Reisebrev fra Russland
5. -8. mai 2005

Landet som ikke elsker turister.

SAME PROSEDURE

Ikke det at jeg har en teller, eller annen statistikk om besøk på hjemmesiden min. Men jeg har likevel en mistanke om at disse reisebrevene har en relativt liten, men trofast leserskare. I og med at jeg antar den som trofast, vil det si sjansen er stor for at du som leser dette tidligere har lest reisebrevet fra Finland og muligens erindrer at det hele den gangen startet med et brev fra Eurobonus og endte med at jeg og Anders opplevde vårt livs raskeste baggasjeutlevering i Helsinki.

Så også i 2005. Bonuspoeng forfalt, Helsinki ble valgt, Anders ble med og bagasjen ventet på båndet når vi kom inn i ankomsthallen.

RUSSLAND ELLER BALTIKUM?

Den trofaste leser vil kanskje også huske at jeg i slutten av reisebrevet fra Finland skrev at når jeg vurderte å legge neste bonusreise til Helsinki var det for enten å utforske mer av Baltikum eller for å ta en tur inn til Sankt Petersburg. I og med at du er i gang med å lese en tekst med overskriften "Reisebrev fra Russland", kommer det kanskje ikke som noen stor overraskelse at vi hadde bestemt oss for det siste. Anders kunne være med en langhelg, og den ekstra uken jeg hadde til disposisjon skulle brukes til å utforske Novgorod og Moskva.

For å komme inn i Russland må man ha visum. Og for å kunne søke visum til Russland trenger man bekreftelse på at man har losji. Gjennom et reisebyrå fikk vi reservert et rom på et hotell i perioden 5.-8. mai og vi fikk levert en søknad om visum.

Det vil si, vi leverte ikke én søknad om visum, vi leverte selvfølgelig en hver. Anders skulle hjem den 8. mai og søkte om visum for perioden 5. til 8. mai, mens jeg skulle være en uke ekstra og søkte om lov til å oppholde meg i vårt naboland fra 5. til 15. mai.

Etter å ha lest i Lonely Planet om at visumproblemer av ulik art er vanlig når man skal til Russland, ba jeg Anders om å sjekke datoene da han skulle hente visaene. I tillegg til dårlig saksbehandling har russerne rykte på seg for å være lite smidige for å rette opp feil, og det sto da også på søknadsskjemaet at det var for sent å klage på visumet etter at det var hentet.

Dokumentene som Anders fikk var skrevet på kyrillisk. Det var ingen tall som var lette å tolke, så det var bare å håpe at alt var i orden. Men da han kom hjem oppdaget han at i tillegg til de omtalte dokumentene var det et stempel inni passene. Og her var tallenes tale klar: Visum var gitt for 5. til 8. mai både for Anders og for Ибap Apekлeтт (altså meg).

Om de bare hadde sett på datoene for hotellreservasjonen, eller om de bare hadde sett på Anders sitt søknadsskjema og regnet med at begge søknadene gjaldt samme datoer, er ikke godt å si. Men jeg sto nå der med med visum for fire døgn. Her var det ikke snakk om å gi noen dager ekstra, f.eks. to måneder fra innreisedato som jeg fikk i Mosambik eller tre måneder som jeg fikk i USA. Jeg hadde fått lov til å oppholde meg i Russland fra tidligst 5. mai til senest 8. mai.

Som nevnt sto det på søknadsskjemaet at klager som ikke ble fremsatt under hentning av visumet ikke ville bli tatt til følge. Vi hadde bare en dag igjen før avreise, og når de korte åpningstidene til den russiske ambassaden selvfølgelig var midt i arbeidstiden, var mulighetene for å få gjort noe svært begrenset. Jeg tenkte likevel at det ikke skadet å ringe den russiske ambassaden i Oslo for å høre om ting kunne la seg ordne. Men både førsteinntrykket når de besvarte mitt ”Do you speak English?” med tung pusting, grynting og ”Just a little” og resten av samtalen levde godt opp til både reisebøkenes og Anders’ beskrivelser av servicenivået fra russiske tjenestemenn. Jeg fikk aldri snakke med noen som jobbet på avdelingen for visum.

Jeg kunne kanskje ha gjort en innsats senere for å få forlenget visumet. Om ikke annet burde det med litt innsats la seg gjøre å kjøpe et nytt visum i Sankt Petersburg. Men når de var så vanskelige så fikk jeg ikke lyst til å gjøre store anstrengelser og betale i dyre dommer for å få være i landet deres noen dager lenger. Jeg kunne alltids droppe Moskva og besøke Baltikum i stedet.

EN SKRUE LØS

Etter å ha lest om visumsøknaden sitter du kanskje med en følelse av at noen hadde en skrue løs. Og noen hadde en skrue løs. Denne "noen" kan personifiseres til meg, nærmere bestemt mine briller.

