Reisebrev fra Mosambik
18. -26. november 2003

BAZARUTO NASJONALPARK

Grensen til Mosambik lå en time fra Blantyre, og etter ytterligere to dagers kjøring kom vi frem til Vilanculos - en liten kystby som ligger innenfor Bazaruto nasjonalpark, som består av Bazarutoøya og flere små øyer.

Jeg var fremdeles i relativt dårlig forfatning og gikk rett til sengs. Heldigvis kunne vi på Vilanculos oppgradere til hytte, på samme måten som vi hadde gjort det på den første overnattingen i Mosambik, og som vi også gjorde det de to nettene på øyene. Når man er syk er forskjellen mellom telt og hytte stor.

Morgenen etter var jeg heldigvis i såpass bra form at jeg bestemte meg for å bli med ut til øyene. Vi ble med på et opplegg som selskapet "Sail Away" arrangerte, og det var veldig bra. På vei til leirplassen stoppet vi og snorklet. Det var som å svømme i et stort akvarium med mange fisker i allslags farger. Snorkling anbefales!

Bazaruto nasjonalpark har mye å by på også over vannflaten. Med hvite strender og mye vegetasjon minnet det om øyene fra Malaysia som realityseriene "Robinson" blir spilt inn på. Men det tøffeste var likevel et "fjell" av sand. Det gikk rett opp fra strandkanten, og jeg vil tippe at toppen var ca. 60-70 meter høy. Det var bare sand, og jeg kan ikke skjønne hvorfor den ikke blåser bort. Det var nemlig ikke spesielt hard sand på toppen. Det var veldig gøy å løpe/rulle ned fra fjellet!

Et sted fant vi også mange krabber som gikk langs vannkanten. Når vi nærmet oss ble de redde og sprang tilbake til sjøen. Det var gøy å løpe raskt langs vannkanten slik at vi avskjærte deres vei tilbake til den trygge sjøen. Da løp de rådville fra side til side til de fant en vei igjennom. På grensen til dyreplageri, kanskje, men det var veldig morsomt! De krabbet rimelig rakst, og sammen med sjiraffen kommer krabben høyt opp på listen over dyr som har et morsomt gangsett.

Og når vi endelig var på et fotogent sted virket ikke kameraet mitt! Det var ikke første gangen, både i Okavango Delta og på sjakk-grillfesten i Cape Town opplevde jeg at batteriene var tomme. Jeg hadde oppladbare batterier til mitt nykjøpte elektroniske kamera, men når vi stort sett bodde i telt eller på strømløse hytter, var mulighetene for lading sterkt begrenset. Og det ble ikke enklere av at jeg var syk.

TOFO

Vårt neste stoppested lå en liten dags kjøretur unna. Et par mil utenfor byen Inhambame, ligger Tofo - et lite samfunn med en hvit sandstrand - hvor vi tilbrakte de neste to nettene. Her fikk vi endelig besøkt en internettcafé igjen, og etter flere dager i uvisshet fikk vi vite at Norge dessverre ikke hadde kvalifisert seg til neste sommers fotball-EM. Ellers var det tid til bading i høye bølger, slik vi også fikk i Malawisjøen. En av kveldene på Tofo satte jeg opp en liste over mine femti mest minnerike byer, som etter noen justeringer nå er lagt ut på hjemmesiden.²

Jeg gikk et par turer langs sjøkanten, og det var mye fin natur å se.

Kysten av Mosambik er et attraktivt mål for turister. På slike steder pleier ting som turistene kan tenkes å bruke penger på følge i kjølvannet, som internettkafeer, restauranter, barer, suvernirer m.m. Og alt dette fant vi. Men noe så enkelt og tradisjonelt som postkort med bilder av stedene fant vi ikke. Det nærmeste vi kom var i en sær butikk i Inhambame der det solgte noen gamle og ganske stygge bilder av de rareste motiver i postkortformat.

