Reisebrev fra Brasil

En Real nedtur og mange oppturer; mitt mote med Brasil:

RIO DE JANEIRO

Reisen over ekvator ble langt hyggeligere enn reisen gjennom datolinja. Jeg landet tidlig en sondags morgen paa Rios internasjonale flyplass etter opptil flere timers sovn. Jeg sov meg igjennom ekvator, saa heller ikke denne milepaelen ble viet saa mye oppmerksomhet.

Jeg hadde klar en adresse til et ungdomsherberge, saa eneste bekymring var aa faa tak i reais (entall: Real) - brasilianske penger. Den eneste minibanken paa flyplassen var i den andre terminalen, og etter et kvarters rusletur kunne jeg lese at maskinen var midlertidig i ustand. Ingen stor krise, jeg kunne betale med dollar paa flybussen.

Etter aa ha sjekket inn paa ungdomsherberget var det ut for aa lete etter en minibank. Ikke akkurat den vanskeligste oppgaven, men naar tilleggskriteriet var at den skulle akseptere VISA, var oppgaven straks vanskeligere. Etter aa ha funnet 5-6 minibanker som ikke godtok VISA ble jeg henvist til kjopesenteret Rio Sul. Her fant jeg to ting: Flere minibanker som ikke likte VISA-kort og Cynthia - en dame fra Honduras, bosatt i England, som i tre maaneder studerer portugisisk i Rio. Hun var ute i samme aerend og hadde lett en god stund - hennes stamsteder viste seg aa vaere stengt paa sondager.

Men med hennes portugisisk-kunnskaper var vi godt utstyrt og etter bare én bom til var jeg i besittelse av den lokale valuta. Cynthia var ellers min guide ved flere anledninger senere i Rio - et hyggelig bekjentskap.

Rio, eller "Hio" som det heter paa portugisisk (Naar et ord begynner paa r, uttales den som h. En litt skuffende laerdom, for det er liksom ikke det samme med "Hivaldo", "Homario" og "Honaldo"), er en veldig vakker by. Smaa, klumpete, gronnkledde fjellkjeder avgrenser bydelene. Store bolger slaar inn mot de mange langstrakte strendene som omkranser byen, i hvert fall den sorlige delen. Temperaturen i slutten av mars/begynnelsen av april er akkurat passe, Rio rundt paaske-tider kan virkelig anbefales.

I Rio gjorde jeg de typiske turistgreiene. Jeg besokte Sukkertoppen og Corcovado (fjellet med kristusstatuen). Jeg var noen dager paa strendene og to dager traalet jeg sentrum der det faktisk er ganske mye fint aa se paa. Bl. a. hadde jeg tenkt aa se paa kirken Sao Bento som innvendig er kledd av bladgull, Men med bare legger ble jeg avvist i doren. "If the priest sees you with shorts, I have to pay a lot of money", forklarte vakten.

Men den storste turistattraksjonen i Rio for min del var verdens storste fotballstadion, Maracana. En sirkelformet koloss med 170 000 plasser. Publikumsrekorden skriver seg fra den avgjørende VM-kampen i 1950 der over 200 000 tilskuere saa Uruguay bli verdensmestere paa bekostning av vertsnasjonen.

Med fire lokale toppklubber og serierunde stort sett hver onsdag og sondag trenger man ikke ha saa mye flaks for aa faa med seg et byderby i Rio. Jeg fikk med meg oppgjoret mellom Botafogo og Flamengo. Eller oppgjorene rettere sagt. For to timer for den skikkelige kampen spilles det en juniorkamp mellom de samme lagene. Jeg var der fra avspark forste kamp og fikk oppleve hvordan stemningen steg etterhvert som tribunene ble mer og mer befolket.

Da dommeren paa overtid i juniorkampen annullerte et Botafogo-maal paa stillingen 4-3 til Flamengo, kokte det blant tilskuerne. En Botafogo-leder sprang over halve banen og lop rett og slett ned linjedommeren. Det fulgte en slaasskamp mellom spillere og ledere mens tilskuerne skrek som galne. Det var rart aa tenke paa at jeg var paa en juniorkamp. Det tok rundt ti minutter for dommeren hadde delt ut de kortene han ville og kampen kunne fortsette. Da han blaaste av var hovedkampen allerede flere minutter forsinket.

