Landet med så mange fine steder at fire uker er altfor lite.

MAIL FRA BRAATHENS

Jeg har i mange år tenkt at jeg vil reise til Italia. En gang. Men ikke akkurat i år.

Det heter at alle veier fører til Rom. Min vei startet en februarkveld med en e-post fra Braathens som tilbød Oslo-Roma for 300 kroner (den ene veien, 600 den andre pluss litt skatter). Og hvis du leser dette om mange år og lurer på om 2004 var året da kroneisen kostet en krone, kan jeg opplyse om at et (fleksibelt) månedskort på Oslo Sporveier i skrivende stund koster 700 kroner.

Tilbudet var selvfølgelig veldig forlokkende. Og selv om jeg foreløpig ikke hadde tenkt så mye på hvor jeg ville feriere dette året, bestemte jeg meg samme kveld. At jeg i mellomtiden hadde funnet en interessant sjakkturnering å flette inn i turen, var med på å gjøre valget enkelt. Dessuten er det greit å vite at man har en fleksibel arbeidsgiver - det er ikke alle som spontant kan planlegge en fire ukers ferie et halvår på forhånd.

TIL ROMA

En varm og fin sommer i Oslo gikk mot slutten, og de fleste hadde jobbet noen uker etter sommerferien. Det er da det er fint å ha fire uker ferie til gode. Juli er dessuten i varmeste laget ved Middelhavet, så det er flere grunner til å utsette ferien til august/september dersom Sør-Europa står på ferieplanen. Da er det dessuten litt mindre tettpakket på turistplassene, selv om det på ingen måte var folketomt i Roma, i Venezia eller på Capri disse ukene i august/september.

Jeg hadde fått med meg Pål som skulle komme et par dager etter meg og vi skulle reise sammen i to uker inkludert sjakkturneringen i Cesenatico. Jeg ankom uten noen forhåndsbestilling, og fikk en liste over ungdomsherberger av turistkontoret på Termini - hovedtogstasjonen i Roma. Jeg gikk til det nærmeste og det var ledig plass.

Den italienske hovedstaden har mye å by på, og listene over "musts"  i guidebøkene er lange. Høydepunktene for min del var Vatikanstaten (se eget reisebrev) og Colloseum, men forsyn deg for all del rikelig av den store menyen av severdigheter. Det er mye fint/tøft å se, men flere av attraksjonene manglet det lille ekstra. F.eks. er Viktor Emanuel-monumentet på Piazza Venezia storslått, og man lurer på hvilken viktig bygning som skjuler seg bak fasaden. Men historien bak "bygningen" er "bare" at man ønsket et minne om Viktor Emanuel II, Italias første konge etter samlingen i 1861.

Sentrum i Roma er kompakt, så man trenger ikke bruke kollektivtransport. Undergrunnsbanen var enkel og rask, men det tar aldri lang tid å gå og man ser alltid noe nytt på veien. Så jeg brukte stort sett beina. Og jeg var ikke den eneste: jeg har aldri vært et sted der jeg har sett så mange turister som har stått og kikket i kart på fortauene. En annen ting som var påfallende var alle de dresskledde mennene som kjørte moped eller motorsykkel. Tohjulingene er nok et både billig og praktisk alternativ til transport til jobben når det selv utendørs er Rom-temperatur det meste av året!

Byer som ligger langs en elv har gjerne fine områder langs elvebredden der det er mye folkeliv. Paris er et godt eksempel, men også i Praha, London og Budapest har elven en fremtredende posisjon i bybildet. Med Tiberen trodde jeg Roma skulle tilby noe av det samme. Men det var lite liv langs Romas elv. Og grunnen er nok at Tiberens løp ligger 10-15 meter lavere enn resten av byen.

Roma er generelt en hektisk og litt bråkete by. Men vakre bygninger hører på en måte sammen med stillhet, slik man kan få det i Tallin og Bratislava. De få bilfrie områdene er derfor Romas beste, spesielt likte jeg meg i gatene vest for Piazza Navona. Her fant jeg også en kafe der mange spilte lynsjakk. Det var ikke noe nytt at sjakkinteresserte utlendinger kom på besøk. To uker før meg hadde selveste Kasparov avlagt dem en visitt, og han var allerede kommet i glass og ramme på veggen.

CESENATICO

Fra Roma reiste vi over til østkysten. Etter å ha tilbrakt et snaut døgn i San Marino (se eget reisebrev) fant vi frem til Cesenatico, en mellomstor badeby et par mil nord for Rimini. En nidagers stormesterturnering i sjakk sto på programmet.

Dette var mitt første møte med Syden, og jeg ble ikke spesielt begeistret. Som arena for en sjakkferie fungerte det imidlertid fint. Vi var på stranda noen timer tre-fire av dagene, og det var sånn passe med sol og saltvann for meg.

Men Cesenatico er (litt) mer enn hoteller, badestrender og strandkafeer. Byen har sine fine områder langs kanalene i sentrum. Et viktig aspekt når man spiller sjakkturneringer i utlandet er restaurantbesøket om kvelden, med god mat, billig rødvin og entusiastiske analyser av dagens partier. Her har Cesenatico mye å by på, selv om de fineste uterestaurantene langs hovedkanalen naturlig nok ikke er blant byens billigste.

