Reisebrev fra Kroatia

En oktoberuke med god mat og tre nye land.

JOSEF LO

Om det var i gymsalen på Håland skole, i stua på Grønningsjøen eller i storsalen på Ungdomshuset, husker jeg ikke. Men det var i antakelig i nærheten av et pyntet bartre. Vi sang det fjerde verset av Alf Prøysens julekveldsvise, og jeg stusset over teksten:

I krubba låg en liten gutt
så fresk og rein og go`
og mor hass dreiv og stelt`n
og far hass sto og lo, (...)

Jeg hadde hørt sangen mange ganger før. Men det var først nå jeg reagerte. Sto virkelig Josef der og lo? Hva var det han humret over? Nybakt far, og forlovet med selveste jomfru Maria. Det skulle ikke forundre meg om han følte glede, men glede uttrykker man da med et smil. Mens latter, tenkte jeg, hører mer sammen med humor. Prøysen fant kanskje ikke på noe bedre som rimet på "go'"? "Far hass gjekk på do", hadde han nok klokelig forkastet.

20 år senere:
Jeg jobber overtid på trygdekontoret. Jeg trenger en liten pause og tar som så ofte før en liten hvil ved arkivet for saker som venter på legeuttalelser. Slikt kan ta tid, og de trauste skittengule saksmappene fyller flere reoler. Men det er ikke uføresøknaden til Hansen eller hjelpestønadssaken til Olsen jeg bruker pausene på. Det som lokker er det store, fargerike europakartet som henger på motsatt side. Det var her jeg planla Italiaferien i 2004, og det var her jeg etter hjemkomst fra den nevnte ferien telte over hvor mye jeg manglet på å ha vært i alle land i Europa. Ja, dette var mitt hemmelige fluktsted når fødselspenger eller barnebidrag ble for slitsomt.

Denne dagen var jeg litt nysgjerring på Dubrovnik. Jeg hadde fått anbefalinger og etter å ha sett noen bilder hos Charlotte og Åsmund hadde jeg bestemt meg for å legge en ferie til den vakre adriaterhavsbyen. Men hvor i Kroatia ligger Dubrovnik? Jeg tok kartet nærmere i øyensyn, og jeg likte det jeg så. Fra Dubrovnik kunne det ikke være mer enn noen få minutter østover mot Bonsia-Hercegovina, mens det i sør var mindre enn en time til Serbia og Montenegro. Et eldorado for en som samler på land!

Og jeg begynte jeg faktisk å le. Av noe morsomt? Nei, av glede. Av noe overraskende som gjorde meg glad. Prøysen var kanskje ikke så dum likevel.

INNLOSJERING

Anders og jeg ankom Dubrovnik med flybussen en regnfull torsdag i oktober. En uke med ferie lå foran oss. Det vi hadde av planer var, med Dubrovnik som base, å ta en tur nordover til Bosnia-Hercegovina og en tur sørover til Serbia og Montenegro. Noe mer konkrete planer hadde vi riktignok - både Mostar og Split stod på blokka - men vi hadde ikke forberedt oss spesielt grundig. Vi hadde f.eks. ikke noe reiselitteratur for to av de tre landene vi ville besøke. Og da jeg på flyet nedover skulle lese Lonely Planet om Kroatia, som jeg noen uker tidligere hadde gitt Anders i 30-årsdagspresang, sovnet jeg. Så for egen del har jeg aldri vært så lite orientert når jeg har entret et nytt land.

Nettopp derfor - fordi vi ikke hadde forberedt oss særlig grundig - foreslo jeg at vi skulle sette kursen for byens vandrerhjem. På slike steder pleier både vertskap og andre gjester å kunne bidra med råd til andre som reiser uorganisert. Men noe ledig dobbeltrom hadde de ikke på vandrerhjemmet i Dubrovnik - i grunnen ikke så rart da de ikke hadde dobbeltrom overhodet. Vi bestemte oss for å gå tilbake til stedet der flybussen stoppet og forhandle med noen av de mange som sto med SUBE-skilt ("sube" betyr "rom"). Men tilbake på busstoppet ved gamlebyen var markedet tomt for utleiere - de kjenner rutetidene for flybussen og har andre ting å foreta seg enn å kjenne regndråpene trenge inn i klærne. Det ble til at vi ruslet til turistinformasjonen og fikk formidlet et privat rom i bydelen Ploče. Ikke overvettes billig, men fin beliggenhet med flott utsikt over havnebassenget og gamlebyen. Vertskapet bodde i huset og kom med en flere gode tips.

Da vi kom tilbake til Dubrovnik etter vår lille rundreise i til Mostar og Split fikk vi et billigere og bedre rom midt i gamlebyen, så direkte forhandling er å anbefale.

SEVERDIGHETER

Vi startet med byens "must". Rusleturen rundt muren som omkranser gamlebyen tar halvannen time og gir et godt overblikk. I tillegg til utsikten innover - mot dagliglivet i gatene mellom de fine gamle bygningene i gamlebyen - er det også fin utsikt utover med blått hav så langt du kan se.

