Reisebrev fra Estland

Les selv, og se om du er enig i at det ikke er uten grunn at Estland rimer på best-land:
 

TIL TALLINN

Tallinn ligger en drøy times båtreise fra Helsinki. Vi benyttet selskapet Linda Line Express som både er billigst og raskest. Båtene er av hurtigbåt-format, mens de andre selskapene bruker store bilferger.

Turistkontoret formidler ikke overnatting, men de henviste oss til et hotellformidlingsbyrå som for øvrig lå i samme bygg som den norske ambassaden. Vi ba om et billig hotellrom i gamlebyen og fikk et tilbud til en pris som var noe dyrere enn anslaget til Lonely Planet, men som vi likevel fant å kunne godta. Da vi hadde betalt og skulle til å gå, ba vi om hjelp til å finne stedet. Vi fikk beskjed om å ta trikk 4 ca. 8 stasjoner og vi forsto etter hvert at vi hadde blitt innlosjert på et sted langt utenfor sentrum.

Hotellet vårt lå en halvtimes spasertur utenfor gamlebyen i et typisk østkantstrøk med mange høyblokker som var i dårlig stand. Hotellet var typisk østeuropeisk, med store, tunge og dårlig belyste ganger og høye etasjer. Det minnet om hotellet jeg overnattet på i Bratislava to år tidligere. Rommet vi fikk var ca. 50 kvadratmeter stort. Men det var minimalt innredet, bl.a. hang det ingenting på på de store hvite veggene.

Om hotellet ikke akkurat innbyr til positiv omtale, så skal Tallinn få rikelig med plussord. For koseligere bysentrum enn gamlebyen i den estiske hovedstaden skal en lete lenge etter. Her er det tatt vare på en sjarmerende middelalderkultur med brostein og fine, gamle hus.

Det er ikke nødvendig å oppsøke så mye for å nyte et opphold i Tallinn. God og billig mat, fine bygninger og hyggelig atmosfære rekker langt alene. Men byen har en spennende historie som krydrer et Tallinn-besøk opp på toppnivå. Vi ble med på en guidet tur som gav oss en time i buss og deretter en time til fots i gamlebyen. En fin opplevelse; vi fikk god oversikt og lærte en del som vi ikke ville fått vite på egen hånd. Av det mest interessante vil jeg nevne sangens betydning som nasjonsbyggende element. Sang på eget språk var, og er, en viktig måte å vise selvstendighet og nasjonalfølelse for alle de tre baltiske statene, spesielt i perioden 1988-1991 som blir omtalt som Den syngende revolusjonen. Høydepunktet fant sted en søndag ettermiddag kort tid før frigjøringen fra Sovjetunionen. Baltere holdt hverandre i hendene i en sammenhengende syngende lenke fra Tallinn via Riga til Vilnius.

Apropos musikk: gratis utendørskonsert ble det også i Tallinn. Finske rockestjerner var det dårlig med, men derimot russiske klassikere. Eller klassiker for å være presis. Vivaldis fire årstider sto på programmet da en femtenåring fra St Petersburg var solist for et kammerorkester fra Tallinn. Perfekt regi sørget for at sol ble erstattet med regn da musikken gikk fra sommer til høst! Arrangøren var beredt og delte ut heldekkende plastikkovertrekk til publikum og konserten fortsatte helt udramatisk.

Tilløp til dramatikk ble det derimot på vei hjem. Det er sjelden artig å miste et fly, så vi hadde lagt inn godt med klaring på vår reise Tallinn-Helsinki-Oslo. Da det viste seg at båten vår fra Tallinn var innstilt på grunn av motortrøbbel, kom tiden godt med. Vi fikk tilbud om å reise for samme prisen på et annet selskap en time senere. Båten brukte lenger tid, og vi la til lenger borte fra togstasjonen. Men vi rakk likevel flyet med grei margin.
 

ESTLAND OG ESTERE

Det estiske språket ligger nært finsk, så finner og estlendere forstår hverandre ganske bra. Språket er påvirket av tysk, svensk og dansk, så for oss var det flere ord som var gjenkjennelig på estisk enn på finsk. Kök er kjøkken, f.eks. Selve ordet "Tallinn" betyr faktisk "danskebyen".

