Her folger min beretning fra landet hvor mindretallsregjeringer er enda mer sjeldne enn flertallsregjeringer er i Norge.

FLYTUREN

Kinareisen startet med en nesten 10 timer lang flytur fra Paris til Beijing. For en som aldri har flydd slike lange turer for, var det virkelig en opplevelse. Maten og servicen var selvfolgelig upaaklagelig, men jeg var mest fascinert over underholdningstilbudet ombord. Alle passasjerene hadde hver sin skjerm som var festet til stolsetet foran. Ved aa trykke paa et eget lite tastatur kunne man velge mellom bl.a. aa spille dataspill, se paa nyheter og sport (halvtimes sendinger som begynte om og om igjen), se paa en av kveldens filmer, eller aa folge med paa flight-info. Det siste var virkelig toft. Man saa ulike kart som zoomet inn og ut der flyet beveget seg sakte ostover. Kartene flyttet seg ostover etterhvert som flyturen skred frem. De storste/viktigste byene var merket av paa kartet (for de nordlige omraadene betod dette Stavanger, Stockholm og St. Petersburg paa det storste kartet og ettersom kartet ble zoomet inn dukket f.eks. Oslo og Goteborg opp). Paa en annen side kunne man folge med paa flyets hoyde (veldig morsomt aa folge med paa under take-off), estimert ankomsttid (startet paa 11:47, endret seg i lopet av turen minutt for minutt mot 11:43), avlagt flyavstand eller avstand til naermeste by. Flykursen var i en bue nordover og paa det naermeste var vi under 20 km fra Goteborg. Temperaturen utenfor flyet fulgte jeg ogsaa med paa. En mil opp fra Paris var den under -50 grader, og der holdt den seg ganske konstant frem til Beijing, det var f.eks. ikke kaldere over Ural-fjellene enn i Frankrike.

BEIJING

Saa kom jeg altsaa til Beijing. Med minimal kjennskap til Kina og dets hovedstad kom jeg "smooth" gjennom pass/visumkontrollen og fant ryggsekken paa baggasjebaandet. Det gjensto bare aa finne et sted aa sove. Planen var den samme som i Barcelona og Paris - aa sporre seg frem til turistkontoret og faa hjelp der.

Jeg gikk til flyplassens informasjonsskranke hvor de ikke kunne hjelpe med turistinformasjonen. Jeg spurte ogsaa om de fantes en flybuss, men hun svarte med aa si at jeg heller burde ta taxi - det er saa billig i Beijing.

En anelse desillusjonert ruslet jeg relativt planlost rundt omkring paa flyplassen til jeg plutselig stotte paa et kontor med overskriften "Tourist Information". Veldig overrasket, og veldig fornoyd, gikk jeg bort og ba om informasjon om ungdomsherberger i Beijing. Etter aa ha stilt sporsmaalet tre ganger med stadig tydeligere og saktere formulering ble jeg bedt om aa skrive det ned. "Youth hostel" skrev jeg og informatoren tok det med seg rundt til sine kolleger. Etter samrostes hoderisting maatte han meddele at: "Sorry, but we don't know this hotel". Jeg spurte hva det billigste hotellet kostet og fikk til svar: "How much do you want to pay"? Man var tydeligvis ikke i Europa lenger. Jeg fikk tilbud om et hotellrom til bare ca. 50 US-dollar pr. natt, som jeg takket relativt hoflig nei til. Det var nok ikke noe turistinformasjon jeg var kommet til, snarere en hotellformidlingskjede for utvalgte hoteller.

Jeg fant etterhvert tre andre tilsvarende skranker paa flyplassen som riktignok hadde et mer passende navn i "Hotel reservation". I tur og orden ble de avlagt visitt, men ingen hadde hort om ungdomsherberger. Dette syntes jeg var noe rart, for jeg hadde lest om ungdsomherberger i reiselitteraturen og jeg hadde hort om andre som hadde bodd paa slike i Beijing.

