Reisebrev fra Botswana
3. -8. november 2003

NEDSTEMT

Celina, Halvard, Jan Gunnar og jeg skulle tilbringe noen uker sammen i det sørlige Afrika. Celina foreslo tidlig at vi skulle melde oss på "Tropical Trek" - en 24 dagers tur til Botswana, Zambia, Malawi og Mozambik. Jan Gunnar var veldig entusiastisk, Halvard litt mindre, mens undertegnedes motargumenter var mange og (i mine øyne) gode. I hovedsak mente jeg at:
*opplegget virket noe dyrt i forhold til hva det burde være mulig å få til på egen hånd
*man mister noe av opplevelsen av landet når alt er styrt av en guide

Men tross gode argumenter må jeg innrømme at jeg på den andre siden var veldig fascinert av tanken om å "ta" flere land i slengen på en enkel måte. Kombinert med at jeg ikke hadde prøvd å reise på denne måten før og at det derfor kunne være forsøket verdt, førte til at jeg ikke tok det så alt for tungt da det med tre mot en stemme ble bestemt at vi skulle melde oss på.

Hvordan jeg trivdes med å være med på en slik type tur kan du lese i slutten av reisebrevet fra Mosambik. Men den observante leser kan muligens også lese litt mellom linjene underveis...

WAGON TRAILS...?

Vi meldte oss på og sendte avgårde snaut 10 000 kroner per snute til Siyabona Africa som var selskapet som arrangerte turen. Etter kort tid fikk vi bekreftelse på at bestillingen var registrert og ytterligere opplysninger om turen. Betryggende, skulle man tro. Men det var to ting vi ikke likte. Bekreftelsen kom fra Wagon Trails - et selskap vi aldri hadde hørt om. Og, verre, flere av aktivitetene som sto som "included" på nettsidene til Siyabona Africa var listet som "optional" (les: ikke inkludert i prisen) i bekreftelsen fra Wagon Trails.

Vi (les: Celina) tok kontakt med Siyabona Africa som for det første informerte om at de av og til kjøper tjenester av andre selskaper og for det andre beklaget at nettsiden deres ikke var oppdatert slik at vi hadde kjøpt en vare på feil betingelser. Flere av de aktivitetene vi trodde vi hadde betalt for ville vi ikke få. Etter noen uker med forhandlinger fikk vi Siyabona Africa til å dekke den største delen av tapet (en todagers tur til Okavango Delta til snaut tusenlappen), og så oss rimelig fornøyde med utfallet tross alt.

TIL BOTSWANA

Utgangspunktet for Tropikal Trek-turen var Johannesburg, og vi skulle bli plukket opp av Wagon Trails' guide på overnattingsstedet vårt kl. 4.30. Vi skulle kjøre langt den første dagen og det var viktig å komme tidlig i gang. Etter en kort natt hvor jeg opplevde mitt livs hittil verste tordenvær (en rekord som skulle stå i mindre enn en uke) var vi tidlig oppe og ventet på at en hvit minibuss fra Wagon Trails skulle dukke opp. Celina og Halvard hadde vært på en ukestur med et tilsvarende selskap tidligere, så vi ble ikke så veldig overrasket da klokken gikk mot 5. Men da den passerte 6 ble vi såpass urolige at Celina fant frem mobiltelefonen og opprettet kontakt med Wagon Trails vakttelefon. De fikk ikke tak i guiden, men vi fikk vite at vi var de første som skulle plukkes opp. Men det var ikke uvanlig med forsinkelser, så det var bare å vente. Og ca. 3 timer på overtid dukket guiden vår opp. Han fortalte at han hadde slitt med å finne frem til ungdomsherberget vårt. At det skulle ta flere timer å finne en adresse mindre enn to kilometer fra flyplassen ville vært overraskende om jeg ikke allerede hadde vært en uke i Afrika og blitt kjent med afrikanernes mangelfulle respekt for klokka.

Vi kjørte videre for å plukke opp den siste deltakeren, Julie - en 33-årig dame fra London. Wagon Trails sine turer er åpne for påmelding for inntil 11 deltakere, og de starter mange ulike turer hver uke. Så lenge det er påmeldte blir det tur, og man kan ikke vite hvor mange andre som har meldt seg på før man er i gang. Vi hadde håpet at vi skulle være så heldige at ingen andre meldte seg på, men med bare én deltaker utenom oss var vi likevel heldige. Og med tilhengeren nesten full av bagasje (Wagon Trails kjører alltid minibusser med tilhengere), kan jeg ikke skjønne at det ville ha gått med full minibuss.

