| [ Reising | Sjakk
| Pugging | Samfunnsfilosofi
| Gjestebok
| Spørrespill | Kryssord | Scrabble | Fylker | Historie | Forside ] Reisebrev fra USA 17. -24. mars 2000 Kloke ord etter aatte dager i verdens navle:
Mange gaar rundt og snakker om den lengste dagen i deres liv. Den dagen man ventet paa en diagnose, dagen man skulle ha muntlig eksamen eller 23. desember en gang i barndommen. Dersom noen spor meg om hvilken dag som har vaert den lengste i mitt liv skal jeg svare 17. mars 2000. Min opplevelse av 17. mars startet i Hong Kong da det var 16. mars kl. 17 norsk tid, og endte i Los Angeles da det var 18. mars kl. 9 i hjemlandet. Innimellom var det 18. mars noen timer. Noyaktig hvor lenge 17. mars 2000 varte for meg hadde jeg egentlig tenkt aa finne ut av, men jeg fikk i stedet andre ting aa tenke paa. For 17. mars 2000 ble en lang dag paa mer enn en maate. Allerede da jeg sto i ombordstigningskoen begynte jeg aa merke at den fysiske magefolelsen ikke var helt som den pleier. Vel ombord paa plassen min skjonte jeg at det bare var et tidssporsmaal for mageinnholdet ville tvinge seg ut en eller annen vei. Det gjaldt aa sitte i ro med spyposen aapen og puste jevnt og haape paa at fest setebelte-skiltet i forbindelse med take-off skulle slukkes innen ting begynte aa skje for alvor. Straks det var lov aa bevege seg, forflyttet jeg meg til toalettet der det strommet ut baade fra utgang og inngang fra naa av og til evig tid. I hvert fall fra attende til syttende mars. Innimellom tok jeg meg en tur tilbake paa stolen, der vindusplassen var omgjort til gangplass. Sidemannen hadde tatt oyenbindet over munnen, her skulle det ikke smittes. Nestenulykker er et uttrykk man gjerne forbinder med fly. Min nestenulykke skjedde etter fem timers flytur. Jeg satt paa plassen min og skjonte at jeg naa burde forflytte meg til et annet sted. Forsoket paa aa reise seg endte med krampe paa baksiden av hoyre laar og legg. Den som har provd aa strekke ut en krampe paa okonomiklasse paa fly kan kanskje tenke seg hvordan det er aa gjore dette naar man samtidig skal forsoke aa knipe igjen for diare og puste rolig for å unngå oppkast. Jeg fikk heldigvis vridd foten ut i midtgangen, og etter noen minutter fikk jeg hinket meg der jeg skulle. Opplevelsen av datolinja (fore)gikk i (paa) dass.
Paa flyplassen sto min mors soskenbarn Sue (Solveig)
og hennes mann John og ventet med "Welcome Ivar"
-plakat. Pga. litt kluss i grensekontrollen var jeg en av
de siste som kom ut, og de
Vi kjorte en liten time til deres hjemkommune (city) San Marino, som jeg etterhvert forsto at var et veldig fint strok. Jeg bemerket hvor fine og velstelte hager alle hadde, og fikk vite at alle hadde jo gartner her. Etterhvert fant jeg ut at Sue og John i tillegg hadde en hushjelp og en til aa holde orden paa svommebassenget. Hver lille city (det er "hundreds of them" (det vil vel si over 100 i hvert fall) bare i Los Angeles) har sine egne lokale lover, og i San Marino er det bl.a. forbudt aa ha leiligheter. Det er bare tillatt med singel-family-house. Paa denne maaten sikrer man seg at det bare er skikkelige folk som bor der, og man kan til og med sende barna i offentlig skole uten at de kommer i kontakt med ungene til folk som man ikke vil at de skal komme i kontakt med. Heldigvis er det tillatt med leiligheter i nabo-city-ene, slik at de lavtlonte gartnerne har et sted aa bo. Jeg ble innlosjert