Jeg satte meg derfor ned paa en stol i ankomsthallen og begynte leste igjennom det jeg hadde av reiselitteratur i haap om aa faa noen tips. En taxisjaafor kom til meg og tilbod seg aa kjore meg til sentrum for bare 300 kroner. Jeg ante ikke hvor langt det var, men regnet med at dette var en dyr maate aa komme seg til sentrum paa (dessuten visste jeg ikke engang hvor jeg skulle). Jeg avslo og fikk saa et tilbud om en tur for bare 280 kroner. Jeg reiste meg for aa bli kvitt fyren og da kom det lopende en annen sjaafor. Hun kunne kjore meg for bare 200 kr. Hjelp.

Jeg fant meg til slutt et rolig sted langt fra taxiutgangen og leste igjennom litteraturen jeg hadde om Kina. Naar det gjaldt overnatting var dette til liten hjelp. Etter aa ha sjekket om det kom noen SAS-fly eller andre europeiske fly den ettermiddagen (i haap om aa finne noen andre aa menge seg med), bestemte jeg meg for aa komme meg inn til sentrum for aa prove lykken der. Jeg gikk ut for aa lete etter noen flybusser. Jeg fant opptil flere og gikk ombord paa en som jeg forsto skulle inn til Beijing. Prisen var for ovrig bare 16 kr.

Jeg begynte aa sporre medpassasjerene om noen kunne engelsk og traff paa en ung dame som studerte, ja nettopp, engelsk! Hun og kjaeresten skulle overnatte en natt paa et hotell hvor dobbeltrom kostet 140 kroner og jeg kunne bare folge med dem hvis jeg ville, snakk om flaks!

Vi fulgte flybussen til en togstasjon. Deretter bar det videre i sykkeltaxier til hotellet. Sykkeltaxien var virkelig en opplevelse. Det var en stor trehjulssykkel med en fin vogn hvor det var plass til to passasjerer.

Jeg hadde truffet en hyggelig kineser som snakket godt engelsk, vi satt i sykkeldrosje gjennom saeregne smaug i Beijings indre og var paa vei til et billig hotell. Alt saa veldig lyst ut.

Men da vi kom frem til hotellet viste det seg at de ikke hadde lov til aa ta imot utlendinger. Det er bare et begrenset antall overnattingssteder hvor utlendinger kan bo. Men Li Kjer (slik uttales navnet hennes) fant et nytt hotell til meg (og dem) som vi ble syklet til. Prisen var ca. 230 kr. (for meg - mye billigere for dem, det er gjerne tre priser paa overnattinger og turistattraksjoner, en for "vanlige" kinesere, en for Hong Kong-ere og Macau-ere og en for oss andre). Jeg bestilte et rom for to netter, slik at jeg hadde hele neste dag til aa spore opp et ungdomsherberge.

Dagen etter var jeg paa Internettkafe i Beijing. Etter et heldig sok, satt jeg igjen med en adresse til "Beijing International Youth Hostel". Jeg skrev det ned paa en lapp, fant en drosje og gav lappen til drosjesjaaforen. Han kunne ikke engelsk, saa han tok lappen med seg rundt til noen andre drosjesjaaforer. Resultatet var negativt, sjaaforene som kan litt engelsk tjener vel heller gode penger paa flyplassen.

Jeg gikk tilbake til internettkafeen og ba verten skrive ned adressen paa kinesisk. Han var mer enn villig til aa gjore det, og oversatte saa godt det lar seg gjore. Det er mange forskjellige "tonearter" paa kinesisk som er vanskelig aa faa frem naar man skal oversette mellom engelsk og kinesisk. Han gav meg ogsaa mobilnummeret sitt, slik at taxisjaaforen kunne ringe ham hvis han trengte hjelp.

Men verken tegn eller telefonsamtale hjalp sjaaforen. Jeg ble boende paa hotellet.

Beijing er en veldig annerledes by. Bare aa gaa rundt omkring i smaagatene og se paa livet er en severdighet i seg selv. Gaar man litt mellom de trafikkerte gatene, opplever man et hverdagsliv som er veldig annerledes fra det vestlige er vant til. Selgere sykler rundt i sykler med stort bagasjebrett og synger ut sitt budskap. Gamle folk sitter paa stoler paa fortauet og snakker sammen, mens folk ellers reparerer sykler og holder paa med andre smaasysler.

