Klimaet, naturen og historien: 3 gode grunner til å bruke en ferie i Sør-Afrika.

REISEBREV?

Hadde noen bedt meg om å definere ordet "reisebrev", ville resultatet trolig blitt noe i retning av "en reiseskildring skrevet og sendt mens man fremdeles er på reise". Nå har riktignok reisebrevene som ligger på denne hjemmesiden aldri hatt for vane å bli skrevet i landet det omhandler, men de er i det minste skrevet kort tid etter at landet ble forlatt. Når jeg denne gang begynte på reisebrevene i juli 2004, over 7 måneder etter at jeg var tilbake i Norge, nærmer det seg en tidsramme der "erindringer" er en mer adekvat merkelapp enn "reisebrev".

Men la oss ikke dvele ved det semantiske, det skal handle om min tur til Sør-Afrika slik jeg ser den på et drøyt halvårs avstand. Jeg gjorde noen notater underveis, men stikkordene derfra er selvfølgelig blitt supplert med det som er lagret i hukommelsen. Og om reisebrevet ville blitt bedre om det var skrevet like etter hjemkomst, eller om det tvertimot er slik at månedene som er gått har gitt meg mer modne perspektiver og mer analytisk distanse, ja, det vil vi aldri få vite.

NEDTUREN

Jeg aner ikke hvorfor nord er opp på kartet. Men når det engang er slik, så er det ikke så mange strekninger som er en større (lengre) nedtur enn fra Norge til sørspissen av Afrika. Og det passet meg fint, for jeg digger å fly!

Vel, Oslo-Karmøy (eller Oslo-Haugesund som det offisielt heter) hører ikke til favorittstrekningene. Flighten må opp i minst 3 timer for at jeg skal finne roen.

Hvis du lurer på hva som er så digg med å sitte timesvis fastspent i et sete og vente, spør jeg tilbake: Hva er så mye bedre med en hjemmekveld? En ikke utypisk nordmann kan finne på å sitte i en stol og se på TV eller lese i en bok. Og hva gjør man på flyet? Jo, man sitter i en stol og ser på TV eller leser i en bok! Men der stopper likheten. Maten hjemme må man lage selv, men på flyet kommer det mat og drikke på løpende bånd. Og man slipper å tenke på oppvasken. Utenfor vinduet hjemme ser man den samme gamle utsikten som alltid har vært der, eller kanskje grantreet har vokst noen centimeter siden i fjor sommer? Fra flysetet kikker man ned på skiftende landskap. På strekningen Amsterdam-Johannesburg fikk jeg sett Alpene, Middelhavet, Korsika, Marokkos kyst, Sahara...før jeg våknet opp et par timer før landing og det var mørkt utenfor vinduet.

I tillegg til god utsikt hadde jeg hyggelig selskap. Det er ikke så ofte jeg kommer i snakk med ukjente på flyreiser, men sidemannen Opah var pratesalig og hadde mye å fortelle. I sin ungdom var han politisk aktiv og ble truet på livet av apartheid-regimet. Han rømte til Botswana og senere til USA hvor han nå bor med kone og barn. Omstendighetene rundt hans reise var mindre hyggelig enn min: han skulle hjem til sin mors begravelse.

Et tips: Dersom du er like opptatt av å få vindusplass som jeg er, bør du møte tidlig opp på flyplassen. Og spør ikke bare etter vindusete, men presisér at du ikke vil sitte like over vingen, slik min skjebne ble mellom Johannesburg og Cape Town.

TIL CELINA OG HALVARD

Jeg overnattet på et ungdomsherberge like ved flyplassen i Johannesburg, og fløy videre til Cape Town neste dag. På flyplassen ble jeg hentet av Halvard. Min barndomskamerat hadde bodd i Cape Town siden januar sammen med sin kjære Celina.

Mens Celina studerte samfunnsgeografi var Halvards prosjekt å skrive en roman. Dette hadde gått riktig så bra og et utkast av Skandinaven var klar til gjennomlesning da jeg kom. Jeg er ingen storleser, men i løpet av uken i Cape Town slukte jeg romanen som handler om en ganske normal fyr som spiller sjakk og savner en kjæreste. Selv om Cappelen (som første forlag) refuserte boken kommer den forhåpentligvis i butikkhyllen en vakker dag, så jeg skal ikke røpe mer av handlingen.

