Reisebrev fra Tyrkia
29. april - 5. mai 2006

Med betrakninger om livet som reisebrevskribent.

KYPRIDIOTEN

"For en reiseforfatter er dette med frykt et tveegget sverd. Du kan godt være redd for at noe skal gå galt, men samtidig vet du at det vil virke bedre på papiret om noe skjer. Ingenting er verre enn at alt går bra. Da har du ingenting å skrive om."

William Dalrymple, reisebokguru. Uttalt til Dagbladet april 2006.

Selvfølgelig ser jeg at Dalrymple har et poeng. Mindre hendelser som en unyttig paraply, falske penger, litt bagasjekluss, et par bomturer, et overfylt vandrerhjem, problemer å å skaffe penger eller et ublidt møte med politiet var situasjoner der jeg allerede mens de pågikk tenkte "dette blir noe å skrive hjem om". Mindre hyggelig var det å oppdage at mobiltelefonen var stjålet, å ikke få visum og å knuse et brilleglass. Men tiden har leget sårene og i dag ser jeg tilbake på episodene med et smil om munnen. Selv beretningene om tap av VISA-kortet og salmonella i Malawi kan jeg i dag glede meg over med Dalrymples perspektiv.

Men når det kommer til den drittsekken i Istanbul...

Men la oss starte på Gardermoen. Dette hendte i de dager da nye regler om kontroll av bærbare pc-er førte til at "flykaos" og "mistet flyet" antakelig var mer brukt enn "sex" i både VG og Dagbladet. Men jeg var heldigvis ute i relativt god tid. Da jeg nærmet meg målsnøret i sikkerhetskontrollen og det enda var over 45 minutter til avgang kunne jeg trekke et lettelsens sukk. Men hvor var passet?

Hmm. Nå tror du sikkert at passet lå igjen hjemme på Frysja, men så ille var det ikke. Den lille røde boka lå i ryggsekken som jeg hadde sjekket inn til Istanbul. Jeg skulle mellomlande i München, og derfor ville jeg ha behov for passet ved overgangen der. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg gå igjennom sikkerhets-kontrollen og høre om jeg kunne få hjelp ved utgangen. Skulle jeg satse på at det lot seg gjøre å spore opp passet i München? Eller skulle jeg gå ut av den lange sikkerhetskontrollkøen jeg nå var nesten fremst i for å spørre innsjekkingspersonalet om hjelp?

Hvor lurt det var kan man saktens spørre seg, men sekunder etter var jeg tilbake ved innsjekkingsskranken. Og etter et par minutter befant jeg meg foran skranken ved et servicekontor der medarbeiderne hoderystende konstaterte at denne vestlendingen i tillegg til å sjekke inn passet hadde prestert å kaste baggasjekvitteringen.

Vel, kanskje et varsel om at dette ikke var min dag. Kort fortalt klarte jeg med litt hell å spore opp passet, komme meg igjennom sikkerhetskøen og gå ombord i flyet uten å påføre flighten en forsinkelse.

FØRSTE KVELD I ISTANBUL

Videre gikk alt etter planen frem til jeg hadde spist middag på en av broene over Det gylne horn. Min første kveld i Istanbul gikk jeg rundt og tittet på folkelivet. Jeg kom i snakk med en ung mann. Han var 25 år og fra Nord-Kypros. Sammen med sin far drev han stort innen klesbransjen og nå var de i Istanbul på forretningsreise.

Vi ble sittende på en kafé en halvtimes tid og spilte et slags backgammonspill han lærte meg. Som nord-kypriot snakket han tyrkisk - noe som var praktisk da han kunne stå for snakkingen ved bestilling. Han foreslo at vi skulle gå på en kafé han hadde vært kvelden før og ta et glass vin der. Jeg har sjelden møtt en som var så uinteressert i å fortelle om landet sitt, men jeg hadde ikke andre planer og kunne saktens henge sammen med ham litt til.