MAPUTO

Fra Tofo ventet to dagers kjøring tilbake til Johannesburg. Vi stoppet for å overnatte på et ungdomsherberge i hovedstaden Maputo - for andre gang skulle vi altså sove i sentrum av en by! Vi innlosjerte oss og skulle spise middag om tre-fire timer. Guiden vår hadde sagt at vi var i et farlig område, og at ingen måtte gå alene. De andre ville slappe av, og dermed var mine muligheter begrenset. Jeg tillot meg imidlertid å spørre hun som jobbet i resepsjonen om det var så at man ikke burde gå ut alene. "Bullshit! Who told you that!", var svaret. Saktens var det områder man burde unngå, men hun fant frem et kart og tegnet inn hvilke gater jeg burde holde meg til. Hun merket av de stedene hun anbefalte meg, og jeg fikk meg noen timer med storbyfeire.

Maputo skal være den byen sør for Sahara som ligner mest på europeiske byer. Brede gater med alléer er nok grunnlaget for sammenligningen, men arkitekturen og vedlikeholdet var et godt stykke bak europeisk standard.

Fra Maputo bar det den korte veien til grensen til Sør-Afrika og videre inn til Johannesburg der Tropikal trek endte sine dager. Dersom du var blant dem som avbrøt reisebrevet fra Sør-Afrika for å få en kronologisk fremstilling, kan du nå gå tilbake og lese om mine opplevelser de siste dagene i Sør-Afrika.

Hvis du derimot velger å holder deg på denne siden, får du ta del i en oppsummering av drøye tre uker på veien i fem land i det sørlige Afrika.

OBSERVASJONER FRA DET SØRLIGE AFRIKA

Første gangen jeg kan huske å ha hørt om Botswana var fra et av de siste årene på barneskolen, da vi laget noe som ble kalt "proteinkjeks" til Afrika. Noe mer enn at de bodde i små sylinderrunde brune hus med strå på taket husker jeg ikke, men observasjonen stemmer godt enda. De runde husene var faktisk særegent for Botswana. Det finnes lignende hus fantes i Zambia og til dels i Malawi og Mosambik, men da var de stort sett rektangulære.

Ellers er mine barndoms minner om TV-bilder fra Afrika at kontinentet i hovedak består av små stammesamfunn langt inni skogen bortenfor alt som heter bilvei og andre tegn på moderne sivilisasjon. Finnes de i dag? Nå vi bare reiser på bilveien får vi iallfall ikke sett dem.

I Afrika er det mange rare lyder. Jeg merket overgangen tydelig første morgenen i Sør-Afrika der spesielt én fugleart var aktiv i kvitringen med sin repitisjon av "kort lang kort" der "lang" ligger én liten halvtone over den første korte og flere halvtoner over den siste. En dag i Livingstone var det en annen fugl som repeterte sitt monotone kvidder når jeg var i en tilstand der jeg vet at det snart er morgen, men jeg skulle så veldig gjerne ha fått sovet en time til fremfor å høre på den irriterende fuglen. Etter mangfoldige minutter gikk det opp for meg at fuglen het Jan Gunnar og bedrev snorking. Vel, en albue inn i nabosoveposen fikk da stoppet nebbet for en stund.

Alle landene vi besøkte har mange språk. "Hver stamme sitt språk", heter det gjerne. Felles språk kom med de europeiske kolonimaktene. Derfor var engelsk offisielt språk i alle landene bortsett fra Mosambik, som ble tatt av porutgiserne. Engelsk som språk gjør det enkelt å orientere seg og å kommunisere med de innfødde. Men selv om man skjønner ordene er det ikke alltid man skjønner betydningen. "Hot shower" betød som regel ganske kaldt vann.

Sukkerfri brus er ikke så veldig vanlig i det sørlige Afrika. Både Celina, Halvard og jeg var storkonsumenter av Coca Cola light i varmen. Men flere av campingplassene vi bodde på hadde ikke lettbrus. Og to av stedene som førte Coca Cola light ble de utsolgt mens vi var der!

Tradisjonen med å bære krukker på hodet lever i beste velgående. Det er ikke bare vannkrukker som er gode å sette på hodet, det fungerer fint med esker, bager og bæreposer også.

