En uke med miks av lavkultur og høykultur.

GAVETIPS FRA NORWEGIAN

Norwegian sitt tilbud om tur-retur Svartehavet for 660 kroner var det vanskelig å si nei til. Faktisk så vanskelig å si nei at jeg fikk lyst til å si ja flere ganger. Og jeg fikk en idé. Kanskje jeg kunne gi bort en tur til min eldste nevø Endre i anledning hans nært forestående konfirmasjon?

Fra tanke til handling var veien kort. Og jammen kjøpte jeg ikke en billett til min yngste nevø Olav i samme slengen. Det er alltid kjekt å få en gave på en dag man minst venter det.

NATTOGET

Et forsinket fly fullastet av sydenklare nordmenn landet på Burgas en lørdagskveld i september. Tre av passasjerne var ekstra glade for at forsinkelsen ikke var så stor som vi en stund hadde fryktet. Jeg hadde nemlig lagt opp et stramt program for ferieuken. Hvis vi ikke nådde nattoget til Sofia ville vi komme særdeles skjevt ut. Men vi rakk både å finne bagasjen, forhandle oss ned fra 80 til 10 lev for en taxi til sentrum, kjøpe billett til toget og finne oss en uterestaurant i nærheten av den sentralt beliggende togstasjonen. Da vi bestilte mat fikk vi dessuten vår første erfaring med det etniske Bulgaria: serveringsdamen ristet på hodet når hun mente ja. Ifølge Wikipedia er Bulgaria og Sri Lanka de eneste landene hvor risting og nikking har motsatt betydning av vår. Samme kilde oppgir også at kulturpåvirkning gjennom TV er i ferd med å utviske de siste restene av denne etniske tradisjonen, og jeg kan ikke huske at vi merket mer til ja-risting eller nei-nikking resten av turen.

Hvorvidt det var lurt å kjøpe togbilletter før vi gikk til restauranten kan avgjort diskuteres. Da vi skulle vise dem til konduktøren var de borte og jeg måtte kjøpe nye. Jeg trodde at jeg hadde glemt dem på restauranten, men senere dukket billettene opp mellom to sider i Lonely Planet. Heldigvis var vi i et land der togbilletter er billig.

Dette var Endre og Olavs første erfaringer med et nattog, og det ble en forsmak på hva som venter dem når de skal på Interrail med familien neste år. Det hjalp nok godt at jeg hadde sørget for å gjøre dem trøtte ved å bestille fly fra Karmøy til Gardermoen kl. 06.20, noe som gav oppspilte gutter med reisefeber få timer med søvn natten før togturen. Selv om toget startet 22.35, det vil si 21.35 i norsk tid, ble det raskt stille i kupé 6.

Tross tidlig ankomst (litt før halv sju), hadde vårt vertskap ved Hostel Mostel lovet å møte oss på perrogen og skysse oss til kveldens kåk. Men vi så ingen med Hostel Mostel-skilt verken på perrongen eller andre steder på togstasjonen. Da vi etter et kvartes sonderinger var i gang med å klekke ut en plan B, dukket det imidlertid opp en fyr som spurte om vi var de tre nordmennene. Fem minutters kjøring unna lå et trivelig herberge. Rommet vårt lå en liten kilometer unna hovedhuset, men bortsett fra det var vi veldig fornøyd med innkvarteringen.

SOFIA

Så mye mer enn å spise frokost og å finne sengene rakk vi ikke før det var klart for flere timer i et transportmiddel. Hostel Mostel arrangerte en dagstur til Rilaklosteret som ligger to timers biltur sør for hovedstaden.

Rilaklosteret ligger fint til i en trang, skogkledt dal ved foten av Rila-fjellene - de høyeste på Balkan. Det ble bygget for over 1000 år siden, flyttet et par kilometer på 1300-tallet, og etter en brann i 1833 bygget opp i den versjonen det står i dag. Det er veldig vakkert, med stilfulle utsmykninger. Bildene taler vel for seg selv.

Tilbake i hovedstaden sto byens to vakre kirker for tur. Den russiske kirken var finest utenpå, mens Aleksandâr Nevskij-kirken var veldig stor og fin inni.