Kafeen lå i en kjeller og hadde garderobefasaliteter. Jeg leverte inn dagstursekken og fulgte etter min venn. Kyprioten sto som vanlig for snakkingen og kelneren kom tilbake med en flaske vin. Nyrike kyprioter er vel ikke små på det, tenkte jeg. Kelneren åpent flasken, men da han begynte å helle i glasset ble han stoppet. Kyprioten pekte på etiketten og gav kelneren noen sinte ord. Etter en kort ordveksling viste kelneren en ydmyk og beklagende mine og hentet en ny flaske som ble akseptert.

Det var her jeg burde ha skjønt tegningen. Aldri ta imot en vare uten å vite prisen er det noe som heter, og det var den fella jeg var på vei inn i. Men i min naivitet jeg tok "opptrinnet" som en studie i hvordan rike jyplinger fra Nord-kypros opptrer i Istanbul.

Vi smakte på vinen og jeg forsøkte å få i gang en samtale. Men lydnivået tillot ikke så mange ordene.

Etter et kvarters tid kom kelneren med to damer som han ville introdusere for oss. Først nå begynte jeg å ane ugler i mosen. Hun som satte seg ved siden av meg var russisk, og etter sigende på ferie i Istanbul. Kelneren kom tilbake etter ett minutt og spurte hva vi ville bestille til damene. Da jeg nektet å bestille noe reiste damene seg og gikk.

Jeg vurderte situasjonen. Jeg innså at mest sannsynlig sto kyprioten i ledtog med de som eide stedet, og jeg ante at jeg kunne forvente en klekkelig regning. Når det demret hadde jeg hørt om lignende situasjoner tidligere.

Jeg vurderte å gå på do for å se om det kunne by seg en mulighet til å stikke av. Men sekken var innlevert, og den ville jeg gjerne ha tilbake. Mens jeg satt slik kom kelneren tilbake med to nye damer...

Jeg sa at jeg ville gå, og regningen kom raskt. Som ventet var vinflasken ikke billig - 2 650 kroner skulle de ha. Trolig ville det mest effektive nå ha vært å fare opp full av overraskelse og sinne og skjelle ut både kyprioten og hans sannsynlige medsammensvorne. Men jeg var så forberedt på hva som skulle skje at jeg ikke fikk frem mer enn en middels reaksjon der jeg gav kyprioten en overhaling som bare resulterte i en drøy hundrings i avslag. Jeg var dessuten så klar for å komme meg så langt bort fra dette stedet, og å betale var den raskeste veien ut. Men jeg angret etterpå at jeg ikke jobbet mer for å få ned regningen.

Jeg kan ikke vite det sikkert, men jeg antar at kyprioten ikke er kypriot. Mest trolig er han en tyrker som i samarbeid med de som driver utestedet vi var på svindler turister i stor stil. Når jeg gikk igjennom hendelsesforløpet og fikk sammenstilt det med andre historier jeg har hørt som slo det meg hvor gjennomtenkt opplegget var:

• Han utvav seg for å være turist (vi var på likefot), men han var fra et sted de snakket tyrkisk (og kunne derfor stå for snakkingen).
• Han sørget for å unngå temaer som kunne få meg til å fatte mistanke om at han ikke var kypriot (ikke interessert i politikk, ikke interessert i sport, igrunnen ikke interessert i noe av det jeg ville snakke om...).
• Han fortalte at han hadde vært på kafeen en gang før (for å få den til å virke som et trygt sted).
• Han spurte meg forsiktig om jeg hadde dame og om jeg likte damer (og antok vel da at jeg var interessert i de russiske horene).
• Opplegget rundt den første vinflaska gjorde at de kunne si at jeg burde ha skjønt at prisen var så høy på den kvaliteten som han (og dermed vi) forlangte.

SEVERDIGHETER

Starten var kjip, men det ble hyggeligere etter hvert. Istanbul har mye å by på, og stedets tre største attraksjoner, Den blå moské, Hagia Sofia og Topkapipalasset, ligger alle på Sultanahmet-bydelen med en severdighetstetthet som overgår selv Roma.