SKITNE PENGER

Som nevnt i et forutgående reisebrev lurte jeg i Sør-Afrika på om landets spesielle historie var årsaken til at det er dyr - og ikke mennesker - som pryder sedlene deres. Men også i Botswana og Zambia er de firbente valgt som motiv. Malawi og Mosambik har derimot den mer tradisjonelle varianten - med mennesker. Men én ting er felles for alle landene: det er utrolig mange skitne pengesedler i omløp. Da mener jeg bokstavelig talt møkkete sedler. Årsaken ligger nok både den tørre og støvete luften, men også at papiret sedlene lages av er grovere, og dermed mer egnet til å samle skitt.

Felles er det også at de har, eller i det minste gir uttrykk for at de har, lite vekslepenger. Flere ganger jeg skulle betale for noe kunne de ikke gi igjen relativt små beløp. De håpet nok på at de da ville få resten som tips, og noen ganger fikk de det også.

Som beskrevet over ble besøket i Zimbabwe preget av min jakt etter dollar. De malawiske kwachaene var heller ikke lette å få tak i. Den morgenen vi var i Lilongwe fikk vi en time til disposisjon mens guiden handlet inn mat. Vi trengte selvfølgelig den lokale valuta, og vi sporet opp den første og beste banken vi fant. Denne banken aksepterte ikke VISA-kort, men vi fikk hjelp til å finne en bank tilpasset vårt behov. I neste bank kunne vi ta ut penger på VISA-kort dersom vi hadde pass. Celina og Halvard hadde, i likhet med meg, lagt passene igjen i minibussen. Heldigvis hadde Jan Gunnar passet sitt, slik at vi fikk tatt ut penger nok til alle. Han måtte fylle ut et skjema, og så var det en halvtimes ventetid. Vi fikk penger, men fikk ikke sjanse til å bruke dem i Lilongwe, for timen vi hadde var over.

Vel, etter å ha slitt i både Brasil, Zimbabwe og Malawi burde jeg snart ha lært at i de fleste fattige land (Malawi er for øvrig et av verdens fattigste land, og vestlig helsepolitikk gjør ikke akkurat utsiktene lysere: 76 % av landets eksport er nemlig innen tobakksnæringen.) kan veien fra plastkort til kontanter være lang. I tråd med mine egne reisetips hadde jeg tatt med meg en del US-dollar på turen, men siste rest forsvant som kjent i Zimbabwe. Jeg har nå oppdatert tipsene med en anbefaling om å sette seg inn i hvilke kort og valutaer de enkelte landene aksepterer!


ON THE ROAD

Vi tilbrakte mye tid i minibussen. Veiene var stort sett av veldig god kvalitet, med fine beine strekninger hvor vi fint kunne kjøre i 100 km/t. I de mer rurale delene av Zambia og Mosambik opplevde vi at det var litt humpete, men ikke på langt nær det man kunne frykte med tanke på at vi skulle rundt omkring i Afrika.

I alle landene vi besøkte kjører bilene på venstre side av veien. Pussig er det derfor at det første man møter når man passerer grensen fra Zimbabwe til Zambia er et skilt som forteller at i Zambia kjører man på venstre side av veien. Det er nesten som om man skulle opplyse ved Svinseund om at vi kjører på høyre side i Norge! Men det har kanskje sammenheng med at to av de syv landene Zambia har grense mot prakitserer høyrekjøring (Angola og Kongo) og at de derfor har bestemt at de vil ha slik opplysningsskilt på alle sine grenseoverganger - også ved grensene til de venstrekjørende nabolandene?

Kjøring på venstre side føles litt rart, men man blir fort vant til det. Men jeg ville vært skeptisk til å leie bil der. Med speilvendte vikepliktsregler vil én reflekshandling kunne bli fatal.

Jeg har alltid trodd at høyrekjøring er det "normale", og at venstrekjøring er svært unntaktsvis. Derfor var det litt overraskende for meg å lese at over en tredjedel av verdens befolkning bor i land hvor det kjøres på venstre side av veien. På den statistikken hjelper det godt at 5 av verdens 10 mest folkerike stater praktiserer venstrekjøring, nemlig India, Indonesia, Pakistan, Japan og Bangladesh.