Jeg var ikke den eneste som var på besøk hos Celina og Halvard. Ellen (Halvards tremenning og vår felles sjakklubbvenninne) hadde allerede vært der en uke da jeg kom og overlappet med noen dager før hennes ferie var over.

CAPE TOWN

Cape Town sier vi i Norge, Kappstaden kalles byen på svensk, og det er ingen dum idé å oversette navn der det er naturlig. Cape Town heter Cape Town også i Sør-Afrika, så jeg skal ikke gjøre meg til talsmann for å bruke et særnorsk navn her. Men hvorfor kaller mange nordmenn hovedstaden i Mexico for "Mexico City"? Innbyggerne kaller den for "Ciudad de Mexico", og enten burde vi kalle den det, men aller helst oversette til "Mexico by" (som er det offisielle norske navnet).

Vel, jeg lovet jo å la språkdebatten ligge. Og når det gjelder Cape Town går jeg mer enn gjerne videre til å beskrive byen. For maken til feriedestinasjon skal man lete lenge etter!

La meg starte med det visuelle. Det er ikke alle billedskjønne steder som er like fine når man kommer dit. Men det trengs ikke flyfoto for å gjøre Cape Town vakker. Med Table Mountain (mer senere) som bakgrunnsteppe ligger sentrum utrolig fint til.

Cape Town har en av de beste turistinformasjonskontorene jeg har vært på. Så hvis jeg ikke hadde hatt kjente ville jeg fått de rådene jeg trengte her. Jeg ble med på en byvandring som de arrangerte, og den var veldig bra, ikke minst fordi byen har en interessant historie.

Området hvor Cape Town ligger ble oppdaget av portugisere som på slutten av 1400-tallet lette etter sjøveien til India. Men Vasco da Gama & co etablerte aldri permanente bosettinger her. Det kom først i 1652 da Nederland hadde overtatt som verdens ledende handels- og sjøfartsnasjon. Takket være skjørbuk - sykdommen som oppstår om man ikke får i seg c-vitaminer over lengre tid - ville nederlenderne anlegge en stasjon midt på sjøveien til India. Og bedre sted enn like under lett gjenkjennelige Table Mountain kunne de ikke ha valgt. Her fylte man båtene med frukt og det som ellers var nødvendig før man fortsatte videre østover eller hjemover. Stasjonen vokste til en by, og i forbindelse med napoleonskrigene overtok britene kontrollen. På 1900-tallet fikk landets innbyggere  makten selv. De endte som kjent først med apartheid, deretter med en av verdenshistoriens mest fantastiske forsoningsprosesser.

Med en slik historie er det ikke rart at Cape Town er en multikulturell by, og antakeligvis den mest "europeiske" byen i hele Afrika. Hvis du ønsker en litt myk overgang som en start på en Afrika-ferie er Cape Town absolutt å foretrekke.

Victoria og Albert Waterfront (Som regel kallt "V & A Waterfront", eller bare "Waterfront") er Cape Towns svar på Aker brygge. Men Waterfront er både større, finere og billigere! Anbefales som et avbrekk, gjerne et daglig sådan. Valgmulighetene blant spisesteder er stor, og sitter du utendørs vil du høyst sannsynlig høre litt etnisk gatemusikk.

Mellom avbrekkene har storbyen Cape mye å by på, men min største anbefaling handler mer om friluftsliv enn om urbane gleder:

TABLE MOUNTAIN

Table Mountain rager 1000 meter over havet, med bare det sentrale Cape Town mellom fjell og hav. Som navnet røper minner fjellet om et bord der det står med sine rette, bratte sider og med en stor flat flate på toppen.

Ellen og jeg hadde på forhånd bestemt oss for hvilken dag det kunne passe å gå på Table Mountain, og vi håpet selvfølgelig på fint vær. Vi våknet skuffet til gråvær, men det var bare å gyve løs med friskt mot.

