Reisebrev fra Peru

Noen streiker, andre striker: Den som har oyne les om hoydesyke, Hotell Caesar, Knut Hamsun og alle eiendelene som aldri kom lengre enn til Peru:

NY SPRAAKSTRID

Men forst av alt et aapent brev til alle som minst ett ben innenfor skoleverket eller politikken:

Hvorfor i all verden skal norske "gymnasiaster" laere seg tysk? Hadde det ikke vaert mye bedre med spansk?

For det forste, tysk snakkes i Tyskland, Osterrike, antakeligvis Liechtenstein og delvis i Sveits (og kanskje noen land i Afrika, de var vel der nede paa 18-tallet de tyskspraaklige ogsaa), men spansk snakkes foruten i Spania i så og si hele Mellom-Amerika (inkludert Mexico) og i hele Sor-Amerika minus Brasil, Guyana, Surinam og Fransk Guiana (og evt. Afrika hvor jeg altsaa ikke har peiling). Spansk forstaas dessuten (stort sett) av de som snakker portugisisk (Portugal, Brasil, Macau og noen land i Afrika), mens tysk i beste fall gjenkjennes av nederlendere.

For det andre, alle tyskerne jeg har mott snakker bedre engelsk enn jeg snakker tysk, mens det store flertallet av de spansktalende ikke kan mer engelsk enn "yes" og "no" og det de har laert av "Gazza" under fotball-VM. Og jeg tror ikke jeg er saa veldig utypisk naar det gjelder nordmenns tyskkunnskaper. I mote med en tysker provde jeg meg "Ich kann nur ein venig deutch", hvorpaa tyskeren svarte "Es heisst 'ein bisschen' oder 'sehr venig', but why don't we speak english?". Og da blir det gjerne slik.

Jeg regner med at en historisk aarsak til at norsk ungdom skulle laere seg tysk var at tysk var et ledende universitetsspraak. Den som ville bli laerd for 100 aar siden maatte kunne lese tysk.

AA KOMME TIL PERU

For at ikke alle skal falle av i en lengre leserbrev-aktig utblaasing fra en som vakler ustott omkring i sitt tredje spansktalende land (pluss et land hvor man snakker portugisisk), vender jeg raskt tilbake til den mer tradisjonelle reisebrevformen. Jeg regner med at alle tok poenget med at de tyske vitenskapsklassikerne forlengst er oversatt til bl.a. engelsk, og at tysk har tapt sin skanse som baade sjakk- og vitenskapsspraak. Og hvor mye intellektuell sprett det er i motargumentet som sier at fordi laererne kan tysk er det ikke lett aa laere elevene spansk, derfor osv., ja det kan hver og en faa tenke over for seg selv neste gang man moter en stengt fergekai fordi LO og NHO strides om etterutdanning. Nevnte jeg forresten at over 30 millioner av USAs innbyggere har spansk som morsmaal?

Jeg tok fly fra Sao Paulo til Lima og for forste gang floy jeg med sola slik at jeg "tjente" et par timer. Det var daarlig med dato- eller ekvatorlinjer paa denne strekningen, men jeg fikk med meg en milepael likevel: Peru er det tyvende¹ landet jeg har vaert i!

Paa ungdomsherberget i Foz hadde jeg faatt velmenende ankomst-raad fra en som hadde bodd ett aar i Lima. Jeg skulle gaa ut utgangen for internasjonale ankomster, der ville jeg bli mott med et hav av taxisjaaforer som kom til aa skrike i munnen paa hverandre; f.eks.: "Lima, only 20 dollars". Jeg skulle ikke begynne aa kommunisere med dem, men i stedet snu meg til venstre, gaa bort til ankomsthallen for innenlands-flightene og deretter forhandle meg til en taxi for ca. 8 dollar til hotelladressen jeg hadde funnet i "Lonely Planet" (Lonely Planet er et merkenavn for svaert anerkjente reisehaandboker). Taxi"systemet" i Peru er nemlig slik at alle som vil (og disponerer bil) kan skrive "taxi" paa en lapp og lime den fast i frontruta. Saa er de taxisjaafor saa lenge de vil. De har selvfolgelig ikke taxameter.

Alt gikk etter planen til og med det med aa snu seg til venstre. Paa veien bort til innenlands-flightene ble jeg stoppet (fysisk) av flere damer som insisterte paa aa gi meg gratis turistinformasjon. "Are you travelling alone, sir? Then you really need some help". En titt til ankomsthallen for innenlandstrafikken gjorde ikke fremtiden saa saerlig mye lysere, saa jeg tenkte det var like greit aa bli med henne, da kunne jeg kanskje faa ordnet flybillett til Cusco med det samme. Klokka var rundt midnatt, saa flyselskapenes billettkontorer var stengt.