For under ett minutt etter at jeg kom opp i dagslyset i Sankt Petersburg…
(for de som ønsker litt kronologi: Vi ble natten over i Helsinki og fikk et litt skuffende gjensyn med Zetor der jeg imidlertid fikk brukt noen Euro på knipsekassen. Dagen etter bar det videre med tog inn til Sankt Petersburg. Vi gikk rett fra togstasjonen og over i t-banenettet der vi slet litt fordi vi feilaktig antok at toget fra Finland hadde stoppet på Finland station. Etter litt leting og en aha-opplevelse fant vi frem til Nevskogo t-banestasjon og kom oss opp på gateplan.)
…datt høyre brilleglass ut av brillene og ned på asfalten der det delte seg i mange biter.

En kjipere start kan en lete lenge etter. Jeg er ikke helt ubehjelpelig uten briller, men ti dagers ferie med uleselige skilt og tåkete severdigheter fortonet seg ikke særlig lystig. Men det måtte da la seg gjøre å få kjøpt et nytt glass?

Vi fant hotellet og ble innlosjert på et etter prisen noe skuffende rom. Jeg var imidlertid mer opptatt av å skaffe et nytt brilleglass. Damen på hotellet satte et kryss på kartet der hvor nærmeste optiker skulle holde til. Men etter mye tråling på det aktuelle stedet uten noe positivt resultat begynte vi å spørre folk på gata. Det ledet oss etter hvert frem til et apotek som hadde en avdeling for briller. Jeg tok fram mine briller og pekte på det manglende glasset. Damen bak disken pekte av en eller annen grunn standhaftig på 20. mai på en kalender. Uten noe felles språk var det ikke så mye mer å gjøre enn å snu. Vi utsatte brilleprosjektet til neste dag og fant i stedet en fin, men dyr, restaurant.

Dagen etter spurte jeg en ny hotell-dame. Hun slo opp i en telefonkatalog og skrev ned en adresse til en optiker. Etter en telefonsamtale kunne hun til og med forsikre meg om at de snakket engelsk der. Endelig en russer som kunne yte service!

Stedet var like i nærheten av hotellet, så vi fant det raskt. Skuffet konstaterte vi at ingen snakket engelsk (den nye hotelldamen sank et hakk nå, men var fremdeles nummer en blant russiske serviceytere). Jeg tegnet brillene og skrev "- 1,25" på stedet der det manglet et glass og gav lappen til en av ekspeditørene. Hun lot til å skjønne tegningen og ba om rubler tilsvarende 50 kroner før hun pekte på en klokke på en slik måte at vi forsto at vi skulle komme tilbake om en time.

Den ordløse kommuniksajonen fungerte bra, men tegnspråk fungerer ikke til mer en det aller mest basale. Så hvorvidt disse 50 var et slags foreløpig depositum før de ville kreve et firesifret beløp når jeg skulle hente brillene, eller om jeg kunne forvente å få både glass og arbeid for denne utrolige prisen, var vanskelig å spå. Stor var derfor gleden da vi hentet brillene og det viste seg at de var fornøyd med det de allerede hadde fått. Å ta på seg briller igjen etter et helt døgn uten var stort. Det minnet om når jeg første gang fikk briller i 1994, selv om de var langt fra perfekte (i tillegg til å være nærsynt har jeg skjeve hornhinner og en ting til som jeg ikke husker navnet på - derfor er ikke "-1,25" en tilstrekkelig spesifikasjon på hva mine øyne trenger av korreksjon).

VINTERPALASSET

Med nytt klarsyn var det på tide å komme igang med å ta Sankt Petersburg nærmere i øyensyn. Vi fulgte hovedgaten Nevskij Prospekt med kursen for Vinterpalasset.

Vinterpalasset ble bygget på åtte år fra 1754-1762 (altså parallelt med at Russland deltok i sjuårskrigen mot Preussen og Storbritannia) og var hovedresidens for tsarene frem til revolusjonen. Tsarinne Elisabeth, som beordret byggingen, døde i 1761 og rakk aldri flytte å inn. Hennes nevø Peter III arvet tronen. Men han ble drept tre måneder etter at han flyttet inn, så det var hans hustru Katharina den store (som var delaktig i mordet på sin mann) som var den første som bodde i Vinterpalasset over lang tid. Hennes store appetitt på kunst la grunnlaget for Eremitasjen, som i dag er en av verdens største samling av kunstgjenstander.