paa rommet til deres haapefulle, husets store samtaleemne, min tremenning, Matt (Matthew) som gaar paa Stanford-universitetet sammen med dotrene til Clinton, Starr og andre barn av foreldre som har raad til aa betale rundt 280 000 kroner i aaret i skoleavgift. Rommet var fylt med plakater av, nei ikke Manchester United eller Kournikova, men amerikanske presidenter. Og storst av alt (og det forste jeg ble vist da jeg kom inn i huset) er bildet der Matt haandhilser paa Clinton. Anledningen var at USAs debattlag, hvor Matt er kaptein, arrangerte bursdagsselskap for presidenten. Og hvordan blir man kaptein paa USAs debattlag? Jo ved aa bli amerikansk mester i debatt og tale. Flere steder i huset sto det stablet pokaler med en mann paa talerstol paa toppen. Han hadde konkurrert i debatt og tale i flere aar og det endte altsaa med amerikansk mesterskap. Naa leder han en gruppe som reiser rundt omkring og konkurrerer i debatt mot de beste fra andre engelsk-spraaklige land. Sine 21 aar til tross blir han allerede ferdig med Mastergraden til sommeren og var kommet inn paa noe Takk-for-Marshallhjelpen-program i Oxford og faar ca. 300 000 kroner i aaret for aa studere. Ikke ille, spor du meg.
Den forste kvelden var vi bedt til min tremenning Tasha (Natasha) sitt graduation-party. Tasha er datteren til Bob (Robert) som er soskenbarn til baade mamma og Sue. Tasha hadde bodd en time fra Sue og John i 9 aar uten at de visste om hverandre, saa jeg fikk da bidratt til litt slektsforening. At amerikanere elsker ballonger og festivitas visste jeg, men graduation-party var nytt for meg. Vi fant veien hun bodde i, og skulle til aa lete etter nummeret da vi saa et inngangsparti med haugevis av ballonger og et slags flagg med GRADUATION paa. Bingo. Hver krok i huset var pyntet. To av veggene var prydet med CONGRATULATIONS med svaere bokstaver i alle farger. Egne "Congrads"-ballonger hang baade ved utgangen og flere steder i huset. Tasha selv gikk med en krone med blinkende lys. Det vi feiret var en halv cand. mag. grad. Hun hadde tatt to generelle innledningsaar paa universitetet. "Tasha did it!", ropte de da hun skulle skjaere kaka. "In just 12 years!", la en litt ironisk til, hun startet nemlig paa aattitallet. Naa skulle hun fortsette paa de spesialiserende aarene, fremdeles ved siden av full jobb. Slekt og venner kom og gikk i ett sett. Etter to knappe timer satte vi kursen hjemover. Sue og John lurte paa hva jeg som nordmann syntes var annerledes i forhold til norske fester, maten f.eks.? Jeg nevnte forst oppstyret for to aars studier og den amerikanske pynten. Da jeg kom til kronen hun bar begynte de aa le. Det var jo bare ironi. Vel, det var ikke saa lett for en nordmann aa skjonne hva som var ironi og hva som var "alvor".
Sondagen hadde de fri, og vi skulle kjore rundt og se Los Angeles. Vi startet kl. 9 og innen kl. 15 hadde vi kjort tur-retur Los Angeles og vaert innom Rose Bowl, Burbank, Hollywood, UCLA (Universitetet), Santa Monica beach, Los Angeles OL-stadion, Pasedena, noe astronomi-greier, noen lokale broer, stedet hvor Al Gore skal nomineres og sikkert noen flere steder jeg ikke husker. Et par steder gikk vi ut av bilen, men stort sett var det bare peking og et par setninger om stedet for interessen igjen var samlet til mini-TV-en hvor Stanford spilte en universitetskamp i basketball. De tapte og John var veldig preget resten av dagen.