Neste programpost var av det mer lavkulturelle slaget: et lokaloppgjør mellom Sofias to mest merriterte fotballag. Levski Sofia er regjerende seriemester og spilte i årets Champions League (dog uten særlig suksess: som eneste lag tapte de alle sine seks kamper). CSKA Sofia vant serien i 2004-2005 og tok sølv i fjor. Historisk sett er CSKA mestvinnende med 30 seriemesterskap, men Levski Sofia har en annen ganske utrolig rekord: De har spilt i øverste divisjon sammenhengende siden den bulgarske serien ble sparket i gang på 1920-tallet. Begge gigantene har solide tilhengerskarer med vitale supportere. Det var som om Vålerenga hadde møtt Vålerenga på Ullevål. Solid trøkk, altså.

Det hele forløp fint, men så har jeg aldri sett så mange uniformerte politifolk på en kamp heller. Vi ble stoppet av en av dem på vei til arenaen. Endre gikk med en norsk landslagsdrakt, som hadde samme rødfarge som draktene til CSKA Sofia. Han ble bedt om å finne en mer nøytral farge, for sin egen sikkerhets skyld.

Etter en ikke altfor blendende forestilling var det Levski som kunne gå av banen med tre poeng etter scoring på straffe. CSKA, som hadde vunnet de fem første rundene, måtte se erkerivalen klatre forbi dem på tabellen med resultatrekken 5-1-0 (fem seire, en uavgjort, ingen tap). Men aller øverst tronet et annet hovedstadslag. Lokomotiv Sofia startet sesongen med 6 strake. Lenger nede på tabellen fant man byens fjerde og femte toppserielag, Slavia Sofia og Chernomorets Sofia. Som man skjønner er sjansen betydelig for å få med seg et lokaloppgjør om man er i Sofia.

Neste dag var det tid for mer folkelig forlystelse. Fornøyelsesparken Sofia Land sto til vår disposisjon. Vi var ikke alene, men det var temmlig tynt mellom gjestene. Så vi kunne gjøre akkurat hva vi ville når vi ville, noe som gjorde Olav smått ekstatisk. Vi startet med en runde der tøffingene prøvde alle attraksjonene, mens Endre tok rollen som fotograf når vi kom til de mest skumle.

Da vi kom til tømmerrenna ble vi advart av vakten om at vi måtte regne med å bli våte. Ja, litt våt blir man alltids i en tømmerrenne, men det gjør ikke så mye tenke vi og satte oss om bord.

Hadde vi enda blitt bare litt våte. Neste stoppested ble toalettet der jeg kledde av meg og vridde klærne. Selv om jeg fikk vridd ut mye vann fra underbuksa var det ikke spesielt behagelig verken å ta den eller de andre våte klærne på seg igjen.

Parken hadde mange avanserte "apparater", men det enkle er ofte det beste. Det var radiobilene og trampolinene som falt i best smak hos guttene.

BOROVETS

Etter halvannen dag i Sofia var storbylivet over for denne gang. Vi fant en taxi og satte kursen sørøst mot nye høydepunkter.

Borovets er en bygd på nordsiden av Rila-fjellene som først og fremst er kjent som et feriested for skiturister. Men det er også stedet man starter fra dersom man ønsker å bestige Balkans høyste fjell. Fra Borovets på 1 350 moh. går det gondolbane opp til en hytte som heter Jastrabets på 2 369 moh. Derfra skal det være lett å ta seg til toppen av Musala på 2 925 moh.

Skuffelsen var derfor stor da vi ved ankomst fikk høre at gondolbanen "will not be working tomorrow, but will open again the day after". Vi hadde ikke anledning til å bli en dag lenger. Fjellet ble byttet ut med en tur i langt mindre spennende terreng: skogsveier. Vi steg 400 meter, men da vi ikke så noe håp om å bryte tregrensa gikk vi tilbake til hotellet der vi fikk tid til både boblebad og minigolf før vi satte kursen videre til Koprivsjtitsa.

