Reisebrev fra Zambia
8. -10. november 2003

FERRY POINT

Ferger mellom to land pleier å være ekstra staselige. Men da vi nærmet oss fergeleiet og så det provisoriske skiltet "Ferry point", fikk vi en påminnelse om hvor vi var. Fergen var en åpen tauferge, og det var lang kø. Når i tillegg avgangshyppigheten syntes usikker ble det bestemt at vi, sammen med en annen Wagon Trails-gruppe i fergekøen, skulle forlate minibussene og ta fergen over til Zambia. Der skulle vi bli hentet av de som driver campingplassen vi skulle til (vi hadde bare en snau times kjøring på andre siden av elven), mens minibussene skulle kjøre gjennom Zimbabwe der det er en bro. Hvorfor det ikke er aktuelt å etter innfallsmetoden ta med store grupper sammensatt av ulike statsborgerskap gjennom Zimbabwe vil fremgå lenger nede i reisebrevet.

I den andre Wagon Trails-gruppen var det bl.a. to damer fra Nordreisa - alltid hyggelig å treffe på landsmenn ute i den store verden, selv om behovet ikke på langt nær er så stort som når man reiser alene.

BOOZE CRUISE

Vi ankom byen Livingstone, som er oppkalt etter den kjente skotske misjonær, forsker og oppdagelsesreisende David Livingstone. Byen ligger noen få kilometer fra Victoriafallene, men første kvelden skulle vi på såkalt "booze cruise" på Zambezi-elven sammen med flere andre grupper. Det var en båtur for å se på dyr der vi fikk servert mat og kunne drikke så mye alkohol vi ville (derav navnet booze cruise, ellers hadde det vel hett "game cruise"). Det zambesiske vertskapet på båten var hyggelige og kunnskapsrike, men jeg ble av og til litt usikker på om de sier det de mener eller om de sier det de tror vi vil høre. Eller er det en vanlig afrikansk mening at de har alt å takke den hvit mann for? Slik at man nesten skulle tro at det eneste kjipe er at britene ikke lenger er deres herrer?

Selv om jeg nå var temmelig lei av å kikke på dyr, gjorde den nye synsvinkelen - fra båten - at det var gøy likevel. Vi fikk sett flodhester som svømte langs ripen og ikke minst en flokk elefanter som kom svømmende og gikk i land noen få meter fra båten, like før solen gikk ned over elven. Stemningen steg naturlig nok etter hvert, og ved avslutningen sang vertskapet og fikk oss med til å danse. Det må være en rar jobb de har. Hver ettermiddag får de en ny gjeng med stive vestlige som de skjenker mer eller mindre fulle før de sender dem på land.

VICTORIAFALLENE

De to neste dagene sto i stor grad til vår egen disposisjon, en fellesutflukt til Victoriafallene første ettermiddag med middag etterpå var det eneste som var lagt opp. Vi kunne imidlertid velge blant en lang liste med ganske dyre "optionals"; Celina ble med på elefantridning, mens Jan Gunnar raftet i Zambezi.

Halvard og jeg bestemte oss for å bruke hele den første dagen ved Victoriafallene. Inne i naturparken selger de ikke mat, og heller ikke utenfor inngangen var det særlig mye å bite i. Vi hadde utsatt frokosten og fant ut at vi måtte gå til "The Falls Hotell", som lå en halv kilometer unna. Prisen for frokostbuffet var 15 US-dollar, noe vi fant for dyrt. Men etter å ha tenkt gjennom alternativene ble det til at vi ikke hadde så mye valg. Men du verden for en frokost! Vanlige hotellunsjer ble overgått, blant det enorme utvalget var det veldig mye godt. Feriens nest beste måltid, og ikke minst en god avveksling!

Det var ikke bare mangelen på matsalg som var lite turistvennlig. Kart og skilting ville også vært en selvfølge i enhver annen turistmagnet. Men om fasilitetene manglet, var naturen enorm. Vi var der på slutten av tørketiden, og da er naturlig nok elvene på sitt laveste. Dette gir mindre og færre fosser, men til gjengjeld kunne vi gå over store tørrlagte områder der fossene spruter ellers i året. Høydepunktet var "devils pool" - en rolig kulp som ligger like ved fossenes utløp. Et bad der glemmer man ikke med det første!

Victoriafallene, eller "Mosi oa Tunya" ("Torden-røyken") som det heter lokalt, er som du ser av bildene en naturopplevelse som lever opp til ryktet. Jeg var der to dager, se mer under de to følgende overskriftene.