Hagia Sofia er veldig stor, og selv i dag er den imponerende. Og da er det ikke vanskelig å forestille seg at Sigurd Jorsalfare må ha blitt imponert da han i 1110 besøkte Miklagard, som var det gamle norrøne navnet på Istanbul. Det er rart å tenke på at da kong Sigurd var i Hagia Sofia var kirken nesten 600 gammel. Det vil si at når vi er i Vatikanstaten og besøker Peterskirken er den yngre for oss enn det Hagia Sofia var for kong Sigurd! Hagia Sofia ble i 1453 omgjort til moské, men er nå "bare" museum.

Den blå moské ble bygget på begynnelsen av 1600-tallet og er altså over 1000 år yngre enn sin "rival". Sultan Ahmed 1 hadde som mål å demonstrere at ottomansk byggeskikk overgikk alt deres kristne forgjengere hadde gjort. Resultatet ble en ytre sett veldig stilig bygning med kupler, halvkupler og seks flotte minareter. Det siste var et problem da hovedmoskéen i Mekka også hadde seks minareter og det var tradisjon for å ikke utfordre denne. For å kunne sette opp seks minareter i Istanbul betalte derfor Ahmed 1 for en syvende i Mekka!

Topkapipalasset ligger fint til ytterst på Sultanahmet med fin utsikt utover Bosporusstredet og Det gylne horn. Fra midten av 1400-tallet og fire århundrer fremover ble det ottomanske riket styrt herfra. Palasset består av flere mindre bygninger med hager mellom. Høydepunktet var omvisningen i haremet - sultanens private avdeling.

"Seven hills cafe" kan anbefales. Fra toppetasjen av et hotell er det fin utsikt både mot Den blå moské, Hagia Sofia og Bosporosstredet. Jeg oppdaget ikke denne kafeen før siste kvelden, ellers ville den ha blitt et fast avslutningspunkt etter lange og hektiske dager. Begge byggene er opplyst om natta, så det er litt av et syn. Litt dyrere - for utsiktens skyld.

Istanbul er verdens eneste by som ligger i to verdensdeler, der den brer seg utover begge sidene av Bosporusstredet. Det er ikke hver dag man har anledning til å gå fra én verdensdel til en annen. Stor var derfor skuffelsen da det viste seg at broene av sikkerhetshensyn er stengt for gående. Men det ble noen båtturer frem og tilbake. Hyppige avganger og mange ulike ruter gjorde fremkommeligheten mellom Europa og Asia upåklagelig. Det er mange fine bygninger langs stredet, noe jeg fikk godt overblikk over da jeg tok båt de cirka tre milene langs Bosporos til munningen av Svartehavet.

Jeg tok også en dagstur til Prinseøyene som ligger i Asmarahavet. Fra båten fikk jeg god utsikt østover langs kysten. Boligblokkene stod tett i tett så lang øyet kunne se. At det bor mange der er det liten tvil om. Men nøyaktig hvor mange er mindre klart. Sjåfører og guider opererte med tall fra 10 til 14 millioner. Lonely Planet skriver at Istanbuls folketall offisielt er 9,6 millioner, uoffisielt opp til 20 millioner. Altså et sted fra to til fire ganger Norges befolkning.

Prinseøyene var ikke spesielt interessante; med halvannen times båttur hver vei kan tiden brukes bedre.

MAS, MAS, MAS OVER HELE LINJA

I Istanbul trenger man ikke finne restauranter. Restaurantene finner deg. Ethvert spisested med mer enn én ansatt har en medarbeider som kun har som jobb å stå ved døra og hanke inn kunder.

Restaurantene er ikke de eneste som er utstyrt med innpiskere. Enhver teppebutikk har samme ordning, og de er det dessverre ikke få av i Istanbul. Dertil kommer skopussere, krydderselgere, klespushere og hotellbransjen. Til sammen ikke så rent få som kun har som jobb å stå langs gata og forsøke å oppnå kontakt med potensielle kunder.

Jeg forsøkte så godt jeg kunne å bruke min skrave forbrukermakt til å støtte de minst aggresive restaurantene.

