Reisebrev fra Ecuador

Har det vakt ortografisk irritasjon å lese om alt det saere Ivar horte og saa? Nytt reisebrev, nå med æ, ø og å:

JORDEN RUNDT

Vel tilbake i Norge etter 136 dager på reisefot. Så lenge, spør du kanskje. Og spesielt lurer du nok hvis du hører til dem (antakelig svært så få) som satte en strek for hver dag jeg var borte, og bare kom til 135. Slik går når man alltid reiser østover - man får en dag ekstra på kjøpet. Den ekstra 17. mars-en jeg fikk var da heller ikke så mye å samle på.

Jeg ble dermed slått av Phileas Fogg med 55 dager. Forklaringen ligger dels i at jeg hvilte lenge mange steder, og dels i at jeg rotet litt med retningene i Amerika. Først fløy jeg fra Stillehavet til Atlanterhavskysten, for så å fly tilbake til Stillehavet igjen og deretter tilbake til Atlanterhavet. Dessuten så var da Mr. Fogg bare en romanfigur.

(Jeg kan da også dikte litt: "Kjell satte seg godt til rette i romlaserjetens puddingmyke kommandostol. Den spesialdesignede hjelmen var i varmeste laget, og egentlig mest patetisk - ingen hadde overlevd ulykker i jorda-rundt-VM hittil. (...) 45 sekunder! Den gamle verdensrekorden var smadret." Slå den du, Jules!)

Men til saken. Det er tid for å oppsummere, trekke de store linjene og fastsette de endelige listene. Men først Ecuador:

Å GÅ OVER GRENSEN

Naboland med felles historie skulle man ikke tro at var så veldig forskjellige. (Apropos felles historie, så var faktisk Tumbes (min siste by i Peru) ecuadoriansk frem til en krig i 1942). Men å gå over grensen fra Tumbes-sida til den ecuadorianske grensebyen Huaquillas var virkelig en opplevelse.

På Peru-sida var det et konstant mas. "Amigo!" fra venstre, "amigo!" fra høyre. Selgere, taxisjåfører og grenseguider kranglet om gringoenes oppmerksomhet. På den andre siden av broen var taxiene gule og man så dem og kunne gå bort til dem om man ville. Selgerne stod bak boden sin og ville man ha noe var man velkommen til en prat og handel - hvis turisten selv kom bort til boden.

Ecuador var stille og fredelig. Helt til det plutselig kom kjørende en bil med høyttaler på taket. Og det var også litt rart: I Brasil kjørte de rundt og drev reklame på denne måten, i Peru så jeg det aldri, men straks jeg kom over grensen til Ecuador var det mange av dem igjen - her drev de valgkamp. En gang jeg spiste på en restaurant, var det parkert en bil utenfor med en kasett som gikk og gikk med valgkamppropaganda. Fryktelig irriterende.

Jeg kjøpte en bussbillett til Baños og fikk 6 timers ventetid i Huaquillas - en typisk grenseby hvor salgsbodene sto tett i tett. Det Ecuador "mangler" av mas fra taxisjåfører tar de nesten igjen i bussbransjen. Alle busser har to ansatte. En som kjører og en som tar inn penger fra passasjerene. Men andremann har også som jobb å få flest mulig folk til å ta bussen og han roper ut navnet på byen vi skal til. Bussen kjører rundt i byen og pusheren henger ut av døra og roper: "Riobamba!, Riobamba!, Riobamba!, Riobamba!" slik at alle skal skjønne at denne bussen går akkurat dit skiltet forteller, nemlig til Riobamba.

BAÑOS

Det første stedet jeg besøkte i Ecuador var altså byen Baños. Det er lov til å trekke på smilebåndet for dere som kan spansk. For dere andre: "Baños" betyr "Toaletter". Ganske rart å tenke på at en by har et slikt navn, men så har vi jo Raufoss i Norge uten at vi tenker så mye over det.

Baños er kjent som byen som ligger ved fotenden av vulkanen Tungurahua. Det er en koselig liten by som bringer frem assosiasjoner til de første 20 minuttene av filmen Dantes Peak. Folk er glade og fornøyde og er opptatt med dagligdagse gjøremål: valgkampen som nærmer seg oppløpslinja, kaffedrøs på en av byens mange fortauscafeer eller kveldsmessen i byens kirke. At det ligger en latent naturkatastrofe på lur er i bakgrunnen, men som turist merker man at byen er spesiell. På hotellene og i restaurantene er det slått opp kriseplaner på spansk og engelsk som i ti punkter beskriver hva man skal gjøre om alarmen går. I gatene er det malt gule piler som viser i hvilken retning man skal løpe for komme til nærmeste evakueringsbuss.