I Botswana og Zambia er det mange veisperringer, det vil si poster med en bom og en vakt. Hvilken funksjon de har er jeg usikker på, men det fungerte slik at vi minst en gang i timen måtte vi stoppe opp og si hvor vi kom fra, hvor vi skulle og av og til vise noen papirer. De dagene vi hadde problemer med batteriet var dette ekstra kjedelig. Motoren sloknet og vi måtte skubbe minibussen i gang igjen.

Når det gjelder salg langs veien var det også en markert forskjell landene imellom. I Zambia var det veldig mange salgsboder der man kunne få kjøpt alt fra levende høner til poteter, brus og snop. I de andre landene var salg langs veiene mindre vanlig.

Trafikken på veiene var ikke tett i noen av landene vi besøkte. Men i Malawi var det spesielt lite biler på veiene. Det henger kanskje sammen med velstandsnivået? Spredt bebyggelse er det neppe, da Malawi med sine drøyt 10 millioner innbyggere fordelt over et relativt begrenset område har over 3 ganger så høy befolkningstetthet som de andre landene vi besøkte.

REGNTID

Jeg var i det sørlige Afrika fem uker i oktober/november. Dette er tiden da regntiden starter. Vi opplevde ikke så veldig mye regn, men noen ganger strømmet det ned - om natten. Regntiden er ikke på langt nær så ille som jeg trodde det var da jeg var liten, men når den er på sitt verste må man forvente en del regn.

Det beste tidspunktet å besøke området på er muligens i mars/april, da den tørre årstiden begynner? Da slipper man unna regnet og det er ikke så tørt og støvete. Men det er også fordeler med å reise på det tørreste: jeg tror knapt jeg så en mygg, og kan ikke huske å ha blitt bitt en eneste gang.

I steikende sol og uten aircondition kjørte vi med åpne vinduer hele veien. Heldigvis ble jeg ikke syk (i halsen), slik at trekken ikke ble plagsom. Men hadde jeg først fått et utbrudd, så kunne det blitt litt kjipt.

ORGANISERT ELLER IKKE ORGANISERT?

Hvordan trivdes jeg med å være på en organisert tur? Om du har lest helt hit, har det nok skint igjennom at jeg min entusiasme for pakketurer ikke økte på Tropikal trek. Grunnene er flere:

13 av 24 dager var hovedaktiviteten kjøring. Disse dagene sto vi stort sett opp i 6-tiden, men kjørte likevel ikke før halv 8, så det ble mye venting rundt frokosten. Deretter kjørte vi frem til 15-16-tiden da vi var fremme ved dagens campingplass. Det hadde selvfølgelig vært mulig å kjøre noen timer til, men de vil vel ha rikelig med tid i tilfelle noe skjer. For det er nok mer ubehagelig å kjøre etter solnedgang i dette området enn det er de fleste andre steder i verden. Jeg minnest da jeg tok ekspresstog fra Beijing til Hong Kong på 28 timer, jeg brukte da et døgn på å forflytte meg en strekning vi ville ha brukt 3 døgn på med Wagon Trails.

Vi ankom altså en campingplass tidlig på ettermiddagen og satte opp telt. Det neste som skjedde var middag en gang mellom 18.30 og 20. Som nevnt i reisebrevet fra Sør-Afrika er ikke afrikanere like opptatt av klokkeslett som oss, så en presisering av tidspunkt for middag fikk vi ikke. Tropikal trek var en "participition tour", som innebar at vi skulle være med å lage mat. Men matlaging ville guiden helst stå for selv, så lenge vi vasket opp. Hadde vi visst når vi var forventet å møte frem til middag og hatt noe interessant å gjøre i mellomtiden hadde dette vært en fin deal. Men vi var altså stasjonert på en campingplass oftest minst 5 kilometer utenfor nærmeste tettbebyggelse. Aktivitetstilbudet avhang derfor av campingplassens tilbud, som ofte var begrenset til en bar og et svømmebasseng (der det ikke var en strand). Det ble mye dødtid på uinteressante campingplasser. Vel, det er selvfølgelig hyggelig å studere sjakkåpninger sammen med Halvard i strålende solskinn og med billig servering langs bassengkanten. Men når jeg bruker en ferie på å reise til Afrika er forventningene knyttet til helt andre opplevelser. Og når denne "ventetiden" ofte opplevdes som unødvendig (vi kunne jo ha kjørt lenger i stedet), ble det et ekstra irritasjonsmoment.

