Reisebrev fra Polen
13. -17. januar 2006

SCHENGEN

En kald fredagskveld i januar. Et kampanjetilbud fra Norwegian hadde nok en gang ført meg til et nytt land for en billig penge. Denne gangen til et land som jeg ikke kunne all verdens om, til tross for at det ligger relativt nært Norge. Og der jeg sto i passkontrollen måtte jeg innse at jeg heller ikke denne gangen hadde fått lest meg så mye opp på forhånd som jeg hadde hatt planer om. Derfor var jeg spent på hvordan Lato, gamlepaven, Walesa og Chopins land ville femstå.

Passkontrollen? Er ikke Polen med i Schengen? Nei, se det - der lærte jeg noe nytt allerede på flyplassen! Bare 15 land er fullt medlem av Schengen. Dette er de 15 "gamle" EU-landene minus Storbritannia og Irland og pluss Norge og Island. I tillegg har 11 land undertegnet Schengen-avtalen, men enda ikke implementert den. Disse er Sveits og de 10 landene som ble medlem av EU i 2004 (som inkluderer Polen). Implementeringen for disse landene vil skje i årene som kommer.

Det neste inntrykket lot ikke vente lenge på seg. Flyplassen i Warszawa var så øst-europeisk som bare øst-europeiske flyplasser kan være; store firkantede betongklosser som hadde trengt et strøk maling for flere år siden.

Informasjon om transport til sentrum var vanskelig å oppspore, men jeg fant til slutt noen engelskspråklige som hjalp meg på riktig buss. Da jeg lurte på hvor det kunne passe å gå av bussen henvendte jeg meg til ung medpassasjer med "Czy pani mówi po angielsku?" ("Snakker du engelsk?"). Jeg forsto såpass at svaret var nei, men hun hadde fått inntrykk av at jeg snakket mer polsk enn jeg gjorde og bablet i vei. Jeg gikk av i det som så ut som en passe sentral gate, dro frem et kart og fant ut hvor jeg var - og frem til der jeg skulle.

JULEN VARER HELT TIL PÅSKE?

Selv om det var midt i januar var Warszawa kledd i juledrakt. Gata hvor jeg gikk av bussen hadde full julegatebelysning. Og på torget sto juletreet fremdeles i all sin pryd. Jeg regnet med at dette hang sammen med at polakkene verken stoppet ved 13. dags eller 20. dags jul. Men polsk jul har tradisjonelt stoppet på 6. januar - så kanskje er det bare handelsstanden som ønsker å beholde den koselige stemningen litt lenger.

Etter å ha innlosjert meg på et ypperlig vandrerhjem bar det ut for å ta gamlebyen i øyensyn. En gamleby som både er gammel og ny. Warszawa fikk nemlig hard medfart under andre verdenskrig. Nesten alle bygningene i sentrum ble ødelagt og en storstilt gjenoppbygning fra 1949 til 1963 reiste en nygammel bydel med arkitektur fra 17- og 1800-tallet. Gamlebyen har aldri tidligere sett ut akkurat slik den ser ut nå. Gjen-oppbygningen baserte seg ikke på 1939-utgaven alene.

Jeg oppholdt meg mye i gamlebyen og var blant annet en tur på det kongelige slottet. Bygget som i tillegg til å være kongens bolig var tilholdssted for seimen (nasjonalforsamlingen) fra ca. 1600, ble jevnet med jorden i 1944. Men fra 1971 til 1984 ble det gamle praktverket av et slott bygget opp igjen og står der nå som om ingenting var hendt.

Jeg gikk også en tur i parkene sørøst for sentrum like etter mørkets frembrudd. Jeg har aldri før hørt så mye støy fra så mange fugler. Det krydde av dem. I den ene parken kjente jeg igjen kråkens kra-ing, mens en annen park var tilholdssted for en annen type fugl. Rart, men i grunnen ganske stemningsfullt.

Som så ofte før hadde jeg reist på tur uten å ta med laderen til mobiltelefonen. Og typisk nok var batteriet nesten utladet. Dette er min eneste klokke, derfor var savnet stort. Og jeg fikk en følelse av at klokker på veggen er sjelden vare i Polen - både utendørs og innendørs.

TIL SYDPOLEN

Så mye mer er det ikke å berette fra mitt opphold i den polske hovedstaden. En tretimers behagelig og billig togtur (pluss til jernbaneselskapet for gratis servering på 2. klasse) brakte meg fra Warszawa til Sydpolen, eller hva nå polakkene kaller den sørlige delen av landet sitt. Kaldt var det i alle fall. Men også fint. Jeg tok inn på et vandrerhjem midt i sentrum av Krakow.