Ekspertene regner med at Tungurahua vil ha et stort utbrudd en gang, men om det blir i morgen eller om 150 år er umulig å fastslå. Dersom utbruddet bare blir like stort som sist, skal kriseplanen være god nok til å redde alle. Men f.eks. pkt. 3 "Ta på maska" vil nok de fleste turister slite med. Det kan fort bli "fra aske, via aske til aske".

Vulkanen har små utbrudd til stadighet og er man noen dager i Baños er sjansen stor for at man får se store røykskyer (om dagen) og flytende lava (mest om kvelden). Men det var konstant lavt skydekke, så jeg fikk ikke engang sett fjelltoppen de fire dagene jeg var der. Men et snev av kokende naturkrefter fikk jeg likevel oppleve, da jeg avla hver av byens to varmekildebad et besøk. Hvilken temperatur de holder vet jeg ikke, men det var nok til at jeg svettet ganske godt.

Da jeg satt i det ene badet kjente jeg plutselig noe som kløp meg i tommelen. Et lite blikk til siden og der så jeg en rotte som var i ferd med å smake på fingrene mine. Jeg svømte til andre siden og tenkte at slik er vel hverdagen i Sør-Amerika. Men da de eldre damene fikk se rotta skjønte jeg at rotter i bassenget ikke er dagligdags her heller.

Jeg var ellers på rafting en dag, som var ganske artig, og en dag syklet jeg til nabobyen Puyo (7 mil) gjennom et grønt og skjønt dalføre.

DJEVELENS NESE

Fra Baños bar det sørover til Riobamba - en by jeg besøkte utelukkende for å få med meg den berømte togturen gjennom fjellpasset "djevelens nese". For det første går ruten gjennom vakker natur og for det andre sitter man på taket av toget - noe som var en opplevelse i seg selv.

Det er mange år siden at det ble såpass mye billigere å ta buss at toget sluttet å gå. I dag brukes traseen bare til turisttoget tre ganger i uka, og materiellet er gammelt og dårlig vedlikeholdt. Selv om turen gikk på skinner bokstavelig talt måtte toget stoppe seks ganger. Tre ganger for å rydde skinnegangen for stein fra steinras, og tre ganger fordi sporene var blitt så skjeve at lokomotivet tok nedi! Turen som skulle tatt ca. 5 timer tok minst 8,5. "Minst" fordi da toget stoppet for 6. gang gikk flere av oss de ti minuttene det var til endestasjonen og tok buss derfra.

Inkludert togturen var jeg to dager i Riobamba. En by man godt kan styre unna uten å gå glipp av så mye.

IBARRA OG OTAVALO

Fra Riobamba tok jeg buss til Quito og derfra videre mot Otavalo. Jeg hadde kjøpt billetten inne på busstasjonen og holdt den i hånda og ventet på at busspusheren skulle komme rundt og samle billetter. Det drøyde ekstra lenge (han venter til bussen er ute av boligområdene, slik at ikke flere kan komme på) og jeg fant ut jeg skulle legge billetten i lommeboken. Etter en drøy times kjøretur var det tid for billettsjekk. Jeg lette frem lommeboken som … ikke var der! Om jeg hadde lagt den i setet ved siden av meg eller om den var blitt lagt i anorakklommen uten at jeg tok igjen lommen vet jeg ikke, men lommeboken var i hvert fall ikke lenger i min besittelse. Sucre (Ecuador), Reais (Brasil) og US-dollar tilsvarende rundt 450 kroner var forsvunnet, men jeg hadde heldigvis 600 US-dollar i passet, så det var ingen akutt krise. Konduktøren, som krevde dobbelt pris fordi sekken min tok opp et sete, kunne ikke gi igjen på 100 dollar og han ble stående hos meg i flere minutter mens jeg dels lette igjennom bagasjen min og dels prøvde å forklare ham situasjonen. En engelskkyndig passasjer meldte seg og (u)heldigvis viste det seg at det var to uniformerte politimenn på bussen. De stoppet bussen ved en politipost, og alle passasjerenes bagasje ble ransaket i en aksjon som holdt på i over en halvtime! Politiet fant ingenting og jeg ble ikke så overrasket - den hovedmistenkte hadde allerede gått av bussen før ransakingen.

Om ikke annet ble jeg da kvitt problemet med Reaisen jeg ikke hadde fått vekslet bort før jeg forlot Brasil.