Vi ble kjørt opp til nedre stasjon for taubanen, som var utgangspunktet for vår gåtur. Da vi startet lå tåken tett. Med en sikt på 100-200 meter mistet vi fort bygningene av syne og gikk for oss selv med stien og fjellsiden som eneste holdepunkter.

Men etter en times rusling i det grå brøt vi gjennom skylaget! Plutselig gikk vi under skyfry himmel, i passe varm sol, uten et vindpust og så utover et tåkehav som skjulte alt annet enn Table Mountain og toppen av nabofjellet Devils Peak. Det var omtrent slik det er å ta fly gjennom skyene, bare at det gikk en del tregere! Men så var det desto tøffere å oppleve det langs stien enn å observere det hele fra et flysete.

Situasjonen med skyfri himmel, varm sol og fravær av vind vedvarte resten av dagen. Etter et par timer på toppen hadde solen tørket opp alt som var av skyer og vi kunne se utover en fantastisk utsikt vi ikke hadde ant på veien opp.

At jeg tapte sjakkpartiet vi spilte på toppen trekker lite ned - dette ble afrikaturens høydepunkt. Dette er også den fineste fjellturen jeg noengang har gått. Og det vil ikke forundre meg om jeg sier det samme om 50 år.

Som sagt følte jeg at solen var passe varm. En sånn sol man kan være ute i time etter time uten å bli for het. Huden min var ikke helt enig. Et par timer i bar overkropp satte sine røde spor på skuldre og rygg i dagene som fulgte og det var til tider så vondt at jeg ikke klarte å sove.

ROBBEN ISLAND

Nelson Mandela ble fengslet i 1962 og var fange i drøyt 27 år frem til løslatelsen i 1990. De 22 første av disse årene tilbrakte han på fengselet på Robben Island - en liten, flat øy noen kilometer utenfor Cape Town. I dag er fengselet et museum og et selvsagt must når man er turist i Cape Town.

Et besøk på Robben Island består av to deler. Først en times busstur rundt på øya, deretter en times omvisning i fengselet før man tar båten tilbake. Guidene på fengselet er alle tidligere fanger. Min guide tilbrakte årene fra 1976-1991 på øya. Det vil si fra tiden jeg begynte på barnehagen til jeg var ferdig på videregående, så at det var lang tid er ikke vanskelig å forestille seg.

Når man har vært på Vasamuseet i Stockholm og sett hvor mye moro en kan få ut av en båt som sank to timer etter sjøsetting, gjør det nesten vondt å tenke på hvor mange muligheter som ikke er tatt i bruk. Hva med en utstilling i tradisjonell museumstil? Hva med en video der Mandela forteller sin historie om tiden på øya? Hva med noen kafeer på øya, og muligheten til å bruke mer tid enn de tilmålte to timene? Hva med muligheter til å kunne gå litt fritt omkring og kikke - enten i deler av fengselet eller andre steder på øya? Hva med et opplevelsesdøgn der turistene betaler i bøtter og spann for å få kjenne på kroppen hvordan fangene hadde det?

Tja, den siste ideen er kanskje i overkant ambisiøs på museets vegne, men jeg syntes det manglet en prikk over i-en. Ikke minst kunne guiden ha fortalt mer av sin egen historie.

Men for all del, Robben Island er verdt et besøk selv uten prikk over i-en! Både her og på byvandringen lærte jeg mye om apartheid jeg ikke visste fra før. Det mest interessante var den store forskjellen mellom de ulike ikke-hvite rasene. Jeg har alltid trodd at apartheid betød skille mellom hvit og ikke-hvit. Men politikken var at alle rasene (hvit, svart, farget, indisk) skulle holdes separert fra hverandre. Av og til var det vanskelig å plassere folk i riktig rase, og da brukte de bl.a. blyant-trikset: "Stikk en blyant inn i håret. Er du svart sitter blyanten fast, er du farget detter blyanten av!" Historien om den lille jenta som ble definert som farget og tatt fra sine svarte foreldre og søsken og plassert på barnehjem var blant det mer hjerteråe.

I tillegg til at de hvite anså sin egen rase som opphøyet, hadde de foretatt en rangering over de ulike ikke-hvite rasene. På Robben Island gav dette seg utslag i at de svarte fangene bare fikk halvparten så store matrasjoner som de fargede og de indiske.