Kontakten med landenes kultur ble ikke bedre av at campingplassene ble drevet av vestlige. Alle overnattingsgjestene var også vestlig - på organiserte turer. Folk som reiser alene dukker ikke opp på disse usentrale campingplassene.

Prisnivået på kaféene på disse overnattingsstedene var ofte overraskende høyt i forhold til hva en kunne forvente. Det verste tilfellet var kanskje i Livingstone, der vi måtte opp i 100 kroner for en middag. Det trenger ikke en middag koste i Zambia, iallfall ikke på en kafé der det mest fascinerende var å se på alle rottene som pilte frem og tilbake på taket over baren. Når jeg bestilte taxi ut til grensen til Zimbabwe fikk jeg vite av de på campingplassen hva det skulle koste. Litt dyrt, men jeg regnet med at det var en normalpris. Men da jeg skulle hjem fikk jeg det for under halve prisen. For å lokke selskapene som driver med Safari til å komme til plassen er det kanskje billig å sette opp telt, og så drar de mer penger inn på andre måter?

På en slik tur hvor alt opplegget er ferdiglaget på forhånd er det selvfølgelig vanskelig å finne rom for ting man får lyst til å gjøre underveis. Man har ikke mulighet til å stikke opp på en fjelltopp hvis man oppdager en man har lyst til å bestige, og langt mindre er det mulig å bli en dag lenger eller kortere dersom det er ønskelig.

Jeg følte at jeg bare i svært begrenset grad fikk kjenne de ulike samfunnene på pulsen. En av opplevelsene ved å reise rundt på egen hånd er å kjenne nettopp hvordan man reiser i dette landet. Jeg vet mye om hvordan det er å kjøre minibuss med og uten et fungerende batteri, men hvordan er rutebussene? Har de gode tog? Har de tog?

Maten var ganske ensformig. Vi fikk en rett med kjøttbiter og grønnsaker i tomatsaus. Det smakte greit nok, men det ble litt ensformig i lengden. Men noe av gleden med å være på utenlandstur er å gå på restauranter. Jeg liker godt å starte måltidet med å se på et menykart - gjerne på et språk man ikke har full oversikt over slik at spenningen knyttet til resultatet blir på flere plan. Det ble minimalt med "vanlige" restaurantbesøk (jeg ser da bort fra campingplassenes egne kaféer). Bortsett fra at fersk og moden mango smaker godt sitter jeg igjen uten nye kunnskaper om afrikansk mat.

Jeg tenderer også til å mene at det er på grensen til flaut å betale for en guide, iallfall når denne "guiden" i praksis bare er sjåfør og kokk. Spesielt kunnskapsrik eller serviceinnstilt vil jeg heller ikke kalle ham. Slik opplegget fra Wagon Trails var, fikk vi dessuten egne lokale guider der det var nødvendig, som f.eks. i Okavango Delta. Det må være bedre å reise rundt på egen hånd og heller bli med på kortere opplegg underveis.

Jeg synes det er gøy å planlegge. Både på forhånd og underveis. Fortløpende planlegging er også en fin måte å komme i kontakt med andre turister på, for på et typisk overnattingssted for backpackere er det lett å finne noen som enten vil dele sin erfaringer om din neste destinasjon, eller som er interessert i å lære noe om stedet du kom fra.

Følelsen av ufrihet var den viktigste grunnen til at jeg ikke trivdes. Men når jeg også hadde begrenset med interesse for det vi skulle gjøre, ble det ikke bedre. For opplegget var grovt sett 45 % å kikke på dyr, 10 % fosser og 45 % med strandliv. Når jeg kan styre min begeistring både for dyr og badestrender sier det seg selv at dette kanskje ikke var et opplegg tilpasset mine interesser. Jeg liker bedre å se på samfunn: hvordan folk bor, hvilken mat de spiser. osv. Jeg liker å lære om landets historie. Og jeg liker å se på vakker og tøff natur.