Like før vi ankom Otavalo kom en ung dame bak til meg, og med sin lille engelsk fikk hun spurt om jeg trengte hjelp til overnatting. Hun het Rossy og bodde sammen med faren i Ibarra (uttales: "Ivar A" med trykk på r-en) som var en liten time forbi Otavalo. Jeg takket selvfølgelig ja, og ble med hjem til deres lille toroms hus. Rommene var delt med tykke papplater, så det var temmelig lydt. Jeg fikk en seng hvor det var noen huller i taket (ikke større enn spikerhull) over, men det begynte heldigvis ikke å regne. De hadde veldig lite inventar - noen stoler, en kommode, TV og komfyr. I en krok sto en liten bokhylle med ca. 20 bøker, bl.a. en spansk-engelsk ordbok som ble flittig brukt i forsøket på å lage setningene såpass hele at den andre forsto hva en mente.

Dagen etter tok vi bussen til sentrum. Rossy hadde en del ærender og faren hennes ble med meg til veksling og politianmeldelse av tyveriet. Vekslingen var ikke lett, for banken tok heller ikke her imot dollar (Det gjør for øvrig sjelden banker i Peru/Brasil også) og vekslekontoret vi fant (vel og merke et hotell som reklamerte med at de drev med veksling) hadde ikke nok Sucre til å veksle 100 dollar! Til slutt fant vi en på gata som gladelig vekslet med oss. Politibesøket var heller ikke lett, for ingen av dem kunne snakke engelsk. Etter en lang stund hadde de funnet en som kunne litt engelsk og vi tok taxi tilbake til hans kontor. Etter at anmeldelsen var ferdig, gjorde Rossys far tegn til at jeg skulle betale tips til politiet. Det er ikke godt å vite hvem som skal tipses. I Lonely Planet hadde jeg lest at ecuadorianske taxisjåfører ikke forventer tips, men at man alltid bør gi frisørene rundt 20 % ekstra. Men politiet sto det ingenting om. Politiet sa imidlertid at han ikke skulle ha noe mer, så jeg lot det være med ekspedisjonsgebyret og taxituren jeg hadde betalt.

Før jeg skulle forlate Rossy, ville hun gi meg engelsk-spansk-ordboken som vi hadde brukt til å kommunisere med hverandre. Jeg hadde jo åtte dager igjen i Ecuador og trengte en ordbok, mente hun. Jeg ville ikke ha noen bok, men hun insisterte. Til slutt godtok hun argumentet om at jeg kom til å kjøpe en norsk/spansk-ordbok når jeg kom hjem, og dermed ville ordboka bli unyttig straks jeg reiste fra Ecuador. Så har de da fremdeles 20, og ikke 19, bøker i det lille hjemmet deres.

Jeg reiste så videre til Otavalo. Hver søndag er det her et veldig stort indianermarked. I gate etter gate er det tett med boder, og man kan kjøpe masse fint for en billig penge. De har det meste både til turistene og til de lokale. Det var rart å se all maten de solgte. Snegler og rare krabber og mange ting jeg ikke skjønte hva var.

Otavalo kan også være utgangspunkt for turmuligheter. Jeg gikk en liten tur til en veldig vakker foss. Ikke besøk Otavalo uten å se den.

QUITO

Jeg avsluttet med 6 dager i hovedstaden Quito. En by som var stor allerede på Inka-tiden. Quito ligger i et dalføre med høye fjell på begge sider. Jeg bodde midt imellom "Nye Quito" og "Gamle Quito". Gamle Quito har mange vakre steinbygninger. Jeg likte best en kirke som het La Basilica. Kirken var ferdig i 1988 etter over hundre års bygging, så det var ikke bare i middelalderen at man brukte lang tid på å reise store byggverk. Kirka var rundt 100 meter høy og man kunne klatre så og si helt til topps i tårnene der det var en herlig utsikt over Quito. Helt på toppen kunne vi krype ut på en liten balkong uten noe form for gjerde. Nesten litt skummelt. Kirken hadde glassmalerier som ikke står så langt tilbake for Saint Chappelle i Paris.

Quito ligger like ved ekvator, og en tur til "La mittad del Mondo" (midten av verden) hører med. Det er laget et monument akkurat der hvor en fransk ekspedisjon på slutten av 1700-tallet for første gang i historien klarte å si at akkurat her er ekvator. Kiloet og meteren er for øvrig resultater fra den samme ekspedisjonen.

Man skulle kanskje tro at det er veldig varmt i et land som ligger langs ekvator. Men både Quito og de andre stedene jeg besøkte ligger i rundt 3000 meters høyde, og da blir det sånn passe norsk vårvær utav det med temperaturer fra 5 til 20 grader.