Krakow var hovedstad i Polen frem til for ca. 400 år siden. Midt i sentrum ligger en stor gamleby med mange majestetiske byggverk. Et av høydepunktene skal være det gamle slottet Wawel. Men jeg ankom på ettermiddagen og var på utflukt hele neste dag. Og med bare to ettermiddager/kvelder til rådighet, gikk jeg glipp av mange av severdighetene som utenom turistsesongen bare hadde åpent frem til kl. 15. Skulle du bruke dette reisebrevet til å planlegge en poltur vil jeg anbefale å bruke flere dager i Krakow. Jeg skulle gjerne vært i byen på dagtid, og jeg skulle gjerne hatt tid til en utflukt til: saltgruvene ved Wielicka. Dropp heller Warszawa hvis tiden er knapp.

Men jeg fikk to fine kvelder i Krakow. Byen hadde mye mer liv enn Warszawa. Sjonglører, levende statuer og andre gjøglere som pleier å innta turiststeder, var helt fraværende i hovedstaden, men absolutt tilstede i Krakow. Men noe til felles hadde byene: selv om vi nå var mer enn halvveis i januar, var det fremdeles jul i gata og på torget. Til og med en gatemusikant prøvde å tjene noen zloty på å skape julestemning.

Julestemningen forsvant fort da jeg skulle krysse veien. Det var rødt lys for fotgjengere, men det var ingen biler å se. Jeg tittet meg grundig både til høyre og til venstre, og jeg følte meg trygg nok til å begynne å traske over mot den andre siden.

Men det er ikke alltid at risikoen ved å krysse en vei begrenser seg til det som kan komme fra høyre eller venstre. Av og til kan det være greit å også ta en titt på det som kan befinne seg rett frem. Da jeg to meter uti veien rettet blikket opp så jeg rett inn i øynene på to uniformerte politifolk.

De stoppet meg og gav meg en aldri så liten overhaling. Jeg ble urolig for om en slik forseelse kunne medføre mer enn en streng irettesettelse. Kanskje de ville kreve inn en bot? Men jeg fikk stoppet kjeften på dem. "Do you speak english?". Øvrighetens mektige representanter reagerte på mitt spørsmål med taushet og flakkende blikk. De vekslet noen lavmælte ord seg imellom før stillheten igjen fikk råde. "Red", sa til slutt den ene og pekte på trafikklyset. Den andre trakk på skuldrene og slo ut med armene. Så gikk de sin vei.

AUSCWITZ

En times busstur fra Krakow ligger Oświęcim. Den lille byen er langt mer kjent under sitt tyske navn: Auschwitz.

Her anla nazistene i juni 1940 en konsentrasjonsleir. I første omgang var stedet beregnet på polske motstandsfolk. Men da ideen om den endelige løsning (Endlösung der Judenfrage: nazistenes plan om å utrydde alle jøder i Europa) skulle iverksettes, ble Auscwitz valgt som nazistenes fremste dødsleir. En viktig grunn for dette valget var beliggenheten sentralt i Europa. En gigantisk leir med stor kapasitet ble bygget i Birkenau (polsk: Brzezinka) et par kilometer fra den opprinnelige leiren. Birkenau blir ofte kallt Auscwitz II. Fra gasskamrene ble satt i funksjon i mai 1942 til sovjets styrker frigjorde leiren i januar 1945 ble et ukjent syvsifret antall mennesker, mest jøder, drept i Auscwitz og Birkenau.

Etter å ha vært på fengselsøya Robben Island ved Cape Town skrev jeg at museet hadde mange ubrukte muligheter. I et brus av kreativ entusisme foreslo jeg at museet kunne forbedre sitt tilbud gjennom å tilby opplevelsesdøgn der publikum betalte for å få være fange i et døgn.

Slik konstruktiv kritikk skal jeg ikke komme med til de som driver Auschwitz-museet.

For det første fordi museet er veldig bra. Det er mange utstillinger og de besøkende kan bevege seg fritt omkring. Det var også tilbud om omvisning. Vi ble delt i grupper på 15 og 15, og guiden var veldig dyktig. Omvisningen begynte i Auscwitz og fortsatte i Birkenau etter en kort busstur.

Men den andre grunnen til at jeg ikke vil anbefale et opplevelsesdøgn i Auschwitz-Birkenau er at jeg på ingen måte unner noen å kjenne hvordan fangene hadde det. Det er vondt nok å lytte til guidenes fortellinger. Spesielt i Birkenau var forholdene forferdelige:

Fangene fikk minimalt med mat og måtte jobbe det meste av tiden de var våkne. De fikk ikke skifte klær. Toalettbesøk var tillatt bare til faste tider og kapasiteten var så liten at fangene måtte kjempe mot hverandre for å få plass langs seterekken før den tilmålte tiden var over.

Husene i Birkenau var enkle byggverk og på ingen måte isolert for kalde netter. Den dagen vi var der viste gradstokken bortimot 20 minusgrader, og det var vanskelig å skjønne at det gikk an å overleve særlig lenge. Men guiden kunne fortelle at gjennomsnittlig levetid bak piggtrådene tross alt var noe lenger om vinteren enn om sommeren. De smittsomme sykdommene hadde nemlig gode levevilkår når temperaturen var høy.