UNIVERSITETET

Jeg har ikke vært på så veldig mange universiteter, men Cape Town må ha et av verdens peneste. I en åsside ligger mange firkantede murbygninger som er kledd med vegetasjon. Jeg lar bildene tale for seg!

I nærheten av universitetet står et monument reist til minne om Cecil Rhodes, finansmannen og politikeren som sto i spissen for den britiske ekspansjonen nordover fra Kapplandet, som den britiske kolonien rundt Cape Town ble kallt. Rhodesia og Nord-Rhodesia (I dag Zimbabwe og Zambia) ble oppkallt etter ham. Stikk gjerne innom monumentet hvis du besøker universitetet, jeg kan lokke med at det ligger en koselig kafé bak statuen.

TUR TIL KAPP-HALVØYA

Kapp-punktet og Kapp det gode håp (to forskjellige punkter som ligger et par kilometer fra hverandre på samme odde) ligger lengst sør på halvøya som starter ved Cape Town. En tur hit hører med, og det tar ca. to timer med tog og taxi fra Cape Town. Reisen går gjennom fin natur. Det er også stor sjanse for å treffe på dyr, om ikke annet en gjeng bavianer som har skjønt at det er mat å få av turistene og holder seg langs bilveien. De er blitt svært så menneskevante.

Kapp-punktet og Kapp det gode håp er ikke de sørligste punktene i Afrika. Bartholomeus Dias trodde nok det da han som første europeer nådde så langt i 1488, men en kjapp titt på kartet avslører at relativt store deler av Sør-Afrikas kyst ligger lenger sør, med Kapp Agulhas som det sørligste. Men stedet har likevel mer enn symbolsk betydning, da det er riktig å si at verdenshavenes strømmer møtes her. På hver side av odden kan det være mange graders forskjell på havtemperaturen, og fiskesortementet er også vesensforskjellig. Dessuten er det Afrikas sørvestligste odde!

Med kort tid til rådighet måtte vi velge mellom punktene. Det gjorde at jeg ikke fikk vært på Kapp det gode håp. Men da har jeg noe til gode, og jeg har et godt håp om å komme tilbake.

På veien tilbake til Cape Town stoppet vi litt i Simons Town, det sørligste tettstedet før naturparken begynner. Her ligger bl.a. "Boulders Beach", en strand hvor det kom noen få pingviner i 1983. Siden har det kommet til flere hvert år, nå er de over 2000. En antar at årsaken til oppblomstringen ligger i restriksjoner på fiske i "Table Bay" (fjorden som kapp-halvøya danner), som har ført til en økning i fiskebestanden, som igjen gjør det enklere for pingvinene å livnære seg.

SJAKK

Halvard var blitt med en i sjakklubb der nede. Cape Town er den sterkeste sjakkbyen i Sør-Afrika og Sør-Afrika er et av de beste sjakklandene i Afrika. At Halvard ble en av stjernene der nede forteller dessverre litt om nivået i afrikansk sjakk, men det forteller også litt om Halvards bravader. Han vant bl.a. Western Cape-mesterskapet ("kretsmesterskap" for en krets med folketall omtrent som Norge) med 7,5 av 9 poeng - hans beste resultat noensinne.

Etter en sjakkturnering tidlig i høst i slumbyen Khayalitsha (som Halvard for øvrig vant med 6 av 6) bestemte han seg for å dra i gang en innsamling av sjakklitteratur. For mens norske sjakkspillere gjerne har hyllene fulle av gamle sjakkbøker vi har kjøpt eller vunnet en gang i fortiden, er sjakkbøker mangelvare blant de fattige i Cape Towns forsteder.