Mens vi var i Cesenatico spilte Norge VM-kvalifiseringskamp i fotball mot nettopp Italia. Vi bestemte oss for å se kampen på en pizzarestaurant, og lurte på hvordan stemningen ville være. Men det var ganske tamt. I tillegg til meg og Pål var det bare kelnerne som viste interesse for kampen. De andre gjestene var nok hovedsakelig tyskere, slik det gjerne er i Syden. Apropos nasjonaliteter, så hørte vi ikke (med ett unntak) en eneste som snakket skandinavisk - kanskje en kombinasjon av at denne byen ikke er prioritert av skandinaviske reiseselskap og at det var i september, da få skandinaver har ferie. Unntaket var for øvrig en argentiner som deltok i sjakkturneringen. Han hadde bodd 9 år i Danmark som flyktning.

Mer fra sjakkturneringen følger under egen overskrift lenger nede.

PINKODEN

Charleroi er den fjerde største byen i Belgia. Hovedstaden på Tonga heter Nukualofa og republikkaneren Benjamin Harrison var USAs 23. president i perioden 1889-1893.

Joda, mye halvnyttig puggekunnskap sitter rimelig godt i minnet. Men hva med pinkoden på VISA-kortet?

En lørdagskveld i Cesenatico lyste nemlig følgende røde melding fra minibankskjermen: "Incorrect PIN code". To forsøk igjen, tenker du kanskje. Men, nei. Jeg hadde allerede brukt opp det første forsøket. Pål og jeg hadde diskutert dagens partier mens jeg ventet på pengene og da transaksjonen ble avbrutt uten at jeg hadde fulgt med på skjermen hadde jeg antatt at det skyldtes en teknisk feil ved terminalen.

Men jeg hadde ett forsøk igjen. Og for en som går rundt og husker at det høyeste fjellet i Troms heter Jiehkkevarri og rager 1834 meter over havet burde det være mulig å hente frem hvilke fire siffer jeg taster på REMA 1000 et par ganger hver uke.

Jeg mente jeg husket koden. Videre husket jeg mønsteret. Det startet på den plassen og så var det dit og så til høyre og så til venstre. Et treningsforsøk viste også at koden satt i fingrene. Mønsteret og finger"refleksen" var identisk med de fire sifrene jeg mente at det var, så alt pekte i samme retning.

Men nettopp dette var et problem. Hvis koden var slik fingrene mine mente at den var, hvordan kunne jeg da ha tastet feil de to første gangene? Og jeg kom opp med en teori: Kan det være slik at tastene i minibanker i Italia er speilvendt i forhold til hva jeg er vant med fra Norge, slik at jeg her må bryte mønsteret mitt og taste venstre side før høyre? Og når jeg følte meg så sikker på at jeg husket mønsteret, kan det ha påvirket meg når jeg trodde at jeg husket sifrene? Kunne koden være ABDC istedenfor ABCD som jeg trodde?

Dess mer jeg tenkte dess mer ble jeg i tvil. Selv om jeg fremdeles antok med stor sannsynlighet at  koden var som jeg først trodde, så var konsekvensene ved at kortet skulle bli slukt så mye mer negative enn den positive nytten av å treffe med koden at det var vanskelig å vite om det var verdt å ta sjansen.

Jeg resignerte. Kunnskapen om at Mercantile ble norgesmestre i fotball i 1907 og 1912 var til liten hjelp. Jeg stappet VISA-kortet tilbake i lommeboken og lånte penger av Pål frem til mandagen da jeg oppsøkte en god, gammel bank som uten å kreve fire siffer i riktig rekkefølge gav meg 1000 Euro over skranke da jeg viste bankkort og pass.

VENEZIA

Høye forventninger kan dempe begeistringen når man opplever noe storartet. Men når de høye forventningene overgås blir det desto mer ekstatisk. Mine første timer i Venezia var en slik opplevelse.

Jeg ventet å finne en by med mange kanaler. Jeg så for meg andre kanal-byer jeg har vært i, og ventet å finne en større og kanskje finere utgave.

Men der tok jeg feil. For Venezia var enda mer særegen enn jeg forestilte meg. For det første kan man (stort sett) ikke gå langs kanalene. Kanalene er byenes veier, og det er ikke et eget fortau til oss som ikke kan gå på vannet. Vi er henvist til å rusle i de trange gatene som er inne i kvartalene. Med jevne mellomrom kommer man til en liten bro, og på vei over den skuer man utover livet på kanalen før man igjen går inn i en trang gate. Det hender også at man ikke kommer til noen bro, men at gaten ender som en blindvei ut i kanalen. Og da er det bare å snu og prøve seg videre i labyrinten. Jeg syntes dette var morsomt, og skylder vel å legge til at god skilting gjør det er lett å orientere seg til og mellom byens knutepunkter Markusplassen, Rialtobroen og Jernbanestasjonen.

Det at det er to parallelle "dimensjoner" å bevege seg i, er stilig. Vi som går tøtsjer så vidt innom universet til de som kjører båt før vi igjen dukker tilbake i vår egen verden. Kult.