Neste stopp var flyplassen. Bakgrunnen var at da Jan Gunnar ankom Johannesburg lørdag kveld fant han ikke bagasjen sin, og han ble lovet av KLM at den skulle ettersendes til ungdomsherberget vi skulle bo på senest kl. 22.00 søndag kveld. Det var nå blitt mandag morgen, og ingen bagasje hadde dukket opp. Vi hadde forsøkt å ringe KLM kvelden før, men det var ikke noe svar å få. Nå var håpet at bagasjen skulle la seg spore opp på flyplassen. Etter mye leting fant vi frem til riktig kontor og fikk opplyst at bagasjen nå var på vei ut til de respektive adressene som var oppgitt. Det var mye bagasje som skulle fraktes til et stort område og de kunne ikke si når Jan Gunnar sin ville bli levert. Guiden vår foreslo at vi bare skulle reise, at vi ikke kunne risikere å vente lenge på bagasje som kanskje ikke dukket opp. Men vi fikk overtalt ham til å ta en tur tilbake til Airport Backpackers, som tross alt bare ligger to kilometer fra flyplassen. Det var over en time siden vi forlot stedet, og det ville jo ikke være ulogisk om vandrerhjemmet vårt var første stopp for bagasjebilen.

Men på Airport Backpackers lå det ingen baggasje. Vi satte oss tilbake i minibussen klar til ny rådslagning. Akkurat da svingte en pickup rundt hjørnet. Bagasjeleveransen var kommet, snakk om flaks!

Så, nesten fem timer for sent, var vi endelig på veien i retning Botswana. Etter 5-6 timer passerte vi grensen og fortsatte nordover til vi utpå kvelden ankom "Khama Rhino Sanctuary" hvor vi slo opp teltene for første gang.

IKKE AKKURAT HELT VILT

Khama Rhino Sanctuary kan du lese mer om her, men det er i korte trekk en park som har samlet mange dyr innenfor et stort område, deriblant 18 neshorn. Etter vår første natt i telt var vi klar for første økt med "game drive" - å kjøre rundt og se på dyr (game = storvilt). Jeg hadde forestilt meg at dyrene vi skulle se på i Afrika var ville, og følte meg en tanke snurt da vi fikk høre at "In this park there are 18 Rhinos, there is a great chance that we will see some of them today". Det er om ikke mer eksotisk, så iallfall langt mer virkelighetsnært med en elg i Nordmarka enn et nesehorn i en dyrepark. Elgene kan jo gå til Sverige hvis de vil, ja om de skulle finne på å legge ut på langtur til Russland, så vær så god. Forskjellen fra Dyreparken i Kristiansand og Løveparken i Danmark til parkene i Afrika er at omgivelsene er mer naturlige for disse dyrene, samt at de har et større område å boltre seg på. Den siste faktoren gjorde at vi faktiske ikke fikk sett neshorn denne dagen. Men vi så mange andre dyr, deriblant sebraer, giraffer og strutser.

Neste mål var Okavango Delta, vi skulle i første omgang kjøre til og overnatte på en campingplass utenfor Maun - en av de største byene i Botswana. Vi kjørte i utkanten av Kalahari-ørkenen, og selv om guiden vår startet kjøreturen med noe sånn som "Today there will pretty much be nothing to see", var dette dagen da utsikten fra bussvinduet var mest interessant. Etter hvert som vi nærmet oss ørkenen ble det færre og færre busker, og vi så til stadighet små virvelvinder som dro opp sanden slik at det så ut som smale høye gjennomsiktige kjegler som sto på høykant. De nærmeste virvelvindene var ikke mer enn rundt 50 meter fra veien, men vi fikk høre at de ikke var farlige. Veien gikk som sagt helt i utkanten av ørkenen og en stund hadde vi på den ene siden bare sand og jord helt til horisonten. Tøft!

Å DELTA I OKAVANGO DELTA

Tredje og fjerde dag skulle vi ut i Okavango Delta. Vi ble hentet i en stor lastebil på campingplassen og vi stoppet også opp på ulike overnanattingssteder i Maun for å plukke opp flere turister.

Okavango Delta er området der elven Okavango renner ut i, eller kanskje det heter "inn i", Kalahariørkenen, hvor den tørker inn. Den sprer seg i en rekke små elver utover et område på 16 000 kvadratkilometer (tilsvarer en tredjedel av Danmark). Jeg hadde på forhånd sett for meg et regnskog-terreng med frodig natur og masse vegetasjon, men etter to timers kjøring kom vi frem til et veldig tørt område med noen små elver som renner mellom den tørre jorden.

Vi ble plassert to og to i såkalte mokoro-kanoer og hver mokoro fikk sin botswaner som skulle stake oss til der vi skulle campe. Det var ikke lett å finne en god sittestilling i kanoen - det var både vondt og i grunnen ganske kjedelig. Hvorfor skulle ikke vi få lov til å padle? Etter nesten to timer med vond sitte/liggestilling og ingen annen utsikt enn høye sivstrå, kom vi frem til stedet vi skulle overnatte. Vår gruppe (oss seks i minibussen) hadde fire-fem botswanere med oss, og en av dem - Julius - skulle lede oss rundt i området på leting etter dyr. Vi skulle gå to turer - en om ettermiddagen og en neste morgen - hver på to timer. Men vi kunne også være heldige å se dyr fra leirplassen.