KOPRIVSJTITSA

En stengt vei med dertilhørende omkjøring gjorde vår hyggelige sjåfør litt usikker på veien, men han forsikret at alt var under kontroll. De drøyt 100 kilometrene fra Borovets til Koprivsjtitsa ble tilbrakt i taxi, og langs veien fikk vi sett mye interessant. Forbudsskiltene med bilde av hest og kjerre var stilige, men kom ikke opp i mot dopapirbyen. En by vi kjørte igjennom var kjent for produksjon av dopapir, og det var gatesalg av dopapir i store hauger minst 10 steder i løpet av en drøy kilometer!

Etter hvert forsikret sjåføren så ofte og umotivert at alt var under kontroll at jeg begynte å lure. Ord samsvarte heller ikke overbevisende med handling der han stadig vekk stoppet bilen og konfererte med tilfeldig forbi-passerende landsmenn. Etter en halvtime i usikkerhet langs en øde skogsvei kom vi til et veikryss der han ikke lenger klarte å skjule sin tvil. Han kjørte først noen hundre meter langs veien som gikk til venstre før han snudde og prøvde veien til høyre før han stoppet og tok seg til å granske kartet. Etter et par lange minutter med kartstudier uttrykte han et overbevisende "a-ha" og pekte mot høyre. "This way!", smilte han skjevt og forsikret at alt var under kontroll.

Ti minutter senere traff vi på noen innfødte som fikk ham til å snu og kjøre tilbake mot det krysset vi nettopp kom fra. Han dro opp en sigarett. Idet han tente den lurte han på om røyken kanskje var til sjenanse for guttene eller meg. Før jeg rakk å svare bråstoppet han bilen og jumpet ut for å ta seg en røykepause. Og der han øyensynlig stresset gikk hvileløst frem og tilbake i kveldsmørket utenfor bilen var troverdigheten av hans "no problem" og "everything is under controll" stadig synkende.

Men uroen varte ikke lenge, for bare et par kilometer forbi det ovenfor nevnte krysset fant vi et skilt med "Копривщица 22", og vi kunne nyte turen opp til fjellbyen med ro i sjelen. Langs stigningen var det et rikt dyreliv, og da vi steg ut av taxien hadde jeg i lysstrålene fra bilens lykter sett både rev og hare i tillegg til de utallige musene og paddene som henholdsvis hadde pilt og hoppet over veien. Guttene hadde sett inn i skjermen på en PlayStation Portable.

Byen vi var kommet til hadde et navn som jeg måtte repetere en del ganger før det satt: Koprivsjtitsa. Endre lærte seg også navnet, mens Olav mot slutten av turen fornorsket det hele til "Den kjedelige byen". Og da skjønte vi med en gang hva han mente.

Men Koprivsjtitsa har nok ikke alltid vært kjedelig. Midt på 1800-tallet var det en aktiv by med 12 000 innbyggere, mange av dem driftige handelsmenn. En av byens rikmannssønner het Todor Kablesjkov. Etter studier i Plovdiv og Istanbul vendte han tilbake til Koprivsjtitsa der han 25 år gammel ble nasjonal revolusjonsleder under i apriloppstanden i 1876. Oppstanden ble slått ned av tyrkerne, men hendelsene ble likevel viktig for bulgarernes selvstendighetskamp som langt på vei ble vunnet to år senere. Kablesjkov selv fikk ikke oppleve friheten da i han juni samme år begikk selvmord i fangenskap etter å ha vært utsatt for tortur.

Til tross for at en av revolusjonslederne kom fra byen, kom Koprivsjtitsa seg gjennom frigjøringskampen med mindre materielle skader enn mange andre bulgarske byer. En viktig årsak til dette var at de kunne bruke noe av sin rikdom til å blidgjøre tyrkerne. Derfor ble mye av den særegne og fine arkitekturen bevart for ettertiden. Seks av de gamle husene er nå museer, og vi tok runden rundt og besøkte de fem som var åpne den dagen.

Hva synes jeg om Koprivsjtitsa? Jeg synes det var en fin by, som gav små glimt av Røros-følelse. Totalinntrykket ble ødelagt av noen mindre fine steder med dårlig vedlikeholdte hus og brosteinbelagte veier med mange hull. Olav hadde rett i at det var en kjedelig by, men for voksne vil jeg anbefale å legge turen innom dersom man er i Bulgaria.

