1) Si et årstall, og jeg skal kunne verdensmesteren(e).
2) Si en verdensmester, og jeg skal vite hvilke(t) tidsrom han regjerte.

Oversikt over mine gale svar (siden 6. juli 2001):

• Ingen

¹ En noe broket historie gjør at ikke alle sjakkinteresserte vil være enige om at listen over verdensmestrene skal være slik jeg presenterer den på denne siden. Kåringen av verdensmestre gjennom historien har hatt vekslende legitimitet, så listen kan avgjort diskuteres. Men likevel vil de færreste vil ha vesentlige innsigelser for perioden frem til 1993. Jeg vil her kort gjøre rede for VM-historien som grovt kan deles opp i fire perioder:

Frem til 1886: Da Steinitz beseiret Zukertort i det som ble annonsert som den første offisielle VM-kampen i 1886 hadde han allerede vært anerkjent som verdens beste siden han slo Anderssen 20 år tidligere. Av denne grunn opererer enkelte oversikter med 1866 som starten på sjakk-VM. En av disse er sangen "Endgame" fra musicalen Chess der alle verdensmestrene frem til Karpov nevnes med tilhørende årstall. En årsak som nevnes som en mulig grunn at man først i 1886 proklamerte en verdensmester var amerikaneren Morphys død to år tidligere. Morphy knuste all motstand på sin europaturné i 1857-1859 og trakk seg tilbake fra sjakken som en av tidenes mest suverene i sin samtid allerede som 22-åring.

Før Steinitz' tid var det flere som ble regnet som mer eller mindre ubestridte enere i sin samtid. Den første var kanskje den spanske presten Ruy Lopez midt på 1500-tallet. Senere fulgte bl.a. italieneren Greco, franskmennene Philidor, Deschapelles og de la Bourdonnais, engelskmannen Staunton, tyskeren Anderssen og altså amerikaneren Morphy uten at man i deres samtid var opptatt av å formalisere en kåring av verdens beste sjakkspiller.

1886-1946: Fra og med Steinitz fikk man en offisiell og allmenn akseptert tittel og tradisjonen med at verdensmesteren satt på tronen inntil en utfordrer slo ham i en match. Men systemet hadde åpenbare svakheter. Det mest iøyenfallende var at verdensmesteren selv bestemte når, og mot hvem, han ville spille tittelkamp. Dette førte til at mange utfordrere aldri fikk noen sjanse, fordi mesteren kunne unngå å møte dem ved å stille krav utfordreren ikke kunne innfri. Men likevel hadde systemet høy legitimitet. For stort sett ønsket verdensmestrene å møte den antatt sterkeste utfordreren for å kunne bevise at han fremdeles var verdens beste. Etter hvert ble det jevnlig arrangert store turneringer der storparten av verdenseliten stilte til start, slik at det ble klarere hvem som var aktuelle som kandidater til VM-tronen.

Av utfordrerne som ble forbigått i denne perioden nevnes Akiba Rubinstein oftest. Rubinstein viste gjennom turneringsspill at han var en av verdens fremste fra 1905-1911, men han hadde ikke råd til å stable på bena den premiesummen som Lasker krevde for å sette VM-tittelen på spill. En annen som ofte nevnes i denne sammenhengen er Capablanca som etter manges mening kunne ha vært verdensmester lenger enn de seks årene han regjerte. Etter Capablancas seier i den store internasjonale turneringen i San Sebastian i 1911 ble den unge cubaneren regnet som VM-tittelens fremste utfordrer. Men Lasker satte frem en rekke matchbetingelser, mange av dem ganske spesielle. Da Capablanca ikke godtok alle kravene og ønsket å forhandle nektet Lasker og det skulle gå ti år før cubaneren fikk sjansen til å måle krefter med Lasker. Capablanca ble offer for systemet også etter at han hadde tapt tittelen. Hans arvtaker Aljekin viste ingen interesse for å gi Capablanca sjansen i flere VM-matcher. Selv om Capablanca etter de fleste mening var den naturlige utfordreren i flere år etter hans tap i 1927 valgte verdensmesteren seg andre motstandere.

1948-1993: Da Aljekin døde som regjerende verdensmester i 1946 benyttet verdenssjakkforbundet FIDE anledningen til å sette kåringen av verdensmesteren i system. Botvinnik ble kåret til ny mester i en VM-turnering i 1948, og regler for kvalifisering til fremtidige tittelkamper ble vedtatt. Treårige sykluser for å kåre nye utfordrere og rett til returkamp for detroniserte mestre, gjorde at VM-tittelen måtte forsvares jevnlig. Episoder som da Lasker ved to anledninger lot det gå mer enn ti år mellom tittelkamper var historie.

Det nye systemet fungerte utmerket inntil eksentriske Fischer i 1975 nektet å godta matchbestemmelsene for tittelkampen mellom ham og utfordrer Karpov. FIDE svarte med å frata ham tittelen, og Karpov ble utropt som verdensmester selv om han ikke hadde slått den regjerende mesteren. Fischer sluttet å spille konkurransesjakk og Karpov viste glitrende resultater i turneringsspill og beseiret utfordreren Kortsjnoj både i 1978 og i 1981. Summen av dette gjorde at Karpov raskt ble anerkjent som verdensmester også i opinionen. Men Fischer selv har aldri akseptert at han har tapt VM-tittelen. I 1992 dukket han opp igjen og stelte i stand "århundrets returoppgjør" mellom ham selv som regjerende verdensmester og Spasskij som han slo 20 år tidligere. Fischer forsvarte "tittelen" og forsvant igjen. Formodentlig regner han fremdeles seg selv som den rette innehaver av VM-tronen.