Det er også tøft å se på hvordan ting som vi bruker biler til blir håndtert på maritimt vis. Uler sirenene kan vi se oss om etter politibåten, brannbåten eller ambulansebåten som kjører sikksakk mellom søppelbåten, brusbåten og postbåten.

Kanalene kan til en viss grad utforskes gjennom rutebåtsystemet, men den klassiske måten er selvfølgelig å leie en gondol. Jeg syntes det var for dyrt (ikke det at jeg spurte, men selv for en kort tur skal prisen være over 500 kroner). Det som virkelig hadde vært morsomt, hadde vært å padle rundt omkring med kajakk. Men jeg så ingen kajakk-utleie, og jeg vil anta at den type farkoster er forbudt. Det ville blitt vanskelig for rutebåtene og kritisk for brannbåten dersom kanalene var fulle av kajakkpadlende turister.

Selv om jeg besøkte Venezia midt i september var det så mye folk at jeg ikke gadd å stå i kø for å komme inn i Markuskirken eller i tårnet på Markusplassen. Jeg kan tenke meg hvor ille det er i juli og august.

Fremtidsutsiktene til Venezia er dessverre dystre. Øyene synker sakte ned i havet, og den pågående havnivåstigningen på grunn av den globale oppvarmingen er ikke akkurat med på å motvirke tendensen, slik det er med landhevningen i Norge. Dertil kommer forurensning i kanalene, som har økt "eroderingen" av husene. Det jobbes konstant med å reparere skadene, men ødeleggelsene skjer i like rakst tempo som det repareres.

Dessuten står Venezia "i fare" for å bli et rent muesem. De siste 50 årene har innbyggertallet sunket fra 175 000 til 60 000, og det tradisjonelle og ekte venezianske livet forvitrer. Årsakene er flere, bl. a. er det nok mange som synes at det i en moderne verden er mer praktisk med bil enn med båt - spesielt når man skal utenbys!

NAPOLI

Det heter at napolitanerne pleier å si at man hater byen deres etter en dag, elsker den etter en uke, og etter et år blir man for godt.

Det tok ikke mange minuttene før jeg kjente meg igjen i den første delen av teorien. Den skitne og stygge storbyen som presenterte seg med notorisk biltuting i området rundt jernbanestasjonen innbød ikke til positive følelser, og sto i sterk kontrast til vidunderet som lå en nattogreise bak meg. Jeg tenkte at jeg ikke var så "dum" at jeg kom til å elske denne byen etter en uke. "Mange folk forandrer mening hele tiden, men ikke jeg", tenkte jeg. Jeg bestemte meg for å gjøre oppholdet kortere enn planlagt og ringte samme kveld til ungdomsherberget på Capri for å booke om en av mine sjeldne forhåndsbestillinger.

Men da jeg reiste videre etter to dager måtte jeg innrømme for meg selv at Napoli tross alt ikke var så ille. "Elske" kan jeg ikke si, men så hadde da oppholdet bare vart i to av de foreskrevne syv dagene og kurven pekte fremdeles kraftig oppover.

Hva hadde jeg oppdaget i mellomtiden som gjorde så stort utslag? Vel, jeg hadde for det første oppholdt meg mer på den nordvestlige siden av byen der spesielt Posillipohøyden har mye fint å by på. Men først og fremst hadde jeg fått sansen for innbyggerne og stemningen i byen. For å ta med ett av flere mulig eksempler: Da jeg spiste middag på en restaurant begynte paret i den andre enden i lokalet å kommunisere med meg. Det endte med at jeg ble påspandert en mozarellaost til forsinket forrett for at jeg skulle kunne vurdere deres påstand om at mozarellen i Campania (området rundt Napolibukten) er bedre enn den jeg hadde smakt i Venezia!

Som vanlig når jeg er i en ny by gikk jeg mye rundt omkring mer eller mindre på måfå. Napoli var ekstra interessant, med mye liv langs gatene. Flere butikker og verksteder hadde ikke annen vegg ut mot fortauet enn en åpen garasjeport. Slikt blir det liv av.

Fra Napoli tok jeg en dagstur til Vesuv, vulkanen som i år 79 ødela Pompeii og Herculaneum (mer om Pompeii lenger nede). Det som fra morgenen av så ut til å bli en strålende solskinnsdag ble på kort tid vendt til et inferno av vind og regn. Uværet satte inn akkurat idet jeg nådde toppen, og jeg rakk bare så vidt å ta et par bilder før utsikten skrympet fra flere mil til få meter. Uten regnklær og uten mulighet til å gå innendørs var været særdeles plagsomt, og mitt første besøk på et vulkankrater endte med en drøm om den tørre sovepose som ventet to timer med buss og tog unna. Det er utrolig hvor mye negativ innvirkning gjennomvåte sko kan ha på en naturopplevelse.