BYEN MED DE MANGE NAVN

Etter den smått slitne millionbyen Sofia, den lille og kunstige skibygda Borovots og den delvis forlatte småbyen Koprivsjtitsa var det som å komme hjem til Vest-Europa da vi ankom Bulgarias nest mest folkerike by - Plovdiv. Iallfall i den lille kilometeren med gågate. Her var var det rent, pent og moderne.

Men Plovdiv hadde mer å by på enn en fin gågate. Det er en veldig gammel by som gjennomsyres av historie. Som mange andre kjære barn har den hatt nok av navn. Byen ble grunnlagt av trakerne under navnet Evmolpija. Da Filip av Makedonia inntok byen i 342 f. Kr. syntes han at Filipopolis var et mer passende navn, og dette var navnet i tre århundrer. I 46 f. Kr. var det romernes tur til å vinne herredømmet og gi den en nytt navn. Trimontium - "tre fjell" var et passende navn ut fra hvordan topografien ser ut rundt gamlebyen. De neste som omdøpte byen var slaverne. Pâldin er ikke en profetisk oppkallelse etter Brann-legenden Paldan, men det er visstnok en oversettelse av Filipopolis. Gjenkjennelsen fra det makedonske navnet er derimot lettere for det neste navnet byen fikk: tyrkernes Filibe. Deretter ble det dagens Plovdiv - som er en utvikling fra Pâldin.

Jeg var i ferd med å fortelle at Plovdiv hadde mer å by på enn en fin gågate, og det var gamlebyen jeg hadde i tankene da de gamle bynavnene tok over. Gamlebyen rommer såvel romerske amfiteatre som mange 1800-tallshus i såkalt Plovdivstil. Det var samme typen hus som vi hadde sett mange eksempler på i Koprivsjtitsa. Vi var også en tur til byens rostadion. Det var første gang jeg besøkte et slikt, og det var stilig å se på. Og det var et sted for ro - i dobbel forstand.

For mine nevøer lå høydepunktet i Plovdiv i enden av gågata. Der ligger det et romersk stadion. Arenaen skal ha rommet 30 000 sitteplasser, men bare en brøkdel er gravd ut og restaurert. Under gateplan - med utsikt inn i det romerske stadionet - ligger en stor internettkafe. Og det var denne som falt i størst smak hos Endre og Olav. Flotte skinnstoler, raske pc-er, god nettforbindelse og store flatskjermer med en desktop full av programmer. Spesielt likte Olav godt et spill som het "Command and Conquer".

NESEBAR

Fire timers togtur brakte oss tilbake til utgangspunktet. Etter en snau uke i innlandet med mye høydeopphold så vi frem til to dager ved Svartehavskysten med shortsvær og bading. Men da vi steg ut av toget i Burgas regnet det tungt. Vi fant bussen til Nesebar som ligger drøyt tre mil nord for Burgas, og etter hvert fant vi også stedet vi hadde reservert overnatting.

Nesebar er en gammel by som ligger like sør for Sunny Beach - en seks kilometer lang høyt ratet sandstrand med masse sydenhoteller. Det dårlige været kunne gitt oss mer tid til å rusle rundt i gamle Nesebar. Men første dagen regnet det så mye at selv trasking var utrivelig og vi holdt oss for det meste innendørs. Dagen etter var regnværet stort sett over, men vi så fremdeles lite til sola og en kjølig bris bidro sterkt til at det ikke fristet med strandliv. Turistinformasjonen i Sunny Beach kunne hjelpe oss med innendørsbassenger men de anbefalte samtidig go-cart, noe som falt i vel så stor smak. Det er 15 års aldersgrense på dette i Norge, så det kan bli en stund til Olav får sette seg bak et ratt igjen. Etter en matbit og en runde med minigolf hadde været lettet såpass at Svartehavet fristet like mye som å bade under tak.


ФPИTЬOФ HAHCEH PÅ БЪЛГAPCKИ

Български. B...Bâ....  Bâl... Bâlga... Bâlgarski.