Norsk påvirkning var det mindre tegn til. Men takket være Olav den Hellige er vi med, vi også. Olavesti kirik ble trolig bygget første gang på 1100-tallet, sikkert er det at den har vært under stadig endring med branner og påbygninger. Fra ca. 1500 var den med sine 159 meter verdens nest høyeste bygning - en skarve meter bak katedralen i Lincoln. Men da en storm i 1549 ødela det høyeste spiret til den engelske rekordholderen, overtok Olavskirken denne ærefulle posisjonen. Tallinn holdt stand til 1625. Heller ikke denne gangen var det byggeaktivitet som var grunnlag for at rekorden ble flyttet. Et lyn slo ned i Olavskirken og spiret brant ned. Nå var det den 142 meter høye katedralen i Strasbourg sin tur til å være verdens høyeste. Dermed var rekorden for første gang på flere hundre år lavere enn Kheopspyramidens opprinnelige høyde på 146 meter (den er i dag erodert ned til 139 meter). Først da Sankt Nikolaikirken i Hamburg ble reist i 1847 hadde det moderne mennesket igjen et bygg som var høyere enn oldtidens egyptere, og først da Washington Monument ble reist i 1884 kom det en konstruksjon som var høyere enn det Olavskirken og Lincolnkatedralen hadde vært.

Ved siden av Olavskirken ligger Olevi Residens som er et hotell med en utsøkt restaurant - utvilsomt den beste av dem vi prøvde (herved anbefalt, du finner den på følgende adresse: Olevimägi 4). Det er for øvrig ikke bare på Karmøy og i Tallinn det finnes Olavskirker, rundt omkring i Europa er det ca. 50 kirker som er oppkallt etter den norske kongen.

Som nevnt i reisebrevet fra Finland, ble vi i Helsinki tatt for å være utlendinger. I Tallinn, derimot, ble vi tatt for å være finner. Esterne henvendte seg til oss på estisk, og vi måtte avbryte og prøve med engelsk. Konklusjonen må være at vi ser ut som turister. Engelsk-kunnskapene deres var variable, men det gikk stort sett greit. 

De estiske sengene er noe for seg selv. Det så tilforlatelig ut med et fint sengeteppe, men under dette var det bare laken - altså ingen dyne. Verken renslig eller behagelig, og det ble i kaldeste laget for meg som våknet opp med kald kropp og sår hals. Heldigvis gikk halsproblemene raskere over, enn hva tilfellet var ved en lignende opplevelse i Beijing. De estiske sengene var også hardere enn jeg er vant med - også en ting som minnet om Kina. Jeg tenkte at harde senger uten dyne var typisk for det merkverdige hotellet som vi hadde havnet på, men fra andre har jeg fått høre at dette er vanlig i Tallinn.

ESTISKE PENGESELDER

Når statsbanken velger å pryde en pengeseddel med en sjakklegende, fortjener det sin egen overskrift. Tilfeldigvis kom jeg til å studere den estiske femkrooni-seddelen og oppdaget et kjent navn på mannen som var avbildet. Nysgjerrig spurte jeg et par estere om de visste hvem mannen på seddelen var, og begge kjente godt til den berømte estiske sjakkpilleren.

Paul Keres blir ofte omtalt som sjakkens evige kronprins, da han var blant verdens beste sjakkspillere i fire årtier uten å klare å bli verdensmester. På den tiden hadde de ikke ratinglister, men "tilbakerating" av resultater har vist at han ville ha toppet ratinglistene på 50-tallet dersom de hadde hatt slike. Men han tilhørte verdenseliten lenge før 50-tallet. Allerede da han som tjuetoåring vant AVRO-turneringen i 1938 (lenge betraktet som tidenes sterkeste sjakkturnering) ble han spådd å bli den neste verdensmesteren. Men det ble verdenskrig og ingen VM-match. Da han dessuten valgte å delta i tyske turneringer, falt han naturlig nok i unåde hos sovjetiske myndigheter etter krigen. Myndighetene skal ha bestemt seg for å henrette ham, men Mikhail Botvinnik (verdensmester fra 1948) gikk til Stalin og fikk omgjort beslutningen.

Da verdenssjakkforbundet samlet verdens fem antatt beste spillere til kamp om den ledige VM-tronen i 1948, skal KGB ha presset Keres til å tape for Botvinnik for å få en etnisk russer som verdensmester. Alle spillerne spilte mot hverandre fem ganger, og Botvinnik vant de fire første oppgjørene mot Keres. Esteren vant i deres siste møte, men da var det allerede klart at Botvinnik ville bli verdensmester. Hadde de innbydres partiene i stedet endt med 3-2 til Keres, ville esteren blitt verdensmester. Lignende historier går også om hans senere deltakelse i VM-kandidatturneringer.

Keres kom aldri selv med slike avsløringer. Han døde plutselig som 59-åring, så eventuelle planer om å avsløre noe i memoarer ble det ikke noe av. Da Keres en gang mot slutten av karrieren ble spurt om hvorfor han aldri ble verdensmester svarte han "I was unlucky, like my country". På spørsmålet “How much can you independently, without Moscow, make decisions?” svarte han “Independently, I can only write books…”. Vel, det får være nok om Keres til å være et reisebrev!

Trikken i Tallinn kostet etter hva vi forsto en Keres-seddel (nok er nok, men en myk overgang kan jeg vel tillate meg?), så da jeg skulle betale for både meg og Anders siste dagen, gav jeg en 10-seddel. Sjåføren ville imidlertid ikke ta imot. Og da vi ikke klarte å forstå hverandre, ble det til at vi satt på uten å betale. For så vidt ingen krise, om vi skulle bli tatt var ikke boten så veldig avskrekkende etter norske forhold.

