Reisebrev fra Malawi

Eller "Da jeg møtte Messias og Pink Floyd".

EXCEEDINGLY HOT?

"In november Malawi is exceedingly hot or exceedingly wet, og both. Birdwachters may prefer going in november, for most of us the rest of the year is fine".

Dette sitatet - fritt etter hukommelsen fra en reisebok jeg fant på Deichmanske - var et av mine sterkere kort i debatten om hvorvidt vi skulle melde oss på Tropical trek. Fugletitting var i utgangspunktet ikke det jeg forbant med noen av oss fire, men å unngå ekstrem varme eller konstant nedbør, eller en uutholdelig kombinasjon av disse omstendighetene var mer vår greie. Men når min argumentasjon som kjent ikke førte frem, var det for så vidt greit at dette argumentet ikke ble utslagsgivende. Etter å ha vært der kan jeg rett og slett si at klimaet ikke var spesielt plagsomt. Andre reisebøker jeg har sjekket opp i ettertid omtaler tvertimot klimaet i Malawi som utmerket året rundt, og det er nok nærmere virkeligheten.

KANDE BEACH

Etter en overnatting i hovedstaden Lilongwe (huskeregel til den som vil lære seg hovedsteder: w som nest siste bokstav) bar det videre nordover til "Kande Beach", en campingplass ved landsbyen Kande. Stedet ligger like ved Malawisjøen, som ifølge vår guide er "the biggest lake in the world". Etter en innvending rettet han seg til "verdens største ferskvannsinnsjø" - uten å komme så mye nærmere sannheten. Med sine drøyt 30 000 kvadratkilometer er Malawisjøen i det minste den tredje største innsjøen i Afrika. Ikke verst, det heller.

Mens vi ventet på at vakten skulle åpne opp porten slik at vi kunne kjøre inn i campingplassen, ble minibussen vår omkranset av gutter og menn i alderen 15-25 år. De strakte hendene inn i de åpne vinduene og ville håndhilse på oss. Litt småperpleks tok vi dem i hånden før minibussen svingte seg forbi de stramme vaktene. Vi skulle tidsnok få hilse på dem igjen.

Vel inne i leiren fikk vi anledning til å betale 2 US-dollar ekstra for å overnatte i seng, og etter 10 netter i telt var vi ikke vanskelige å be. Sengene var på sovesal i en trehytte med tak og tre vegger. Den fjerde siden var det åpne vinduer ut mot Malawisjøen, noe som var litt ugreit i og med at det var sterk vind - minst frisk bris - to av dagene vi var der.

Kande beach er som navnet helt korrekt gir inntrykk av, en sandstrand. De som ønsker sol, sandstrender og billig øl kan like gjerne reise hit som til syden. I motsetning til syden slipper man det salte vannet, men om det alene er verdt å reise tre ganger så langt er jo et godt spørsmål.

Den første kvelden inviterte guiden vår oss med til et sted langs stranden like utenfor camingplassen, der vi kunne få hilse på noen av de lokale som satt rundt leirbålet og spilte trommer m.m. Jeg ble sittende sammen med en som presenterte seg som "James Brown". Etter litt innledningspreik spurte han om jeg ville at han skulle lage en t-skjorte som jeg kunne kjøpe. Jeg takket høflig nei, og prøvde å spørre mer om Malawi. Han penset hele tiden samtalen inn på suvernirer og tjenester, mens jeg prøvde å snakke om alt annet. I løpet av 15 minutter hadde jeg takket nei til tilbud om nøkkelring, et spill, en fisketur, klesvask osv. osv. Celina og Halvard var gått for lengst, så jeg fikk etter hvert flere av dem på nakken. Det som vi trodde skulle være en hyggelig samling rundt bålet, viste seg å være et slags marked.

Det var et par kilometer inn til landsbyen Kande, og godt utpå den andre dagen ville jeg ta meg en tur for å kikke. Da jeg kom utenfor porten ble det liv og røre. Jeg ble omsvermet av rundt 20 gutter og unge menn som ville hilse på meg og selge suvernirer. De lever jo av å selge ting til turistene som bor på denne campingplassen, og denne dagen var "turistene" lik meg, i og med at vår minibuss den eneste gruppen som var på Kande beach og jeg var den eneste som gikk utenfor porten. Jeg hadde ikke ønske om å kjøpe noe og var så avvisende jeg bare kan, og jeg har jo en del trening i å takle suvernirselgere. De fortsatte å mase, og spesielt var de opptatt av "the american woman". "Will she come out today?". Amerikanere har nok et rykte for å legge igjen mer penger enn de flest andre. Jeg lovet å hilse til Celina.

Det virket som om James Brown hadde en slags opsjon på meg etter leirbålssamlingen kvelden før, for da de andre gav seg fulgte han meg et stykke oppover mot landsbyen. Han lurte på om jeg hadde bestemt meg for hvilket motiv jeg ønsket på t-skjorten. Og når skulle han vaske klærne mine? Om jeg ikke hadde vært tydelig nok kvelden før, var jeg det nå. Det var vondt å skuffe ham, men jeg ville ikke la meg styre av skyldfølesen som jeg følte guiden var delaktig i. Jeg tipper guiden vår hadde forespeilt sine venner at han skulle la dem få møte noen som var interessert i å kjøpe fra dem.