Som tilskuer var jeg ganske noytral, men i og med at jeg satt i Botafogo-svingen fant jeg det lurest aa heie paa Botafogo. Naar en paa benken foran snur seg og omfavner deg naar Botafogo scorer skjonner man at det kan vaere lurt aa forholde seg taus hvis Flamengo utligner.

Da jeg var paa kampen var jeg overbevist om at det var over halvfullt. Men i en sportsavis dagen etter kunne jeg lese at det bare var 55 000 tilskuere. Men det var likevel mer enn nok til aa skape stemning. I en norsk kamp er det kanskje 5-10 % som sokner til hjemmelagets supporterberg. Paa denne kampen var det ca. 50 % som danset, sang, veivet med flagg eller spilte trommer. Da Flamengo, som hadde flest tilskuere, scoret, ble stadion fylt av et enormt brol jeg aldri for har hort maken til. Og jeg har hort baade Kollenbrolet og vaert tilstede naar det ble OL-gull paa Birkebeineren og VM-gull paa Granaasen. For ovrig ble resultatet 2-1 til Botafogo med jubel og nye klemmer da dommeren blaaste av kampen.

Planen om aa dra noen dager til den vakre oya Ihla Grande gikk i vasken da jeg fikk en del ting aa gjore, mer under en annen overskrift.

SAMAMBAIA/BRASILIA

Etter snaue to uker i Rio bar det opp til Samambaia (en by med ca. 300 000 innbyggere som ligger ca. 3 mil fra Brasilia) hvor jeg besokte mine bygdebarn Anne Netland og Bjarte Vikingstad (og Anund og Marta) som er sendt ut av Det Norske Misjonsselskap for aa slaa et slag for Luther i det hovedsakelig katolske Brasil. Etter hint om savn av kokte poteter i tidligere reisebrev, ble jeg tatt godt vare paa med bl. a. honsefrikase og komler til middag. Med norske venner, norsk mat, norske aviser og tetris ble det en deilig ferie fra backpackertilvaerelsen (som for ovrig er langt fra ille, men det er alltid greit med et avbrekk).

Brasilia er en veldig toff by. Mens de aller fleste byer er resultat av en historie med mer eller mindre gradvis okning i folketallet fulgt av stadig nye planer og utbygginger, ble Brasils hovedstad tegnet ferdig og saa bygget i lopet av fem aar fra 1955 til 1960. Byplanleggeren kunne lage alt ferdig paa en gang - akkurat som vi gjorde det i sandkassen hos Bjorn Magne for 20 aar siden, uten sammenligning for ovrig. Resultatet er en stilren, aapen og gronn storby. Parlaments- og regjeringsbygningene er noe for seg selv - spesielle og vakre.

Parlamentet fikk jeg ogsaa se innenfra. Samambaia Ten Sing, som Anne og Bjarte har startet opp, ble invitert til aa synge under aapningen av en okumenisk kampanje i forbindelse med 2000-aarsskiftet. Etter taler og sang (naar man lytter til brasiliansk sang skjonner man hvorfor det er trommene som er det store i Brasil) i "vandrehallen" gikk vi inn i selve "stortingssalen" der vi fikk sitte ned paa de folkevalgtes stoler og hore paa enda flere taler. "Stortingssalen" er litt mer moderne enn motstykket i Oslo, bl. a. er stemmeknappene er utstyrt med baade pin-kode og en innretning som gjenkjenner tommelfingrene.

FOZ DO IGUACO

Preikestolen, Torghatten, Alpene, Trollveggen og Rankonaasi. Joda, jeg har sett mye vakker natur for, men fossefallene ved Foz do Iguacu (eller "Foz do Iguazu" som det heter paa argentinsk side) er den storste naturopplevelsen jeg noen gang har hatt. Midt i gronneste jungelen ligger 275 smaa og store fosser i flere kilometers bredde. Elven som fossene er en del av er grense mellom Brasil og Argentina og jeg tilbrakte en dag paa hver av sidene. Paa den argentinske siden kommer man helt innpaa fossene og kan gaa mellom dem og ta et bad i en kulp mens fossene broler like ved.

Det kan vaere greit aa smore seg med noe mygg og knott ikke liker. Dagen etter jeg var paa den argentinske siden telte jeg 92 insektstikk. Det klor enda tre dager etterpaa.

