To døgn med mobilfri sone.

VÆRT HER FØR?

Fra Vilnius bar det i buss opp til Latvias hovedstad Riga. Eller "tilbake til" Riga. For på vei fra Tallinn til Riga hadde jeg også vært innom Latvia. Bussen stoppet en halvtime i Riga. Jeg tok ut noen lats (latviske penger), kjøpte meg mat og avla stasjonstoalettet en visitt.

Men skal dette telle som å ha vært i et land?

Etter at jeg begynte å telle land har jeg mang en gang diskutert hva som skal til for å si at man har vært i et land. Holder det å ha byttet fly, eller må man ha vært igjennom grensekontrollen? Må man ha satt sin fot på bakken, eller skal det også telle med å ha kjørt igjennom landet? Og må man i såfall ha vært våken, eller kan man ta et land eller to på nattoget? Eller må man kanskje ha gjort noe i landet? Må man ha vært der i 24 timer?

Problemstillingene er mange, og jeg har enda ikke blitt helt enig med meg selv i hva jeg skal mene i alle situasjoner.¹ F.eks. mener jeg at det blir vel enkelt å sove seg gjennom et land, og også en kort busstur gjennom landet slik jeg hadde i Østerrike synes jeg er på grensen av hva man kan akseptere. Men jeg synes også det er vanskelig å definere hva dette "noe" man må ha gjort i et land for å kunne si at man har vært der skal være. Og jeg er helt imot en 24-timersregel som f.eks. vil gjøre det vanskelig, eller iallfall slitsomt, å besøke Vatikanstaten.

Av mine ca. 5 timer i Latvia på vei til Vilnius var 30 minutter på busstasjonen i Riga. Jeg satte min fot på bakken og jeg kjøpte mat der. Selv om jeg enda ikke har laget en presis definisjon er det ingen tvil om at jeg mener at jeg var i Lativa "på vei ned". Derfor ble Latvia mitt 35. land² (og Litauen mitt 36.). Det eneste som kan endre på dette må være hvis jeg skulle finne på å stryke Østerrike...

MOBILTELEFONEN

Takket være Lonely Planet fant jeg et særs billig hotell i gangavstand fra det mest sentrale Riga.

Vel innlosjert oppdaget jeg at mobiltelefonen var borte. Jeg antok at jeg hadde forlagt den i bussen, og jeg skyndet meg tilbake til busstasjonen. Vi hadde ankommet Riga sent på kvelden og jeg regnet med at det var en stor sannsynlighet for at bussen skulle returnere til Vilnius neste morgen. Kanskje sto den fremdeles på stasjonen?

Heldigvis hadde busselskapet fremdeles åpen skranke da jeg ankom åstedet. Men ekspeditrisen kunne ikke hjelpe meg mye. Ruten var blitt kjørt av en underleverandør, og hun kunne ikke gi meg nummeret til sjåføren. Hun visste heller ikke om det var samme bussen som skulle kjøre tilbake i morgen, men det var den samme underleveranderen som skulle kjøre og jeg fikk telefonnummeret til kontoret deres i Vilnius. Da jeg fikk kontakt med dem grytidlig morgenen etter, fikk jeg vite at samme buss skulle tilbake samme morgen. Jeg fikk dermed spurt sjåføren og lett grundig i bussen. Men telefonen var og ble borte, og det var bare å plusse "ny mobiltelefon" bak "nye briller" på listen over utgifter som ventet etter hjemkomst.

RIGA OG LATVIA

Jeg likte meg godt i Riga. Gamlebyen er fin og omkranset av en liten elv blir den avgrenset og kompakt. I Hotel Latvia skyline like utenfor gamlebyen fant jeg i 34. etasje en bar med utsikt over byen. Med min forkjærlighet for panoramakafeer tilbrakte jeg noen gode timer der. Utsikten må jo nytes både før og etter at solen er gått ned!

Jeg var med på en sight-seeing i buss og fikk sett litt mer enn selve sentrum. Guiden var både patriotisk og dyktig. Hun fortalte mye om byens historie, bl.a. lærte jeg at Riga i en periode var Sveriges største by!

Russerne er en stor minoritet i Latvia, og i hovedstaden bor det faktisk flere russere enn latviere! Det var lett å merke når man kom inn i en kafe om det var russere eller latviere som drev den. Jeg hadde kanskje fordommer etter oppholdet i Sankt Petersburg, men det er noe med russere og service som ikke går helt hånd i hånd.

I tillegg til russerne har Latvia ikke ubetydelige innslag av hviterussere, ukrainere og polakker. Dette har gitt en del gnisninger, bl.a. med langvarige debatter om i hvilke situasjoner det skal kreves at innbyggerne bruker landets offisielle språk. Valget av Vaira Vīķe-Freiberga som president i 1999 blir sagt å være viktig her - hun har bodd det meste av livet i Canada og brakte med seg erfaringer fra multietnisk demokrati tilbake til sitt gamle hjemland. Språkstrid er som kjent en het potet også lengst nord i Amerika.