GRUNNLOVSDAGEN

Det er ingen norsk utenriksstasjon i Ecuador, så etter tips fra Bjarte (i Samambaia) tok jeg kontakt med Den norske Santalmisjon. De skulle ha nok av nordmenn i Ecuador og jeg hadde et godt håp om å finne noen landsmenn som jeg sammen med kunne feire loven som slo fast at Norge ikke skulle ha noe med danskekongen å gjøre, men være et demokrati med stemmerett for alle rike menn. På henvendelsen til santalmisjonen@santalmisjonen.no fikk jeg imidlertid aldri noe svar verken før eller etter 17. mai. Det endte med at dagen ble forbigått i stillhet.

DOLLARSEDLENE

Jeg fortalte sist om 100-dollarsedlene som etter en dag i skoene var blitt litt krøllete, og to av dem også med kjedelig misfarging. Etter å ha prøvd å veksle den verste bort først flere steder i Peru og så både i Baños, Ibarra og Otavalo i Ecuador, begynte jeg å ane uråd. Ekspertene pekte på riften der det var vannmerke og mente at den var ugyldig. Jeg trengte pengene for å kunne slippe meg løs under indianermarkedet og i en siste desperat runde blant Otavalos gatevekslere fant jeg heldigvis en som aksepterte den!

Den andre, og ikke fullt så misfargede, 100-dollarseddelen skulle veksles i Quito. Den var langt penere enn den jeg hadde klart å kvitte meg med i Otavalo, så jeg regnet med at det skulle gå ganske greit. Langs hovedgata står det alltid flere vekslere, og jeg gikk til den første jeg så. Han telte opp to og en halv million Sucre som jeg tok imot før jeg åpnet passet og gav ham min seddel. Han holdt den opp mot lyset og myste lenge mens han ristet på hodet. Seddelen var falsk, og han fant en ekte seddel for å vise meg at "metalltråden" ikke var som den skulle. Jeg var ikke så overrasket og tenkte at det hadde skjedd på grunn av fuktigheten seddelen hadde vært utsatt for. Men da jeg skulle forsøke å veksle den neste sted, så jeg at misfargingen var borte! Den første veksleren må altså ha klart å bytte ut min seddel med en falsk fra han tok imot den til han holdt den opp mot lyset. Ganske godt gjort, men etter å ha sittet på første rad på et Davido-show for åtte år siden forstår jeg godt at han kan ha klart det.

Vel, så sto jeg der 100 dollar fattigere og regnet på om jeg kunne klare meg til jeg kom hjem. Det viste seg raskt at når hotellregning og flyplasskatt var trukket fra var det forsvinnende lite igjen å leve for de fire siste dagene i Quito. Det kunne la seg gjøre å få tatt ut penger i en bank ved å kontakte forsikringsselskapet eller Postbanken. Men det ville koste 500 kr. i gebyr og jeg måtte sikkert ringe mange og lange samtaler til 20 kr. pr. minutt. Dessuten var det kveld 16. mai hjemme i Norge og hvis jeg ventet til 18. mai var det bare to dager å få ordnet penger på, og jeg ville bare ha en time fra telefonbyråene åpner i Quito til Postbanken stenger i Norge. Ergerlig med så mye styr når jeg ville ha klart meg greit med bare ca. 20 dollar ekstra.

Når så mye kan spares ved å vinne 20 dollar er det virkelig kjekt at det finnes kasinoer. Jeg kom veldig fort på ideen om å prøve å tjene til livets opphold ved roulettbordet og jeg gikk på cafe for å planlegge kasinobesøket. Jeg fant ut at jeg kunne tape 40 dollar og likevel ha nok igjen til å ringe til Postbanken i en god del minutter. Målet var å vinne 20, og jeg la følgende strategi: Først skulle jeg satse 10 dollar på en "1/3 sjanse", og hvis tap deretter satse 30 dollar på "50/50-sjanse". Det ville gi meg rundt 65 % (i ettertid beregnet til 65,3) sjanse for å komme 20 dollar i pluss (og altså slippe ca. 60 dollar i gebyr og ukjent beløp i ringing), og ca. 35 % sjanse for å tape 40 dollar. Altså en forventet pengegevinst på ganske mye i pluss.