Da jeg var i Russland begynte jeg å snuse på det russiske språket. Det bulgarske alfabetet er som andre slaviske språk også basert på det kyrilliske alfabetet og bare noen få bokstaver skiller det fra det russiske. På flyet nedover frisket jeg opp bokstaver og lyder.

Det var som å begynne å lese på nytt - å stave seg gjennom lyd for lyd og komme frem til et ord. Og jeg ble overrasket over hvor mange ord jeg skjønte. Bulgarsk har mange lånord fra engelsk og latinske språk. Derfor er det ofte bare de ukjente bokstavene som skiller oss fra å forstå ordene. Det smått uforståelige "Информация" leses "In-for-ma-tsija" og betyr "Informasjon". Ofte er det ikke verre.

Jeg koste meg på flyet, men den morsomte språkopplevelsen kom likevel senere. På vei fra hjem fotballkampen i Sofia brukte vi et kart til å orientere oss hjem. Med bulgarske bokstaver på veiskiltene og engelske bokstaver på kartet støtte jeg på utfordringer som jeg kjente igjen fra fjorårets tur til Sankt Petersburg. Men nå som jeg visste hvordan de kyrilliske bokstavene skulle leses gikk det bedre. Det tok for lang tid å stave seg gjennom hele ordene, så jeg nøyde meg med å lese de to-tre første bokstavene og lette etter tilsvarende begynnelser på veinavnene på kartet. Et sted stoppet vi ved et veiskilt hvor det sto "ФPИTЬOФ HAHCEH". Ф er F og P er R, så jeg begynte å lete etter veier som het noe med Fr... Før jeg hadde funnet navnet kom et par bulgarere forbi. Vi spurte dem til råds. De startet med å lese skiltet: "Ok, this is boulevard Fritjof Nansen ...". Så det var altså en landsmanns navn som skulte seg bak de kyrilliske bokstavene. Litt morsomt, men samtidig litt dumt at jeg gikk glipp av det kicket det ville ha vært å lese hele navnet hans - istedet for å stoppe etter "Fr".

KRIM

Ved valg av passende sted for å innta vårt daglige brød, benyttet vi oss ofte av rådene fra guidebøkende vi hadde med oss. I Sofia krysset vi Lonely Planet med Rough Guide og fant at den eneste restauranten som var anbefalt i begge guidene het "Krim". Lonely Planet lovet Bulgarian, Russian and French cuisine in several elegant rooms of a restored early-20th-century house, mens Rough Guides Grand old restaurant that's been a popular place since Communist times. Upmarket food, including the occational Russian speciality, served in a nineteenth-century mansion. ikke sto særlig tilbake. Prisklassen var anslått til 35-50 kroner for hovedretter - temmelig gjennomsnittlig Sofia-pris.

Vi fant frem til riktig adresse. På trappen ventet en velkledd servitør som spurte om vi hadde reservert bord. En avkreftelse senere ble vi fulgt inn i et stort, men litt dunkelt lokale med hvitdukede bord. Vår mann vekslet noen bulgarske ord med to velkledde kolleger, hvorpå den eldste av dem henvendte seg til meg og pekte på Endres joggesko. "You can't be here with shoes like this" var budskapet.

Erstatningen ble et lavterskeltilbud med grei og billig mat. Kebab.
 

TYPISK BULGARSK

Det er tid for spalten for hva jeg merket meg som spesielt for landet jeg besøkte.

Når en person dør i Bulgaria kunngjør de etterlatte dette med en dødsannonse. Dette er jo ikke særlig uvanlig. Det spesielle er mediet. Dødsannonsen slås opp som en plakat utenfor hjemmet til avdøde eller på en oppslagstavle eller telefonstolpe like i nærheten. Som oftest er det et bilde av vedkommende. Annonsene blir hengende lenge og de slås opp igjen når det avholdes en minnemarkering, noe de har oftere i den ortodokse kirken enn vi er vant med fra protestantisk kultur. I Koprivsjtitsa så vi et par annonser for avdøde i 1981 - noe som tyder på at det har vært en markering 25 år etter dødsfallet.