En positiv effekt av å kjenne på utilfredshet er at man lærer mer om seg selv. En av de siste dagene i minibussen skrev jeg opp lister over hva jeg liker bedre og mindre enn gjennomsnittet. Slik ble resultatet:

Jeg har ingen problemer med å se at mange andre vil foretrekke en organisert tur. Misliker du å bruke massevis av tid på planlegging? Er du redd for å ikke finne trygge overnattingssteder? Irriterer du deg dersom du må bruke mye tid underveis på å ordne ting? Er du mer nysgjerrig på badetemperaturer enn andre kulturers hverdagsliv? Ja, da kan en slik tur være tingen for deg. Men jeg føler meg rimelig sikker på at jeg har reist på min siste 24-dagers pakketur.

GIVE ME HOPE, JOANNA!

Som man vil skjønne, så jeg mot slutten av Tropical trek-turen frem til den halvannen dagen vi hadde til disposisjon i Johannesburg etter at den organiserte turen var over og før våre veier skulle skilles (Celina og Halvard til Madagaskar på ny tur, jeg hjem og Jan Gunnar noen dager ekstra i Johannesburg).

Stor var derfor gleden da Celina den første dagen i Mosambik tok en Phileas Fogg og "fant" en ekstra dag. Turen startet 3. november og skulle vare i 24 dager. Dumme som vi var, tenkte vi at det betød at vi skulle være tilbake 27. november. Men 24 dager, vil jo si 23 netter og altså fra 3. til 26. november, på samme måte som at 1. og 2. desember ikke er én dag, men to! Spesielt var det rart at vi ikke hadde skjønt dette tidligere tatt i betrakning av at Julies returbillett om kvelden 27. og hennes usikkerhet og problemer med å forandre billetten hadde vært et tilbakevendende tema. Men vi skulle jo være tilbake den 26., så det hadde ikke behøvd å være et problem i utgangspunktet.

Men at vi hadde oppdaget dette var ikke nok: vi måtte få guiden til å skjønne det. Etter to, tre dager med usikkerhet (han avfeide det bare den første gangen), fikk vi forståelse av at han hadde skjønt saken, slik at han ikke ville at vi skulle bli en dag ekstra i Mosambik. Håpet om Johannesburg gjorde dagene i Mosambik kjekkere.
 

KONKLUSJON

Bortsett fra at jeg ikke vil anbefale 24 dagers Tropikal trek med Wagon Trails, hvilke anbefalinger vil jeg gi til deg som gjerne vil bruke neste ferie i det sørlige Afrika?

Mitt beste råd er i hovedsak en repitisjon av hva jeg konkluderte med i reisebrevet fra Sør-Afrika: Vær i Cape Town i 10-15 dager, bo noen av dagene et stykke sør på kapphalvøya og gå turer i fjellene. La deretter ferden gå gjennom Garden route og ta deg god tid på veien til Port Elizabeth. Ta så fly til Livingstone og ta to hele dager til å oppleve Victoriafallene. Skulle du ha enda noen dager til overs kan du velge mellom Fish River Canyon i Namibia, fjellturer i Lesotho, safari i Krügerparken (Sør-Afrika) eller en tur til Mosambiks kyst. Dersom du likevel må mellomlande i Johannesburg, så bli over et par dager for få med deg Soweto, og kanskje en tur til Gold Reef City eller Sun City.

Men en "toukers" til Cape Town er heller ingen dum løsning. Så kan du heller spare tid og penger som kan brukes i Brasil, Ecuador eller kanskje Kina!

Oslo, 26. oktober 2004

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.

¹ Dette tallet inkluderer bussturen gjennom Østerrike i 1992, som jeg valgte å stryke da jeg i 2006 lagde regler for hvordan jeg skal telle antall besøkte land.

² Antallet minnerike byer var inspirert av Bobby Fischer. Høsten 2005 oppdaget jeg imidlertid at sjakklegendes bok heter  "My 60 Memorable Games", ikke 50 som jeg tenkte da jeg laget listen. Derfor ble listen utvidet og har i dag like mange byer som det er partier i Fischers bok.