Jeg gikk inn på kasinoet og fikk åpnet et Roulette-bord. Strategien viste seg å slå feil med en gang: Det gikk nemlig ikke an å satse mer enn 8 dollar om gangen (på 1/3-sjansene og 1/2-sjansene, selvfølgelig mye mindre på enkelttallene). Vel, det var ikke hyggelig, men jeg bestemte meg for å spille stort helt til jeg eventuelt var 20 dollar i pluss. Jeg begynte med 8 dollar på høye tall, det vil si tallene fra og med 25 til og med 36. Det var veldig viktig å få en god start. Kuledamen snurret og kula landet på:

      31

Fødselsdatoen min! Jeg fikk 24 tilbake på de 8 jeg satset og var oppe i +16, bare 4 igjen. Jeg satt og tenkte på hvordan jeg skulle fortsette og fant ut at å satse 4, og deretter hvis tap 8, på svart/rødt ville jeg ha nær 75 % sjanse på å nå målet og drøyt 25 % sjanse for å være nede i +4 - altså litt bedre enn utgangspunktet. Mens jeg satt og tenkte hadde kulen snurret en gang og landet på 34 (rød). I god gamblers-fallacy-ånd valgte jeg derfor svart! Kuledama snurret igjen og:

      6

Og hvis du ikke er veldig inni roulette, så kan jeg opplyse om at dette er et svart tall! Veksledama ble litt overrasket over mitt raske "finito!", det er vel ikke så vanlig at folk som veksler 50 dollar i over hundre små sjetonger gir seg etter bare to omganger. Men jeg var sikret mat i fire døgn til, og var veldig godt fornøyd. Det var nesten kjekkere å vinne 20 dollar enn det var vondt å bli fralurt 100 dollar.

Det var for øvrig kanskje ikke den beste tiden å veksle penger på. Ecuador er i ferd med å gå over til amerikanske dollar, og i september blir alle vekslerne arbeidsledige. De er kanskje ekstra desperate på å lure de siste turistene som ønsker sucre. Ved å gå over til dollar håper de ecuadorianske myndighetene å stanse den voldsomme inflasjonen, men mange er redde for at det ikke går. Selv etter at sucren ble bundet til dollar har prisene steget, f.eks. har bussprisene i Quito steget med 50 % denne våren.

HJEMTUREN

Med nøyaktig 27 dollar igjen sto jeg opp kl. 5 siste dag. 2 av dem skulle brukes til taxien og de resterende 25 til flyplasskatten. Hotellverten hadde sagt at jeg ikke måtte finne på å betale mer enn to dollar til taxisjåføren, selv om han antakelig ville prøve seg på tre, så jeg hadde freidig brukt opp alt jeg ikke trengte til gavekjøp kvelden før. Men ombord i taxien ville de (det var to mann på taxien) ha fire dollar. Jeg sa at jeg bare hadde to og etter en heftig diskusjon, hvor de bl. a. hadde kalt opp sentralbordet som kunne opplyse meg om at fire dollar var tariff fra dette hotellet, sa sjåføren at det var greit, mens andremann (som var den som kunne engelsk) ikke gav seg og fortsatte diskusjonen helt til vi var fremme. Jeg betalte mine to dollar (og en flaske cola jeg gav i tips til han som hadde diskutert minst (sjåføren)), og gikk de siste meterne med mine fire kolli - de ville nemlig ikke kjøre inn på flyplassområdet og betale parkeringsavgift når jeg bare ville betale to dollar. Jeg sto 45 minutter i innsjekkingskø før jeg kom frem til skranken og fikk opplyst at det bare er tillatt å sjekke inn to kolli. Jeg hadde beregnet å sjekke inn tre (og ta med en som håndbagasje), og fikk vite at det ville koste meg 100 dollar. Det fulgte en litt pinlig diskusjon der jeg hevdet, som sant var, at jeg ikke kunne betale og lurte på om det kunne være mulig å ta to kolli i håndbagasjen. Da jeg skulle til å foreslå at jeg kunne betale til KLM på Gardermoen sa hun plutselig at de kunne finne en pose og putte de to minste kolliene i. Hun fant en svær pose, og vips trengte jeg bare å sjekke inn to kolli. Da jeg kom til gate-en var det mer trøbbel: Håndbagasjen min var for stor. Selv om jeg viste at den inneholdt alle mine knusbare ting var det ingen bønn: jeg måtte sjekke den inn! Jeg spurte om de da ville kreve 100 dollar, men det skulle de heldigvis ikke. Og de lovde også at baggen ville bli tatt hånd om på en svært forsiktig måte. Vel hjemme fant jeg fire knuste keramikkvaser og en knust keramikkfløyte.

Flyet mellomlandet i Venezuela¹ hvor jeg fikk en time i transferhallen. Jeg er litt usikker på om jeg kan skilte med 21 eller 22 land² etter et slikt besøk. For øvrig leste jeg på Kvalheim/Maaseides hjemmeside at førstnevnte skrøt av sitt 46. land etter turneringen i Macau. Og begynner man å telle Macau, Hong Kong og andre tilsvarende steder, skal nok min statistikk også få fart på seg.