ZIMBABWE

Som nevnt hadde vi to hele dager i Livingstone. Den siste var vi helt frie til å gjøre det vi ville, og med et nytt land ventende på andre siden av elven var valget enkelt for min del. Zimbabwe skulle inntas. Dessuten ville jeg jo gjerne se Victoriafallene fra den andre siden også.

I Livingstone hadde jeg truffet to norske damer som i et halvt års tid hadde jobbet ved sykehuset der. De hadde vært noen ganger i Zimbabwe og hadde betalt alt fra 0 til 30 US-dollar for et endagsvisum. De fortalte at det henger 3 lister på veggen på grensestasjonen. En liste over hvilke statsborgerskap som ikke gir tilgang til Zimbabwe, en liste over de som må betale for et visum og en liste over hvem som har gratis adgang. Disse listene forandres stadig.

Jeg hadde 41 US-dollar og en god del zambesiske kwacha med meg til Zimbabwe. Når jeg i tillegg hadde VISA-kort og Mastercard regnet jeg med at eventuelle problemer ikke ville være av økonomisk art.

Men der tok jeg feil. Først svidde jeg av 30 US-dollar på visum. Men tatt i betraktning av at de to russerne foran meg i køen fikk et "your application for a visa is denied" slengt i trynet med henvisning til at "Russia" sto på feil liste denne dagen, skal jeg vel være glad til at jeg kom igjennom.

Noen hundre meter lenger fremme ventet inngangspartiet til Victoria Falls naturpark og her kostet det 20 US-dollar å komme inn. Jeg hadde uansett tenkt meg en tur inn i byen Victoria Falls før jeg skulle se på fossene, men stakk innom skranken for å høre hvordan jeg kunne betale. Svaret var det samme som på grensen. De skulle ha US-dollar - og ingenting annet. Kortene var verdiløse, det samme var kwachaene. Heller ikke deres egen Zimbabwe-dollar var interessant valuta.

Jeg gikk inn til sentrum og tumlet inn i første og beste bank. Vekslekurstavlen viste priser for kjøp og salg av både US-dollar og zambesiske kwacha, og de aksepterte VISA. Et kvarter i kø, og pengene skulle være i lommen. Men, nei. De kjøpte US-dollar, men de solgte det ikke. Til tross for at det sto på tavlen.

Jeg fikk ikke noe svar på mitt hvorfor før jeg kort tid etter henvendte meg til en vakt ved et av de finere hotellene i byen. Svaret var at bankene ikke har lov til å selge US-dollar. En av konsekvensene av dette var at flere turister tar ut penger i minibankene som har ca. fire ganger så dårlig kurs som den offisielle kursen. Den eneste muligheten for å få tak i US-dollar var svartebørsen, men det var ulovlig og han ville ikke anbefale meg å gi politiet i Zimbabwe en grunn til å lage trøbbel. Dette hørtes ut som en naturlig innledning på "But in our hotel we can arrange it for just twice the price". Men nei, heller ikke hotellet kunne hjelpe meg med US-dollar. "My friend, I have no good advice for you", var hans ærlige avslutning.

Vel, mat må man ha. Jeg tok ut 20 000 Zimbabwe-dollar og fant en dagligvarebutikk. Beløpet tilsvarer omtrent 4 US-dollar, men vel hjemme kunne jeg konstatere at kontoen var trukket mellom fire og fem ganger så mye. En halv kylling, to epler, en pose peanøtter og en cola light kostet drøyt halvparten av dette, og da skulle jeg ha nok til både drikke og frukt senere på dagen. Jeg satt meg i en park og inntok lunsjen mens jeg vurderte mulighetene. Å komme tilbake til leiren i Zambia uten å ha vært ved Victoriafallene ville bli flaut. Ulovlig veksling fremsto som en mer legitim form for sivil ulydighet enn noensinne før, men da måtte jeg finne trygge omgivelser. Og ville de ha nabostatens valuta? De Zimbabwe-dollarene jeg hadde igjen var ikke verdt så mye, og et uttak av Zimbabwe-dollar tilsvarende de 9 US-dollarene jeg manglet ville koste meg rundt 40 US-dollar...