TYRKISKE PENGER

Tidligere var Tyrkia kjent for å ha en valuta som opererte med store tall. Med mange siffer kan det bli vanskelig å holde oversikten, noe jeg selv fikk erfare da jeg for seks år siden stiftet bekjentskap med ecuadorianske sucre. I gamle reisebøker kan derfor man lese advarsler om at det i Tyrkia forekommer at taxisjåføren eller teppehandleren forsøker å gi deg 1000000 lira i veksel når du skulle hatt 10000000.

Fra 2005 ble myntenheten endret fra "tyrkiske lira" (TL) til "yeni tyrkiske lira" (YTL), som ganske enkelt betyr "million tyrkiske lira". De gamle 10 000 000-sedlene ble således byttet ut med 10-sedler, og man slipper nå å fintelle nuller. I utgangspunktet er det lett å håndtere. 1 YTL tilsvarte cirka 5 kroner så det var også lett å regne om.

Men helt lett var det likevel ikke. Ting som kostet mindre enn 1 YTL ble enten oppgitt i YTL eller TL, F.eks. kunne noe som kostet 0,5 YTL like gjerne være priset til 500 000 TL. Men det som gjorde det litt mer forvirrende var at prisene også kunne være oppgitt i YKR. Dette var ikke omtalt i reisebøkene jeg hadde, men jeg fant ut at KR stammet fra kuruş som var "ørene" til TL. 1 TL tilsvarte 100 kuruş. YKR vil dermed tilsvare "million øre" i norske forhold.

Det var flere muligheter til å bli forvirret. På steder der tettheten av turister var stor, var prisene noen ganger oppgitt både i YTL, euro og US dollar, men ofte i bare YTL eller bare euro. Jeg følte meg litt lurt da jeg en av de første kveldene hatt sett på prisene på noen restauranter og valgte en jeg trodde var billig. Vel inne oppdaget jeg at prisene var oppgitt i euro, mens de andre restaurantene i området hadde oppgitt prisene i YTL.

Som nevnt over er det mange som maser i Istanbul. Skopussere, restauranthaier og teppeselgere blir man lei av før man hører sitt tredje bønnerop. Men vekslehaier var det heldigvis få av. Med stor tetthet av såvel minibanker som offentlige vekslekontorer var det da heller ikke nødvendig.

Men jeg ble likevel stoppet noen ganger med forespørsel om å veksle. Ikke mellom valutaer - det de ønsket var at jeg kunne gi dem eurosedler i bytte mot 1- og 2-euromynter. Gateselgerne priset sine varer og tjenester i euro og satt ved endt dagsverk igjen med en god slump euromynter. Men vekslebyråene bare tok imot utenlandske sedler, derfor trengte de hjelp til å kvitte seg med myntene de hadde tjent.

TYPISK TYRKISK

Masingen er nevnt under en annen overskrift, hva annet merket jeg meg som typisk tyrkisk? Vel, det første jeg oppdaget var at Istanbul er svært sparsommelig utstyrt med gatenavnskilt. Første dagen hadde jeg blinket meg ut et overnattingssted i Lonely Planet, men brukte lang tid på å finne frem da det var vanskelig å få terrenget til å stemme med kartet uten gatenavn.

Røyking innendørs er like uvant hver gang jeg utenlands, men jeg fikk en følelse av at røyking er enda ett hakk mer utbredt i Tyrkia enn andre steder.

Med noen svært få unntak var arbeidslivet forbeholdt menn. Iallfall når det kommer til jobbene som en støter på når en tråler byen som turist.

Bønnerop har vi også fått i Oslo, men typisk for Oslo er det jo ikke. Det kan man derimot si om Istanbul. Sjarmerende eksotisk første gangen, etter hvert irriterende. Spesielt når det var en bønneromshøyttaler like utenfor vinduet...

MINNERIK BY?

Istanbul har utvilsomt mye å by på. Mange flotte bygningner, historiske steder, to verdensdeler og god mat. Men byen har også mange stygge steder og i tillegg trekker slitsomme forretningsmenn ned. Det er ikke lett å veie slike plusser og minuser opp mot hverandre,. Etter en titt på listen tilsa magefølelsen at bak Krakow og foran Riga kunne være en passende plass. Det vil si nummer 20.

Oslo, 13. desember 2006

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.