På flyet fra Amsterdam til Oslo fikk jeg mitt første VG på nesten fem måneder. Jeg tviler på at jeg skal slite med å bli ferdig med en tabloidavis på en to-timers flytur flere ganger, men det var så kjekt å lese at jeg til og med leste alle rampelyssidene. Like etter at vi var kommet ombord i flyet ringte to mobiltelefoner og folk så på hverandre: "Er det min eller din?". Det gikk opp for meg at jeg knapt hadde hørt en mobiltelefon på hele turen, og aldri på fly, buss eller tilsvarende. Jo, jeg var på riktig fly!

SJAKK

At sjakkturneringen i Dunkerque var turens siste var ikke helt korrekt. For i Ecuador deltok jeg i et norgesmesterskap! Det vil si ikke bare i Ecuador, men også da jeg var i Spania, Frankrike, Kina, USA, Brasil og Peru deltok jeg i dette norgesmesterskapet. Jeg deltar nemlig i det 1. NM i epost-sjakk, som foregår ved at man sender trekk til hverandre pr. e-post. Like etter hjemkomst fra Ecuador ble jeg ferdig med siste parti i kvartfinalen som startet i juni i fjor. Gruppa mi er enda ikke ferdigspilt, men det er klart at jeg blir nr. 3 og tar den siste plassen i semifinalen. Siste kvartfinalegruppe ble satt igang i mars i år, så det vil nok ta noen måneder til før semifinalene settes i gang.

"HVOR ER JAKKA MI?"

Lommeboken og hundredollarseddelen har jeg alt fortalt om. Da gjenstår bare notatblokken min som jeg mistet på vei hjemover. Sist jeg husker at jeg hadde den var på flyet mellom Amsterdam og Oslo, og jeg har prøvd uten resultat hittegodskontorene på de tre flyplassene (Amsterdam, Oslo, Karmøy) som jeg kunne tenke meg at den skulle havne om noen fant den. Ergerlig, for notatboka inneholder både adresser og andre kjekke ting som det var dumt å miste. Jeg hadde f.eks. planer om å sende en hyggelig presang til Rossy og faren, men det blir vanskelig - i hvert fall inntil hun eventuelt tar kontakt.

"SO YOU'RE FROM NORWAY?...

Hva er det første utlendinger sier når de treffer en nordmann? Gjennom 136 dager på reise fører man en del førstegangssamtaler. Det er alltid like interessant å høre en utlendings første replikk når han får vite at jeg er fra Norge.

1) ...it's a cold place, isn't it?"
(Den vanligste høflighetsfrasen. Fører ofte til kjedelige samtaler om antall måneder med snø og overgangsformelen mellom Celsius og Fahrenheit.)

2) ...do you live in Oslo?"
(Også veldig vanlig. Utlendingen prøver å imponere med sin eneste kunnskap om Norge.)

3) ...then you may live in Stockholm?"
(Litt mindre heldig var kineseren som godsnakket før han prøvde å pushe en sightseeing på meg.)

4) ...Norway is an expensive country"
(De som liker å reise og som enten har vært her, eller aldri har tatt seg råd. Flere globetrottere regnet Norge og Japan som verdens to dyreste land å feriere i.)

5) ...Norway is an expensive country, but you have this allemannsretten!"
(Jeg ble litt imponert av denne fra min nederlandske romkamerat på ungdomsherberget i Foz do Iguacu. Men dette var riktignok ikke hans første replikk, for det var nemlig den følgende:)

6) ...the last two weeks I have been travelling with a Norwegian girl"
(Og det var veldig typisk å snakke om andre fra samme land som man hadde møtt tidligere på turen. Etterhvert snakket vi gjerne generelt om hvor backpackerne kommer fra, hvorfor er det f.eks. så mange fra Nederland, mens man aldri treffer noen fra Belgia? Hvorfor treffer man så å si ingen fra USA i Sør-Amerika? osv.)

7) ...I visited your country three years ago."
(Jeg ble senere litt overrasket da brasilianeren besvarte spørsmålet om hvor i Norge han hadde vært med at han tok båt fra Stockholm. Etterhvert husket han at landet het Finland. Norge hadde han aldri vært i.)

8) ...do you know any Helgevold?"
(Tantene til min tremenning Tasha hadde også aner i Norge, uten at jeg kunne bidra med så mye i den anledning.)

9) ...do you live far from Bergen?"
(Fransk sjakkspiller som hadde spilt i band hvor vokalisten kom fra Bergen.)

10) ...jeg gikk på Brandbu videregående i 1992."
(Dame fra New Zealand - hun husket godt deg, Karoline. Jeg skulle hilse - jeg tror hun heter Cathy.)