På vei opp til fjellet hadde vi fått informasjon av en gammel mann som fortalte at da han var liten var det tradisjon at man gikk opp til Vesuv 2. påskedag. Krateret så aldri likt ut fra år til år, da vulkanens stadige aktivitet satte sine spor. Men etter et større utbrudd i 1944 har vulkanen vært tett, og den tynne røykskyen som er på de fleste gamle malerier av Vesuv har vært fraværende. Under lokket koker det stadig. Så det er ikke helt uten risiko man tar turen til topps, selv om man regner med at den kontinuerlige overvåkningen vil fange opp faresignaler før fjellets innhold presser seg ut.

CAPRI

Det skal handle om en øy med et relativt sett stort fjell midt på, som ligger omlag en times båttur fra en av landets største byer. Tross begrenset innbyggertall består øya av to kommuner, der den største av kommunene forvirrende nok heter det samme som øya.

Nei, jeg har ikke tenkt å bruke reisebrevet fra Italia til å skrive om Stord. Det skal handle om en mindre og langt finere utgave av sorten, nemlig Capri.

"Vi nærmede os åbningen, der næppe mere end en alen ragede op over det blå skinnende hav. Roerkarlen tog åren ind, vi måtte strække os ud i båden, som han nu styrede med hånden og vi gled ind, i et mørkt dyp, under den uhyre klippe, som det store Middelhav beskyldede. (...) Vi var i en mæktig stor hvælving, hvor alt skinnede som æteren. Vandet under os var, som en blå, brændende ild, der oplyste det hele. (...) Nu var hvert overnaturligt syn opløst i virkelighed.".

H. C. Andersen (1835), Improvisatoren (ifølge "Turen går til Syditalien og Sicilien", Politiken forlag").

H. C. Andersens begeistrede beskrivelse av Den blå grotten var en viktig årsak til at jeg bestemte meg for å besøke Capri. Skildringen gav meg høye forventninger, og da er det alltid en sjanse for at drømmen ikke blir innfridd. Men jeg ble langt fra skuffet. H C Andersen drev definitivt ikke med eventyrfortelling da han beskrev Den blå grotten. Og selv om jeg var veldig begeistret selv, så kan jeg tenke meg at dansken må ha hatt en enda større naturopplevelse. I TV-alderen har vi jo sett så mange naturprogrammer at det skal mer til å bli forbløffet.

Jeg bodde i gangavstand fra grotten og besøkte den både første kvelden, og begge morgenene. Mellom ca. kl. 9 til 17 er det ikke mulig å besøke den på andre måter enn gjennom båtene, jeg foretrakk å svømme inn selv. Bakerst i grotten er det en liten "fjellhylle" å sitte på, så man slipper å svømme eller trå i vannet hele tiden om man vil være der inne en stund. Jeg anbefaler spesielt å ta et morgenbad, da fikk jeg være helt alene i grotten.

Men Capri er mer enn Den blå grotten. Øya har to byer, og den største, som heter Capri, er en intim og fin by som ligger fint til på et sadelpunkt. Fra Capri by kan man gå flere fine spaserturer og se på den fine naturen på øya, som f.eks. Den naturlige buen. En tur til fjelltoppen Monte Solaro hører også med, herfra er det flott utsikt over Napolibukten.

Et opphold på Capri er ikke den billigste måten å feriere på, man må regne med dobbel pris på overnatting. Men likevel vil jeg anbefale en overnatting eller to, ikke minst for å kunne besøke den blå grotten utenom "åpningstid". Og det finnes ungdomsherberger på øya, så de fleste budsjetter skulle tåle minst én natt.

De fleste turistene er på dagstur, så midt på dagen er det svært folksomt i Capri by. Men likevel var det relativt rolig rundt omkring på øya, så ikke la deg skremme av førsteinntrykket.

Transportsystemet på øya er veldig bra. De oransje bussene går ofte, både tidlig og sent og det koster lite å sitte på. For å passe inn på øyas trange veinett har de busser i egen Capri-størrelse - litt større enn vanlige minibusser.

Listen over berømte personer som har bodd på øya, eller i det minste feriert her ofte, er lang. Den mest høytstående er kanskje keiser Tiberius (42 f.Kr. - 37 e.Kr., keiser fra 14 e.Kr.) som styrte Romerriket herfra i sine ti siste leveår. Når evangelisten Lukas skriver "Det var i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering" (Luk 3,1) var det altså like etter at han hadde flyttet fra Roma til Capri. Av de 12 villaene han satte opp, er det lite igjen. Jeg besøkte ruinene etter "Villa Jovis", som gir et visst inntrykk av hvordan det var å være keiser på Capri.

POMPEII

Fra Capri tok jeg båt over til Sorrento der jeg umiddelbart tok tog videre til Pompeii. Min opprinnelige plan var å besøke de berømte ruinene som dagstur fra Napoli, men som kjent hadde det blitt forandring i planene og jeg slo nå leir på ungdomsherberget i Pompeii. Og la det være sagt med det samme: Det moderne Pompeii er en helt ordinær by, i italiensk målestokk en temmelig kjedelig en. Mitt tips er at du ordner en base i en av de idylliske byene på Sorrento-halvøyen, som jeg for egen regning foreløpig kun har sett bilder av.