Senere oppdaget jeg at tikrooniseddelen hadde mye til felles med sin tilsvarende størrelse i Euro. De er like store, er begge røde og har et stort 10-tall på samme plass. Ting gikk opp for meg. Jeg skjønte hvorfor sjåføren ikke ville ta imot betalingen den siste dagen, og også hvorfor sjåføren den første dagen smilte så bredt da jeg gav ham en tier og spurte om det var nok. 10 Euro er nemlig 15 ganger mer verdt enn 10 krooni. Jeg manglet bare 10 Euro av pengene jeg hadde lagt i en egen lomme i jakken da vi forlot Finland (jeg trodde jeg var smart) så jeg gav ikke uintendert tips mer enn én gang.

PARAPLYEN

Som nevnt i forutgående reisebrev ble starten på oppholdet i Finland vel fuktig. Jeg investerte derfor 5 Euro i en paraply, som kom godt med - i noen få minutter. Det sluttet å regne, og den drøyt meterlange, ikke-sammenleggbare (i lengderetning, vel å merke) paraplyen ble bare til bry resten av dagen.

Et lite kvarter inn i Tallinn oppdaget jeg at paraplyen ikke var i hånda. Det var jo ikke plass til den i sekken, altså måtte den ligge igjen på båten. Det er begrenset hvor mye tid og energi man vil kaste bort på lete etter en 5 Euros ikke-sammenleggbar paraply, men etter å ha båret den et helt døgn stilte saken seg noe annerledes. Jeg følte en trang til å rettferdiggjøre arbeidet fra dagen før ved å la den få komme til nytte senere.

Jeg kom tilbake til båtterminalen midt i innsjekkingen av returreisen. Og da det ikke er bare-bare å spankulere gjennom en Schengen-grense, måtte jeg forklare situasjonen til innsjekkingsdamen, som måtte finne en slags vaktmester og oversette mellom meg og vaktmesteren før vaktmesteren brukte samband til å kalle opp båtpersonalet som via vaktmesteren og innsjekkingsdamen ba meg om en svært så nøyaktig beskrivelse av klenodiet. Det tok sin tid og innvolverte mange personer, men paraplyen kom da til rette.

Lei av å bære rundt på en nyttesløs paraply i godt vær, la jeg beskyttelsen igjen på hotellrommet etter innsjekking første dagen i Tallinn. Men jeg angret da væromslaget var et faktum. Og jeg angret enda mer da duskregnet gikk over i pøsregn. Og vått barn skyr regnet, derfor bar jeg rundt på en unyttig paraply i godværet dagen etter.

Jeg vurderte å legge paraplyen igjen i Tallinn siste dagen. Det regnet ikke, og resten av tiden skulle jo stort sett tilbringes under tak i ulike transportmidler, så litt nedbør ville ikke gjøre all verdens skade. Men ønsket om å rettferdiggjøre alt bryet jeg hadde hatt hadde jo bare vokst siden sist, så det ble til at jeg tok den under armen.

En uro meldte seg da jeg sto i sikkerhetssjekken i Helsinki. Paraplyen tilfredsstilte ikke lengdekravene til håndbaggasje, og dessuten kunne det kanskje bli problemer med metalldingsene, som kanskje kunne tenkes brukt til våpen. Man hører jo så mange historier om hva folk ikke får ta med seg på flyet. Men alt gikk fint. Med en del arbeid fikk jeg til og med plass til paraplyen i flyets baggasjehylle. Og da jeg husket å ta den med meg ut av flyet var jeg fornøyd. Jeg hadde brakt paraplyen med meg hjem til Norge, og den skulle nå settes i et hjørne i yttergangen og stå der til jeg fikk bruk for den. All paraplybæringen hadde ikke vært fånyttes!

Men da jeg et par timer senere sto i yttergangen hjemme på Frysja hadde jeg ingen paraply i hånda. Den glemte jeg igjen på flybussen.

KONKLUSJON

Tallinn trer utvilsomt inn på min 10 på topp-liste over byer jeg har besøkt. Den mest nærliggende sammenligningen er Praha. Der storebroren i sør er stor og staselig, er Tallinns gamleby mer intim og koselig.

Estland (og Baltikum generelt) er kaldere enn (Sør-)Norge. Det henger nok sammen med at vi har det varmere enn verdien på breddegradene skulle tilsi, pga. golfstrømmen. Når mye av sjarmen ved Tallinn ligger i gamlebyens mange fortausrestauranter, er klimaet viktig.

Summa summarum: Tallinn er et ypperlig reisemål, men reis dit om sommeren.

Oslo, 24. oktober 2003

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.