Da vi i Nesebar lette oss frem til husnummeret for vårt forhåndsbestilte rom hos Adonov family bed and breakfast fant vi først en dødsannonse der avdøde var en dame som het Adonov. Heldigvis var det fire måneder siden hun døde - det hadde jo vært litt ubehagelig å ringe på dersom det nylig var skjedd.

Hest og kjerre er ikke et uvanlig syn i Bulgaria. Som tidligere nevnt har de til og med egne forbudsskilt som viser hvilke veier der det ikke er tillatt å benytte dette fremkomstmiddelet. Det var også egne forbudsskilt for traktorer.

Også på bygninger fant vi morsomme forbudsskilt. Det er tydligvis lov å bære skytevåpen i Bulgaria, for flere steder, som f.eks. utenfor banker, så vi egne skilt som viste at her var måtte man legge igjen pistolen utenfor. Hund eller andre kjæledyr var også avbildet på lignende skilt.

Da vi toget gjennom landsbygda i Bulgaria så vi flere ganger en liten gruppe av husdyr som ble passet på av en ung mann. Gjetere så ut til å være et levede yrke i Bulgaria.

Prisnivået i Bulgaria er hyggelig for nordmenn, omtrent som i Baltikum. Men maten er i beste fall ordinær.

Etter å ha lest om at det var svært billig å ta drosje i Bulgaria hadde jeg lagt opp til en reiserute som inkluderte to lange taxiturer. Erfaringen fra Sofia bekreftet at det var billig, men vi fant etterhvert ut at prisene varierte mye (fra 1,70 kr/km i Plovdiv via 3,20 kr/km i Borovets til smått latterlige 12 kr/km i Nesebar). Dessuten var det dobbel pris for langtransport i og med at de skulle ha betalt for tilbaketuren også. Med litt forhandling fikk vi likevel akseptable priser.

22. september er ingen hvilken som helst dato. Det er Bulgarias nasjonaldag hvor de feirer uavhengigheten fra det ottomanske riket (Tyrkia) som de fikk endelig i 1908. Vi lurte selvfølgelig på hvordan dette ville arte seg, men erfarte at frem til vi hørte fyrverkeri i 23-tiden om kvelden var det ikke noe som tydet på at denne fredagen ikke var som andre fredager.

Guiding var ikke utbredt i Bulgaria. Spesielt på Rilaklosteret, men trolig også i gamlebyen i Plovdiv, var turisttettheten så stor at det må være et godt marked for å skaffe seg en god bulgarsk inntekt på å fortelle utlendingene litt om historien.

Vi opplevde ikke bulgarerne som spesielt vennlige og imøtekommende. Inntrykket ble kanskje farget av at forhandlinger med taksisjåfører sto for en uforholdsmessig stor del av vårt samspill med landets innbyggere. Men da vi skulle reise fra Koprivsjtitsa til Plovdiv var vi i kontakt med mange lite imøtekommende aktører - ingen av dem var taxisjåfører. Bussen som skulle ta oss ned fra Koprivsjtitsa til togstasjonen kom ikke. Vi hadde fått oppgitt tidspunktet av turistinformasjonen og vi spurte dem til råds. De ringte litt rundt og konkluderte med at det trolig var nye tider for bussavganger som de ikke kjente til. Videre fikk vi vite at Koprivsjtitsas eneste (!) taxi var på langtur til Sofia. Turistinformasjonen hadde ingen andre tips til hvordan vi kunne komme oss de om lag 10 kilometrene det var til togstasjonen.

Vi gikk tilbake til hotellet vi hadde bodd på. De svarte kort at de ikke hadde anledning til å hjelpe oss, selv om jeg lovet å betale godt. Neste steg var å gå ut på gata og spørre tilfeldige bilister. Men, nei, selv om noen uttrykte en viss forståelse av at det var dumt at bussen ikke kom, så fant vi ingen som ville kjøre kjøre oss til toget. Penger pleier å hjelpe i slike situasjoner, men de virket ikke interessert uansett hvor mye jeg tilbød. Greit nok at man ikke alltid har tid til å avse 20 minutter, men det rare var at ingen kunne (eller ville) henvise oss til noen de kjente.

Til slutt var det to utenlandske turister som kom oss til unnsetning. De formidlet kontakt med hotellet de bodde på og der fant vi en hyggelig vert som gikk og spurte naboen om han ville kjøre litt priattaxi.