Med dette menes ikke at det var uutholdelig aa vaere hos slekta, jeg fant bare ikke paa noe bedre ordspill. Og oppholdet hos familien Askeland var da ogsaa veldig kjekt.
At Los Angeles er en spredt by og at kollektivtilbudet er daarlig, var jeg blitt fortalt. Men jeg hadde tydeligvis ikke tatt laerdommen alvorlig nok. Jeg skulle mote Tor Inge paa Harmosa beach kl. 13, og tok en buss til LA downtown i ni-tida for aa se litt paa sentrum. Sentrum var for ovrig en kjedelig affaere med kontorbygg og en og annen forretning innimellom. Jeg kjopte en saakalt "100 % healthy hot dog", ellers gjorde jeg lite spennende. Harmosa beach skulle ligge ca. en halvtimes kjoretur fra sentrum, saa da jeg begynte aa sporre etter riktig buss i halv tolv-tiden, regnet jeg med aa ha brukbart med tid. De fem-seks forste jeg spurte hadde minimalt med peiling, og svarene varierte fra "I would have hired a car", til "Why dont you look in the yellow pages?". Omsider fant jeg en som regnet med at jeg burde gaa "dit". Men da jeg kom "dit" var det lite busser. Etter en liten time fant jeg en full amerikaner som visste det meste om bussene og som for ovrig var veldig pratesalig. Klokka var halv ett, og bussen gikk en gang i timen, han visste ikke naar. Jeg trodde jeg hadde flaks da bussen dukket opp kvart paa ett, det var tross alt gode sjanser for at jeg kunne rekke Harmosa beach for Tor Inge gav opp. Ti over halv to stoppet vi paa noe som kunne se ut som
en endestasjon, og jeg spurte sjaaforen om det var her
jeg skulle gaa av. Men neida, det var langt igjen. Fra
fem paa to til fem over to sto vi paa
Om ettermiddagen tok Tor Inge, Ane og jeg oss en tur til sjomannskirka, saa fikk jeg da besokt en slik en. Vi fikk nystekte vafler m/syltetoy, te og kaffe, og vi traff en del nordmenn (og svensker). Hyggelig. Avisene ble det lite tid til, men jeg fikk da bladd litt og sett noen bilder av Jensemann. En liten norsk butikk hadde de ogsaa. Jeg fikk kjopt en firklover til meg selv og kjopte Toro-poser med komler og kaalrabistappe og en CD med "Sigvarts (Dagsland) beste ballader" til Sue og John. Sue hadde snakket om sin mors vidunderlige komler og om at hun kunne skjonne norsk slik den ble snakket paa vestlandet. Saa jeg var ganske fornoyd med gavene. Et lite tips til de som har tenkt aa handle paa
sjomannskirka i Los Angeles: Sjekk varene grundig. Da vi
var tilbake i Tor Inge og Tinas leilighet oppdaget jeg at
hengslene i CD-coveret var brekt og jeg fikk et nytt
cover av Tor Inge. CD-en saa, til tross for aa vaere en
fullpris-CD, generelt litt brukt ut, saa jeg fant det
best aa lytte igjennom den i tilfelle det skulle vaere
hakk eller noe slikt. Og ganske riktig, Sangene nr. 11,
12 og 13 var odelagte av hakk. CD-en beholdt jeg selv,
mens
Jeg ble natten over, og overvar landslagstrening dagen etter. Hvis halvparten av spillerne fortsetter aa komme en halvtime for sent, maa vi kanskje sette vaar lit til andre grener i Sydney.
Klimatisk begynte turen min bra med overgang fra minusgrader i Oslo til sol og 20 grader i Malaga. Men deretter bar det nordover til Linares og Paris. Og da jeg var i Dunkerque paa grensen til Belgia, vaaknet jeg til rim paa marken. Jeg trodde det skulle bedre seg da jeg kom til Kina, men i Beijing var det fremdeles broytekanter og is paa elvene. Det kom seg noe i Hong Kong, men det var i Los Angeles at jeg for forste gang fikk provd shortsen. Aa ligge og sole seg paa plenen ved siden av bassenget et par formiddager, og se paa ekorna som klatret i palmetraerne, var virkelig skjont.