Av turistattraksjonene likte jeg sommerpalasset aller best. Men baade muren og den forbudte by er virkelig verdt et besok. Sommerpalasset er det gamle keiserfolkets store sommersted i utkanten av Beijing. Et veldig vakkert sted med fine fargerike hus og innsjoer og elver med vakre broer. Muren var selvfolgelig en stor opplevelse. Men det var liksom ikke saa mye mer enn det man allerede har sett paa TV.

Maten i Kina var veldig god. Forste kvelden gikk jeg paa restaurant med Li Kjer og kjaeresten. Jeg ba dem bestille en typisk kinesisk middag, og resultatet ble veldig bra. En femretters middag med mye godt, hvor vi langt fra klarte aa spise opp alt. Mye minnet om "norsk kinamat", men det var ogsaa et par forskjeller. Suppa kom sist, og det var visst vanlig at man skulle avslutte med det som vi paa en norsk kinarestaurant ville faatt som forrett. Drikke var (varm) te. Jeg startet med en aldri saa liten tabbe da jeg tok spisepinnene ut av plastikken og la dem paa bordet. Det maatte jeg for all del ikke gjore, for bordet kunne vaere skittent. Pinnene skulle legges vannrett over suppeskaalen. Hygiene er viktig, tenkte jeg. Helt til vi fikk forste retten som vi skulle spise fra samme tallerken med hver vaar skje! Senere laerte jeg at aa avslutte maaltidet med pinnetuppene nedi skaala var et tegn paa dod. Jeg har kanskje skremt noen kelnere der, ja.

Apropos etikette. I en "Lonely planet"-bok om Norge leste jeg folgende: "(...) as a guest in a Norwegian home, you shouldn't touch your drink before your host makes the toast "skaal", which you should answer in return.". Det er kanskje ikke saa farlig med disse reglene.

Jeg fikk mange gode retter i Kina, men et lite problem var at kinesiske middager ikke er "beregnet" til én person. Det ideelle er aa vaere 3-4 stk. og bestille flere retter som man har felles. Bestiller man "Biff stekt i appelsinjus", ja saa faar man nettopp det: Biff stekt i appelsinjus. Ville man hatt ris eller gronnsaker i tillegg, saa burde man ha bestilt en ekstra rett som bestod av f.eks. en eller flere gronnsaker. Som regel gaar det greit aa bestille ris ganske raskt, saa blir det ikke altfor ensformig.

Stekte gronnsaker var en garantert suksess. Man kan godt skjonne at 1 av 2 norske vegetarianere er gift med en kineser. (Tall fra egen undersokelse. Det maa innrommes at utvalget er trukket paa en vitenskapelig tvilsom maate).

Rundt omkring i Beijing var det mange gatekjokken. Og da mener jeg ikke et vanlig kjokken med vindu ut mot gaten, men et gate-kjokken. Komfyr og diverse andre ting var dratt ut paa "fortauet" og man kunne faa seg en billig matbit i forbifarten.

Nypresset jus var det veldig lett aa finne, saerlig i Hong Kong. En skikkelig jus-sjappe har gjerne rundt 20 forskjellige typer frukt som de presser mens man venter. Av de nye jeg provde var mangojus det beste, men konklusjonen er vel at det ikke er uten grunn at det er appelsinjus som har slaatt igjennom.

Baade i Beijing og Hong Kong var det populaert med drageflyving. Det var fascinerende aa se paa, ikke minst hvor lite baade av papir og vind det trengs for aa faa en drage til aa henge i luften.

I sentrum av Beijing er det veldig greit aa ta taxi. De er billige og de har taksameter som gjor at man slipper aa forhandle om prisen. Men helt straighte vil jeg ikke kalle dem. To ganger opplevde jeg folgende: Jeg har pekt paa bildet av en turistattraksjon paa turistkartet jeg hadde. Taxisjaaforen tok saa kartet og fant fram til bildet av den kinesiske muren. Han pekte og slo ut med armene og lurte paa om jeg ikke heller ville ta en tur til muren (som ligger 90 km unna, og er veldig god butikk for taxisjaaforer). Han hadde til og med laert seg aa uttale "The great wall". Jeg tok kartet tilbake og pekte veldig klart paa der jeg ville og til slutt resignerte han og kjorte. Kanskje jeg skal prove det samme hvis jeg skal kjore taxi i Haugesund i sommer? "Til Bleikmyr? Nei saa kjedelig da, vi skal ikke heller ta en tur til Kopervik. Eller hva med Sauda?"