REISELITTERATUR

Det finnes mange ulike serier med reiselitteratur. Selv har jeg stort sett holdt meg til Lonely Planet. Jeg har merket meg at NRKs reiseguru Jens A Riisnæs alltid slår et slag for Rough Guide, men etter å ha bladd litt i dem i bokhandelen har jeg likevel gått for Lonely Planet hver gang. Dermed har jeg aldri fått testet hans råd ut i praksis. Også foran Bulgaria-turen var det Lonely Planet som ble handlet inn. Men på biblioteket fant jeg både Rough Guide, Turen går til og en svensk bok som heter Se Bulgarien. Dermed var vi usedvanlig godt skodd.

Ved tips om overnattingssteder og restauranter var vår konklusjon at Lonely Planet var best. Men når det gjaldt å lese bakgrunnsstoff om byer og severdigheter var den norske Turen går til minst like god - og ofte bedre enn Lonely Planet. Vår klareste konklusjon var at den svenske boken var klart dårligst.

Og Rough Guide? Tja, "grei nok" er kanskje en passende betegnelse. Men utover i uka var det som regel den som ble liggende igjen i sekken når to av oss ønsket å lese om neste destinasjon.

MINNERIKE BYER?

Det var interessant å oppleve Bulgaria. Men jeg ble likevel ikke spesielt begeistret for noen av de stedene vi besøkte. Og når vi besøkte fem av de byene som er sterkest anbefalt i reiselitteraturen er det på Bulgarias vegne skuffende å konstatere at bare Ploviv fikk plass blant mine 60 favoritter. Og heller ikke den kom særlig høyt. Sofia, Koprivsjtitsa og Nesebar hadde alle sine sjarmerende trekk, men de hadde samtidig sine mindre tiltrekkende sider som på ulikt vis trakk dem ut av listen. Burgas var sjanseløs.

Før Bulgaria avskrives kan det være på sin plass å si at vi ikke var i det som i reiselitteraturen omtales som landets fineste by: Veliko Tarnovo. Det er håp.

Med Plovdivs inntreden skyves Fredricia ut i kulden. Danmark er dermed uten plasseinger på min topp 60. Men også for Danmark er det håp, jeg har fremdeles København til gode.

OPPSAMLINGSEHEAT

Hva ellers husker jeg fra turen?

Jeg husker hyppig tevling i 20 spørsmål med stadig mer raffinerte regler vedrørende når og med hvilke implikasjoner hint kunne avkreves.

Jeg husker en mislykket demonstrasjon av mine nyervervede kunnskaper om Memo. Jeg utfordret guttene i Mitt skip er lastet med, men tapte så det sang allerede etter få varer. Men jeg fikk min revansje til slutt, slik også Endre til slutt fikk sin revansje på minigolfbanen.

Jeg husker den imponerende entusiasmen og utholdenheten til mannen som etter å ha observert et par rennekast tilbød seg å lære Olav teknikk på bowlingbanen i Sofia Land.

Jeg husker at Olav og Endre i dette billiglandet klarte å finne og kjøpe en bukse, som for meg så helt vanlig ut, til 1000 kroner. "Den passer til begge", var én begrunnelse. Og visstnok var den veldig kul.

Jeg husker en nevø som til tross for fotballspilling flere ganger i uken ikke holdt ut å gå til sammen noen få kilometer dagen vi var i Plovdiv.

Og jeg antar at Endre husker en onkel som merkelig nok insiterte på å ta beina fatt i en by der taxien kostet 1,70 kr/km.

Jeg husker da Endre syntes det var flaut å bestille den fjerde brusflasken 20 minutter etter at måltidet var begynt. Men flaskene var små og brusen var billig.

Jeg husker at jeg på go-cart-banen aldri klarte å ta igjen en 15-åring som startet noen sekunder foran meg. Han måtte innrømme at det ikke var første gangen han satt bak et ratt.

Og ikke minst husker jeg to knakende flotte nevøer som det var kjekt å for en gangs skyld være sammen med en hel uke i strekk.

Oslo, 13. desember 2006

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.