Mens jeg satt slik og funderte kom det en mann bort til meg og spurte hvor jeg var fra. Jeg var i den lite imøtekommende modusen man kommer i etter ha sagt nei til 40 tilbud om kjøp av suvernirer, 10 tilbud om veksling og 2 tilbud om hasj i løpet av et par timer og svarte at jeg ikke ville kjøpe noe. Det passet fint, mente han, for han ville ikke selge noe, bare snakke om landet mitt var gode i fotball og slike ting. Vi snakket en del sammen og etter hvert presenterte jeg mitt finansielle problem. Han mente at de færreste gatevekslerne var interessert i kwacha, men han kjente en fyr som jobbet i et selskap som solgte opplevelsesturer for turister. Denne fyren var rett som det var på Zambia-siden i forbindelse med raftingturer, og han ville muligens gi meg US-dollar i bytte mot kwacha. Vi gikk til hans kontor, men dessverre var han i felten i dag. Ingen av hans kolleger var interessert i å veksle, men min hjelper fant frem til et annet kontor som hadde mye kontakt over grensen. Og på neste sted fant vi heldigvis en som var villig til å bryte loven og gi meg 9 US-dollar i bytte mot alle mine kwacha (omtrent verdt 12 US-dollar).

Lettet og glad gikk jeg tilbake til fosseskranken og slengte mine 20 dollar på bordet. Historien hadde blitt bedre om en av sedlene jeg hadde kjøpt nå viste seg å være falsk, men om så var tilfelle ble det iallfall ikke oppdaget. Jeg kom inn og fikk fire uforglemmelige timer i et av naturens underverker. Zimbabwe-siden gir bedre utsikt, men bademulighetene gjør at jeg vil anbefale Zambia-siden om du er der i november. Men selvfølgelig bør du sette av tid til å besøke begge sider! Matsalg og andre fasaliteter er dessverre på samme nivå som i Zambia (ikke det at jeg hadde penger å bruke...).

På vei tilbake over broen til Zambia kunne jeg se tilbake på en slitsom, men interessant dag. Jeg hadde fått et nytt land på listen og Mugabes regime hadde fått over 60 US-dollar på kontoen (30 + 20 + kurstap ved minibankuttaket). Jeg burde kanskje skammet meg. Men jeg kjente mer på iver og glede.

VICTORIAFALLENE VERSUS IGUACUFALLENE

Etter å ha besøkt to av verdens mest berømte fossefall, hva vil jeg anbefale?

Jeg kommer ikke til noen bedre konkusjon enn "ja takk, begge deler". Som nevnt var tilgjengeligheten (kart/skilting) og turistvennligheten generelt (salg av forfriskninger, aktiviteter) vesentlig bedre i Brasil/Argentina enn i Zambia/Zimbabwe, til tross for at inngangsbillettene var flere ganger dyrere i Afrika enn i Sør-Amerika. Men denslags er selvfølgelig underordnet i en slik sammenheng - her er det naturopplevelsen som teller. I Sør-Amerika er både fossene og utsikten mer variert, bl.a. kan vi beskue fossene både oppstrøms og nedstrøms (altså fra der vannet begynner å falle og der det detter ned - "oppe" og "nede" i fossen, om du vil.). Men det oppveies av "devils pool" og muligheten til å ligge med hodet utenfor kanten mens vannet som stryker halsen din stuper 90 meter ned i en avgrunn du bare aner fra lydene som velter opp gjennom vanndampen.

DRONNING VICTORIA

En ting jeg kom til å tenke på: Dronning Victoria (1819—1901, dronning av Storbritannia og Irland fra 1837) - er hun den i verden som har fått flest geografiske steder oppkalt etter seg? Tidligere på turen hadde jeg kost meg på Victoria & Alfred Waterfront i Cape Town, og fra en tidligere tur minnes jeg med stor glede vidunderlige Victoria Peak i Hong Kong. Betydningsfulle steder som hovedstaden på Seychellene, en delstat i Australia og en av de største øyene i Canada bærer hennes navn i tillegg til flere andre steder - bl.a. Victoriasjøen.

Alternativene? Columbus har noen, George likeså (dessuten basert på flere av - eller kanskje alle - de seks britiske kongene som bar dette navnet). Men jeg kommer ikke på noen som kan konkurrere med dronning Victoria.

TRANSPORTETAPPE

Etter to og en halv dager med opplevelser ved Livingstone ventet det tre dager med kjøring. Første overnatting var i Zambia, dagen etter passerte vi grensen til Malawi.

Guiden vår hadde ikke for vane med å komme med opplysninger uoppfordret, men etter at vi hadde passert grensekontrollen der vi stemplet ut av Zambia forklarte han at det var tretti kilometer til Malawi, og de som bodde her bodde ikke i noe land! Vel, det ville jo vært et interessant fenomen fra et statsvitenskapelig synspunkt! Men forklaringen er nok at ett eller begge landene har valgt å legge kontrollposten langs denne veien litt utenfor selve grensen. Det svekket jo også tyngden av hans uttalelser vedrørende grensene ved firestatspunktet ved Kasane.

Oslo, 26. oktober 2004

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.