HONG KONG

En 28 timers togtur brakte meg fra Beijing til Hong Kong. Jeg trodde Hong Kong etter 1997 var innlemmet som en by i Kina, saa jeg ble litt overrasket da det var grensekontroll mellom Kina og Hong Kong. Jeg fant etterhvert ut at Hong Kong har beholdt mye av sin selvstendighet med eget rettssystem, eget fotballandslag, egen valuta, ja egne bestemmelse for det meste. Engelsk er fremdeles offisielt spraak, saa det var veldig lett aa orientere seg der. De har ogsaa 3 turistinformasjonskontorer, saa dette var nesten som aa komme tilbake til vesten.

Jeg hadde paa forhaand funnet adresser og telefonnumre til flere ungdomsherberger paa Internett, saa innkvarteringen gikk greiere enn sist.

Jeg bodde forst paa et ungdomsherberge i "New Territories" et stykke innenfor Hong Kong-oya. Paa veien ut satt jeg ved siden av en kineser som leste en avis. Alt stod paa kinesisk, men jeg skjonte likevel hva det dreide seg om: Over halve sida var det et bilde av Ole Gunnar Solskjaer! Velkommen til kvasivesten. I de engelske avisene var det ogsaa veldig mye engelsk fotball paa sportssidene, kulturimperialismen henger igjen.

For jeg kom dit, var mitt bilde av Hong Kong en svaer by med skyskrapere over alt. Dette stemmer for saa vidt. Men det som virkelig var toft, var den vakre og toffe naturen. Paa Hong Kong-oya er det mange fjell som er helt ubebodd som ligger like inntil bebyggelsen. Det er skyskrapere tett i tett og saa plutselig er man i et fjellandskap som minner om nordvestlandet i Norge. Forskjellen er at det i Hong Kong er tett vegetasjon med mange forskjellige traer som man ikke finner mellom Volda og Orsta.

Den siste uka bodde jeg paa et ungdomsherberge som ligger paa en fjelltopp paa selve Hong Kong-oya. Utsikten er utrolig vakker. Å leie paa Victoria Peak (fjelltoppen like over det mest sentrale i Hong Kong) er ekstremt dyrt, og her bodde altsaa vi paa et ungdomsherberge med nesten like god utsikt (dog ikke paa Victoria Peak) til 65 kroner natta. Herberget eies av den styrtrike Jockeyklubben, det er derfor det er saa billig paa en saa fin plass. Om kvelden kunne vi sitte paa utebordene og se utover et fantastisk havnebasseng med baater tett i tett som ble losset og lastet fra kranbaater. Visstnok gaar ingen baater helt inn til kaien lengre.

Paa ungdomsherberget bodde det forst to dansker og saa to svensker. Kjekt aa kunne snakke litt norsk igjen.

I Hong Kong kjorer man paa venstre side av veien, noe som var veldig uvant. Flere ganger naar jeg satt paa bussen stokk jeg til naar vi kom rundt en sving og saa motkommende kjoretoy i "feil" kjorefelt. En annen erfaring fra venstrekjoring: Naar man skal over veien er det ikke lurt aa bare kikke seg til venstre hvis man bare skal fra starten fram til midtrabatten, slik som man kan i land hvor det er hoyrekjoring. I sentrum er imidlertid dette et lite problem, da det er fotgjengeroverganger overalt. Ikke bare kan man gaa over veien paa tvers, man kan ogsaa gaa over veien paa langs. Flere steder var det et eget gatenett for fotgjengere i planet over bilene.