Vi gikk et stykke til hennes kontor, der hun mest av alt var interessert i aa snakke om hvilke turer jeg var interessert i aa kjope i Cusco. Jeg insisterte paa at temaet skulle vaere flybillett og etterhvert kunne hun hjelpe meg med en billett til 79 dollar. Jeg hadde hort at det skulle koste 39, saa jeg avslo og ville gaa tilbake til det andre forhandlingsbordet - med sjaaforene. Hun ville imidlertid vite om jeg hadde reservert hotell, og det hadde jeg ikke. Jeg gav henne lov til aa ringe til hotellet jeg hadde adresse til, og etter en kort samtale maatte hun beklage - det var fullt. Men hun hadde et annet hotell hun kunne anbefale til meg, og jeg fikk bekreftet plass for 15 dollar natta.

Jeg fikk adressen og gjorde meg klar til aa gaa da jeg fikk vite at "here is your taxidriver, you should come to some agreement with the price." Saa det var altsaa funksjonen til mannen som hadde staatt utenfor kontoret hennes i over en halvtime.

Dagen etter skulle jeg ut aa lete etter flybillett. Skjaertorsdag er ikke den store kontordagen i Lima, og aa reise ut til flyplassen ansaa jeg ikke som et billig alternativ. Hotellvertinnen visste bare om ett reisebyraa som var oppe, og navn og adresse var identisk med det som sto paa visittkortet jeg hadde faatt av damen paa flyplassen. Vel fremme ble jeg mott av hun samme fra kvelden for, som etter litt om og men fant en flybillett til 59 dollar. (Senere fant jeg ut at dette faktisk er det billigste det gaar an aa fly fra Lima til Cusco for tiden). Det ville ta en halvtime aa skrive ut billetten (hvorfor det, mon tro) og mens hennes hjelpere jobbet med saken skulle hun og jeg planlegge mitt opphold i Cusco. Jeg gjorde et helt klart at jeg ikke kom til aa kjope en dritt, men tillot henne aa gi meg gratis informasjon. Hun fortalte ivrig og skrev ned prisene etter hvert. Inkatrail 125 dollar, tur til Sacret valley 35 dollar, hotell 15 dollar natta osv. Da seansen var over og jeg verken ville kjope pakken paa 550 dollar for 7 dager eller noen av enkeltdelene (bortsett fra en enveis flybillett), var hun virkelig skuffet. Hun ville meg jo bare vel for det ville bli langt dyrere i Cusco. Hun hevdet hardnakket at det ikke finnes billigere Inkatrail enn 125 dollar. "Du maa tro meg", la hun til i reneste Rolv Espevold-stil. En romkamerat i Rio hadde fortalt om Inkatrail til 50 dollar, saa det var veldig vanskelig aa tro henne.

Og jeg mistenker henne med skjellig grunn for aa ikke ha snakket med hotellet "mitt" den kvelden utpaa flyplassen.

LIMA

Med flybillett til Cusco i boks, hadde jeg halvannen dag til disposisjon i Lima. Mye av tiden ble brukt til reisebrev og oppgaveskriving, men det jeg fikk se av Perus hovedstad passet daarlig med myten om at Lima bare er en "flybytteby". Jeg bodde i en bydel som heter Miraflores som regnes som den trygge bydelen i Lima, med vaepnede politifolk paa nesten annethvert gatehjornet og tjukt i turister. Langfredag vaaget jeg meg inn til sentrum der det var tjukt i folk i forbindelse med paaskefeiringen. Salgsboder og pyntet lokalbefolkning. Det minnet faktisk litt om 17. mai.

Lima ligger i toffe omgivelser mellom jordbrune fjell og med hoy strandkant - iallfall i Miraflores der det er ca. 50 meter rett ned til sjoen (idyllen odelegges litt av veien som gaar nede langs vannkanten). Naar jeg tok taxi fra Miraflores til sentrum kjorte vi langs en vei med blomsterreklame i flere kilometer. Ikke reklame for Hoyviks gartneri eller lignende, men reklame for forskjellige firmaer skrevet med blomster.

Fortauene i Lima er av blandet kvalitet, noe jeg fikk smertelig erfare da jeg traakket over med hoyre ankel nedi et tyve-centimeters dypt hull. Jeg kom meg rimelig raskt paa bena igjen, og trodde alt skulle gaa raskt over - helt til neste morgen da jeg bare saavidt klarte aa traakke paa foten. Men etter en 4-5 dager var smertene nesten borte.

CUSCO

"Also [i tillegg til ransfaren], beware of altitude sickness if you're flying in from sea level. It's worth rereading the Altitude Sickness and Dangers & Annoyances section of Facts for the visitor chapter." Slik heter det paa et av de arkene jeg har i permen hvor jeg har samlet kopier fra reiselitteratur. Jeg hadde ikke kopiert det kapittelet det siktes til, saa nok en gang fikk jeg oppleve hvor lite optimalt det var aa kopiere utgaatte bibliotekboker i stedet for aa kjope egne Lonely Planet. Jeg trodde jeg sparte penger, men bare de seks nettene til 250,- i Beijing kunne betalt fersk reiselitteratur for alle landene jeg har besokt. Men helt bortkastet var kopien ikke - jeg hadde da faatt med meg at hoydesyke er noe man kan faa i Cusco.

