger etter.

Guttorm Sindre het datalæreren min på NTH. En eksentrisk fyr, og en dyktig og populær foreleser.

Første forelesning dukket han ikke opp. Minuttene gikk, og da det akademiske kvarter nærmet seg en halvtime begynte vi å lure på om det var tid for å gå. Men plutselig ble lyset dempet og en datamaskin dukket opp på lerretet fra en videokanon. Datamaskinen konkluderte med at siden foreleseren ikke kom, kunne han ta over selv. Forelesningen startet med å beskrive hvor mye bedre datamaskiner er enn mennesker. Men han ville være snill med oss og benyttet anledningen lærerens uteblivelse gav til å vise oss eksamensoppgavene. Med datamaskinens tempo var det gjort på noen millisekunder. "Gikk det for raskt for dere?", hoverte datamaskinen, men skulle til å vise dem om igjen i slow motion da Guttorm Sindre kom stormende inn halveis påkledd med skjorta i den ene hånda og slipset og stresskofferten i den andre og spilte at han hadde forsovet seg. Sindre fikk slått av maskinen og var i gang med å introdusere seg, knytte slipset og beklage forsovelsen da maskinen skrudde seg på igjen og begynte å forklare de tvilsomme grunnene til at Sindre hadde forsovet seg.

Og hvorfor dukker minner om Guttorm Sindre opp når jeg skal kommentere SFT-artikkelen om aa-en? Jo, for det var han som satte meg på ideen! For en som var opptatt av lister var det fascinerende å høre en data-forelesning om sortering der det ble gjort et stort poeng av at de norske reglene for listesorting gav problemer for programmererne. Etternavnet Aachen (fra den tyske byen med samme navn) var Guttorm Sindres eksempel, i dag ville jeg kanskje ha brukt den belgiske byen Aalst i stedet. Noe må man da få brukt sine puggekunnskaper til!

Saken er fremdeles aktuell. Det er sikkert ikke så vanskelig å programmere særnorske sorteringsrutiner i dag (og for ekspertene var det vel neppe så vanskelig i 1994 heller). Men dobbelt sett med sorteringsregler er ressurskrevende for datafirmaene og frustrerende for oss brukere. F.eks. jobbet jeg med denne kommentaren først på en norsk versjon av FrontPage. Jeg byttet så til en engelsk vesjon. Da jeg skulle skrive videre åpnet jeg katalogen og så etter filen "aa.html". Men den var der ikke! Var den forsvunnet? Slettet? Noen sekunders uro ble raskt vendt til lettelse og et lite smil da jeg oppdaget at aa.html befant seg øverst på listen, mens jeg hadde vent meg til at den var nederst.

Stortinget, ja. Jeg likte å være litt selvhøytidlig på Samfunnsfilosofisk Forums vegne i fyllepenn-artiklene. Leke VG-kommentator, for et øyeblikk.

Guttorm Sindre fulgte fint opp med skuespill, forkledninger og andre pedagogiske påfunn gjennom hele studieåret. Siste forelesningen før eksamen satte han ting i perspektiv. "Når dere er 70 år og ser tilbake på livet er det neppe karakteren på Grunnkurs i databehandling dere vil tenke på". Kloke ord. Karakteren har jeg nesten glemt. Men jeg glemmer aldri Guttorm Sindre.

(Skrevet 30. august 2002)