Den brasilianske byen Foz do Iguacu er en av tre smaa byer som ligger i hvert sitt land ved grensene mellom Argentina/Brasil/Paraguay. Jeg var noen timer i Paraguay i byen Ciudad de l'Este som er (saa langt jeg gikk innover) et eneste stort marked. Spesielt elektronikk skal vaere billig uten at jeg vurderte aa kjope noe.

Jeg besokte ogsaa vannkraftverket Itaipu som ligger paa grensen mellom Brasil og Paraguay. Svaere greier, og det dekker da ogsaa 89 % av Paraguays og 25 % av Brasils elektrisitetsbehov (og jeg maa kanskje opplyse om at Brasil har 160 millioner innbyggere). Det produserer 50 ganger mer kraft enn det kraftverket politikerne i Norge krangler om.

BRASILIANERE

Spesielt etter aa ha vaert i Kina, men erfaringen skriver seg ogsaa delvis fra de andre landene jeg har vaert i, blir man veldig paa vakt overfor folk som henvender seg til deg. Jeg fikk folelsen av at 95 % av kineserne som kunne engelsk ville prove aa lure penger ut av meg paa en eller annen maate. Etter en kort innledning om at "Norway is a very beautiful country, I would really like to go to Stockholm some day", fikk jeg tilbud om special price for enten tur til muren eller en helkvelds massasje.

Men i Brasil treffer man folk som rett og slett onsker aa vaere hyggelige. Jeg kunne f.eks. staa paa et gatehjornet og titte meg omkring og saa kom det noen bort til meg og spurte om de kunne hjelpe meg med bussnummer eller retninger.

Den forste dagen (like etter at jeg hadde faatt tak i brasilianske penger) skulle jeg paa fotballkamp paa Maracana. Jeg gikk gatelangs og funderte paa hvordan jeg skulle komme til stadion. Tilfeldigvis bar jeg en "VGs drommeliga"-t-skjorte med bilde av en fotball paa. Tre brodre (den eldste med kone og et lite barn) stoppet meg og pekte paa ballen og spurte paa sitt minimale engelsk om jeg skulle til Maracana. De skulle ogsaa dit, og jeg maatte bare bli med dem om jeg ville det. De betalte bussen for meg og hjalp meg paa alle maater. Da jeg skulle hjem, hadde jeg mistet lappen med kartet som viste veien til ungdomsherberget, og jeg husket heller ikke navnet paa stedet. Jeg folte meg rimelig trygg da jeg husket saann cirka hvordan ungdomsherberget laa i forhold til fjellene, men de insisterte paa aa hjelpe og gikk med meg (dama med en sovende toaaring paa skulderen) og spurte seg frem til vi fant herberget en kilometer forbi deres eget hjem.

For aa balansere litt kan jeg nevne taxisjaaforen som kjorte meg i feil retning og forlangte en pris som var mer en dobbelt av det normale. Han hadde parkert i en drosjeko og paasto at ungdomsherberget mitt laa rett rundt hjornet. Jeg visste at jeg var i feil bydel, men turte ikke annet enn aa betale naar han hadde 20 kolleger rundt seg.

NORDMENN

Hittil paa reisen hadde jeg ikke mott en eneste norsk ryggsekkturist. Men i Rio traff jeg paa tre, og i Foz traff jeg paa seks likesinnede. Det er alltid veldig kjekt naar man moter nordmenn og kan bruke det norske spraaket og snakke om norske ting.

Artig var det ogsaa aa treffe Kari fra Finland. Han lurte paa om jeg kjente til en oy sor for Bergen som het Bomlo. Joda, det gjorde jeg, og han fortalte om da han var paa sommerleir for blinde og svaksynte paa Bomlo og de besokte Moster Amfi der det var Ten Sing konsert. Det viste seg at han hadde vaert paa programkvelden som jeg hadde ansvar for under Internasjonal Ten Sing Festival i Haugesund 1995. Rart og veldig artig. Hadde det ikke vaert for at det er en oppbrukt klisjé ville jeg skrevet at verden er liten. Kari reiser rundt omkring i Sor-Amerika med ryggsekk og hvit stokk og klarer seg imponerende bra.

BRASIL - NORGE

Overskriften gir kanskje assosiasjoner til fotball der Brasil paa tre forsok fremdeles har til gode aa vinne over Norge, men det skal handle litt om hva en nordmann merker seg i Brasil.