Daarlig nytt for poststempel-samlere: Haandstemplene kan vaere paa vei ut. Jeg har siden jeg 11.08.86 var paa 4580 LYNGDAL jevnt og trutt besokt postkontorer verden rundt og faatt bevis for at jeg har "been there, done that". I Hong Kong hadde de ikke lenger haandstempel, alle brevene ble, ettersom jeg forsto, stemplet automatisk inni maskiner. En annen high-tech-nyhet som kanskje sprer seg vestover etterhvert: Paa undergrunnsystemet var det magnetkort for aa komme igjennom portene, men man trengte ikke ta det ut. Man la lommeboka (eller veska) inntil sensoren og portene aapnet seg. Var magnetkortet tomt, fylte man det selv opp paa en automat ved aa bruke et bankkort.

MACAU

Macau er en tidligere portugisisk koloni med ca. 600 000 innbyggere, som ligger noen mil vest for Hong Kong. Den ble overlevert til Kina i desember i fjor etter modell fra Storbritannias overlevering av Hong Kong, og er ogsaa en egen spesialadministrert region.

Jeg tok en dagstur til Macau mens jeg var i Hong Kong. Baatturen tar en time, men man maa beregne en del tid mer, for det er pass- og tollstasjoner paa begge sider med skjemaer som skal fylles ut for utreise og innreise.

Paa kaien traff jeg en dame som tidligere hadde jobbet som guide paa Macau. Naa var hun gift med en japaneser og bodde i Japan, men var paa ferie i Macau med sin to aar gamle datter. Hun spanderte taxi paa meg til sentrum hvor jeg fant ruiner av en gammel katedral og Macau museum.

Macau er mest kjent for alle sine kasinoer. En tredjedel av "landets" inntekter kommer fra disse, og da er det mest besokende fra det saa godt som spillefrie Hong Kong som legger igjen penger. Det gaar helikopter i skytteltrafikk mellom Hong Kong og Macau, og kjoper man spillebrikker for minst 30 000,- kroner, saa faar man gratis helikopter og hotell. Jeg besokte det mest kjente kasionet, "Hotel Lisboa" (hvor for ovrig mora til ex-guiden jobber som dealer), og det var et svaert hus i fire etasjer som var stappfullt av folk i de to nederste etasjene. Lenger oppe var det VIP-salonger, som jeg ikke fikk besoke.

Besoket i Macau ble dyrt for meg. Paa kasinoet klarte jeg meg bra, men tidligere paa dagen mistet jeg fotoapparatet i bakken. Speilet ble lost og jeg har naa levert det inn til reparasjon som kommer paa ca. 150 dollar.

SYKDOM

Desverre horer denne overskriften hjemme ogsaa i dette reisebrevet. En natt i Beijing skrudde jeg av airconditioningen, og dermed dessverre ogsaa den eneste varmekilden paa rommet, for jeg la meg. "Dynen" bestod av et teppe med laken rundt, saa da jeg vaaknet utpaa morgenkvisten med noen faa grader i rommet var det bare aa konstatere en ny forkjolelse. Den henger godt i enda, snart tre uker etterpaa.

"HVOR ER JAKKA MI"?

Jeg var veldig fornoyd med hvor godt sekken var pakket da jeg skulle reise fra Beijing. Faktisk saa godt fornoyd at jeg ante ugler i mosen. Jeg sjekket rommet en ekstra gang for aa se om det kunne ligge noe igjen, men fant ingenting.

Da jeg kom til Hong Kong fant jeg ikke skinnskoene mine. Jeg kan ikke skjonne at de kunne ligge paa rommet som jeg undersokte like for jeg reiste fra Beijing, men jeg kan enda mindre skjonne hvor de ellers skal kunne ha blitt lagt igjen, saa jeg regner med at de var der.

Vel, jeg hadde jo telefonnummer til hotellet, saa skoene skulle vaere mulige aa spore opp. Turistinformasjonen hjalp meg med utvalgs- og innvalgsnummer fra Hong Kong til Kina og det gikk som smurt helt til de tok telefonen i andre enden. Jeg ble mott av en vennlig, men uforstaaelig, stemme som jeg aldri fikk bekreftet om skjonte mitt "Do you speak english"? Jeg ringte flere dager i haap om aa treffe paa en som kunne engelsk (Det var engelsktalende som jobbet paa hotellet, da jeg bodde der hentet de noen hvis ingen av dem var i resepsjonen).