TROLLMANNEN FRA RIGA

Første gang jeg hørte om Riga var da jeg begynte å lese sjakkbøker for 20 år siden. Jeg var også på den tiden vel så interessert i historien som i de sjakkteoretiske sidene ved spillet, og jeg syntes det var spesielt spennende å lese om verdensmestrene. En av de store var Mikhail Tal (1936-1992), verdensmester fra 1960-1961. Med sine fantastiske kombinasjonsferdigheter fikk han kallenavnet Trollmannen fra Riga.

Jeg regnet med at Riga hadde gjort stas på sin store sønn. Om ikke like mye heder som Keres er blitt gjenstand for i Estland, så i det minste en statue eller liten avdeling på et idrettsmuseum. I motsetning til Keres som er kjent som den evige kronprins, ble jo Tal en av sjakkhistoriens få konger og han bodde i landet der sporsjournalistene kåret sjakkspillere til årets sportsmann.

Men mine sonderinger gav ikke positive resultater. Tal? Mikhail Tal? Chessplayer? Nei, han hadde ingen hørt om verken på det store eller det lille turistinformasjonskontoret. Jeg måtte skuffet innse at Tal neppe er like legendarisk i Latvia som Hjallis og Kuppern er her på berget.

Det minnet om da jeg var i Paris og spurte tursitinformasjonen om den legendariske Café de La Régence - stedet som var sjakkens store sentrum ikke bare i fransk sammenheng men for hele verden på 1700- og 1800-tallet. Det var her Andre Philidor lærte sjakk av Legall. Det var her Voltaire, Rousseau og Robespierre kom for å spille det kongelige spill. Det var hit Benjamin Franklin søkte når han fra 1776 var USAs utsending i Frankrike og kanskje spilte han på sine gamle dager mot en korporal som hyppig trente seg i hærføring på denne kafeen - en korporal som senere skulle bli general og keiser Napoleon Bonaparte. Det var her Napoleons enarmede general Deschapelles i første halvdel av 1800-tallet spilte de berømte matchene mot Labourdannis der min favorittåpning Evansgambit i parti etter parti fikk vist seg fra sin beste side. Og det var her den tjueenårgamle amerikaneren Paul Morphy i 1858-59 feide all europeisk motstand av brettet.

Kunne de franske informatørene hjelpe meg med å finne Café de La Régence? Jeg visste godt at det var lenge siden dette stedet var en sjakkmetropol. I boken "Spillet i mitt liv" hadde jeg lest om André Bjerkes desillusjonerende møte med den legendariske kafeen. Forfatteren fant frem et sjakkbrett og inviterte en franskmann til dyst. Men da motspilleren stilte opp brikkene i et rart mønster måtte Bjerke skuffende innse at her var det klart for Dam. Men historien viste jo at kafeen eksisterte for ikke så altfor mange tiår siden. Og en kafé burde da være mulig å spore opp? Men nei, Café de La Régence sto ikke på listene til de franske informatørene.

MINSTE FELLES BALTIKUM

Vel, nok Paris, det var jo Latvia det skulle handle om. Jeg hadde nå besøkt alle de tre baltiske landene. Hvilke fellestrekk fant jeg?

Balterne er stolte folkeslag. De er stolte av sin uavhengighet, og de er stolte over sine vestlige relasjoner. EU-flagget vaier ofte ved siden av nasjonalflaggene, og de trekker mer enn gjerne frem sine medlemskap i NATO. De baltiske landene har da også mye felles historie. Alle slet i større eller mindre grad med ubudne besøk fra enten tyskere, svensker, polakker eller russere og hadde (med et lite unntak for Litauen som hadde noen århundrer med storhet i slutten av middelalderen) lite uavhengighet frem til løsrivelsene etter 1. verdenskrig. Ved utbruddet av 2. verdenskrig i 1939 var det slutt på selvstendigheten frem til ny løsrivelse i 1991. Og våren 2004 gikk de med få ukers mellomrom i samlet flokk først inn i NATO og så inn i EU.

Det er billig å feriere i Baltikum. Eller sagt på en annen måte: prisene er lave. Når det først er billig vil man jo ha tre retter og vin. Og hvis den dyreste retten ser ekstra flott ut er det fristene å slå til. Derfor har jeg en tendens til å bruke mer penger på en billig restaurant i utlandet enn på en dyr i Norge...

Et annet likhetstrekk som slo meg var at alle landene er flate. Det er slikt man legger lettere merke til når man kjører en lang busstur fra lengst nord til lengst sør. Et litt artig poeng er at høyden på de høyeste toppene i de tre landene varierer lite. Estland rager høyest med sine 318 meter på Suur Munamägi. Hakk i hel følger Latvia med Gaizinkalns på 312 meter, mens Juozapinés i Litauen er 292 meter. På listen over de høyeste punktene i verdens land er det bare Kuwait (306) og Guinea-Bissau (300) som skiller de baltiske landene.