Aa komme ut fra flyplassen i Cusco minnet mye om tilsvarende opplevelse 60 timer tidligere, men jeg hadde denne gang avtale med ungdomsherberget som skulle hente meg. Det var ingen Areklett-lapp aa se, saa jeg tok til aa vente. Etter ti minutters venting, og rundt 30 "no, gracias" til taxisjaaforer og reisebyraainformanter, begynte jeg aa bli svimmel. Jeg hadde jo adressen, saa det var like greit aa finne en taxi. Jeg kom meg frem til herberget og gikk rett til sengs. Etter fem timers formiddagssovn maatte jeg ut aa lete etter mat. Med svaert svekket balanseevne fikk jeg da karret meg baade til en restaurant og etterhvert til en internettcafe, der jeg ikke fant ut saa mye mer om hoydesyke, men i hvert fall fikk en gledelig rask internettforbindelse til 7,50 kr. pr. time.

Cusco er en veldig vakker by. I omraadet rundt Plaza de Armas (en stor aapen seremoniplass) er det masse vakre gamle bygg, og det minner litt om aa komme til Roros, selv om stilen selvfolgelig er helt forskjellig. Inkariket hadde en langtkommen kompetanse paa aa bygge husmurer med store steiner. Steinene ligger tett i tett uten at det er den minste glipe.

Cusco er veldig preget av turisme. Omraadet rundt Plaza de Armas preges av to typer bedrifter: Reise-/turbyraaer (som samtlige reklamerer for de samme tingene: flybilletter til Lima, Inkatrail, Citytour, Sacred valley-tour, hesteridning og rafting) og internettcafeer. Det er verdt aa merke seg at reisebyraaene bare selger turene, mens andre arrangerer dem. F.eks. var jeg den eneste fra "Snowtours" som startet paa inkatrail den dagen. Vi som var paa den samme inkatrailen hadde, hos forskjellige byraaer, betalt alt fra 60 til 75 dollar for noyaktig det samme opplegget.

Det er selvfolgelig ogsaa masse kaféer som satser paa turisme. Jeg fant meg en kafé som hadde et lite bibliotek av reiseboker, saa fikk jeg forberedt resten av reisen ved hjelp av Lonely Planet.

INKATRAIL

Hoydesyken gikk over paa et par dager, og med hoyrefoten paa bedringens vei, kunne jeg begynne aa forberede meg paa inkatrail. Inkatrail er en firedagers haik (altsaa fottur) som folger siste del av traseen Inkarikets folk (guiden vaar forklarte at begrepet "inkaene" er like meningslost som aa kalle f.eks. det norske folk for "kongene". Det var nemlig bare en inka (om gangen)) brukte fra Cusco til Machu Picchu. Cusco var hovedstad i inkariket, mens Machu Picchu antakelig var en "by" med religios betydning. "Antakeligvis" fordi man vet veldig lite om historien bak ruinene som ble oppdaget av en amerikansk forsker i 1911. Machu Picchu ble ikke funnet av spanjolene da de herjet inkariket paa 1500-tallet, og mange regner med at stedet var glemt/utstott av inkariket den siste tiden. Men det finnes mange forskjellige teorier.

Inktrailen har hoydeforskjell paa 1800 meter mellom hoyeste og laveste punkt, noe som kanskje ikke hores saa avskrekkende mye ut naar man bruker fire dager. Men traseen gaar i konstant berg- og dalbane saa det ble mye stigninger og bratte nedoverskrenter. Men alt i alt er det ikke saa tungt, eneste boyg er starten paa andre dag da man stiger 1300 meter for lunsj. Neste gang du er i Bergen kan du jo ta paa deg 8 kilo paa ryggen, maske foran ansiktet (for aa redusere oksygentilgangen) og bestige Ulriken to og en halv gang for lunsj.

Men det gikk bra ogsaa for dem som var i daarligere form enn meg (selv om enkelte fikk sen lunsj og kort pause), saa jeg kan virkelig anbefale Inkatrail til alle som reiser til Peru. Man passerer mange inkaruiner, det er masse vakker natur og det er lett aa bli kjent med folk. Paa gruppen min var vi 17 deltakere fra 9 nasjoner.

Man gaar i grupper paa ca. 15 turister med en guide og 5-6 baerere. De sistnevnte tar seg av maten og teltene, og naar turen starter har de ca. 40 kilo paa ryggen. Naar vi gikk om morgenen vasket de opp etter frokosten, tok ned teltene og skyndet seg forbi oss for aa ha lunsjen klar midt paa dagsetappen. Etter en slitsom andreetappe sto teltet klar ved neste leirplass. Utrolig bra service.