Vi besøkte også noen kirker og museer. Her skulle vi gjerne hatt guiding, men det var ikke noe omvisningsopplegg på de enkelte stedene. Slikt ivaretas bare av reisebyråer, kostet omkring 200 kroner og varte flere timer med bl.a. besøk på flere av de stedene vi allerede hadde vært når vi kom så langt at vi vurderte dette. Derfor droppet vi guiding, noe jeg kanskje angrer litt på i ettertid. For jeg lærte i grunnen ikke så altfor mye om byen. Vi fikk med oss at Dubrovnik hadde vært en egen stat en gang i tiden og at mange utenforstående hadde førsøkt å få kontrollen, med varierende hell. Et jordskjelv i 1667 var også et viktig skille i historien, sikkert viktig for byens enhetlige arkitektur. Men hva vet jeg som stod over guidingen?

REKTOR

Vel, noe mer historie fikk vi med oss. Jeg tenker på tittelen på statsoverhodet i det gamle Dubrovnik. Her var det nemlig verken konge, fyrste eller president. Nei, de valgte en sjef som de kalte rektor! Rektoratet varte bare en måned og det måtte gå minst to år før en avgått rektor kunne stille til valg for en ny måned med makt.

Tittelen er fremdeles i bruk. Ikke som statsoverhode - Kroatias øverste leder er president. Men i andre sammenhenger - utenom skolen - brukes tydeligvis rektor ennå. Da vi var innom en kirke hang det et oppslag der turistene ble "requested to be silent and wear decent clothes". Skrivet var underegnet "Rector of the catedral".

SURE MINER

Krigen i Jugoslavia rammet også Dubrovnik - om ikke like sterkt som Mostar. Gjennoppbygningen ble høyt prioritert og i dag er det stort sett bare på taksteinene man kan se at det er få år siden krigen herjet. De nye taksteinene har en annen farge enn de gamle, derfor har Dubrovnik et rødspraglete ansikt.

Like ovenfor gamlebyen rager et lite fjell på 408 meter. Vi ville bestige toppen og i tråd med fjellvettregel nr. 2 meldte vi fra til verten hvor vi hadde tenkt oss. Hun ønsket oss god tur, men gav oss samtidig streng beskjed om å følge stien. De kan nemlig ikke garantere helt sikkert at alle minene fra krigen er ryddet.

Vi begynte litt sent, men rakk akkurat opp til toppen før det ble mørkt. Både stien og utsikten er fin. Anbefales.

SPLIT

Etter å ha vært to dager i Dubrovnik, reiste vi til Mostar i Bosnia-Hercegovina (se eget reisebrev). Dagen etter bar det tilbake til Kroatia - denne gangen til Split.

Historien bak Splits gamleby skriver seg tilbake til rundt år 300 da den romerske keiseren Diokletian bygde sitt palass her. Palasset målte ca. 200 x 200 meter og det som i dag er byens gamleby ligger innenfor palassets murer pluss et område av tilsvarende størrelse like ved siden av. Split har siden den tid hatt mange ulike herrer, og både venezianere, ungarere, franskmenn og østerrikere satte sitt preg på byen. Stilblandingen dette har medført er noe av sjarmen med gamlebyen. Vi besøkte både kirketårnet, de enorme kjellerne og trålet rundt i de smale gatene.

I tillegg til gamlebyen gikk vi en tur til utsiktspunktet på Marjan-halvøya og videre til stadionet hvor europamesterskapet i friidrett ble arrangert i 1990. Her spiller også byens stolthet fotballaget Hadjuk Split sine hjemmekamper.

Split har mange drikke-kafeer, men relativt sett få spisesteder. Og når vi først fant et sted vi kunne spise, så hadde de veldig ofte ikke det vi bestilte. Antakeligvis en konsekvens av å reise off-season. Kombinasjonen høye bygninger og smale gater gjør for øvrig at tiden med sol på fortauskafeer er kort i gamlebyen. Men det er nok av utendørsplasser utenfor murene.

TILBAKE TIL DUBROVNIK

Fra Split bar det tilbake til Dubrovnik hvor vi hadde de to siste overnattingene. Tiden mellom disse (dvs. den siste dagen!) gikk med til en dagstur sør til Kotor i Montenegro (se eget reisebrev).

Det ble en del busskjøring på turen, men med mye fin natur å titte på var det helt ok. Dessverre er det ikke lett å ta bilder når solskinnet avslører at bussen man humper rundt i har vinduer som kunne ha trengt en vask for flere dager sider. Men et brukbart bilde fikk jeg tatt, og det er "symptomatisk" for geografien langs den dalmatiske kyststrekningen fra Split til Dubrovnik. Porøse og knudrete fjell med spredte planter og trær. Og blått hav så langt du kan se - med mindre en frodig øy ligger i veien.

Noe vi ikke så langs veien i disse tre landene var husdyr. Og etter å ha kjørt buss i landlige strøk i over 15 timer var dette ganske påfallende. Kanskje ikke husdyrhold er så utbredt her?