I Spania reagerte jeg paa alle smaa "butikkene". Noen solgte bare lotto, andre blader og aviser og andre igjen bare tobakk. Men i Brasil finner man det samme, bare enda mer rendyrket. Overalt i Rio treffer man paa folk som selger ting paa gata. Noen selger telefonkort, andre selger kulepenner, andre igjen brus. Men veldig faa selger mer enn én ting. Hvorfor ikke satse paa baade kulepenner og telekort?

De aller fleste heisene jeg har tatt har heisforer - en mann som sitter paa en krakk og tydelig kjeder seg der han trykker paa knappen som tilsvarer det antall finger turistene holder i vaeret. Hvor mye raskere gaar det egentlig? Et annet omraade hvor jeg forst fikk inntrykk av oversysselsetting var bussene. Brasilianske busser har to ansatte - en som kjorer og en annen som tar imot billettpenger. Men det var faktisk veldig effektivt.

I Brasil skal toalettpapir ikke kastes i do, men i en kurv ved siden av. Det tok en stund for jeg skjonte dette, og etter at jeg hadde laert det, klarte jeg aldri helt aa venne meg av med min gamle vane.

Brasiliansk mat er god. Ris og svarte bonner med kjott og gronnsaker utgjor en vanlig middag, og jeg fikk alltid god mat overalt hvor jeg kjopte den. De har et utall av frukter, og baade blant de jeg hadde hort om og alle de andre var veldig mye godt. Pasjonsfruktdesserten som Anne laget var utrolig god.

"HVOR ER JAKKA MI?"

Den andre dagen min i Rio gikk jeg til stranden Copacabana. Jeg la lommeboka under haandkledet og la meg godt til rette oppaa det. Etter aa ha lest utallige historier om hva som kan skje i Rio var jeg veldig forsiktig og kjente flere ganger etter om lommeboka fortsatt var der jeg hadde lagt den. Etter en droy times tid bestemte jeg meg for aa gaa ned til vannkanten og ta de enorme bolgene naermere i oyensyn. Men da jeg skulle ta med meg lommeboka var den borte! Jeg lette grundig etter den og etter en halvtime med bl. a. moysommelig graving i sanden (den kunne jo ha blitt dekket av sand) var det bare aa resignere og raskest mulig faa sperret VISA-kortet.

Jeg hadde ikke saa mye kontanter i lommeboka, bare ca. 400 kr. Men det er gjerne mange andre ting som er kjekt aa ha i en lommebok. I tillegg til pengene og selve lommeboka mistet jeg bl. a. forerkortet, internasjonalt studentkort, telekort (norsk!), bonuskort, taxi-ID-kortet, nokkel til skapet paa ungdomsherberget og ikke minst VISA-kortet.

Det siste trodde jeg bare var et moderat problem, VISA-reklamen har jo lovd at uansett hvorhen i verden du er skal du faa et nytt saakalt "emergency card" i lopet av to til fire dager. Jeg hadde nok cash til aa klare meg i en uke, saa jeg skulle da klare meg.

Men etter noen dager med telefoner til VISA Internasjonal kunne de opplyse at Postbanken hadde avslaatt min soknad om emergency-card! De hadde bare hatt kontakt med VISA Norge (som igjen hadde kontaktet Postbanken), saa de kunne ikke oppgi noen grunn.

Enden paa visa ble at jeg maatte takke ja til "emergency cash" - jeg kunne faa opptil 2100 US dollar mot et gebyr paa 500 kr. Jeg maatte vente til over helgen fordi det ville vaere vanskelig aa finne en bank som hadde saa mye cash. Mandag morgen motte jeg blakk opp i banken (mine siste 90 centavos var brukt til bussen) for aa ta imot mine 2100 US dollars. I banken var de klar med 3570 reais som tilsvarer 2100 US dollar til en kurs paa 1,70. VISA hadde ikke sagt noe om at jeg maatte ta kontantene i reais, og jeg likte heller ikke kursen (paa vekslekontorene kan man faa reais til en kurs paa opptil 1,84 som ville gi meg ca. 1500 kr. mer). Jeg avslo tilbudet den forste dagen. Men etter nok en telefon til VISA International fikk jeg opplyst at man alltid maa ta imot pengene i lokal valuta og til den kursen banken opererer med. Dagen etter motte jeg gjeldtynget opp i banken hvor jeg signerte fire papirer med portugisisk tekst og tok imot 77 sedler med strikk rundt.

