En reise i krigens spor.

GJENNOM OG INN I

Bussturen Dubrovnik-Mostar tok omlag 4 timer. Ruten fulgte kysten nordover til vi traff på utløpet av elven Neretva som vi deretter fulgte opp til Mostar. De som er enda mer interessert i geografi enn meg vil da ha skjønt at vi måtte frem med passene tre ganger. Bosnia-Hercegovina har nemlig fått tilgang til Adriaterhavet i ca. 20 km, slik at Kroatia er delt i to. Vi kjørte først gjennom Bosnia-Hercegovina og deretter inn i landet. Like sør for den bosniske kysten (som for øvrig ligger i Hercegovina-delen av Bosnia-Hercegovina. På norsk skal vi nemlig bruke "bosnisk" som nasjonalitetsbetegnelse for person og steder fra Bosnia-Hercegovina, uavhengig av om den/det er fra Bosnia eller Hercegovina. Jeg er enig i at vi bør ha én felles nasjonalbetegnelse for personer og ting fra dette landet, men da er kanskje det engelske "of Bosnia and Herzegovina" eller det franske "de Bosnie-Herzégovine" en vel så bra løsning? Men "bosnisk" er jo kort og greit, så kanskje det er greiest som det er.) strekker (ja, nå var parentesen slutt!) det seg en lang kroatisk halvøy som heter Peljesac. Halvøyen vender nordover og strekker seg forbi hele den bosniske kysten. Kroatene planlegger å bygge en bro fra Peljesac over Neretvanskikanalen til den nordlige delen av Kroatia, så antakeligvis kan man om få år kjøre grensefritt fra Dubrovnik til Split.

Den bosniske kystbiten i kombinasjon med høy appetitt på å besøke land gjorde at vi på én uke passerte landegrenser med passkontroll hele 10 ganger. Med unntak av en snau halvtimes ventetid på vei inn i Serbia og Montenegro gikk heldigvis grensepasseringene veldig raskt unna.

VEL VARM VELKOMST

På busstasjonen i Mostar ble vi ønsket velkommen. Om vi var de to nordmennene? Joda, det kunne ikke være noen andre. Vi skjønte raskt at hun utleiehaien vi hadde småpratet med før vi satte oss på bussen i Dubrovnik hadde ringt en venninne i Mostar og gjort henne oppmerksom på at det var kunder i vente. Vi likte ikke helt situasjonen, men prisen på 10 Euro for et rom var det ikke noe å si på.

Selv når vi ikke fikk noen vekslepenger igjen på 20-Euroseddelen og måtte akseptere at prisen var 10 Euro per person var det ingen vond pris. Men følelsen av å bli lurt var mindre hyggelig.

NERETVA OG GAMLEBROEN

Gamlebroen i Mostar, og området rundt, er Bosnia-Hercegovinas eneste UNESCO-notering. Broen som tyrkerne bygget i 1566 er enkel og stilren - kanskje litt enklere enn jeg hadde forestilt meg etter å ha hørt så mye om den. Mostars gamleby ligger på begge sider av broen, og det er et veldig fint område der gamle hus, fin natur og en spesiell bro spiller fint sammen. Markeder og kafeer ligger side om side.

Gamlebroen går over elven Neretva som deler Mostar i to. Elven er stri, men klar og "smeltevann-grønn". Omgivelsene med store steiner og frodige trær kan gi en følelse av å være i villmarken. En finere elveopplelse i en by skal man lete lenge etter.

KRIGENS SPOR

Krigen i Jugoslavia rammet Mostar særdeles hardt. Gamlebroen ble totalskadd, men er bygget opp igjen. Men resten av Mostar tar det tid å bygge opp. Når vi gikk en tur nord for den gamle bydelen fant vi mange store bygg som var utbombet og som de foreløpig ikke hadde gjort noe for å bygge opp igjen. Sterkt var det også å se store gravlunder med "† 1993" på hver eneste sten.

Både i Norge og i utlandet har jeg ofte sett krigsruiner og hørt fortellinger fra væpnede kamper. Men dette har vært fortellinger fra "gamle dager" eller "historisk tid". Krigen(e) i Jugoslavia var kriger jeg husket selv. De fant sted etter at jeg selv ble voksen. Derfor var det på mange måter sterkere å oppleve spor etter ødeleggelsene i Mostar og Dubrovnik enn det har vært å besøke ruiner og minnemerker fra 1. eller 2. verdenskrig eller Slaget ved Hafrsfjord.

MUSLIMSK

Tyrkerne erobret Bosnia-Hercegovina på 1400-tallet. Landet forble under tyrkisk herredømme til den østerriksk-ungarske okkupas-jonen fra 1878, og på grunn av dette er store deler av folket muslimer. At vi var i et muslimsk land merket vi fort da lunsjen - for øvrig inntatt på en flott utendørsrestaurant langs Neretva like nord for gamlebroen - ble "forstyrret" med bønnrop fra et av byens mange minareter.

Senere på dagen besøkte vi en moské og gikk til topps i minareten. Dette var første gang jeg var i et muslimsk gudshus, og senere på turen - i Dubrovnik - skulle jeg få oppleve min første synagoge.

Oslo, 12. januar 2005

Ivar

Her finner du dette reisebrevet uten bilder.