Jeg må ikke glemme å fortelle at 1) i Okavango Delta finnes det mange farlige dyr, og 2) vi hadde ingen våpen å forsvare oss med. Før vi gikk ut på "game walk" gav derfor Julius innstrukser om hvordan vi skulle forholde oss dersom vi støtte på ulike dyr. Hvis elefanten ble for nærgående var det lurt å løpe sikksakk mellom busker og trær, da elefanten er stor og tung og ikke har sin styrke i slalåm. Løven derimot, vil slå oss i enhver type spurt. Poenget her er å ikke begynne å løpe. Løven, og kattedyr generelt, jakter på dem som er redde for dem. Hvis vi står i ro og ikke viser frykt, vil heller ikke løven angripe oss.

Hva vi skulle gjøre dersom både løven og elefanten truet samtidig fikk vi ikke opplæring i.

Om natten var det et fryktelig tordenvær med mye regn og vind. Det var et fantastisk skue når det foregikk i horisonten før vi la oss. Men når uværet nådde leirplassen vår etter leggetid, var det mindre stas. I mitt og Jan Gunnar sitt telt ble det temmelig vått. Celina og Halvard hadde det enda verre. Dette var tredje natten i telt på en 24-dagers tur, og jeg visste at november var måneden regntiden begynte. Etter et par søvnløse timer der jeg prøvde å passe på at soveposen ikke var borti den våte teltveggen, så jeg ikke så veldig lyst på de kommende ukene. Men jeg sovnet til slutt og våknet ved soloppgang relativt uthvilt til solskinn, varme og nytt mot.

Vi bodde i telt, mens botswanerne sov under en fillete gapahuk. Vi spiste ikke sammen, og da vi var ferdig med vår frokost fikk Julius restene. Dette føltes ikke helt greit, og jeg lurer på hvor mye av deltakeravgiften på snaut 1 000 kroner per pers som går til de lokale. Det meste går nok til de vestlige som organiserer alt. "Your trip into the Delta should be regarded as much a cultural experience, as a wildlife one.", het det i forhåndsinformasjonen fra Wagon Trails. Joda.

På "Inka Trail" i Peru var prisen vesentlig lavere selv om turen varte dobbelt så lenge. Det var utelukkende innfødde som sto for arrangementet, og de både bodde og spiste sammen med turdeltakerne. Det føltes bedre.

Selv om jeg er kritisk, sitter jeg igjen med minner for livet. Det ene minuttet vi var 20-30 meter fra en sjiraff og ikke minst sekundene da den løp sin vei på en måte som bare sjiraffer kan, var nesten verdt Delta-turen alene. Elefantflokken som drakk vann ca. 50-60 meter borte var også en opplevelse, og selv om jeg har sett både giraffer og elefanter flere ganger før, så var det en helt annen opplevelse når vi traff dem "tilfeldig" i utmarken og det verken var et gjerde eller et kjøretøy å gjemme seg bak. Vi så også flere andre dyr, bl. a. store sebra-flokker og bøfler, på lang avstand. Men elefantene og sjiraffen var utvilsomt høydepunktene.

KASANE - KA SA 'N?

Vårt siste stoppested i Botswana var Kasane. Vi innlosjerte oss på en campingplass et par kilometer utenfor sentrum, og kveldens program var "optional": for et par hundrelapper kunne man bli med på et "game river sunset cruise" på Chobe-elven. Jeg valgte i stedet å gå inn til Kasane sentrum, og følte på en enorm frihet. Jeg gikk i en vanlig matbutikk, gikk på internettkafé og ruslet ellers tilfeldig rundt omkring i byen. Artig!

Om kvelden ble det tilløp til dramatikk da Julie ble bitt av en skorpion. Udyret ble fanget og uskadeliggjort og vi fikk raskt klarhet i at arten var en av de mindre farlige blant skorpioner. Noen timer med fryktelig svie, så ville alt snart bli bra igjen. Sandaler er ikke å anbefale i Afrika.

Morgenen etter var det en ny "game drive" omkring i Chobe nasjonalpark for å se på dyr, før vi satte kursen mot neste land.

For oss med interesse for geografi og sansen for det litt kuriøse, er Kasane absolutt verdt et besøk. Like nord for byen finnes det eneste stedet i verden hvor fire land møtes i ett punkt. Jeg hadde på forhånd lest av kartet at Namibia, Zambia, Zimbabwe og Botswana møttes omtrent her, og da vi dagen etter skulle krysse grensen til Zambia spurte jeg guiden hvor langt det var til henholdsvis Namibia og Zimbabwe. 2 km til Namibia og 5 til Zimbabwe, var svaret. Men senere kartstudier tyder på at alle fire landene møtes i ett punkt: i elvekrysset der Chobe renner inn i Zambezi - det vil si akkurat der vi tok ferge! Litt dumt å ikke vite at jeg var på et så interessant sted før etter at jeg hadde vært der.

Oslo, 26. oktober 2004

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.