Reisebrev fra Finland
22. -26. august 2003

BONUS

Det startet med et brev fra Eurobonus. Et formelt, men hyggelig brev der det sto at Eurobonuspoengene jeg tjente opp i 1998 ville ble strøket 31. august 2003 dersom jeg ikke fikk ut fingeren og bestilte en bonusreise. Vel, de ordla seg ikke akkurat slik, men klart nok til at jeg forsto at det ville være dumt å ikke planlegge en tur snarest.

De billigste bonusreisene koster 12 000 poeng. Fra Oslo kan man reise hvor man vil innen Norge, Sverige, Danmark og Finland for denne prisen. Det koster altså ikke færre poeng å reise til Kristiansand enn til Longyearbyen, Køpenhavn eller Helsinki. Som den ivrige hjemmesideleser vil være kjent med, så har jeg en svakhet for å telle land. Derfor skilte sistnevnte destinasjon seg klart ut. Anders ble med, og det var klart for en langhelg i Helsinki i slutten av august.

Kvelden før avreise oppdaget jeg at batteriene på min gode gamle Minolta var flate. Når av-og-på-knappen står på "on" og det er mange måneder siden sist man knipset et bilde, har man kanskje seg selv å takke. Og når jeg i etterkant av denne reisen har gått til anskaffelse av et elektronisk kamera, skulle denne turen representere en anonym og trist sorti for mitt engang så stolte speilreflekskamera som har vært min trofaste følgesvenn på de senere års turer. Fotografiene du ser på denne siden er tatt med et engangskamera, for øvrig et kamera som kunne ta bilder under vann. Mannen bak disken pekte på regnet og sa at i dag var dette kameraet det beste kjøpet. Jeg lot meg overbevise uten nevneverdig kritisk sans. Du synes kanskje bildene ikke ble så aller verst, men jeg kan røpe at det var en del bilder som ikke kom i betrakning for publikasjon. Hadde jeg fått velge om igjen, ville jeg utvilsomt foretrukket blitz fremfor undervannsfunksjonen.

Så var dagen kommet. Litt forsinket møtte jeg Anders på Gardermoen. Heldigvis hadde vi beregnet god tid, så det gjorde ikke så mye at flybussen sto fast i trafikken gjennom Nittedal. Halvannen times flytur senere var vi på plass i Finland og opplevde vårt livs kjappeste bagasjelevering.

Vi overnattet på et ungdomsherberge i Tikkurila som ligger noen få kilometer fra flyplassen og et par-tre mil nord for Helsinki. Grunnen til at vi bodde her, var at det var fullt på alle rimelige overnattinger i Helsinki sentrum. Og grunnen til dette (årsakskjeden begynner nå å bli så lang at lesere med grunnfag i statsvitenskap formodentlig er i gang med å tenge en kausalmodell) var at den finske hovedstaden var vertskap for flere arrangementer denne augusthelga, bl.a. Helsinki Festival som er en årlig musikkfestival. Vi fokuserte mer på idrett enn musikk, men lørdagskvelden fikk vi med oss et par timer av en gratis utendørskonsert som Leningrad Cowboys (finsk rockegruppe) og den Røde Armes kor (klassisk russisk kor med balalaikaorkester) hadde sammen med en rekke gjesteartister fra hele verden. På repertoiret sto coverlåter innen pop/rock, der russerne servet de finske rockestjernene med sine uttrykksformer. Det låt veldig bra.

Senere leste vi at konserten var et 10-årsjubileum for en legendarisk konsert med den Røde Armes Kor og orkester på Senatstorget i 1993. Konserten den gang var en formidabel suksess med 60 000 tilskuere og beskrives i tyske skolebøker som slutten på den kalde krigen innen kulturlivet. Også denne gang var hele Senatstorget stappfullt inkludert tilstøtende gater hvor man ikke engang hadde utsikt til scenen. Vi kom etter at konserten var i gang, men klarte med litt list å manøvrere oss til en veldig god plass.

IDROTTSMUSEET

Den første morgenen troppet vi opp på turistinformasjonen, åpne for forslag til hva vi kunne finne på en regnfull lørdag i den finske hovedstaden. Vi fortalte at vi var sportsinteresserte og ble anbefalt å starte på idrettsmuseet som åpnet klokka 9. En trikketur senere sto vi utenfor en stengt dør. Det viste seg at de ikke åpnet før klokka 11. Halvannen time til åpning, og vi sto og betraktet regnværet på et sted relativt langt borte fra de andre aktivitetene vi hadde planlagt. Jeg hadde ikke paraply, og var allerede temmelig våt. Ingen god start.

Ventetiden ble først benyttet til en tur opp i tårnet på OL-stadion. Det er ikke tak på toppen, og utsikten var sterkt begrenset av det dårlige været. Vi begav oss deretter ut på en rusletur i nabolaget, der vi blant annet rakk innom det tøffe Sibelius-monumentet. Paraply-innkjøp ble det også tid til før vi satte oss på en god og varm kafé.

Den som venter på Nurmi og Mieto, venter ikke forgjeves. Idrettsmuseet er vel verdt et besøk, spesielt for slike som oss som er godt over middels sporstsinteresserte. Vi boikottet en film om Myllylä, men ellers var det mye interessant og ikke så rent få nostalgiske øyeblikk for oss om har brukt et par tusentalls timer foran skjermen med vintersport og friidrett.

Museet er ikke spesielt spektakulært med hensyn til aktiviteter. Det mest interaktive er datasimulert kappløping med Lasse Virén der publikum springer på en tredemølle og styrer en mann i feltet på innspurten til en 5000 meter han vant i OL. Vi ble selvfølgelig grundig slått. Ellers var det et høydepunkt å se Nykänens komplette samling av medaljer fra OL og VM. Ikke fordi en samling premier er så spesielt i seg selv, men fordi vi kjente til historien om skihopperen som måtte selge alle medaljene sine til museet for å dekke gjeld.