Med annonsering på diverse nettsider og god drahjelp av Simen Agdestein under en Grand Prix-turnering på NTG i Bærum (Norges Toppidrettsgymnas - skolen hvor Agdestein er faglærer i sjakk) i Bærum fikk vi samlet inn 60 kg bøker! Dette var jo vel og bra, men litt i overkant av hva vi hadde forventet og kanskje også håpet. For hvordan ta med seg 60 kilo bøker til Sør-Afrika? Vi var tre som skulle nedover, og vi kunne ta med 10 kilo bøker hver i bagasjen. Da sto det igjen 30 kilo. Prisen for overvekt ble undersøkt, jeg husker ikke detaljene men det var skremmende høyt. KLM ville heller ikke høre snakk om mine tanker om veldedighet og henviste meg til Cargo som kan frakte reisegods sammen med passasjeren (uten at en sjekker det inn). Prisen her var vesentlig bedre, men likefullt langt over hundrelappen per kilo. Neste stopp var Posten som tok 390 kroner per pakke som kunne veie inntil ti kilo. Da vår kjære klubbleder Dag Eliassen valgte å gi frakt av tre pakker i gave til sin kones 50-årsdag (takk også til Liv Margareth som gjerne ville ha en slik presang!) hadde vi funnet en løsning.

Bøkene ble overlevert da vi var hos den lokale ildsjel Lyndon Bouah som også er president i det sørafrikanske sjakkforbundet. Vi var invitert til Lyndon på grillfest sammen med rundt 20 andre fargede og svarte fra sjakkmiljøet i Cape Town. Sjakk er normalt ingen stor TV-idrett, men med Lyndons kommentarer tror jeg lynsjakk ville ha et godt potensiale. Utpå kvelden samlet vi oss rundt ett brett og mens to spilte et vanlig parti lynsjakk kommenterte Lyndon fortløpende med munnrapphet, innlevelse, humor og entusiasme på nivå med det beste jeg har hørt fra engelske fotballkommentatorer.

Vi spilte også en lynsjakkturnering i sjakklubben til Halvard. Det var Halvards siste kveld i Claremont Chess Club, og i anledningen kom det flere på besøk også fra naboklubbene. Halvard gjorde det brukbart, mens Ellen og jeg inntok beskjedne plasseringer på nederste halvdel.

TROPIKAL TREK

Etter en uke i Cape Town stod "Tropikal trek" på programmet - en safari til flere av landene nord for Sør-Afrika. Hvis du ønsker å få en kronologisk fortelling fra Afrika-reisen min, er reisebrevet fra Botswana neste stopp. Foretrekker du i stedet en tematisk fremstilling, kan du først gjøre deg ferdig med Sør-Afrika der vi gyver løs på neste by:

JOHANNESBURG

Tilbake fra Tropikal trek fikk vi snaut tre døgn i Johannesburg. Vi bodde på Airport Backpackers, et lite ungdomsherberge like ved flyplassen. Jeg hadde også overnattet der både da jeg mellomlandet på vei til Cape Town og natten før vi safarien startet. Det er et greit nok sted for kortidsopphold der hovedhensikten er å bytte fly, men skal du være noen dager i Johannesburg vil jeg anbefale deg å finne et overnattingssted nærmere sentrum.

Første kveld med selvlagd middag ble overmåte god. Det var thanksgiving omtrent på denne tiden, og Celina disket nesten opp med kalkun. Kylling er jo omtrent like godt, og med frukt og krem til dessert var måltidet fullkomment.

Første dag i Johannesburg reiste vi til "Gold Reef City" som markedsføres både som museum og fornøyelsespark, skjønt man skal være veldig bevisst for å få med seg museumsfaktoren. Jeg fant en utrolig deilig berg- og dalbane og hadde en fortreffelig dag. Navnet "Gullårebyen" henspeiler forresten på gullrushet i 1890-årene som ble starten på Johannesburg.

Like ved Gold Reef City ligger et stort kasino, og da fornøyelsesparken stengte trakk vi over dit. De hadde verken poker eller blackjack, så Halvard fikk ikke vist sine sterke sider der. Jeg spilte en del på såkalte enarmede banditter. De ulike maskinene hadde innsats som varierte fra ca. 0,05 rand til ca. 5 rand (rand og kroner sto ganske likt). Selv spilte jeg for 0,25 rand om gangen og kunne således holde på lenge uten at det ble dyrt. Litt småkjipt var det likevel da jeg slo til og vant 1 200 og etter to tre sekunders lykkerus kom på at jeg jo bare hadde vunnet 300 rand. Kvelden ble avsluttet med feriens beste måltid ved en av kasinoets buffeter.

