Av dr. scient Willy Fjeldskaar

Hvordan har livet på jorda blitt til? Hva er grunnen til at det finnes så mange typer levende organismer?

Som svar på slike spørsmål vil de aller fleste henvise til evolusjonsteorien (utviklingslæren). Den sier at levende vesen har oppstått ved en gradvis forandring fra enkle til mer sammensatte former, og at alt har en felles opprinnelse. Den første levende encellede organisme, urcellen, ble til ved naturlige prosesser (dvs. av seg selv) av ikke-levende materiale.

Darwinismen
Det er først og fremst Charles Darwins fortjeneste at evolusjonsteorien slo igjennom, men han var ikke den første som gikk med slike tanker. Det var imidlertid han som la fram en teori om hva som var årsak til evolusjonen. Siden den gang er teorien hans noe bearbeidet, og går nå under betegnelsen «neodarwinisme». Den sier at alle typer levende organismer er blitt til ved tilfeldige forandringer i arve-egenskapene (såkalte mutasjoner) kombinert med kampen for tilværelsen hvor den best tilpassede overlever (naturlig utvalg).

I skolens lærebøker presenteres også ofte en forklaring på hvordan livet er blitt til. Vi får høre at livet ble til av livløst materiale, og ved tilfeldighet (av seg selv), dvs. ved fysiske og kjemiske prosesser. Dette kalles kjemisk evolusjon.

Gjennom skolens lærebøker og massemedier kan en få inntrykk av at dette ikke bare er en teori, men et faktum. Av og til nevnes riktignok at det finnes kritiske røster, men ofte gis det inntrykk av at kritikerne er uvitenskapelige.

Ikke-darwinister
Lærebøker og massemedier til tross, det er i dag mange vitenskapsmenn som ikke vil godta at tilfeldigheter er opphav til alt levende. Det skal ikke legges skjul på at disse forskere er i mindretall. Men heldigvis kan vitenskapelige teorier ikke vurderes etter antall tilhengere, men ut fra sannhetsinnhold.

La oss begynne med noen sitater fra kjente forskere:

Professor Pierre Grassé, en av verdens fremste biologer, kan her representere de forskerne som ikke godtar at tilfeldighet er evolusjonens drivkraft. Grasse, som tidligere var president i Det franske vitenskapsakademi, har vært redaktør av 28 utgaver av et fransk zoologisk tidsskrift. Han sier i boka «Evolution of living organisms» (1977):
«Den biologiske evolusjonens doktriner (læresetninger) kan ikke forsvares mot objektiv faglig kritikk. De viser seg enten å være i strid med virkeligheten, eller ute av stand til å løse de aktuelle problemer.»

Den svenske zoologi-professor Søren Løvtrup sier i sin bok «Darwinism: the refutation of a myth» fra 1987: «Jeg tror at den darwinistiske myte en dag vil bli betraktet som det største bedrag i vitenskapens historie».

Den australske molekylær-biologen Michael Denton sier i boken «Evolution: a theory in crisis» (1985) at «evolusjonsteorien verken er mer eller mindre enn det 20. århundres store skapelsesmyte».

Hvis en forkaster neodarwinismens forklaringer, hvordan skal en da forklare naturens opphav?

En mulighet er å holde fast på at alt har en naturlig forklaring, at alt har blitt til av seg selv. Forskere med et slikt syn kalles også evolusjonister, de har bare andre forklaringer på hva som er drivkraften i evolusjonen. Noen forskere, deriblant Grasse, hevder at «levende organismer antakelig er underlagt andre, hittil ukjente, fysiske lover». Disse ikke-darwinistiske forklaringer er foreløpig ikke mer enn vage forestillinger, og utgjør ikke noe virkelig alternativ til neodarwinismen. I praksis, både i lærebøker og massemedier, er derfor evolusjonsteorien og neodarwinismen synonyme begreper, noe som altså strengt tatt ikke er helt korrekt.

En annen gruppe forskere som også tar avstand fra neodarwinismen, kalles kreasjonister (av creatio = skape. De som tror på skapelsen). De mener at en ikke kan forklare livets opphav og den store variasjon av levende vesen ved fysiske og kjemiske prosesser i naturen. Det er en slik orden og harmoni i naturen, og levende organismer er så fantastisk kompliserte, at det må være en intelligent skaper som er årsak til det hele. Livet kan ikke ha en såkalt naturlig forklaring. Selv er jeg kreasjonist fordi jeg mener dette syn er best i overensstemmelse med dagens vitenskapelige erkjennelse.