Etter fire dager med babelsk forvirring fikk jeg en bedre ide. Jeg forklarte situasjonen til den kinesiske resepsjonisten i ungdomsherberget, og spurte om han kunne ringe til hotellet for meg. Men, nei. Han kunne Cantonesisk som er den typen kinesisk de snakker i (bl.a.) Hong Kong, men ikke Mandarin som snakkes i Beijing (og som er det offisielle kinesiske spraaket). Han fant imidlertid en gjest som kunne baade engelsk og mandarin og hun ringte for meg. Et nytt hinder var passert - og et nytt dukket opp. Hittegodsmannen paa hotellet ville ikke vaere tilbake paa jobb for mandag, saa for det kunne vi ikke gjore noe.

Jeg skrev til slutt et brev der jeg ba dem sende skoene, hvis de var funnet, til Norge, gjerne mot relevant betaling. Saa faar vi ser hva som skjer.

Paa det samme hotellet glemte jeg ogsaa 15 (ja, jeg hadde vaert veldig flink) ferdig skrevne og frankerte postkort (som jeg hadde i hendene da jeg skulle ned for aa sjekke ut, men som jeg aldri siden kan huske aa ha sett). Man skulle tro at den som fant en bunke postkasseklare forsendelser skulle kunne ekspedere dem videre, men jeg har ikke faatt noen rapporter om at noen har mottatt postkort fra Beijing.

Samme dagen som skotapet ble oppdaget, forsvant ogsaa klokka mi. Ingen bombe - jeg har hatt armbaandsur uten armbaand i over et aar, og det var bare et tidssporsmaal for jeg skulle glemme aa legge den tilbake igjen i jakkelommen en gang. I Hong Kong fant jeg en ny billig-klokka. Denne gang bare 20 kroner og enda billigere enn sist.

BYTOPPEN

1. Hong Kong
2. Paris
3. Beijing
4. Ubeda
5. Barcelona
(Bergen)
6. Madrid
7. Macau
8. Dunkerque
(Oslo)
9. Linares
(Haugesund)

Aa sammenligne kinesiske byer med europeiske byer er sannelig ikke lett, men Hong Kong sniker seg foran Paris, mens Beijing inntar en flott tredjeplass.

SEVERDIGHETSTOPPEN

1. Montserrat, Barcelona
2. Sommerpalasset, Beijing
3. Den kinesiske muren, Beijing
4. Den forbudte by, Beijing
5. Eiffeltaarnet, Paris
6. Victoria Peak, Hong Kong
7. "Gamle Ubeda", Ubeda
8. Versailles, Paris
9. Ocean Park, Hong Kong
10. Eurodisney, Paris

Naadde ikke opp: Himmeltempelet, Beijing; Vitenskapsmuseet i Hong Kong; Space Museum, Hong Kong; Den himmelske freds plass, Beijing; Hong Kong zoologiske og botaniske hage; Ripleys Believe It or Not (museum), Hong Kong; Macau Museum; Ruinene etter St. Pauls, Macau; Repulse Bay, Hong Kong; Beihaiparken, Beijing; Hong Kong historiske Museum.

Ute av lista: Sacre Cour/Montmartre, Saint Chappelle, Notre Dame, Triumfbuen og Citegarie (eller noe slikt), alle Paris.

Forventningene er alltid med paa aa styre hvilket inntrykk man sitter igjen med. Hadde Montserrat vaert noe man hadde hort om paa skolen og sett paa TV utallige ganger mens den kinesiske muren var noe man tilfeldigvis leste om i en bok, saa hadde kanskje lista sett annerledes ut. Men bare kanskje.

ADRESSE

8. til 15. april befinner jeg meg paa folgende adresse:

Ivar Areklett
a/c Bjarte Vikingstad
QN 321
Conj. 5
Lote 2
72360-215 SAMAMBAIA-DF
BRASIL

Los Angeles, 21. mars 2000 (Bilder lagt til nettversjonen 25. november 2000)

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.