Ruinene i Pompeii er et av verdens mest besøkte fortidsminner. Byen som ble begravd etter et vulkanutbrudd i 79 e. Kr. har vært under utgravning siden 1700-tallet, og gravingen pågår ennå. Goethes "Det har skjedd mange fryktelig ulykker i verden, men aldri noen som har gitt ettertiden så mye underholdning som denne ene." ble sagt før Titanic, men han ville muligens sagt det samme om han hadde levd i dag.

Selv om jeg leste flere guidebøker, fikk jeg ikke en skikkelig forståelse av hva som skjedde under det skjebnesvangre vulkanutbruddet før jeg et par uker etter hjemkomst så en TV-dokumentar. Det er riktig at byen ble begravet i aske. Det er også grunnen til byen er så godt bevart i dag, da det ikke kom luft til som ville bidratt til forråtnelse. Men menneskene døde ikke av kvelning da byen ble begravd av aske, slik jeg har trodd. De døde av en pyroklastisk flom, det vil si gasser med svært høy temperatur som strømmer nedover fjellsidene med en enorm hastighet. Denne gass-flommen kom flere dager etter at Vesuv hadde begynt å buldre, og det er ikke vanskelig å forestille seg at det var dramatiske dager for innbyggerne som med sjokk og vantro observerte at det strømmet røyk og glødende masse ut av et fjell. Selv for oss som har hørt om naturfenomenet "vulkaner" ville en slik opplevelse være ekstremt skummel.

Jeg fikk litt av den samme følelsen i Pompeii som jeg fikk da jeg var på Robben Island. Da tenker jeg ikke på at det var en fengslende opplevelse, men på at museet har mange ubrukte muligheter. Jeg fant ingen tilbud om guiding for dem som ikke kommer i busslast med egen guide, og de audioguidene som mange museer tilbyr, har jeg ikke så altfor gode erfaringer med. Jeg kunne tenkt meg et slags informasjonssenter ved inngangen der de bl.a. kunne vise den filmen jeg så på NRK.

TIVOLI

Nei, jeg hadde ingen stopp i København på vei hjem. Det kunne for så vidt vært interessant, for jeg har aldri vært i den danske hovedstaden. Men den tid kommer vel.

"Tivoli" er nemlig mer enn en fornøyelsespark i Danmark - det er en by i Italia. En drøy times busstur fra Roma ligger en liten by som var kursted i romersk tid og i middelalderen. Flere fine bygninger og hageanlegg står igjen, og spesielt er Villa d'Este med sine mange fontener berømt. Jeg hadde veldig høye forventninger og ble av den grunn ikke spesielt oppglødd, selv om det for all del er fint der.

PARADISET

Da jeg kom tilbake til Roma, gjensto tre overnattinger før hjemreisen sto for tur. Jeg var godt fornøyd med både pris og beliggenhet på det ungdomsherberget jeg hadde bodd på den første perioden, og ville benytte meg av det samme igjen.

På vei ut av togstasjon ble jeg imidlertid stoppet av en mann i midten av 30-årene som spurte om jeg hadde en plass å bo. Da han videre spurte om sted og pris på min plass, ville jeg normalt rutinert ha styrt unna videre diskusjon. Men jeg fikk det for meg at jeg ville prate med ham. Han sa at han drev ungdomsherberget Guys Paradise som ligger tre minutter fra togstasjonen. I motsetning til mitt sted inkluderte hans paradis både frokost og gratis internett. Prisen var den samme, men han kunne slå av 3 Euro, hvis jeg lovet å ikke si til de andre gjestene at jeg hadde fått et spesialtilbud. Vel, dette hørtes jo greit ut. Jeg slo til.

Fem minutter senere kom vi inn i en leilighet med fire-fem soverom. Alle rommene var stuet med køysenger og den lille gangen i midten fungerte som kjøkken, oppholdsrom og kontor. Med oppimot 50 sengeplasser på rundt 120 kvadratmeter gjør han god butikk på leiligheten. Bortsett fra at det var trangt, virket imidlertid stedet rimelig tilforlatelig. Jeg skulle bare sove her, så da fikk det heller være litt trangt. Jeg syndet mot et av mine reisetips og betalte for alle tre nettene med en gang.

Da jeg kom tilbake like før midnatt, endret inntrykket seg. Mitt håp om å sjekke e-posten før jeg la meg var forgjeves - den ene datamaskinen kunne brukes av gjestene noen få timer i døgnet, og da var det selvfølgelig lang kø. Det var bare å finne senga, noe som i seg selv kunne være en utfordring. Stedet var nå fullt, og ulempene med høy befolkningstetthet steg frem da jeg måtte skreve over ryggsekker og svette t-skjorter for å finne min tilmålte plass. Til tross for at noen hadde lagt seg for å sove, satt hensynsløse ungdommer på rommene og snakket og spilte musikk. Heldigvis hadde jeg havnet på et rom der stillheten rådet.

Som nevnt var min innstilling at dette var et sted for å sove. Som gammel speider har jeg høy terskel for hva jeg klarer å tolerere av midlertidig ubekvem losji. Men da jeg morgenen etter halvt stående inntok en kjedelig frokost og mimret over nattens toalettbesøk med tilhørende våte sokker, grunnet det konstant fuktige gulvet i det kombinerte do/dusj-rommet, skulle jeg gjerne sett at jeg ikke hadde betalt for de to neste.