Bankene opererer ikke med reisesjekker (og de driver stort sett heller ikke med veksling) men jeg ble henvist til et vekslekontor over gata for aa veksle til reisesjekker. Men der fikk jeg vite at de ikke kan selge reisesjekker til utlendinger. Saa naa gaar jeg rundt med alle pengene paa meg. Jeg prover aa ikke bekymre meg, tenker at blir jeg ranet kommer jeg pengelens hjem, blir jeg ikke ranet kommer jeg ogsaa pengelens hjem, bare noen uker senere. Men det hadde vaert kjekkere med et kredittkort.

For jeg reiste til Peru maatte jeg veksle tilbake til dollar og klarte aa gjore det til en kurs paa 1,87 og tapte dermed bare ca. en tusenlapp.

Til sammen ringte jeg 9 ganger til VISA International. En ganske langtekkelig affaere hvor man hvis man er heldig treffer paa en operator som er god i engelsk. Hvis man er mindre heldig, faar man opplyst at referansenummeret er "taa taa sex", og hvis man spor om han mener 226, faar man kanskje til svar at det er "absiloteli carract". Hver gang man treffer paa en ny operator (og det skjer gjerne rett som det er) maa man svare paa sporsmaal om fodselsnummer, kontonummer, mors fodenavn m.m.

Bortsett fra lommeboka, som ble frastjaalet, har jeg ikke mistet noen ting. I hvert fall ingen ting som jeg har oppdaget at jeg har mistet.

BYTOPPEN

1. Hong Kong
2. Paris
3. Rio de Janeiro
4. Beijing
5. Ubeda (Spania)
6. Barcelona
(Bergen)
7. Brasilia
8. Madrid
9. Macau (Spesial-administrativ region av Kina)
10. Dunkerque (Frankrike)
11. Los Angeles
(Oslo)
12. Linares (Spania)
(Haugesund)
13. Foz do Iguacu (Brasil)
14. Ciudad de l'Este (Paraguay)
15. Samambaia (Brasil)

Rio ("verdens smukkeste storby" ifolge Politikens Forlags reisehaandbok) var oppe og snuste paa Hong Kong et par dager. En vakker by som kan betraktes fra to fjelltopper og ellers har noen strender og en fotballstadion. Men etterhvert saa oppdager man at det ikke er saa mye mer.

Det er nesten ille at Samambaia maa kjempe i samme klasse som f.eks. Paris. En ti aar gammel by for fattige tilflyttere kan jo ikke forventes aa skilte med triumfbuer eller kongelige slott fra gamle dager.

"byen Foz do Iguacu er et 'hul'" heter det ganske treffende i den danske reisehaandboka, og det var ikke saerlig mye bedre paa andre siden av elven.

SEVERDIGHETSTOPPEN

1. Fossefallene ved Foz do Iguacu (Iguazu)
2. Montserrat, Barcelona
3. Sommerpalasset, Beijing
4. Den kinesiske muren, Beijing
5. Den forbudte by, Beijing
6. Eiffeltaarnet, Paris
7. Victoria Peak, Hong Kong
8. Lokaloppgjor paa Maracana stadion, Rio de Janeiro
9. Sukkertoppen, Rio de Janeiro
10. "Gamle Ubeda", Ubeda

Naadde ikke opp: Copacabana, Rio; Jardim Botânico, Rio; Corcovado (fjellet med kristusstatuen), Rio; Katedralen i Rio; Praca XV, Rio; TV-taarnet i Brasilia; Parlamentet og regjeringsbygningene i Brasilia; Rio Descoberto, Brasilia; Itaipu, Foz do Iguacu; Fugleparken ved Foz do Iguacu; Three border line, Argentina/Brasil/Paraguay.

Ute av lista: Eurodisney, Paris; Versailles, Paris; Ocean Park, Hong Kong.

Selv om listen for aa komme seg inn paa listen etterhvert ligger veldig hoyt, kaprer Brasil baade forsteplassen og ytterligere to plasseringer blant de ti paa topp. Parlamentet var heller ikke langt unna en plass i det celebre selskap.

Lima, 21. april 2000 (Bilder lagt til nettversjonen 9. desember 2000)

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.