Hjemme hos Sue og John fikk jeg ikke saa veldig
uvanlig mat i forhold til hva jeg er vant med hjemmefra:
cornflakes eller brodmat til frokost og kvelds. De hadde
til og med faatt tak i geitost i anledning norgesbesoket.
Jeg fikk da ned et par skiver. Det mest unorske var at vi
ikke spiste samtidig. Da jeg sto opp, laget hun frokost
til meg. Deretter spiste hun selv og saa var det Johns
tur
At "myten" om at amerikanere er seg selv nok har noe for seg, fikk jeg oppleve gjentatte ganger. Jeg fikk smakt verdens beste iskrem (jeg tviler paa om Diplom-Is var med i kaaringen) og vi kjorte en tur paa "the longest way in the world" (etter hvert modererte han seg til "at least in the US"). De ble oppriktig veldig overrasket da jeg ikke kunne huske aa ha sett paa blomsterseremonien i Pasedena paa TV 1. januar. Alle ser jo paa den!
Full kontroll.
1. Hong Kong
Naadde ikke opp: Rose Bowl(*), Chinese Teather, Kjoretur gjennom Hollywood/Burbank, Santa Monica beach, OL-stadion(*), Universitetet UCLA (*), Universal Studios, San Gabrial Mission. Ute av lista: Ingen Universal Studios, som er en blanding mellom museum og fornoyelsespark var veldig naer en listeplass, men de priset seg ut. 41 dollar er i meste laget for en dag i en slik park (og spesielt naar programmet vaart var slik at vi bare skulle vaere der i tre timer).
Ivar Her finner du dette reisebrevet uten bilder. |
hadde visst spurt alle som
kunne vaere ca. 27 aar om det ikke var de som het Ivar.
Vel, jeg baade het Ivar og kunne lese, saa jeg fant dem
rimelig raskt. 
GRADUATION 
JAPANSK SIGHTSEEING 
For min barndomskamerat Tor Inge Askeland bor ogsaa i
Los Angeles, og jeg fikk en dag sammen med ham, Tina og
Ane. Han er trener for det norske herrelandslaget (to lag)
i sandvolleyball, som forstaaelig nok foretrekker sol og
varme i California framfor regn og kulde paa f. eks.
Solastranda. Men hele besoket holdt paa aa gaa i vasken. 
flyplassen og
ventet paa sjaaforbytte. Jeg vurderte sterkt aa gaa av
for aa finne en telefon, men jeg valgte aa bli. Kl. 14.20,
etter 95 minutters busstur, var vi fremme og jeg traff
rett paa familien Askeland som sto paa avtalt plass!
Utrolig hyggelig. 
Toro-posene ble overlevert sammen med en del
kinesiske ting siste kveld. Da jeg oversatte oppskriften
som sto paa posene oppdaget jeg at det stod "best
for jan. 2000" bakpaa kaalrabistappeposen. Jeg lot
som ingenting, og det er jo en sannhet at kaalrabistappe
er bedre enn det meste, og selv naar den er nest best er
den nok ganske god. Datoen paa firkloveren fikk jeg aldri
sjekket... 
(at jeg gjerne var forst opp skyldtes dognvillhet, og
ikke at jeg er i ferd med aa bli et A-menneske). Middagen
startet samtidig, men var man ferdig var det bare aa
skylle tallerkenen og gaa inn i stua. Middag spiste vi
for ovrig oftest paa restaurant, og der fikk vi forst og
fremst noen vanvittig store porsjoner. Jeg klarte aldri
aa spise opp maten min. Og det var ikke fordi den ikke
var god. Den var helt straight, men med masse pommes
frites og dressinger. 
1. Montserrat, Barcelona