TUMBES

Sjauen utenfor utgangene ved flyplassene i Lima og Cusco ble som kuling aa regne i forhold til stormen som motte meg i Tumbes. Jeg ante trobbel da jeg skjonte at taxifolkene som ropte om kapp inn vinduet i baggasjeutleveringen rettet skytset mot meg. "Amigo! 20 Soles, amigo" Jeg hadde lest i Lonely Planet at normalprisen til sentrum var omlag 1 dollar (3,5 Soles), saa det var tydeligvis ikke de lokale de rettet budskapet til. Bagasjen ble levert ut mot kvittering, og som den eneste utlendingen (og den som ropte og presset minst) fikk jeg bagasjen til sist. Jeg var eneste kunde som skulle ut aa forhandle med de ca. 15 sjaaforene som enda ikke hadde faatt noen kunder. Jeg slapp forbi vaktene (som stod med koller og forhindret sjaaforene aa komme inn i flyplassbygget) og ute blant ulvene begynte de aa ta i bagasjen min mens tilbudene haglet og raskt sank nedover mot 5 Soles etterhvert som jeg forholdt meg taus. Jeg tok et par skritt til sides for aa faa kontroll over bagasjen og ropte "Tumbes, tres Soles"! En av de naermeste hoppet over bagasjen min og ble forstemann. De andre maatte resignert kjore tomhendt hjem.

I bilen hans satt det en lokal passasjer og ventet og de (det var to som jobbet paa bilen) kjorte ham hjem forst. Da han var sluppet av, var de veldig klare for aa kjore meg til Ecuador. De fikk forklart meg at det var mange farlige insekter i Tumbes, mens Ecuador framsto som det reneste paradiset. Jeg maatte nesten forhandle meg til aa faa lov til aa ikke bli kjort ut av Tumbes, og da var det neste steg: hvilket hotell? Jeg hadde gitt dem navnet paa hotellet jeg ville til, men de insisterte paa aa kjore meg til et Hotell Italia som skulle vaere mye bedre. Nye forhandlinger, og de godtok etterhvert avtalen fra flyplassen. Vel fremme ville de ikke gaa for de fikk en avtale om aa kjore meg til Ecuador naar jeg skulle dit. Jeg nektet igjen, og da gjensto bare dollaren de ville ha for aa ha baert bagasjen min. De krevde ogsaa en slamp av hotellverten for aa ha vaert saa snille aa ha gitt ham en kunde, noe de fikk. Noen dollar av meg fikk de imidlertid ikke.

Ellers var det ganske artig aa vaere i Tumbes. For forste gang siden Dunkerque (og selvfolgelig Samambaia) var jeg utenfor turistenes alfarvei. Tumbes hadde et ganske fint sentrum, men ellers var det rimelig stygt der. Om kvelden kom mange folk ut i gatene og de lot til aa ha det riktig saa hyggelig med levende musikk, grillmat og smaaprat.

I Tumbes hadde de noe som jeg lurte litt paa hvorfor de ikke hadde i Beijing: Mopeddrosjer. De saa ut som sykkeldrosjene i Beijing, men den eneste forskjellen at sjaaforen slapp aa tro. Og det virkelig krydde av dem - de lokale brukte dem veldig mye.

Jeg tok meg en badetur i Stillehavet paa en strand utenfor byen. Jeg gikk i over 20 minutter paa let etter et sted aa legge haandkledet uten aa legge det paa soppel - ja saa skittent var det. Men jeg traff paa mange hyggelige folk der ute. De behandlet meg mye mer vennlig enn inni Tumbes hvor man konstant hadde selgere og vekslere paa nakken.

HOTELL CAESAR

Eller "Hostal Cesar" som det helt korrekt heter. Da et av de anbefalte innlosjeringsstedene Lonely Planet angir for Tumbes bar navnet Hostal Cesar var det ingen tvil. Dette maatte jeg prove. Og beskrivelsen var da heller ikke daarlig: et koselig familiedrevet hotell. Joda, et hjem for dem, et hjem for meg.

Hotellet var ikke like hoyt som det man kjenner fra TV2, saa en natt paa rom 513 ble det ingenting av. Gamlemor i huset minnet en del om Astrid der hun ropte paa de yngre i familien straks det kom noe som lignet på arbeid, men ellers var det lite som minnet om det Hotell Caesar jeg kjenner i Falck/Wikanders regi. Men tenker man seg at Hotell Caesar har blitt jevnet i jorden i en eksplosjon der alle vi kjenner gikk med (og det er jo ikke saa vanskelig aa tenke seg naar det gjelder Hotell Caesar), og at slekta til mora til Henning (hun er jo fra Chile, og kan saaledes ha indiansk utseende) har overtatt, ja da er det som aa vaere i et levende Hotell Caesar-museum.