Den påfølgende kvelden kom jeg igjen "hjem" rundt midnatt. Jeg ble ikke overrasket over å finne en rykksekk og en sovepose uten trekk liggende og slenge på gangen. Men da jeg oppdaget at det var min ryggsekk og min sovepose må jeg innrømme at undringen steg flere hakk. Jeg listet meg inn på rommet. Jeg kunne spart meg listingen, for selv om to gjester hadde lagt seg til å sove satt tre personer og snakket - en av dem i min seng. Mitt inntog var ikke helt uventet, for jeg ble møtt av et lettere oppgitt "Don't tell me this is your bed!". Han henviste meg til "the staff" for en forklaring.

"The staff" besto foruten sjefen og hans samboer av to finske jenter på rundt 19 år. De laget frokost, sto for rengjøring og skulle altså holde kontrollen på hvilke senger som var ledige. Den første finnen jeg traff på forklarte at i og med at jeg bare hadde betalt for én natt hadde de måttet gi sengen min til en annen, selv om jeg ikke hadde flyttet ut. Dagen som startet med privat audiens hos Sankt Peters etterfølger endte altså med at jeg ble kastet ut av paradis.

Jeg fortalte at jeg hadde betalt for tre netter. Kvittering? Hmm, hvor var den... Hun sa at hun skulle vekke sjefen, så kunne jeg snakke med ham.

En trøtt italiener i nattkåpe kom ut fra sitt soverom. På det lille rommet som altså var en liten gang som fungerte som oppholdsrom og kontor, gjentok jeg mitt "Jeg har betalt, men finner ikke kvitteringen", og han fant ut at han måtte vekke sin samboer som var den som hadde orden på pengene. En trøtt samboer kom tuslende ut og fant frem en tykk bunke med kvitteringer. Blant dem fant hun heldigvis en det sto "Areklett" og "17 x 3 = 51" på.

Mitt lønnlige håp om at de nå skulle diske opp med med plass på et brukbart hotell svant fort. Finnen og sjefen ble enige om at finnen skulle bo på gulvet på sjefens soverom, og at jeg kunne låne hennes seng. Og tro ikke at "the staff" hadde egne rom. Nei, hun bodde selv på en av sovesalene og hadde gjort det i tre måneder nå. Hun må være speider, hun!

Da jeg valgte rom første dagen hadde jeg styrt unna de verste, blant annet det jeg nå fikk. Rommets lengde var på drøyt to køysengers lengde, mens bredden var på to køysengers bredde pluss en drøy meter. Som man skjønner var det plass til fire køysenger.

Jeg pleier å gjemme baggasjen min under senga, men her hadde finnen forståelig nok fylt opp plassen med sine eiendeler. Da fikk jeg dele gulvplassen med mine romkamerater. At 8 personer kunne ha så mye baggasje var nesten ikke til å tro. Men flere av dem var asiatiske backpackere, og er man på tur over lengre tid må man ta en del med seg. Enda litt klokere på mengden av baggasje per seng ble jeg da jeg oppdaget to japanske jenter som lå anføttes, altså med hodet i hver sin side av samme sengen. Om de pleide gjøre dette for å spare noen Euro, eller om de bare hadde en kreativ løsning på det 2000 år gamle problemet med fulle herberger, er ikke godt å si.

Jeg sov ikke spesielt godt den første natta på det nye rommet, bl. a. hørte jeg masse svært spesielle surklelyder. Var en på rommet syk? Kunne det være noe smittsomt? Da det ble lys morgenen etter oppdaget jeg lydkilden. En dame sov med en valp i sengen sin og surkelydene kom når hun gav ham drikke fra en tåteflaske.

Før jeg kom "hjem" for å legge meg den siste natten drakk jeg litt ekstra vin. Da sover man gjerne bedre.

ITALENSK SALAT

Hvilke nye inntrykk sitter jeg igjen med etter å ha tilbrakt snaut fire uker i pizzaens hjemland?

Hovedinntrykket er at Italia er et veldig fint land. Og det er en konklusjon jeg trekker uten å ha vært verken i Toscana eller på Sorrentohalvøya som reisebøkene bejubler når det gjelder skjønnhet. Så jeg har grunn til å tro at Italia har enda mer å by på, hvis det skulle by seg en ny anledning.

Det neste inntrykket som kommer, er at Italia er et dyrt land. Som norsk turist er man vant til at det er billig å være på ferie i utlandet - nesten uansett hvor man reiser. Men slik er det ikke. Italia er omtrent som Norge på mange områder, inkludert overnatting og mat som gjerne er de to største utgiftspostenene på en slik tur. Ser man på et menykart kan man tro at det er litt billigere enn i Norge, men regningen blir gjerne større enn man tror. Først er det ofte "inngangspenger", f.eks. en Euro per person. Uansett hva man bestiller kommer det et fat med brød i tillegg, og mens dette i Norge er gratis føres det i Italia som oftest på regningen. Til slutt legges som regel 10, 12 eller 15 % serviceavgift på toppen. I Norge kan man dessuten spare litt på å drikke vann, men det fås i italienske restuaranter bare på flaske og gir utslag på regningen.