Vinterpalasset er et overdådig slott med allslags utsmykninger og gull i massevis. Det er en av fem sammenhengende bygninger (de andre kom til etterhvert, bl.a. for at Katharina den store skulle få plass til kunstsamlingen sin) som utgjør det store museumskomplekset Eremitasjen. De kan skryte av nesten 300 millioner kunstgjenstander spredt utover 400 saler (det skulle bli et gjennomsnitt på nesten 750 000 gjenstander per sal, noe jeg synes høres mye ut, men det stemmer sikkert). Vi hyret en guide og ble fortalt mye om både bygget, herkserne som hadde bodd her og kuntssamlingen de hadde etterlatt seg.

BRUNEI

Vi valfarter til steder som Den forbudte by, Versailles og Vinterpalasset og beundrer de monumentale slottene. Men de som i vår tid bruker unødvendig store beløp av samfunnets ressurser på pynt blir ikke hyllet. Hva tenker de om 300 år? Er det da Brunei som er turistmagnet med sultanens palass til 450 milliarder US-dollar? Vil våre etterkommere si "Tenk, sa bra av sultan Bolkiah å bygge et slikt praktverk! Oljenasjonen Norge vaset med folketrygd og petroleumsfond. Men sultanen av Brunei, han fikk reist noe som vi kan glede oss over i ettertid! Og hvorfor bombet kulturdespoten Bush vakre og interessante fornminner som de storslotte palassene til Saddam Hussein?"?

Var tsarinne Elisabeth sin tids sultan? Mens vi glemmer de gode kongene som i hennes samtid valgte å bruke landets ressurser til beste for innbyggerne? Kanskje fantes det en småkonge i en avkrok av et ukjent land som i stedet brukte pengene på helse, skole og omsorg? Og som derfor ble glemt for ettertiden?

ANDRE SEVERDIGHETER

Vi var en tur over Neva (elven) til Peter-og-Paulus-festningen, forsvarsverket som Peter den store reiste til beskyttelse mot svenskene da byen ble grunnlagt i 1703. Festningens militære betydning sank raskt, da forsvaret av byen måtte flyttes vestover (etter hvert som byen vokste frem lå ikke Peter-og-Paulus-festningen spesielt strategisk til langt oppe i elven). Men stedet fikk funksjon som fengsel, og prominente fanger som bl.a. Dostojevskij og Trotskij har sittet bak murene her. Alle tsarene fra Peter den store til Aleksander III (d. 1894) har sin grav i festningens egen katedral.

Peter-og-Paulus-festningen var et greit besøk, men ingen høydare. Det var imidlertid Blodskirken (se bilde nederst i reisebrevet) som med sine fargesprakende og spektakulære løkkupler er et fantastisk syn. Den er en etterligning av Vasilij-katedralen på den røde plass i Moskva, og ble bygget der tsar Aleksander II ble dødelig såret av en bombe fra terrororganisasjonen "Folkeviljen" i 1881. Derav navnet "Blodskirken" (men den kalles også for Oppstandelseskirken).

Vi var også innom Isaak-katedralen, som er en av verdens største kirker. Mens boldskirken er finest utenpå er Isaak-katedralen finest inni. Fra kuppelen er det fin utsikt.

Sankt Peterburg har mange teatre. Vi avla Musorgskij-teatret et besøk og så balletten Svanesjøen av Tsjajkovskij. Vi hadde heldigvis lest litt om det på forhånd, for ut fra dansingen alene hadde det ikke vært lett å skjønne plottet.

For øvrig vi brukte mye tid langs hovedgaten Nevskij Prospekt. Mye fordi det tok så lang tid å få nytt brilleglass, men også fordi dette ble anbefalt i en av reisebøkene vi hadde. Dette er imidlertid er anbefaling jeg ikke vil bringe videre. Gå gjerne gaten én gang, men etter de 4,5 kilometerne har du sett nok av russiske handlegater. I stedet vil jeg anbefale å bruke mer tid langs elven og de mange kanalene.

PETER, PETER OG LENIN

Tsar Peter den store grunnla byen, men "Sankt"-et røper at navnet stammer fra en annen Peter - apostelen. Etter utbruddet av 1. verdenskrig bestemte tsar Nikolaj 2. at navnet skulle endres til Petrograd, for at ikke byen skulle ha et tyskklingende navn. I 1924 ble navnet igjen endret, nå til Leningrad for å hedre Lenin som døde samme år. I 1991 ble det i en folkeavstemning bestemt at byen igjen skulle ta sitt opprinnelige navn, Sankt Petersburg.

FORBRYTELSE OG STRAFF

Ingen kan beskylde meg for å være en lesehest. Men før jeg reiste på denne ferien satte jeg meg som mål å komme igjennom Fjodor Dostojevskijs Forbrytelse og Straff, hvor handlingen er lagt til Sankt Petersburg. Det ble med forsettet. Men litt forbrytelse og straff fikk jeg likevel oppleve. Eller i det minste forbrytelse. Hvilken straff han fikk vet jeg jo ikke.