Etter besøk på fornøyelsespark og kasino passet det godt med en seriøs sightseeing dagen etter. Soweto kommer av "South-Western Township" og ble anlagt sånn passe langt utenfor Johannesburg sentrum til at det gikk an for de svarte som skulle bo der å dagpendle til jobbene. Soweto ble sentrum for kampen mot apartheid, og var spesielt viktig i tiden etter studentopprøret i 1976.

Når jeg har hørt om studentopprøret i Soweto, har jeg sett for meg akademikere ledet av en mørkhudet Ine Marie Eriksen eller Knut Arild Hareide, altså friske og begavede ressurspersoner i midten/slutten av 20-årene. Men de som gjorde opprør i Soweto i 1976 ville i Norge vært elever ved ungdoms- eller videregående skoler. Bakgrunnen for opprøret var at regimet bestemte at all undervisning skulle foregå på boernes språk afrikaans - også på svarte skoler. Dette kan vi kanskje sammenligne med et vedtak om at all undervisning i norske skoler plutselig skal foregå på samisk. Elevene i Soweto likte beslutningen dårlig og bestemte seg for å organisere en protestmarsj. Politiet aksjonerte og mange måtte bøte med livet.

Den første som ble drept var 12-åringen Hektor Pieterson. Like ved stedet han ble drept er det nå bygget et stort museum som bærer hans navn. Museet har mye interessant stoff om apartheidtiden generelt og studentopprøret spesielt. Søsteren til Hektor Pieterson, (Antoinette Sithole - til venstre på bildet) jobber nå på museet, og det var faktisk henne vi kjøpte billett av!


THE AFRICAN WAY

Afrikanere har begrenset respekt for klokka. Lynsjakkturneringen vi spilte i Halvards sjakklubb var godt i gang da flere etternølere ankom nesten en time for sent. De fikk være med, og det ble ikke gjort forandringer i spilleopplegget som var at alle skulle møte alle to ganger (såkalt "dobbel berger"). I enhver norsk sjakklubb ville vi organisert turneringen ved et kjent rotasjonssystem, men deres opplegg var at man når man var ledig skulle man finne en man enda ikke hadde møtt. Dette førte til at mange mot slutten ikke fant noen de ikke hadde møtt, og ble sittende og vente. Da turneringen ble avsluttet sent på kveld var det bare en eller to som hadde spilt alle partiene!

Men afrikansk organisering kan også være god. Jeg likte veldig godt kollektivsystemet i Cape Town. I tillegg til offentlige busser og tog hadde de minibusser som kjørte i hopetall frem og tilbake til sentrum langs hovedveiene. Det var bare å stille seg opp hvor som helst langs veien, så kunne vi regne med å bli plukket opp innen et par minutter.

Sør-Afrika har 11 offisielle språk, men det er engelsk som er hovedspråket.

Etterkommerne av boerne (de hvite) snakker afrikaans som er et språk som har stor likhet med nederlandsk. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men man kan få inntrykk av at afrikaans ligger nærmere norsk enn det nederlandsk gjør. "PRIVAAT EIENDOM" leste jeg på ett skilt, "BIBLIOTEEK" på et annet. Skiltet på bildet måtte jeg "scanne" to ganger før jeg oppdaget den ekstra i-en.

I USA har de lett for å utrope ting til "biggest in the world". Jeg har en mistanke om at Sør-Afrikas suverene stilling i sin region også gjør dem til slepphendte med superlativer vedrørende egen fortreffelighet. Buffeten vi spiste på kasinoet i Johannesburg ble markedsført som den største "in the southern hemisphere". Har de virkelig oversikt over alle buffeter i Australia, Brasil, Argentina osv.? Og dette var ikke den eneste gangen jeg så at noe var markedsført som størst eller best i den sørlige hemisfæren.

Mens vi i vesten vanligvis lar personer pryde mynter og sedler, er det dyr på pengesedlene i Sør-Afrika. Kanskje årsaken ligger i historien med rasepolitikken, som gjør det lurt å slippe å fremheve personer?