11) ...jeg bodde et år på Blindern i Oslo, vet du hvor det er?"
(En annen dame fra New Zealand som hadde vært utvekslingsstudent i Norge. Litt pussig: Jeg traff bare to damer fra New Zealand og jeg traff bare to som hadde vært utvekslingsstudenter i Norge.)

12) ...a friend of mine plays chess in Norway every summer."
(En nederlandsk dame som selvfølgelig ble overrasket da hun fikk vite at også jeg spiller sjakk. Er det forresten noen sjakkspillere som har møtt Bart Stam?)

13) ...e det OK om jag pratar svensk?"
(En svenske jeg hadde snakket med i ca. 20 minutter uten at vi hadde vært innom standardtemaet "Where are you from".)

14) ...Norway - Brazil 2-1, world cup 1998, I remember!"
(Kjæresten til Li Kjer - hun som hjalp meg første dagen i Kina. Han hadde ikke sagt noe, så jeg trodde han ikke kunne engelsk inntil han hørte jeg var fra Norge.)

15) ...is it true that you never see the sun there?"
(Amerikaner som hadde hørt om fenomenet mørketid.)

16) ...Norway is in Asia, isn't it?"
(Rossy var ikke så veldig sterk i geografi.)

17) ...Norway??"
(Guiden min i La Basilica hadde verken hørt om Norge eller Skandinavia. Europa, derimot, kjente hun til.)

18) ...all I know about Norway is Haugesund."
(69-årig romkamerat fra Taiwan som hadde vært i Haugesund i sin karriere til sjøs.)

19) ...then you probably know Henning, Olav and Gaute. I met them in Paris in 1993."
(Jeg hadde store problemer med å holde latteren tilbake da jeg forklarte min brasilianske romkamerat at det er over 4 millioner av oss. Men så viste det seg at jeg faktisk HADDE møtt Olav (Skarpaas).)

20) …do you really like this Drillo?"
(Ikke en første-replikk, men veldig mange europeiske menn ville snakke om fotball med en nordmann. Flo, Solskjær og Drillo var de mest kjente norske fotballnavnene.)

BYTOPPEN

1. Hong Kong
2. Paris
3. Rio de Janeiro
4. Cusco (Peru)
5. Otavalo (Ecuador)
6. Beijing
7. Baños (Ecuador)
8. Ubeda (Spania)
9. Quito
10. Barcelona
(Bergen)
11. Brasilia
12. Lima
13. Madrid
14. Macau (Selvstendig administrativ region av Kina)
15. Dunkerque (Frankrike)
16. Los Angeles
(Oslo)
17. Riobamba (Ecuador)
18. Ibarra (Ecuador)
19. Tumbes (Peru)
20. Linares (Spania)
(Haugesund)
21. Foz do Iguacu (Brasil)
22. Ciudad de l'Este (Paraguay)
23. Samambaia (Brasil)
24. Huaquillas (Ecuador)

Otavalo, Baños og Quito får alle fine plasseringer, mens Riobamba og Ibarra inntar en plassering blant de mer anonyme.

Huaquillas minnet om en uheldig krysning mellom Ciudad de l'Este og Samambaia. En grenseby med massevis av salgsboder med dårlig vedlikeholdte jordgater i boligområdene. Det lå masse søppel overalt. Klar sisteplass.

SEVERDIGHETSTOPPEN

1. Fossefallene ved Foz do Iguacu (Iguazu)
2. Machu Picchu, Cusco
3. Montserrat, Barcelona
4. Sommerpalasset, Beijing
5. Den kinesiske muren, Beijing
6. Den forbudte by, Beijing
7. Eiffeltårnet, Paris
8. Victoria Peak, Hong Kong
9. Lokaloppgjør på Maracana stadion, Rio de Janeiro
10. Plaza de Armas, Cusco

Nådde ikke opp: La Basilica, Quito; Varmekildene i Baños; Indianermarkedet i Otavalo; Togturen gjennom "Djevelens nese"; La mittad Del Mondo, Quito; Flere bygninger m.m. i Quito som jeg har navnet på i notatblokken min.

Ute av lista: Ingen

LANDBØRSEN

Hvem får flest poeng? Myggen på VGs spillerbørs, eller Brasil på reisebrevets landbørs?

Spania: 8
4 uker med sol (regn en gang - om natten) i et land som er billig og som er vant til turister. Dagen på Montserrat-fjellet glemmer jeg aldri.

Frankrike: 6
Litt kaldere enn Spania, også klimatisk. Paris var virkelig en hyggelig storby å være turist i. Staselige, vakre og interessante attraksjoner. Dyrt.