Et syn som er beslektet med kreasjonistenes går ut på at livet ble plantet på jorda av en fremmed sivilisasjon i verdensrommet, og at evolusjonen skyldes tilført arvemateriale fra verdensrommet. Forskere som har dette syn sier, i likhet med kreasjonistene, at livet på jorda ikke har noen naturlig forklaring, men skyldes inngrep utenfra.

Det vil antakelig være på sin plass med en liten kommentar til sitatene som er brukt i argumentasjonen. Temaet som er behandlet, omfatter så mange fagområder at svært få (om noen) har full oversikt. En er avhengig av andres forskningsarbeid og vurderinger. Derfor er det tatt med en del sitater fra spesialister på ulike områder. Ingen av de siterte vitenskapsmenn er (så vidt jeg vet) kreasjonister.

De som er interessert i en grundigere behandling av evolusjonistenes og kreasjonistenes synspunkt enn det som gis her, henvises spesielt til en lærebok i biologi (som dessverre bare finnes på tysk): «Entstehung und Geshichte der Lebewesen» av R Junker og S. Scherer. Weyel Lehrmittelverlag, Giessen, 1986.

Evolusjonistene (tilhengere av evolusjonslæren, utviklingslæren) antar at livet (dvs. den første levende celle) ble til av ikke-levende materiale, og ved naturlige prosesser. Liv er bygd opp av enkle grunnstoffer som også finnes i livløst materiale, grunnstoffer som hydrogen, oksygen, nitrogen og fosfor. Men likevel er «den enkleste celle en mekanisme som er utenkelig mer kompleks enn noen maskin mennesket har tenkt ut» (ifølge prof. William Thorpe, zoolog i Cambridge). Vi skal se litt nærmere på cellens oppbygging for å få en bedre forståelse av livets kompleksitet.

Proteiner
En grunnleggende bestanddel i levende materie er proteiner. Et protein er en kjede av hundrevis av aminosyre-molekyl; 20 forskjellige aminosyrer. Som et slags bevis for at proteiner kan oppstå tilfeldig, vises det i lærebøker ofte til eksperimenter som ble utført av Stanley Miller i 50-årene. Han tilførte energi i blandinger av ammoniakk, vann og metan, og da dannet det seg aminosyrer, livets byggesteiner. Og da kan en jo tenke at når det først er blitt dannet aminosyrer, er spranget ikke så stort til at de lenker seg sammen til proteiner. Og dermed ville et av grunnelementene i levende materie være dannet. Men det lærebøkene ikke sier noe om er at disse aminosyrene som er blitt til ved tilfeldighet, er fullstendig ubrukelig til dannelse av liv. Problemet er at aminosyrer opptrer i to utgaver. Begge utgavene inneholder de samme atomene, men de er ulike i romlig struktur. Aminosyreblandinger som er dannet tilfeldig, opptrer alltid i 50% blanding av de to typene. Det er bare mulig å atskille de to typene ved komplisert måleteknikk i laboratorium. Forskjellen på de to typene er som forskjellen på en venstrehanske og en høyrehanske (fig 1). Alt levende består av venstreformen, mens aminosyrer blitt til ved tilfeldighet alltid opptrer i blandinger. I laboratorium er det mulig å atskille de to typene, men det skjer aldri ved tilfeldighet. Forutsetningen for at livet skal oppstå, er at det skjer en spalting, slik at venstreformene kan lenke seg sammen til proteiner. La oss se på et eksempel som kan gi oss en viss forståelse for hvor usannsynlig det er at et protein blir til ved tilfeldighet. Sannsynligheten for å få «krone» Ved mynthast er 1/2. Sannsynligheten for å få «krone» to ganger på rad er 1/2 x l/2 = 1/4. Sannsynligheten for å få hundre ganger «krone» på rad er 1/2 x l/2 x 1/2....(hundre ganger) = 1/1030.

Fig. 1. De fleste aminosyrer finnes i to utgaver, høyredreiende (d-form) og venstredreiende (l-form). De har samme kjemiske sammensetning, men passer like dårlig sammen som en høyrehånd i en venstrehanske. Livets aminosyrer er utelukkende av l-form. (Fra Wyson, 1976)

Ifølge matematikeren E. Borel sier «loven om sannsynlighet» at «hendelser med uhyre små sannsynligheter aldri inntreffer». Sannsynligheten er altså ikke helt lik null. Sjansen for ikke å få hundre ganger «krone» på rad er 99,999999999999999999999999999 %. I praksis kan en altså si med 100% sikkerhet at ingen vil få 100 ganger «krone» i rekkefølge.