Mye er dyrt, men en ting som virkelig er billig etter norsk målestokk er å reise med tog. Dessuten reiste jeg stort sett fra turistfelle til turistfelle, så det kan jo hende at jeg har fått et skjevt bilde av prisnivået.

Men det kan være noe å tenke på at når man først skal være borte så lenge, så kan ferien bli billigere totalt sett om man velger et lavkostland i Sør-Amerika eller Asia.

Nok om prisnivået. Men noen få linjer til om maten. For en som de siste årene har holdt seg med Atkins og Fedons lavkarbohydratdietter, var det bare å innvilge seg permisjon når jeg var i Italia. For kan man ikke spise brød og pasta, blir det vanskelig å finne mat.

Italiensk mat har et godt rykte, og både pastarettene og pizzaene var gode. Det samme kan jeg ikke si om andre typer retter og jeg ble litt lei pizza og pasta i lengden. I tillegg må det sies at italiensk is er veldig godt. Isbarene ligger tett i tett og utvalget er ofte imponerende bredt.

Fra Norge (og de fleste andre land?) er man vant til at husnumrene er "sortert" ved at oddetallsnumre og partallsnumre er på hver sin side av veien. Men i Italia går numrene i bue - det vil si at nummer 1, 2, 3 osv. ligger på samme side frem til veien slutter og da går husnumrene tilbake på den andre siden. Kanskje er dette grunnen til at gatene ofte skifter navn - altså at når man går rett frem langs en vei skifter denne gaten navn? For når man forlenger en vei kan man ikke bare fortsette husnumrene som man kan i Norge, da ville det blitt kluss.

Kirkeklokker som slår klokkeslettet er vanlig i Italia. Hvert kvarter slås først antall timer og deretter antall kvarter med en litt lysere tone. Det vil si at kvart på ni blir åtte pluss tre slag. Det var veldig praktisk - ikke minst når batteriet ikke fungerte på den nyinnkjøpte mobiltelefonenen min, som var den eneste klokken jeg hadde med.

Den offentlige turistinformasjonen var ikke mye å skryte av, verken i Roma eller i de mindre byene. Utenom Norden er det først og fremst i Cape Town og Hong Kong at jeg virkelig har vært fornøyd med turistinformasjonskontorene. En annen ting som skuffet i Italia var mangelen på omvisning på severdighetene. Få museer/attraksjoner kunne tilby mer avansert omvisning enn en audioguide. Noen steder var det private selskaper som tilbød guiding, bl.a. fikk vi en flink guide i Colloseum og en kunnskapsrik, men mindre entusiastisk, i Forum. 
 

MINNERIKE BYER?

Italiaturen var første gang jeg besøkte nye byer etter at jeg lagde listen over mine 50 mest minnerike byer. Det gjorde det litt ekstra stas hver gang jeg luktet på en ny by. Etter en time kunne jeg tenke "Hmm. Kanskje en plass rundt Stavanger", så oppdaget jeg kanskje en fortryllende utsikt, eller en lite tiltalende park, og vurderingen ble fortløpende justert.

Fem av de ni byene jeg besøkte inntar topplisten. Etter å ha lest helt hit, er det ingen overraskelse at Venezia slår til med en plassering helt i toppen, mens Roma følger litt lenger nede på topp ti. Før vi kommer til midten av listen har også Capri, San Marino og Anacapri funnet sine posisjoner.

Jeg kan legge til at alle de fire øvrige byene er blant den bedre halvdelen på den uplasserte listen. Ja, selv Napoli ble et kjært minne til slutt!

SJAKK

La oss starte med resultatene:

Tabellen under leses som følger: IA er meg. Tallene i vanlig parantes, (), angir motstandernes FIDE-ratingtall. Tallene i hakeparantes, [], angir nasjonal rating for de som ikke hadde FIDE-rating. Tallene i klammeparantes, {}, er hvor mange poeng spilleren tok i turneringen. 1-0 betyr at hvit (spilleren nevnt først) vant.

1. IA - Guido Salerni, Italia [1691] {3,5} 1-0
2. FM Mauritzio Brancaleoni, Italia (2298) {6,5}- IA 1-0
3. IA - Claudio Del Nevo, Italia (1941) {4} 1-0
4. IA - IM Costatino Aldrovandi, Italia (2275) {4,5} 0,5-0,5
5. Francesco Bentivegna, Italia (2250) {4,5} - IA 0,5-0,5
6. Virgilio Vuelban, Filippinene [2216]¹ {6,5} - IA 1-0
7. IA - Roberto Masotti, Italia [1874] {3,5} 1-0
8. IA - Mauro Bonacci, Tyskland (2205) {5,5} 0,5-0,5
9. WGM Monica Calzetta, Spania (2289) {5,5} - IA 1-0
Til sammen 4,5 av 9 poeng

Jeg slo de tre som var rangert bak meg, og tok halvannet mot de seks som var rangert foran meg. Et helt greit resultat, men ikke mer. Ut fra spill og sjanser var det også greit - jeg var nær å få remis i runde 2, mens jeg i 5. og 8. runde var svært nær både seier og tap underveis i partiene.