VILLAGE WALK

Jeg kjøpte ingen varer av selgerne, men en "village walk" tok jeg med meg. Celina, Julie og jeg ble guidet rundt omkring i landsbyen. Vi var hjemme hos omviseren, på sykehuset, på skolen og på markedet. Men mest interessant var det å gå rundt omkring langs husene og høre om hvordan de lager mat, bygger hus osv. Vi fikk også prøvesmake litt. Kjøper man mango i Norge får man en ganske hard og småsøt grønn frukt, som ikke frembringer de helt store ovasjonene. Men rett-fra-treet-mango i Malawi er noe helt annet: mer gule enn grønne, akkurat passe myke og søte og smakfulle. Den lokale dietten besto for øvrig at bl.a. cashewnøtter, ananas og kokusnøtter.

Omvisningen var veldig interessant, og et høydepunkt i Malawi. Til dere som jobber i skolen og klager over for store klasser/grupper: Skolen i Kande har 1100 elever og 10 lærere. Vi var der på en lørdag da det var ganske så tomt, men vi fikk være med inn på et bibliotek som minnet mer om et lager.

Han som koordinerte omvisningen kalte seg Mel Gibson. Og slik var det med alle selgerne: De hadde lånt navn fra kjendiser, eller tatt andre navn som det var enkelt for turistene å huske. I tillegg til Gibson og Brown, traff vi bl.a. på Samuel Jackson, Messiah, Donald, Pink Floyd, John Howard, Christoper Columbus, Loverman, Julius Caesar og Sex Machine. Det var ganske smart, for når de har inngått en avtale med en turist, så er det mye lettere for turisten å huske at han skal spørre etter Christopher Columbus enn f. eks. Nkwarchali Lumpraotabo.

BLANTYRE

Problemer med batteriet i minibussen gjorde at vi måtte bli en dag ekstra ved Kande beach, men den femte dagen satte vi endelig kursen sørover igjen. En ny transportetappe på tre dager ventet, og første overnattting var på Blantyre, Malawis mest folkerike by, og omtalt som Malawis økonomiske hovedstad. Vi kom frem utpå ettermiddagen, og fikk tatt oss en tur i sentrum. Det var ganske fint der, og ikke minst var det kjekt å kunne oppsøke en internettcafé igjen.

Det var også deilig å kjenne på friheten til å gå rundt omkring uten å gjøre det jeg ville. Jeg ruslet rundt omkring og kikket på byen. Jeg minnest et par butikknavn som hadde navn som betød noe ganske annet på på norsk, men som det ikke passet å fotografere da det var gateselgere foran dem som ville tro at jeg fotograferte dem. Jeg fikk også spist selvvalgt mat da jeg to ganger bestilte grillet kylling på gatekjøkken. Deilig å føle seg fri for en stund.

SYKDOM

På bakgrunn av den ovennevnte guideboken forventet jeg noen varme dager i Malawi. Men når solen hadde gått ned ble det faktisk litt småkjølig utpå kvelden. Etter 17 år med kronisk halskatarr burde jeg ha lært å bli tilstrekkelig overforsiktig, men i "the exceedingly hot Malawi" presterte jeg å bli forkjølet. Jeg våknet opp om natten av at jeg frøs - et typisk tegn på at alt ikke er som det skal være i halsen. Jeg lå i soveposen og syntes veldig synd på meg selv som hadde en så skral kropp at jeg kunne fryse meg til en forkjølelse en novemberkveld i Malawi.

Tilstanden var ikke mye bedre om morgenen, og jeg kunne konstantere at jeg hadde fått feber. Jeg var heller ikke helt god i magen. Det var bare å belage seg på en slitsom dag på bussen.

Kvelden før hadde guiden vår gjort avtale med to nederlandske damer om at de skulle få haike med oss de neste to dagene. Og hvilken utdannelse hadde de? Jo, de var leger! Ikke det at jeg trenger leger når jeg får mine vanlige halsproblemer, men etter at de begynte å stille noen spørsmål (f.eks. "what did you eat yesterday") virket halsen som en stadig mindre sannsynlig diagnose. Etter at jeg hadde konstantert blod i avføringen var diagnosen klar: salmonella.

Salmonella hørtes veldig ille ut, men jeg fikk vite at det slår ut veldig forskjellig. Et mildt salmonella-angrep kunne gå raskt over, var jeg heldig ville febertoktene gi seg i løpet av 24 timer. I mitt tilfelle skulle feberen gi seg etter 48 timer. Diareen varte bortimot en uke, men oppkast fikk jeg bare den første dagen. Jeg var altså relativt sett heldig.

Man skulle tro det var veldig upraktisk å være passasjer i en varm og - etter opptaket av haikere -  trang minibuss under et salmonella-angrep, men det gikk veldig fint. Heldigvis hadde vi akkurat så god plass at jeg fikk ligge bakerst. Vi stoppet med jevne mellomrom og da gikk jeg en tur i skogen og fikk tømt meg. Etter et slikt stopp var jeg i brukbar form igjen, og kunne ligge i en halv til én time til før et nytt stopp var påkrevet.

Oslo, 26. oktober 2004

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.