Tidligere gikk Sør-Afrika for å være et billig ferieland, men den tid er (iallfall foreløpig) forbi. Det var rart å se hvilke prisantydninger fire-fem år gamle reisehåndbøker gav i forhold til hva vi selv måtte ut med. Når jeg ankom Sør-Afrika var vekslekursen mellom sørafrikanske rand og norske kroner ganske nøyaktig 1 til 1. Da jeg reiste hjem fem uker senere måtte man betale en krone og ti øre for hver rand. At dette ikke bare var en forbigående svingning kan illustreres ved at da Celina og Halvard kom til Sør-Afrika kostet 1 rand bare 70 øre.

KRIMINALITET

Min første erindring om Cape Town er fra spillet "Jakten på den røde diamant". Feltet lengst sør på Afrika-kartet var fristende å gå for, da førstemann som kom dit kunne innkassere 500 kroner i bonus. Men det var likevel et kritisk sted å lete etter diamanten, for det var så langt å gå tilbake til Kairo eller Tanger dersom bandittene tok pengene dine.

Sør-Afrika er også i virkeligheten kjent for sin høye kriminalitet. Guidebøkene for Afrika er langt mer advarende på dette punktet enn reiselitteratur for andre steder jeg har vært, inkludert Sør-Amerika. Utover de tradisjonelle rådene om hvor en ikke bør gå, anbefalte Lonely Planet bl.a. at man ikke måtte kjøre inntil foranstående bil ved rødt lys. Man måtte ha en luke til å svinge ut i tilfelle noe mistenkelig skulle skje, for veikryss med trafikklys var et utsatt sted for bilran!

Selv ble jeg ikke utsatt for noe, men Halvard var blitt ranet under et minibankuttak noen måneder før jeg kom ned. Nok et ran på statistikken? Neppe. En del av kriminalpolitikken er å slutte å utarbeide/offentliggjøre kriminalstatistikk, den er bare angsfremkallende.

Da vi var på grillfesten, spurte Celina en i sjakkmiljøet om han hadde vært utsatt for kriminalitet. Jeg var ikke til stede, men svaret skal ha vært omtrent slik:
-Neida, jeg har ikke vært utsatt for kriminalitet. Jeg har vært heldig. Eller...jo, forresten! Svigermoren min ble slått ihjel. Men det var jo henne og ikke meg. Men, forresten! Jeg ble overrasket av et par gutter som hadde brutt seg inn i huset mitt og jeg slo dem ned med en hagerive og det endte med at jeg ble satt i fengsel for forsettelig vold. Senere måtte vi flytte da guttenes bande truet oss.

Men utover det hadde han ikke vært særlig plaget av kriminalitet.

KONKLUSJONER OG TIPS

Cape Town ble en av mine absolutte favorittbyer. Celina studerte kriminalitet med hennes nærområde bydelen "Rondebosch" som case og endte opp med å sette Cape Town nederst på sin liste. Men Celina bodde et helt år i Cape Town uten å få lyst til å bestige Table Mountain, så at vi har ulike preferanser er ikke noe nytt!

Til tross for at jeg foretrekker å se stadig nye steder, er Cape Town et sted jeg gjerne kan reise tilbake til. Da kan jeg tenke meg å gå litt mer i fjellene. En reprise på Table Mountain, kanskje en tur til de andre sentrumsnære toppene (Lions Head og Devils Peak), men ikke minst vil jeg bo noen dager lengre nede på kapphalvøya og gå fjellturer med utgangspunkt fra Simons Town eller Fish Hoek Bay.

Skulle du ha noen dager ekstra er nok en tur langs "garden route" (langs kysten østover) å foretrekke fremfor Johannesburg selv om en tur til Soweto er interessant.

Et lite praktisk tips på tampen: Skal man inn i områder hvor det er fare for malaria bør man ta malariamedisin. Dette er ikke spesielt billig, og man må i tilegg kontakte legen sin for å få resept, noe som både er litt styr og koster litt ekstra. Jeg ventet til jeg kom ned til Cape Town, og der fås pillene både billigere og reseptfritt på ethvert apotek. Pass på at første tablett må tas minst en uke før du entrer malariaområdet. Skal du rett i bushen må du nok starte medisineringen hjemme.

Oslo, 27. august 2004

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.