I Latvia og Litauen oppdaget jeg en spesiell måte å oppgi åpningstider på. Som bildene viser, trenger man ikke kunne språkene for å se når butikkene har åpent. Man må imidertid kjenne til hvilken dag butikken regner som den første i uken, men dette er i de fleste tilfeller lett å utlede når man vet  at helgen er fri. Men ved noen anledninger ble jeg aldri helt klok på når jeg kunne forvente en åpen dør.

MINNERIKE BYER?

Både Sankt Petersburg, Riga og Vilnius inntar øverste halvdel av topplisten. Men ingen av dem klarte å slå Tallinn som befestet sin gode plassering etter at jeg fikk bli enda bedre kjent med estiske hovedstaden. Men som jeg nevnte i reisebrevet fra Russland føler jeg ikke at jeg ble ferdig med Sankt Petersburg, og jeg ser ikke bort fra at et eventuelt neste besøk kan gi et enda bedre totalinntrykk.

De tre nye skyver Ålesund, Tønsberg og Fredricia ut og over i den alfabetiske sfære. Med 9 byer på den uplasserte listen og 0 på topplisten kan det virke som om jeg ikke synes det er deilig å være norsk i broderlandet i sør. Men det er lenge siden jeg har vært i Danmark sør for Limfjorden, og noe av grunnen til de lave plasseringene kan være at minnene fra bilferien sommeren 1983 er for vage. Dessuten gjenstår jo København, så før eller senere forventer jeg at Danmark vil få sin plass på topplisten.

FOR MYE REISING?

Med ruten Oslo-Helsinki-Sankt Petersburg-Helsinki-Tallinn-Vilnius-Trakai-Vilnius-Riga-Tallinn-Helsinki-Oslo på ti dager ble det i overkant mye reising. Jeg savnet litt tid for å ta det med ro noen dager, kanskje lese litt og spise noen bedre måltider og bare slappe av. Slik mange liker å gjøre i syden kan en jo fint gjøre på byferie med innlagte sigth-seeinger.

TIPS PÅ TAMPEN

Vel hjemme i Norge slenger mange seg på første og beste flytog som for 160 kroner bringer deg kjapt til Oslo S. Men Gardermoen er også en stasjon på NSBs rutenett. Flere ganger i timen går det statsbanetog til Oslo for under halve prisen av flytoget. Og de bruker ikke så mye lenger tid heller.

Men det kan også ha sine ulemper å vise tillitt til NSB. Da jeg skulle til Sunnfjord på slektstreff sommeren 2005 peilet jeg meg inn på 18.37-toget mot Hamar som stopper på Gardermoen. Jeg kjøpte billett og satte meg godt til rette i toget og tenkte på den snaue hundrelappen jeg hadde spart.

Men da klokken passerte 18.37 kom det en melding over høyttaleren. Bussen som fraktet passasjerer fra Asker (på grunn av anleggsarbeid var strekningen Oslo-Drammen helt eller delvis stengt tre uker sommeren 2005) var ikke kommet, så toget ble forsinket. Et anslag på hvor lang tid forsinkelsen kom til å bli, fikk vi ikke. Heller ikke konduktøren hadde noen formening om dette.

Jeg hadde ikke spesielt god tid, og jeg ville ikke risikere at flyet gikk fra meg. Jeg måtte komme meg på et flytog.

Det var omtrent 10 minutter til neste flytog, og jeg ville akkurat rekke å få refundert NSB-billetten. Ett minutts rask gange brakte meg til skranken og jeg stilte meg i kø bak en gammel dame. Jeg er generelt ganske flink til å velge rett kø, men man kan ikke treffe hver gang. Da det omsider ble min tur presenterte jeg meg mitt anliggende. Damen bak skranken så lenge på billetten. Har du kjøpt denne i dag? Joda. Det hadde jeg. Hun gransket billetten på nytt. Jeg ser at du har kjøpt denne i luken ved siden av meg. Du må henvende deg til min kollega for å få den refundert. Jeg kan ikke refundere en billett som er kjøpt i en annen luke.

Så sto jeg der med en billett som bare kunne refunderes kjøpsdagen og med et flytog som gikk om 3 minutter. Jeg appellerte igjen, og sa at jeg ikke hadde tid, men svaret var det samme. Jeg sto i feil luke. Jeg gav ekspeditrisen billetten og la på sprang. Jeg håper hun skjønte hvilket servicenivå NSB hadde vist.

Og jeg skjønte at det ikke bare er russere som kan gi yte dårlig service.

Oslo, 8. oktober 2005

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.

¹ To år etter dette reisebrevet ble skrevet lagde jeg regler for når jeg skal telle et land.

² Dette tallet inkluderer bussturen gjennom Østerrike i 1992, som jeg valgte å stryke da jeg i 2006 lagde regler for hvordan jeg skal telle antall besøkte land.