DET FAAR DA VAERE GRENSER

Paa vei ut av Peru skulle jeg for forste gang paa turen krysse en landegrense paa bakken. Jeg tok taxi til den forste passkontrollen der jeg leverte fra meg Peru-skjemaet (for de som ikke har reist saa mye, saa maa man ved ankomst til de fleste land fylle ut et skjema i to eksemplarer hvor man leverer fra seg ett ved innreise og ett ved utreise) og fikk stempel i passet. Saa langt alt greit. Deretter ble jeg raadet til aa veksle penger fordi det, saavidt min lille spanskforstaaelse kunne oppfatte, var saa mange falske sedler blant vekslerne paa den andre siden av grensen. Jeg ble henvist til skokken av pengevekslere utenfor kontorbygget. Jeg hadde bare 100-dollarsedler, men ba om aa faa vekslet 20 dollar av en av dem. Vekslerne paasto imidlertid at de bare hadde 30 dollar i vekslepenger, saa jeg godtok aa veksle 70. Jeg var usikker paa kursen, saa jeg hentet en av grensevaktene og ba ham overvaere handelen. Jeg saa ham slaa inn 24 000 (kursen) og 70 (antall dollar), og reagerte ikke da svaret ble 1 260 000. Jeg viste det til grensevakten som nikket, og jeg telte pengene og gikk min vei.

Paa vei til passkontrollen paa den andre siden (5 km aa gaa) tenkte jeg igjennom regnestykket, og fant ut at 70 ganger 24000 i det minste maatte vaere over halvannen million. Vel fremme regnet jeg ut noyaktig at jeg hadde tapt 420 000 Sucres, eller 17,5 dollar.

Da bussbillett til Banos var kjopt, hadde jeg 6 timers venting ved grensen. Jeg bestemte meg for aa gaa tilbake til Peru og prove aa faa igjen det tapte. Jeg husket jo hvordan grensevakten saa ut, saa han kunne finne veksleren og jeg kunne reklamere paa feil utregning.

Vel fremme ba jeg om aa faa snakke med noen som kunne engelsk, men ingen ved grensestasjonen var saa spraakmektige. I seg selv ganske overraskende. Jeg fant fyren som hadde gitt meg "assistanse", og fikk forklart ham hva som hadde foregaatt. Etter uttallige regneeksempler paa kontoret gikk han med paa at 1 260 000 Sucres var feil belop aa motta for 70 dollar. Han ba meg peke ut hvem jeg hadde vekslet med paa en plansje hvor det var bilder over alle vekslerne som holdt til paa grensestasjonen. Jeg husket ikke noe fjes, men ba ham, som kjente dem og som hadde vaert med meg droyt to timer tidligere, om aa peke ut dem. Han bare ristet paa hodet og etter en kort tur ut blant vekslerne avsluttet han saken. Finito, finito. Jeg kan ikke skjonne annet enn at han maa ha husket hvem han hadde hjulpet. Han jobber jo nesten sammen med dem daglig, og lurer vel alle turistene ut til de teite kalkulatorene og de langtfra gode kursene deres. Dessuten maa jo vekslerne seg imellom ha husket det, men de skjuler hverandre. Hvis du mellom Peru og Ecuador treffer en grensevakt med folgende skilt: "J. MONTOYA C. SO-30305464", hils fra meg og si at han er en drittsekk. Si det paa norsk, saa slipper vi forhaapentligvis reprimander. Navn og nummer skrev jeg ned mens jeg sa noen setninger paa engelsk med "Lima" i hver setning. Men trusselen var ikke saerlig effektiv.

Etterhvert har jeg skjont at jeg antakelig ble lurt inn i "minnefellen". Etter aa ha trykket paa 70 x 24000 og kunden har godtatt belop og kurs trykker veksleren ikke paa er-lik-knappen, men paa minneknappen som fremkaller et lagret tall.

PURE PERU

Forskjellen fra Brasil til Peru var mye storre enn jeg hadde trodd. For det forste ser folk annerledes ut. Typiske brasilianere finnes knapt, man har afrikansk, europeisk og indiansk avstamning med mange blandinger. Folket i Peru har mye storre likhet seg imellom - de har indiansk avstamning. De ligner faktisk mer paa kineserne enn paa nabofolket i Brasil!

I Peru er det veldig slitsomt aa vaere turist. Plagsomme selgere er etter deg hele tiden, og det er rimelig mange av dem. Det minnet en del om forholdene i Kina, ved at man etterhvert foler at alle som kan engelsk prover aa lure turistene paa en eller annen maate. Det var forresten ikke saa mange som kunne engelsk. I Tumbes traff jeg bare paa en eneste som kunne engelsk - og hun var fra Lima.

Samme dagen som Norge tapte 2-0 for Belgia (da Sembs menn hadde en daarlig dag paa jobben), spilte Peru og Chile landskamp i Santiago. Resultatet ble 1-1, men likevel var det stor festivitas med sang og dansing i gatene til formodentlig lenge etter at jeg sovnet tre timer etter kampslutt. Det minnet om bildene fra Karl Johan etter at Norge hadde slaatt Brasil i VM. Jeg regnet med at Peru hadde kvalifisert seg for et eller annet med poenget mot Chile, men av Inkatrail-guiden fikk jeg vite at dette bare var en av de forste kampene i VM-kvalifiseringen frem mot verdensmesterskapet i Sor-Korea/Japan i 2002. Peru pleide aa tape for Chile, saa derfor var det en veldig stor dag naar de klarte aa ta poeng fra dem.