Kina (med Hong Kong og Macau): 8
Spennende og annerledes. Med historiske monumenter som makter å gjøre museumsbesøk til høydepunkt. Min nye favorittby, Hong Kong, imponerte med urbanisme og naturopplevelser på gjensidig høyt nivå. Synlig luftforurensning både i Beijing og Hong Kong trekker noe ned.

USA: 4
Språklig sett en drøm å være turist, men ikke alltid like lett ellers - i hvert fall ikke i Los Angeles. Samfunnet var litt mer ulikt Norge enn jeg forestilte meg, og ikke akkurat tiltrekkende. Ikke spesielt billig.

Brasil: 7
Et land med sjel. Hyggelige mennesker, god mat og med naturperler i steder som fossene ved Foz do Iguacu og den grønne storbyen Rio de Janeiro. Mye kriminalitet mot turister, noe også jeg fikk erfare.

Peru: 4
Machu Picchu var virkelig flott, Cusco er en vakker by og prisene skremmer ingen. Men det var noe med Peru som gjorde at man så frem til neste grensepassering med litt større forventninger enn ellers. Masete selgere hindrer at turistene får gå i fred særlig lenge om gangen.

Ecuador: 7
Vennlige mennesker, vakker natur og svært behagelige priser. Men også lommetyver og mye regn. Et land jeg gjerne reiser tilbake til, selv om begeistringen jeg opplevde da jeg kom avtok litt etterhvert som oppholdet skred frem.

Paraguay, Argentina, Venezuela og Nederland fikk lite spilletid og rakk aldri å markere seg.

INTERNETTLISTA

Hvor fikk man billigst og best Internettilknytning?

1. Hong Kong. Gratis flere steder, av og til dårlig forbindelse.
2. Cusco. 5-6,50 kr./t. Svært god tilgjengelighet med anslagsvis 50 internettcafeer.
3. Quito. Billig og bra og lett å finne, 5-6,50 kr./t.
4. Riobamba. 9 kr./t.
5. Tumbes. Noe variabel forbindelse, 10-17 kr./t., der 17-kroneren var på et ringebyrå med én maskin.
6. Otavalo. 12 kr./t, god forbindelse og mange internattcafeer.
7. Ubeda. 16 kr./t., Rask forbindelse og med gratis printing.
8. Lima. 16 kr./t., Topp utstyr og forbindelse.
9. Beijing. Tidvis dårlig forbindelse, 15 kr./t.
10. Linares. 15 kr./t, generelt noe dårlig forbindelse, og litt få maskiner på byens eneste internettcafe.
11. Baños. Virkelig elendig forbindelse (jevn strøm på omlag 100 byte pr. sekund!). Men prisen var ikke like avskrekkende: 12 kr./t.
12. Madrid. 25-30 kr./t, flere steder, brukbar forbindelse.
13. Dunkerque. 30 kr./t med studentrabatt.
14. Barcelona. Upåklagelig forbindelse, men ingen billig fornøyelse: 30-50 kr./t.
15. Rio de Janeiro. Også i dyreste laget, 40-60 kr./t.
16. Foz do Iguacu. Nettforbindelsen forsvant når regnværet satte inn. Heller ikke prisen var noe å glede seg over: 35 kr./t
17. Paris. Gode fasiliteter og mange internettcafeer, men selv de billigste krevde nær en krone i minuttet, 50-60 kr./t.
18. Los Angeles. Her hadde jeg gratis nettforbindelse hos slektningene jeg bodde hos, men Tor Inge måtte en tur innom en, ja jeg vil ikke kalle det internettcafe, "kontorplasscafe" er vel mer dekkende. Jeg husker ikke prisen - bare at det var enda dyrere enn Paris. Men de hadde til gjengjeld alt man kunne trenge (fax, kopimaskiner m.m.) og åpent 24 timer i døgnet.

Hong Kong topper også denne oversikten som først og fremst er interessant for å illustrere spriket i prisnivået. Programvaren var generelt noe gammel. Å få utskrifter var som regel dyrt de stedene som i det hele tatt hadde denne muligheten.

Takk for denne gang!

Oslo, 7. juni 2000 (Bilder lagt til nettversjonen 7. januar 2001)

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.

¹ Dette er ikke riktig. Vi mellomlandet på Curaçao og på kartet som var i KLMs magasin virket det som om denne øya tilhørte landet den lå utenfor. Derfor trodde jeg en stund at jeg hadde mellomlandet i Venezuela. Men Curaçao er den største øya til De nederlandske antiller - og Nederland hadde jo fra før!

² Dette tallet inkluderer bussturen gjennom Østerrike i 1992, som jeg valgte å stryke da jeg i 2006 lagde regler for hvordan jeg skal telle antall besøkte land.