MAT

I reisebrevet fra Italia konkluderte jeg med at italiensk mat var godt så lenge man holdt seg til de tradisjonelle pizza- og pastarettene. Hver gang jeg prøvde en rett med kjøtt og grønnsaker ble jeg skuffet.

Mine erfaringer fra østsiden av Adriaterhavet ble mye bedre. Måltidene i Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Serbia og Montenegro var gjennomgående svært gode.

Av vår første vert i Dubrovnik fikk vi anbefalt to restauranter som hun kunne anbefale dersom vi ønsket god og relativt rimelig mat. Jeg gir gjerne anbefalingene videre: Lokanda ligger ved havna i gamlebyen og er spesialister på sjømat, mens utsøkte kjøttretter fås på Dundo Maroje som ligger i en sidegate til hovedgata Placa Stradun. Dundo Maroje-biff med husets rødvin er definitivt en av de beste middagene jeg noensinne har spist! Endelig en pepperbiff som var skikkelig godt krydret.

INGEN OKTOBERREVOLUSJON

Med mindre man er sosialantropolog med spesialinteresse for køkultur eller er en spenningssøker som tilfredsstilles av uroen over om man lykkes i å oppdrive en seng på neste destinasjon, er det fordeler ved å legge reisen til populære feriesteder utenom høysesongen. I reisebrevet fra Italia konkluderte jeg med at september var en ypperlig tid å reise til søreuropa. Jobbsituasjonen gjorde at oktober ble naturlig denne gang. Og jeg ble styrket i troen på at september er en optimal feriemåned for reiser til Middelhavet.

Én ting er at timene med t-skjorte-temperatur er færre. En annen ting er at åpningstider og service er i feriemodus. Jeg har tidligere nevnt at vi ofte fikk beskjed om at restauranten ikke kunne tilby alt som stod på menyen, men det skulle bli verre. Jeg hadde i flere dager sett frem til å runde av ferien med en reprise av den fantastiske Husets biff med Husets vin på Dunde Maroje. Restauranten hadde lang åpningstid, og etter hjemkomsten fra dagsturen til Kotor ble vi derfor en stund på rommet der vi lette blant de over 1000 (!) TV-kanalene for å se om noen av dem viste Champions League-kampen mellom Real Madrid og Rosenborg. Men nei. Et stykke ut i andre omgang måtte vi innse at dekningen av hendelsene på Santiago Bernabéu måtte ivaretas av Sigurds (Anders sin bror) løpende tektsmeldinger. Vi likte godt "0-1, Roar.", mens "4-1, Beckham." vakte mindre glede i Dubrovnik. Enda mindre ble gleden da vi en gang mellom 22 og 22.30 møtte en stengt dør på Dunde Maroje. En stengt dør med et skilt som fortalte at den skulle være åpen. Vi ble til slutt mette denne kvelden også, men ikke på noe som kunne måle seg med en Dunde Maroje-biff.

Og selv om det sjelden er artig å stå i kø, kan det også bli litt i overkant folketomt. Da kvelden kom til Mostar og de mange dagsturturistene var borte (Mostar er et populært dagstur-reisemål fra Dubrovnik og Split) var vi nesten alene i gamlebyen. Det kan være fint å ha et så spesielt sted for seg selv; å lytte til nattens lyder på toppen av gamlebroen mens en ser utover silhuettene av minareter og kirkespir. Men når man så går inn i en stor kafé og selv må finne kelneren for å gjøre denne oppmerksom på at det faktisk kom gjester i kveld, og deretter må vente lenge fordi kokken, som kanskje er midt i et dataspill, hva vet jeg, ikke har satt på varmen på platen i fall dette ikke ble aktuelt i kveld, da hadde det kanskje vært vel så koselig i høysesongen.

MINNERIKE BYER?

Siden sist reisebrev er de 50 mest minnerike blitt til 60, og dermed øker sjansen for å kapre en plassering. Hvordan gikk det?

Dubrovnik er utvilsomt en toppby. Likevel legger den seg klart bak de syv første, som er i en klasse for seg. Dubrovnik når heller ikke opp til Cusco på åttende. I sammenligningen med Tallin ble det close race, men bedre klima ble et argument for å sette Dubrovnik først.

Jeg likte også Split, men jeg ble ikke fullt så begeistret som byens egne innbyggere som ifølge en brosjyre påstår at Split er "the most beatiful one in the world and beyond"! "Tredje finest av byer jeg har besøkt langs Adriaterhavet", er min konklusjon. Det høres kanskje ikke all verdens ut, men i konkurranse med Venezia og Dubrovnik kan en tredjeplass være riktig så bra. Split inntok 18. plass og er f.eks. foran alle norske.

Mostar og Kotor inntok også respektable plasseringer. Med fire nye byer og den dårligste på 36. plass undrer du kanskje om det er inflasjon i gode plasseringer - slik at ferske opplevelser rager foran minner fra en svunnen tid? Det handler nok mer om at jeg oppsøker byer som er kjent for å være flotte. Hadde jeg reist til Norge er det større sjanse for at jeg hadde havnet i Stavanger eller Bergen enn at Drammen og Førde hadde fått glede av min visitt.

Oslo, 12. januar 2006

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.