Pål tok 4 av 9 mot et snitt på 2095. Dette gav ham en FIDE-rating på 2053, noe som på ingen måte er dårlig for en norsk 1700-spiller, men han var likevel langt fra fornøyd. Målet var å ta 50 % som ville gitt ham motstandernes ratingsnitt som startrating. Det så lovende ut da han begynte med 4 av 7, og det økte til svært lovende da han i åttende runde utspilte sin unge italienske motstander med 2131 i rating. Men da han bukket bort stillingen og deretter ble knust i siste runde, angret han på at han ikke hadde sikret 50 % med et remistilbud i åttende runde. Det ville høyst sannsynlig gitt over 2100 i rating da han ville ha møtt en litt høyere ratet i siste. Men man tilbyr jo ikke remis når man står så godt.

Pål og jeg har forskjellig spillestil. Mens jeg sender offiserene i retning av motstanderens konge og håper på en rask matt, tar Pål seg god tid og konsoliderer stillingen over hele brettet og prøver å frata opponenten ethvert motspill. Dette fører til at Pål holder på lenge etter at jeg er ferdig. I 8 av rundene var jeg ferdig før det var spilt 40 trekk, mens Pål bare hadde ett parti der det ble gjort færre enn 40 trekk. Når jeg og Halvard spilte turneringer i Spania var vi ofte ferdige samtidig, mens jeg denne gangen som regel måtte vente i to timer før Pål var klar for middag.

Påls omstendige stil gir iblant ekstreme utslag. Jeg vil anslå at i et gjennomsnittlig sjakkparti blir første brikke slått etter ca. 3-5 trekk, og svært sjelden blir det spilt 15 trekk uten at en brikke er slått. I fjerde runde presterte derimot Pål bak sitt kongeindiske angrep å spille forbi tidskontrollen etter 4 timer uten at verken han eller motstanderen hadde slått noen brikke. Først da han i sitt 44. trekk byttet av et sett bønder var færre enn halvparten av brettets felter okkupert av en brikke, og han overgikk sin forrige pers med 13 trekk. Ifølge Tim Krabbés svært lesverdige nettside for sjakkrekorder er verdensrekorden 72 trekk uten at noen brikke ble slått, men jeg ser ikke bort fra at Påls fjerderundeoppgjør fra Cesenatico er det partiet med det seneste "førsteslaget" som noensinne er spilt av en nordmann!

Da jeg spilte turneringer på Østlandet og i Trøndelag på midten av 90-tallet var det noen spørsmål som gikk igjen. Kjenner du Nina Hagesæther? Er hun like pen i virkeligheten som hun er på bilder? Joda, jeg bekreftet og bekreftet. Det var ikke til å komme utenfor at det vekket visse assosiasjoner at jeg representerte Hauge Sjakklubb. I Italia fikk jeg et slags deja vu. Det var ikke Nina de spurte om, men en ny kjæledegge. Do you know Magnus Carlsen? Is he a nice boy? What do you think of his chances to become world champion?

Tempotap er dumt når man spiller sjakk. Spesielt i Itaila. Jeg ble litt overrasket når jeg så på et parti og dommeren plutselig proklamerte "tempo!". "Tempo" betyr "tid" - spilleren hadde altså tapt på tid.

Turneringen i Cesenatico arrangeres hvert år tidlig på høsten, og jeg anbefaler den gladelig. Deltakeravgiften var relativt billig, og for 20 Euro natta fikk vi hotell med frokost 200 meter fra spillelokalet. I tillegg til GM-turneringen har de en B-gruppe som gjør turneringen attraktiv for spillere på alle nivåer. De arrangerte også lynsjakkturneringer flere av kveldene. Det som trekker mest ned var at det ikke var salg av mat på spillestedet. I femte runde hadde jeg en stilling jeg normalt ville ha spilt videre på, men jeg hadde glemt å spise lunsj og med ni timer siden sist måltid valgte jeg å tilby remis like før førti trekk, da jeg ikke kunne klare å spille to timer til i sult. Men mangel på matsalg veies nesten opp av at de flere ganger satte frem gratis snacks bestående av sild og grønnsaker. Og til hver runde fikk alle deltakerne en flaske kildevann.

Avslutningssermonien var unormalt staselig til sjakkturnering å være. Flere av de mange sponsorene holdt tale, og det vanket godord om sjakken fra alt fra lokalpolitikere via den lokale banksjefen til representanter fra Psykologisk intsitututt ved Universitetet i Bologna. Etter premieutdelingen vanket det mer snacks og ny lynsjakkturnering.

Oslo, 2. mars 2005

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.

¹ Han var oppført med 2216 i nasjonal rating, på grunnlag av noen turneringer han hadde spilt i Italia. Internasjonalt var han for tiden ratingløs fordi det Filippinske sjakkforbundet ikke hadde betalt kontingent til verdenssjakkforbundet FIDE med det resultat at alle filippinske sjakkspillere ikke ble publisert på ratinglistene. På ratinglisten for 1. oktober 2004 var imidlertid filippinerne tilbake og Vuelban sto med 2299 i rating.