Etter 1993: Etter episoden med Fischer fungerte FIDEs system for å kåre verdensmestre i nesten 20 år til. Men da verken Kasparov eller utfordrer Short fant å kunne godta (de økonomiske) betingelsene for tittelkampen i 1993 ble det uorden. FIDE ekskluderte både Kasparov og Short og bestemte at Timman og Karpov, de to siste spillerne Short hadde slått på sin vei til tittelkampen, skulle spille en match om VM-tittelen. Karpov vant og ble på ny utropt til verdensmester - en tittel som aldri ble skikkelig akseptert av sjakkopinionen. Men i FIDEs offisielle statistikker figurerer Karpov som verdensmester på nytt fra 1993 frem til 1999.

Kasparov og Short stiftet sin egen organisasjon, Grandmasters Association, og spilte sin VM-match som Kasparov vant. Kasparovs ønske om å skape legitimitet rundt VM-tittelen førte til stadige forsøk på å opprette organisasjoner. Men verken Grandmasters Association eller etterfølgerne European Chess Union, Professional Chess Association eller World Chess Council fikk den oppslutningen han håpet på. Flertallet av stormestrene nølte med å ta steget bort fra FIDE, som i flere tilfeller truet med sanksjoner mot spillere som tok del i Kasparovs arrangementer. Til tross for dette beholdt altså Kasparovs tittel høy anerkjennelse i sjakkopinionen. En del av forklaringen på dette må tilskrives at Kasparov hele tiden figurerte på topp på ratinglistene. Det var liten tvil om at han var den beste sjakkspilleren. Han forsvarte tittelen mot Anand i 1995, og tapte den til Kramnik i 2000. Kramnik forsvarte tittelen mot Leko i 2004.

Hva skjedde med FIDEs tittel? I et forsøk på å popularisere sjakk-VM ble de tradisjonelle VM-syklusene som hadde fungert siden 1948 erstattet av en turnering der det ble spilt cup med bare to partier i innledningsrundene og 6 partier i finalen. Ved poenglikhet ble kampene avgjort med hurtigsjakk og lynsjakk. Karpov ble seedet helt til finalen det første året og forsvarte tittelen i 1998, men de fire neste VM-turneringene gav fire nye mestre: Khalifman 1999-2000, Anand 2000-2002, Ponomariov 2002-2004 og Kasimdzhanov fra 2004-2005.

Internt i sjakkopinionen var cupsystemet med på å ytterligere svekke FIDEs VM-tittel. Et solid match-system som hadde fungert i over 100 år ble erstattet av en turneringsform med langt større innslag av tilfeldigheter enn sjakkpublikummet likte. Det ble ikke bedre av at den første som slo Karpov var (relativt) umeritterte Aleksander Khalifman som hadde hanglet seg til finalen ved hjelp av hurtigsjakk-ekstraomganger i runde 1, 2, 4 og 6.

I flere år var altså sjakkverdenen splittet. Men i 2002 kom det en samlet uttalelse fra FIDEs president Iljumsjinov, Kramnik og Kasparov om at de hadde et felles mål om å samle seg om én udiskutabel VM-tittel. Det ble bestemt at det skulle spilles semifinaler mellom Kasparov og Ponomariov og mellom Kramnik og vinneren av 2003-utgaven av den prestisjefylte Linares-turneringen som skulle vise seg å bli ungareren Leko. Men etter uenighet om betingelsene for matchen mellom Kasparov og Ponomariov ble sistnevnte tilsidesatt og det ble bestemt at hans plass skulle overtas av vinneren av FIDEs cup-VM 2004 som ble Rustam Kasimdzhanov. Matchen mellom Kramnik og Leko ble spilt høsten 2004 med Kramnik som vinner. Matchen Kasparov-Kasimdzhanov ble først utsatt en rekke ganger før førstnevnte i januar 2005 proklamerte at han ikke lenger ville vente i uvisshet og at han trakk seg fra FIDEs VM-sykler. Kort tid etter kunngjorde Kasparov at han la opp.

Etter dette ble det bestemt at de ti beste i en FIDE-VM-cup høsten 2005 skulle gå videre til en 16-manns-turnering i 2006 der de fire beste skulle gå videre til en avsluttende VM-turnering i 2007 der de møtte de fire beste fra en VM-turnering som FIDE avholdt i 2005 med Topalov som vinner. Både mellom FIDE-VM-cupen og 16-manns-turneringen og mellom 16-manns-turneringen og den avsluttende turneringen skal det altså komme inn spillere på grunnlag av tidligere VM-titler eller høy rating. Spørsmålet var hvordan Kramnik ville stille seg til dette. Ville han ta imot en friplassen han ble tilbudt i 16-manns-turneringen? Kramnik takket nei og mente han fremdeles var den rettmessige innehaveren av VM-tittelen. En noe overraskende vending tok saken da FIDE våren 2006 kunngjorde at Topalov og Kramnik skulle spille en VM-kamp. Den etterlengtede gjenforneningskampen ble spilt september-oktober 2006 med Kramnik som vinner etter en pipnlig forestilling der Topalovs team anklagde Kramnik for å gå for ofte på toalettet, mens russeren svarte med å nekte å møte opp til ett av partiene.

Kramnik måtte sette tittelen på spill i en VM-turnering med åtte spillere høsten 2007 som ble vunnet av inderen Visvananthan Anand. Kramnik og Anand skal spille tittelmatch i 2008 og den som blir verdensmester der skal i 2009 møte vinneren av en match mellom Veselin Topalov og vinneren av "FIDE World Cup 2007". Forhåpentligvis blir det etter dette et mer stabilt og oversiktelig system for å kåre en verdensmester.

² Da Steinitz emigrerte til USA i 1883 skiftet han fornavn fra Wilhelm til William. Selv om han i ettertiden oftest blir omtalt som Wilhelm, het han altså William da han var verdensmester.