Peru er billig, noe som selvfolgelig er kjempekjekt. Et lite drawback er det imidlertid at alle backpackerne av den grunn legger seg inn paa hotell, og det blir litt mindre sosialt enn paa ungdomsherbergene i f.eks. Brasil. I Cusco begynte jeg paa et ungdomsherberge, men etter to dager uten aa ha truffet en eneste engelsktalende og uten at det var blitt noe av det lovende varme vannet i dusjen flyttet ogsaa jeg paa hotell.

1. mai tilbrakte jeg i sentrum av Cusco uten at jeg la merke til noe spesielt, kanskje er det ikke saa mye feiring av slike dager i Peru?

JAKTEN PAA NORSK KULTUR

Reisebrevene fra Spania og Frankrike kunne berette om hoy frekvens av Lene Marlins slagere. Men i Kina og USA var det mindre norsk kultur. I Brasil hadde jeg storre forhaapninger - det var jo her A-ha i sin (forrige?) storhetstid satte verdensrekord i antall betalende tilhorere paa konsert. Den nye CD-en deres var ikke kommet da jeg var i Brasil, men i ventetiden ble brukt til aa spille "Stay on these roads". (Men jeg horte bare denne ene sangen, og bare en gang.) Da jeg var i Peru, derimot, var den nye CD-en utgitt, og hele tre ganger horte jeg "Summer moved on", noe som maa sies aa vaere riktig saa bra utfra tiden jeg brukte i butikker og cafeer.

Knut Hamsun fant jeg ogsaa spor etter, men uten at det var saa oppsiktsvekkende som det kanskje horest ut. Flere cafeer (gjerne paa de typiske backpacker-stedene) har bokbyttetjeneste, hvor man betaler noen kroner for aa bytte boken sin med en av dem man finner i bokhylla. Jeg fant flere norske boker i Cusco, og hadde nesten bestemt meg for aa "kjope" Markens grode da jeg kom paa at jeg ikke hadde noen boker jeg kunne kvitte meg med.

LIVET SOM RANSOBJEKT

Kontantene jeg fikk ta ut i nodhjelp av VISA minsker stadig, men ingenting har forsvunnet under dramatiske omstendigheter. Etter utallige samtaler med andre reisende hvor man faar hore de utroligste historier baade om gateran og om tyverier fra hotellrommet, er det sannelig ikke lett aa vite hvor det er best aa oppbevare kontantene sine. Jeg har stort sett valgt aa gaa rundt med alt paa meg, og heller vaere litt forsiktig, skjont det er ikke alltid lett aa vite hvordan man skal vaere forsiktig. Ungdomsherberget i Cusco laa i et koselig strok, men etter noen dager leste jeg i Lonely Planet at man alltid maatte ta taxi hvis man ville bo paa det stedet - det var saa mange ran der. Men det gikk jo greit.

Naar backpackere treffes utveksles gjerne reisetips, og ett slikt tips jeg snappet opp var aa ha kontanter i skoene. For selv om man blir ranet er det ytterst sjelden at skoinnholdet blir tomt. Jeg tenkte at dette var lurt, og da jeg reiste fra Brasil til det beryktede Lima valgte jeg aa legge alle 100-dollarssedlene i skoene. Halvparten i venstre og halvparten i hoyre. Om kvelden fant jeg ut at dette kanskje ikke var det lureste jeg hadde gjort. Pengene var blitt krollete, og de var klistret sammen til hverandre. Jeg la dem til tork over natten, og etterhvert saa de slitte, men ekte ut. Problemet var bare de sedlene som jeg hadde hatt ned mot saalen. De hadde faatt en lite heldig misfarging, og den ene hadde ogsaa faatt en liten rift der hvor vannmerket er. Det har ikke lyktes meg aa veksle dem ennaa. De inngaar i budsjettet, saa jeg faar virkelig haape jeg treffer paa noen som vil akseptere dem.

Hvis du faar en 100-dollarsseddel som lukter taafis engang, saa kan det var en av dem jeg hadde?

HOVEDOPPGAVEN

Mange trodde nok at hovedoppgaven var levert da jeg reiste, men det var den ikke. Oppsummeringskapitlet var ikke helt klart til trykking den 7. januar, saa jeg tok det med meg ut paa tur. Naa er imidlertid alt klart, og paa fredag ble den levert til mangfoldiggjoring. Og hvis ikke Yngve stenger trykkeriet eller instituttkontoret vil den bli innlevert paa tirsdag.