På toget fra Sankt Petersburg til Helsinki satt jeg en kupé med 4 russere. Ved grensepasseringen stoppet vi først på den russiske siden. Etter å ha studert ett norsk og fire russiske pass ba grensevaktene oss om gå på gangen mens de skulle gjennomgå bagasjen vår. De var der inn i godt og vel ti minutter, og to ganger ble en av de russerne kalt inn i kupeen. Men det lot til at de ble fornøyde, og vi fikk igjen innta kupeen og toget kunne fortsette over grensen.

"Jävla betjäning, dom har så många frågor", bannet russeren som bare svensker kan. Han hadde sett mitt norske pass og skjønte at vi hadde et felles språk. Han fortalte videre at han var født i Sverige, men hadde flyttet til Russland da han var to år. Noe mer om hvilke frågor de hadde hatt og hva han hadde svart spurte jeg ikke om.

Over grensen kom to finske tollere inn i kupeen. Vi ble igjen bedt om å forlate kupeen, men i motsetning til sine russiske kolleger lukket ikke finnene døren før de begynte ransakingen. De gikk rett løs på svensk-russerens gigantiske koffert, som viste seg å være stappfull av sigaretter.

Russeren og eiendelene hans ble brakt inn på et eget rom i vognen og senere så vi ham forlate toget sammen med tollerne. På vei gjennom Finland fikk vi besøk av flere tollere. De hadde med seg masse verktøy og skrudde løs det som var av plater i tak og vegger for å sjekke om det lå gjemt noe bak. De fant ingenting. Heldigvis, for de kunne jo ikke vite om russer-svensken "jobbet" på egenhånd eller om han hadde en kompanjon. Og det kunne jo blitt litt ubehagelig for oss andre som satt i kupeen om de fant noen kilo heroin, kanskje speseielt for han som reiste alene og som snakket samme fremmedspråk som den hovedmistenkte...

RUSSLAND VERSUS RUSS-LAND

Det skal handle om hva en nordmann (i mai: en som kommer fra Russ-land) merker seg på en tur i vårt naboland.

Jeg har nevnt det før, og skal ikke gjenta det til det kjedsommelige. Men jeg kan ikke la være å påpeke det dårlige servicenivået også i konklusjonen. Da var det nevnt, så kan vi gå videre!

I Russland benyttes det kyrilliske alfabetet, noe som gjør språkbarrieren større enn når man reiser i land som deler vårt alfabet. Det ble ikke lettere av at reisebøkenes kart opererer med engelske navn, mens alle skilter selvfølgelig er på russisk. Nærmeste t-banestasjon til hotellet vårt het "Heвского". Men vi gikk rundt og kalte stasjonen "Hebktoto" (hvor den ekstra t-en kom fra skjønner jeg ikke helt i ettertid). Det gikk litt tid før jeg fant ut at dette var det Lonely planet kallte Nevskogo-stasjonen.

Mens jeg var der lærte jeg meg det meste av det kyrilliske alfabetet. Det er faktisk ikke så vanskelig som man skulle tro. Og det er en kjempefordel når man trenger å forstå hva et russisk skilt heter på det engelske kartet.

Sankt Petersburg har verdens dypeste t-bane, noe som i seg selv er noe som gjør den spesiell. Alle stasjonene vi brukte hadde lange og raske rulletrapper. De har også mange majestetiske t-banestasjoner med søyler og marmor. Stilig! Men ta for all del ikke bilder! Vi hadde lest at det var fotoforbud på russiske togstasjoner, men jeg tenkte ikke på at dette også kunne gjelde t-banen. Da jeg siste morgenen ville ta noen bilder fikk jeg hissig kjeft over høyttaleranlegget!

WC-buss har jeg aldri sett før, men bussene som sto i nærheten av Vinterpalasset har jo sine praktiske sider. Myndighetene kan flytte toalettene etter sesongsvingninger, og de kan f.eks. lånes ut i forbindelse med større arrangementer.

Med god planlegging kan man sikkert være i Sankt Petersburg på de fleste budsjetter, men selv har jeg aldri brukt så mye per dag på en ferie som når jeg var i Sankt Petersburg. Og jeg er jo en ganske erfaren turist etter hvert! Som tidligere nevnt trenger man bekreftelse på at man har overnattingssted for å i det hele tatt kunne søke om visum. Dette gjør det enklest å ordne innkvartering gjennom reisebyråer, og da utelukkes de billigste alternativene for dem som ønsker det. Med separate priser for russere og ikke-russere på de fleste attraksjoner blir både kirke- og ballettbesøk ganske dyrt, og vi havnet også på en del restauranter som ikke var spesielt billige.

Alt i alt var det likevel et veldig interessant besøk. Jeg føler ikke at jeg er ferdig med Sankt Petersburg, og ser ikke bort fra at jeg tar turen igjen.

Oslo, 8. oktober 2005

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.