Fangene sov i treetasjers køysenger med planker som eneste sengebunn. Fem fanger sov i hver etasje. Diaré var meget utbredt og det var gliper mellom sengebunnplankene. De som måtte sove i nederste etasje levde i snitt noen få dager eller uker, mens de i øverste levde noe lenger.

Det jeg har skrevet til nå gjelder bare det lille mindretallet som ikke ble gasset i hel ved ankomst. Det var de som så best skikket ut til å drive med tungt arbeid som fikk flytte inn i konsentrasjonsleirene. De øvrige ble etter ankomst anmodet om å sette fra seg bagasjen på perrongen og gå ned i et omkledningsrom. De ble bedt om å huske hvor de satte bagasjen, slik at det ville gå raskere når de etter dusjen skulle videre til det stedet de skulle få bo. Nazistene hadde nemlig opplyst om at de ønsket å separere jødene fra andre folkeslag og sa at de hadde laget bosettinger til dem i Polen. De hadde til og med fått enkelte til å kjøpe togbilletten til Auscwitz selv. Fra omkledningsrommet var det skiltet inn til dusjene. I "dusjen" ventet den dødelige gassen.

For å klare å ta livet av opptil 60 000 tusen mennesker i døgnet krevdes det at de som skulle bli drept "samarbeidet". Midt i all sin grusomhet var det imponerende å se hvor godt det hele var organisert. Logistikken var effektiv fra begynnelse til slutt. Dessuten ble alle materielle verdier tatt godt vare på. Eiendelene som sto igjen på perrongen og i omkledningsrommene ble sortert og gjenbrukt i det tredje rikets tjeneste ned til hver minste detalj. Til og med håret som ble igjen etter snauklipping av fangene fant de bruk for: med litt bearbeiding ble det råstoff til tekstiler.

De døde kroppene ble båret til ovnene for kremasjon. Denne jobben ble utført av fangene - jøder ble altså tvunget til å kremere sine egne. Andre fangeoppgaver var å bygge nye leirer. Eller å drive den de bodde på, som f.eks. å tømme latrinen. Dette ble gjort for hånd.

Når likene var brent ble asken transportert til Wisla. Det var tomt i gasskamrene, og et nytt tog stappfullt med slitne jøder kunne stoppe på perrongen i Birkenau leir.

WISLA

Wisla er en ca. 1 070 km lang elv som renner fra Schlesien til Østersjøen. På sin vei nordover passerer den en rekke byer, deriblant Oświęcim, Krakow og Warszawa.

I Warszawa renner Wisla like ved gamlebyen. Som bildet viser førte elven med seg mange isflak. Det bildet ikke viser var at ulik styrke på strømmen på forskjellige steder i elven gjorde at isflakene bevegde seg med ulik fart. Det var stilig å studere en elvs strømmer på en slik måte.

Langs den østre bredden var det enkelte områder hvor elven var islagt. Der stimlet det av isfiskere.

I Krakow var det kaldere og hele elven var islagt. Bortsett fra en liten råk som endene gjorde sitt ytterste for å opprettholde der de svømte rundt og brukte halsen som brekkstang for å bryte sammen isen som til stadighet la seg. Den rolige morgenturen ble forstyrret av stadige smell ettersom isen presset seg mot elvebredden og ble brutt opp.

I Oświęcim ble det ikke tid til noen elvetur.

40 FØR SIGVE

Mine trofaste reisebrev-lesere er trolig for lengst lei av å høre om min fanatiske land-telling. Men når jeg jubilerer må dere tåle et lite avsnitt på tampen.

Jeg er langt i fra den eneste som teller land. En av de jeg lenge har konkurrert med er Sigve. Første gang vi telte opp lå vi ganske likt. Siden har vi avlagt statusrapport når vi har møttes, eller rapportert direkte fra felten:

"Hei Sigve!

Finland: 23¹
Estland: 24¹

Hilsen Ivar."

Postkortet ble besvart fra Tenerife, og Sigve skrøt over antall ganger han har vært i Spania. Men det er en konkurranse jeg godt kan leve med å være nummer to i. Jeg har dessuten flere "fjelltopper langs Lysefjorden" enn Sigve, men det er en annen historie.

Polen ble mitt land nummer 40.¹ Dermed nådde jeg denne milepælen en måned før Sigve rundet 40. Han og fru Irene inntok Tsjekkia i midten av februar der de feirte Sigves 40. 40 år, vel å merke. For etter at jeg tok seks afrikanske land i slengen høsten 2003 dro jeg så langt fra at spenningen knyttet til hvem av oss som leder ble borte.

MINNERIKE BYER?

Warszawa og Krakow inntar topplisten, sistnevnte på øverste halvdel. Oświęcim var på sin måte en svært minnerik opplevelse, men må finne seg i å bli omtalt på den alfabetisk sorterte listen over mindre minnerike byer.

Oslo, 17. mars 2006

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.

¹ Disse tallene inkluderer bussturen gjennom Østerrike i 1992, som jeg valgte å stryke da jeg i 2006 lagde regler for hvordan jeg skal telle antall besøkte land.