Takk til Jorild som paatok seg aa lope sjarmoretappen fra trykkeriet til instituttkontoret og dermed faar anledning til aa gjore seg kjent med traseen noen uker for hun selv skal ut med sin egen oppgave. Hvis hun ikke da sender den mer erfarne Tommy, som etter sigende skal ha slaatt meg med 4 dager. Trosten faar vaere at jeg ligger godt an til aa bli pensjonist forst. Og hvis Tommy skulle hevde at diskonteringsfaktoren kveler den nytten, saa kan reservetrosten vaere at Liverpool har tatt x flere poeng enn Leeds siden nyttaar.

Et problem jeg ikke tenkte paa da jeg tok med meg en halvferdig word-fil paa verdensturné, er at word-filer ikke alltid er det letteste aa jobbe med paa tilfeldige internettcafeer. Slike steder har kanskje ikke Word i det hele tatt, eller saa har de gjerne Word 92 eller Word 95. Og dette hjelper lite naar man vil bruke de nydelige figurene man har tegnet i Word 97. To ganger fant jeg internettsteder som hadde det onskede programmet. Forst i Paris, hvor jeg fikk gjort ganske mye. Et sted i Rio hadde ogsaa Word 97, men baade figurer og sideoppsett ble ikke slik det skulle vaere. Om dette henger sammen med at Rio-maskinen hadde "Word 97 SR-2", mens maskinene paa samfunnsvitenskapelig fakultet paa Blindern har "Word 97 SR-1" (evt. var det omvendt), eller om det skyldes at jeg kan for lite om oppsett paa programmene (og portugisiske datagloser) til aa rette paa dette, vet jeg ikke, men rimelig haaplost var det uansett. Til slutt var det bare aa gjore det beste ut av det, og det endte med at jeg sendte masse mailer med: "Folgende setning (...) under den-og-den overskriften skal endres til (...), osv." til en stakkars Jorild som fikk en del mer arbeid enn det jeg spurte henne om i januar. Vi faar haape reliabiliteten ble tilstrekkelig bra.

En aktiv student i aksjon kan iakttas ved aa forfolge folgende link: www.geocities.com/gmfoss/ivarareklett hvor jeg skriver delkapittel "7.5 Hva har vi laert?" paa menighetskontoret i Samambaia; verktoy: Word 95. Bildene er tatt av Anne og Bjartes medhjelper Geir Magne Fossmark, ogsaa han Karmoybu, som jobber som ettaaring i Samambaia dette skoleaaret. De som skjonner seg litt paa linker har kanskje allerede gjettet at man kan lese mer om ham fra folgende utgangspunkt: www.geocities.com/gmfoss/

Saa neste gang du soker etter noe paa Bibsys kan du jo skrive "Areklett, Ivar" paa forfatterfeltet og se om hovedoppgaven er registrert? Kanskje kan det vaere lurt aa legge inn en reservering for rushet etter ferien?

"HVOR ER JAKKA MI?"

Dekselet til kameraet er forsvunnet et eller annet sted, antakeligvis har det vaert borte helt siden dagene i Foz do Iguaco.

Den billige klokken jeg kjopte som erstatning for den jeg mistet i Hong Kong, ble desverre et godt eksempel paa at kvalitet og pris har en tendens til aa henge sammen. Den hadde den kjedelige vanen at hver gang den fikk et lite dunk endret den innstilling til 1. januar kl. 1. Da dette skjedde for fjerde gang paa en knapp maaned, besluttet jeg aa kjope en ny. I Brasilia anskaffet jeg meg en "Seiko" til rundt 50 kr. paa et gatemarked. De lokale Samambaia-innbyggerne mente det var en i dobbel forstand billig Paraguay-klokke. Og da reimen, etter helt normal bruk, rok av paa midten etter seks dager, var det vanskelig aa si seg uenig i det. Det var like greit aa rive den helt av. Dermed var jeg tilbake til den vante situasjonen fra tida frem til Hong Kong med armbaandsur uten armbaand. Som man kanskje vil huske, saa viser historien at slike ur er vanskelig aa beholde over lengre tid. I Machu Picchu oppdaget jeg at klokken ikke lenger var i lommen, og det siste jeg husker er at den laa alene igjen i teltet under den strabasiose sekkpakkingen for avmarsj kl. 5.30 etter en natt preget av diare. I Tumbes fant jeg meg en ny billig gatemarked-klokke, denne gang til ca. 25 kr. Dum som jeg var provde jeg den ikke paa meg for jeg kjopte den, og da jeg omsider gjorde dette, viste det seg at den lille pinnen som holder paa plass et armbaandsur manglet. Jeg folte lite for aa reklamere ovenfor en spanskspraaklig gateselger, saa det var bare aa rive av reimene og gaa tilbake til det velkjente lommeuret.

