Reisebrev fra Vatikanstaten
29. august -23. september 2004

EN STAT I BYEN

Midt i Roma ligger verdens minste stat. En attraksjon i seg selv, men med verdens største kirke og et museum som blant mye annet huser Det sixtinske kapell er Vatikanstaten interessant for flere enn oss som teller land.

Det første man kommer til er Peterplassen, som med en obelisk i sentrum for en stor og romslig elliptisk piazza danner en fin inngangsportal for pavestaten. I enden av Petersplassen står Peterskirken. Fasaden minner ikke først og fremst om en kirke, men så er det da heller ikke noe ordinært gudshus. Inne i Peterskirken er det først fremst og stort, og som alltid i katolske kirker er vegger og tak rikelig utsmykket. Fra tårnet på toppen av kuppelen er det fin utsikt over Roma.

I tillegg til Peterskirken og Petersplassen er Vatikanmuseene den delen av staten som er åpen for turistene. Vi hadde ikke så veldig god tid, og hastet stort sett gjennom museumsutstillingene i retning av Det sixtinske kapell for å ikke gå glipp av rosinen i pølsen. Men på veien fikk vi med oss mye fint, bl.a. er det fine takmalerier i flere av de lange gangene.

Michelangelos takmalerier i Det sixtinske kapell var imponerende. Men høydepunktet mitt i Vatikanstaten skulle komme da jeg var tilbake i Roma etter tre uker på reisefot i Italia.

PRIVAT AUDIENS HOS PAVEN

Ja, du leste riktig. Jeg var på privat audiens hos pave Johannes Paul II! Men det høres mer eksklusivt ut enn det var. Hver onsdag formiddag har paven en "forestilling" som kalles privat audiens. Alle som vil kan få billetter, og de som ikke får tak i de anslagsvis 10 000 billettene som gir rett til en av stolene som settes ut på Petersplassen kan stå bak gjerdene og få med seg det meste likevel. Jeg antar at bruken av ordet "privat" i sermoniens navn henspiller på at det ikke en audiens for offisielle personer (som f.eks. statsledere), men for vanlige folk.

Da jeg var i Roma de første dagene var paven på ferie, og det var ingen audiens. Men da jeg var tilbake i Roma på vei hjem, var paven hjemme, og klar for å avholde sin ukentlige sermoni. Billetter gis ut mot personlig fremmøte dagen før, og det var litt stas å spasere forbi sikkerhetsvaktene og spørre seg frem til Vatikankontoret der billettene gis ut.

Portene ble åpnet et par timer før audiensen startet, og da jeg kom dit en halvtime før paven skulle komme var det nesten fullt. Jeg hadde kanskje ventet meg en om ikke høytidsstemt, så iallfall ærbødig og konservativ forsamling. Men stemningen var nærmere en engelsk fotballkamp enn en katolsk messe. Nå var det ikke messe som sto på programmet, men jeg hadde ikke ventet meg flagg, bannere og ballonger på audiens hos en av verdens mektigste og mest konservative personer.

Audiensen startet med at paven ble kjørt rundt i en bil. Han prøvde å vinke eller nikke litt, men stort sett satt han og så tomt foran seg. Etter flere runder med bilen, ble han kjørt frem til podiet og trillet ut til en slags talerstol. Han holdt først en kort andakt, deretter var det tid for hilsener. En mann sa noe på italiensk, og ble rett som det var avbrutt av heiarop eller sanger. Jeg skjønte mer da det etter hvert kom en mann som snakket engelsk og "on behalf of all the english speaking visitors" overbrakte hilsen til "the holy father and true successor of Peter". Han hilste spesielt fra en rekke grupper som hadde meldt sin ankomst, bl.a. flere skoler. Flere av gruppene hadde forberedt rop eller sanger som ble fremført når de ble nevnt. Etter at hilsenene var overbrakt hilste paven tilbake på det språket som var brukt, til sammen 5-6 språk.

Johannes Paul II så ikke spesielt sprek ut, og inntrykket ble på ingen måte bedre når han snakket. Paven kjempet for å få frem hvert eneste ord. Han tok pauser for å trekke pusten og snakket svært sakte. Spesielt på innpusten hørtes han svært syk ut, og sermonien fremsto som en parodi på livslangt lederskap. Nå leste jeg en liten notis i en norsk avis etterpå at paven hadde vært spesielt dårlig denne onsdagen, så jeg fikk nok oppleve en ekstra svak pave.

Oslo, 2. mars 2005

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.

¹ Dette tallet inkluderer bussturen gjennom Østerrike i 1992, som jeg valgte å stryke da jeg i 2006 lagde regler for hvordan jeg skal telle antall besøkte land.