Idrettsmuseet ligger ved Olympiastadion som ble bygget til sommer-OL i 1940. Som kjent ble OL avlyst dette året, men stadion ble likevel innviet september 1940 til en friidrettslandskamp mellom Finland, Sverige og Tyskland (!). Arenaen fikk status som olympiastadion da Helsinki arrangerte sommer-OL i 1952. Etter dette har stadion jevnlig vært åsted for store internasjonale idrettsbegivenheter. Mitt sterkeste minne om idrettsopplevelser fra denne arenaen er fra sommeren 1983 da jeg fulgte radiosportens dekning av maraton for kvinner og Grete Waitz ble historiens første friidrettsverdensmester.

Ved siden av olympiastadion ligger det en fotballbane. Det viste seg at det skulle spilles en kvartfinalekamp i VM U-17 mellom Costa Rica og Colombia like etter at vi var ferdige med museumsbesøket, og vi benyttet anledningen til å se en sluttspillkamp i et fotball-VM. Colombia vant kampen 2-0, men de ble til slutt nummer fire etter tap for Brasil i semifinalen og Argentina i bronsefinalen.

ZETOR OG KNIPSEKASSEN

På turistinformasjonen fant vi en gratisavis som hadde testet spisesteder i Helsinki. Vårt valg falt på Zetor som i tillegg til å oppfylle våre kriterier om tradisjonell finsk mat i et finsk miljø, fikk skryt av testerne for å gi mye mat for lite penger.

Zetor er som kjent et traktormerke, og ganske riktig var restauranten gjenomført innredet med traktorer og traktorrelaterte ting. Og resultatet var stilfullt, ikke Harry. Bortsett fra at kelneren hadde vanskelig med å godta at jeg ikke ville ha poteter var det heller ikke noe å si på servicen.

Sjarmerende finsk og med smakfulle retter, utvilsomt. At vi fikk mye mat for pengene er det derimot vanskeligere å si seg enig i. Men Zetor er herved anbefalt når du tar turen til Helsinki.

Jeg har alltid vært spilleglad. Opp igjennom barndommen og ungdommen bidro mine lommepenger med til sammen en ikke helt ubetydelig sum midler til Røde Kors og Redningselskapets samfunnsnyttige arbeid. Kanskje skal jeg være glad for at jeg vokste opp for noen år siden og at det var de uskyldige knipsekassene jeg likte, og ikke de aggressive bandittene som Valgerd har min fulle sympati med å bekjempe. Knipsekassene var dessuten mer reale, da de hadde den egenskapen at spilleren i større grad påvirket resultatet enn hva tilfellet er ved dagens datamaskiner hvor innehaveren kan programmere hvor mye han vil sitte igjen med av overskudd. 

I Norge finnes det ikke lenger knipsekasser. De siste forsvant da vi fikk den nye kronen med hull for noen år tilbake. Men på Zetor fant vi en! Vi hadde bare én 20-cent, så det ble med det ene knipset. Men moro var det. Og jeg var veldig nær ved å treffe blinken i midten som ville gitt hovedpremien på 2 Euro!

FAKTA OM FINLAND

Finland er et gjennomført tospråklig land. Ikke bare finnes alle stedsnavn både på svensk og finsk (F.eks. heter Tikkurila også Dickursby), men de fleste informasjonsskilt var også på begge språk. Jeg var litt overrasket over hvor lett det var å orientere seg.

På flyet østover tenkte jeg gjennom hvilke assossiasjoner jeg hadde knyttet til Finland. De tre første ordene som meldte seg var: alkohol, sauna og EPO. Og Finland levde godt opp til mytene jeg hadde. Det krydde av overstadig berusede finner (spesielt i Tikkurila, så det kan neppe tilskrives musikkfestivalen) og såvisst hadde de sauna på ungdomsherberget. EPO så vi riktignok ikke så mye til, men det er jo nettopp det finnene er kjent for: å forsøke å skjule EPO.

Finner er ytre sett ikke så veldig ulike oss nordmenn. I gjennomsnitt er de kanskje noe blekere, men vi syntes vi gled fint inn i folkemassen. Derfor fant vi det litt overraskende at folk uten unntak henvendte seg til oss på engelsk.

Lokaltogene rundt Helsinki er behagelige, raske og har mange avganger, så det er ingen krise om man ikke finner overnattingssted i selve byen. Når jeg ser tilbake på det, er det i grunnen kjekt å ha fått oppleve en småby i tillegg.

KONKLUSJON

Hvor mye som skyldes kombinasjonen mye regn/fravær av paraply, at vi fikk en dårlig start med misvisende informasjon om åpningstidene til idrettsmuseet eller at Helsinki ble sammenlignet med den påfølgende oppturen i Tallinn, er vanskelig å si. Men Helsinki fikk aldri spesielt høy stjerne hos meg.

Likevel vil jeg si at den finske hovedstaden er en veldig god ide for bonusturer. Altså ikke fordi Helsinki er så fantstisk i seg selv, men fordi man kommer langt for p(o)engene og mer eksotiske steder som Baltikum og Russland ligger like om hjørnet.

Jeg vurderer faktisk selv å legge neste bonusreise til Helsinki. Enten for å oppleve mer av Baltikum, eller for å ta toget inn i enden av Finskebukta hvor storslåtte Sankt Petersburg venter. Det er faktisk verken langt eller dyrt til Russlands perle dersom man har noen bonuspoeng på kontoen. Og så hadde det jo vært gøy, da, å være noen timer i Helsinki for å få knipse litt på knipsekassen på Zetor.

Oslo, 24. oktober 2003

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.