Jeg trodde jeg vekslet det jeg hadde av Reais for jeg reiste fra Brasil, men da jeg kom til kalde Cusco og tok fram anorakken, viste det seg at jeg hadde 42 Reais (tilsvarer ca. 200 kr.) i den ene lommen. Kursen mellom Reais og Soles (Valutaen i Peru) er ca. 2,1 Soles pr. Real, men de ca. ti stedene jeg provde aa veksle ville bare gi meg fra 0,36 til 1 Sol pr. Real. Den ene kunne strekke seg til 1,2 i og med at jeg hadde saapass mye, men det er tydeligvis bare dollar som er interessant valuta i vekslebyraaene i Peru. Heldigvis fulgte jeg ikke raadet til resepsjonisten i ungdomsherberget i Foz, som mente jeg kunne vente med aa veksle Reaisen til jeg kom til Peru for aa slippe veksling via dollar. Jeg har tatt de brasilianske sedlene med meg til Ecuador hvor det er "nye lodd og nye gevinster", men ekvatorlandet er ikke engang et naboland til Brasil, saa sjansene er vel heller smaa. Aa sende pengene til Samambaia i posten er heller ikke et saerlig godt forslag da, ifolge en reisehaandbok, rundt 50 % av brevene med penger i til Brasil forsvinner i postgangen.

Vaskeriet jeg brukte i Cusco vasker tydeligvis manges klaer i samme maskin. Klaerne jeg fikk tilbake hadde en paasydd oransje traad for aa skille de forskjellige kundenes klaer fra hverandre. Men helt vellykket var det ikke, for jeg fikk tilbake et par sokker som ikke var mine. Om noe av mitt forsvant til gjengjeld har jeg ikke helt oversikt over.

I omstendighetene omkring beskjeden jeg fikk kl. 10.45 av Tumbes svar paa Ragnar Lunde om at hvis jeg ikke var ute av rommet mitt innen kl. 11 ville han kreve betaling for en ekstra dag, glemte jeg at jeg hadde hengt en stygg, gronn badeshorts, et lite haandkle og en langermet Hong Kong-t-skjorte til torks. Ikke de mest kjaere klaerne, saa savnet blir beskjedent om Hostal Cesar gjor som hotellet i Beijing og besvarer mitt "Can you please send me my clothes to the following address"-brev med taushet. Dessuten har jeg jo faatt bedre plass i sekken. Og enda bedre plass blir det naar jeg faar sendt tilbake nokkelen jeg tok med meg fra hotellet i Cusco.

BYTOPPEN

1. Hong Kong
2. Paris
3. Rio de Janeiro
4. Cusco (Peru)
5. Beijing
6. Ubeda (Spania)
7. Barcelona
(Bergen)
8. Brasilia
9. Lima
10. Madrid
11. Macau (Spesialadministrativ region av Kina)
12. Dunkerque (Frankrike)
13. Los Angeles
(Oslo)
14. Tumbes (Peru)
15. Linares (Spania)
(Haugesund)
16. Foz do Iguacu (Brasil)
17. Ciudad de l'Este (Paraguay)
18. Samambaia (Brasil)

Lima gjor det bedre enn sitt rykte, mens Cusco havner omtrent der forventningene tilsier. Tumbes er et ubeskrevet blad for de fleste, og vil nok forbli det i overskuelig fremtid ogsaa.

SEVERDIGHETSTOPPEN

1. Fossefallene ved Foz do Iguacu (Iguazu)
2. Machu Picchu, Cusco
3. Montserrat, Barcelona
4. Sommerpalasset, Beijing
5. Den kinesiske muren, Beijing
6. Den forbudte by, Beijing
7. Eiffeltaarnet, Paris
8. Victoria Peak, Hong Kong
9. Lokaloppgjor paa Maracana stadion, Rio de Janeiro
10. Plaza de Armas, Cusco

Naadde ikke opp: Mayar Plaza, Lima; San Fransisco(*), Lima; Katedralen, Lima; Parlamentet(*), Lima; Ollantaytambo, Cusco; Indianermarkedet i Pisaq, Cusco; Katedralen, Cusco; Soltempelet, Cusco; Plaza armar, Tumbes; Caleta La Cruz, Tumbes.

Ute av lista: Sukkertoppen, Rio de Janeiro; "Gamle Ubeda", Ubeda.

Machu Picchu faar en fortjent plass blant de virkelig store, mens Cuscos hjerte, vakre Plaza de Armas, har akkurat den nodvendige glid i kampen mot Sukkertoppen om den utsatte tiendeplassen.

For ovrig kan jeg presentere tre bilder fra listetoppen, tatt av Geir Magne da han var der tidligere i vaar: www.geocities.com/gmfoss/foz.html

Baños, 7. mai 2000 (Bilder lagt til nettversjonen 6. januar 2001)
Sendt fra Riobamba, 9. mai etter to dager hvor store deler av Ecuador har vaert uten telefonlinjer.

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.

¹ Dette tallet inkluderer bussturen gjennom Østerrike i 1992, som jeg valgte å stryke da jeg i 2006 lagde regler for hvordan jeg skal telle antall besøkte land.