På lignende måte er det med dannelsen av et protein ved tilfeldighet. Minst 400 aminosyrer av venstretypen må lenke seg sammen for at det skal bli dannet et protein. Av to typer aminosyrer er altså bare den ene brukbar. Og den enkleste form for levende materie inneholder 124 proteiner. Sannsynligheten for at et protein skal bli til ved tilfeldighet - er som å kaste 400 «krone» i rekkefølge, sannsynlighet 1/10114. Dette må altså skje 124 ganger. Sannsynligheten reduseres da til 1/1014136. Det er altså uhyre liten sjanse for at de oppstod tilfeldig. At dette er uhyre lite sannsynlig skjønner vi når vi tenker på at det antakelig ikke er mer enn 1080 atomer i hele universet. I praksis er dannelse av proteiner ved tilfeldighet umulig ifølge «loven om sannsynlighet». Evolusjonistene er enige i at sannsynligheten er veldig liten, men sier at det tross alt ikke er umulig. Det må ha skjedd, siden livet nå engang er et faktum. Alt kan skje bare det er tid nok, hevder noen.

Enkelte andre vil si at «et koksalt-krystall er matematisk sett like usannsynlig som et protein-molekyl» (prof. Jostein Goksøyr, tidsskriftet Naturen, 3, 1983). Tanken er at når et koksalt-krystall kan bli til av seg selv, så kan også et proteinmolekyl bli det. Det er klart at når koksalt-krystallet får en form som det gjør, har det bl.a. med atomenes elektriske egenskaper å gjøre. Hvis proteinmolekylet, i likhet med koksalt-krystallet, skulle bli til av seg selv (uten styring utenfra), måtte det i så fall være «programmert» i atomene som det er bygd opp av. Ingenting tyder på at så er tilfelle.

Hvis sannsynligheten for å bli drept i trafikken var så liten som for at 124 proteiner skulle bli til ved tilfeldighet, ville ingen noensinne omkomme av den grunn. Men hvis sannsynligheten for ikke å bli drept i trafikken var så liten, ville Norge være avfolket. Sjansen for at proteinet oppstod ved tilfeldighet er så nær null som en kan komme. Sjansen for det motsatte er 100%. Dette er sjansen for at en eller annen form for intelligens var involvert i dette.

Arveligheten/DNA
For en evolusjonist er det enda vanskeligere å forklare opprinnelsen til det som har med arveligheten å gjøre. Arveligheten er knyttet til genene som befinner seg inne i cellekjernen. Genene består av lange molekyler av et stoff som kalles DNA. Det er et fantastisk molekyl, det er bæreren av selve livet. Hvis livet skal oppstå, må DNA oppstå.

DNA-molekylet ser ut som en spiraltrapp og er satt sammen av fire ulike grunnenheter (nukleotider), A, T, C, G (fig. 2). Disse fire kjemiske «bokstavene» er elementer i en kode som er felles for alle levende vesen. Rekkefølgen på nukleotidene fungerer på samme måte som forskjellige sekvenser av bokstaver i alfabetet. Innholdet i koden er forskjellig for ulike typer levende vesen. Det som gjør fluer forskjellige fra elefanter, muggsopp forskjellig fra flodhest. De er programmert forskjellig i DNAet. DNA er en konstruksjonstegning, dvs. informasjon om hele organismens sammensetning. Alle celler i kroppen inneholder den samme informasjon, og denne leder oppbyggingen av kroppen, organiserer veksten og styrer alle funksjoner.

Fig 2. Skjematisk utsnitt av DNA-molekylet. De fire kjemiske «bokstavene» A, T, G og C er elementer i DNA-koden. (Fra W.Gitt: «Logos oder Chaos», 1980)

«De lagrede direktiver i dine DNA-molekyler er satt sammen på grunnlag av din fars og din mors DNA-molekyler ved befruktningen. Etter befruktningen var denne ene cellen en fullstendig konstruksjonstegning til det mennesket du er i dag. Atomene i disse DNA-molekylene var ordnet i en kode som til rette tid satte i gang og ledet oppbyggingen av hjerne, hjerte og lunger, lever og nyrer, blod og tarmer og andre «deler» som til sammen danner en menneskekropp. Da du så ble født, inneholdt hver og en av kroppens milliarder celler fremdeles et fullstendig sett DNA-molekyler med nøyaktig samme struktur som den første cellen. Og alt som siden er skapt eller skjedd i kroppen din, har hatt sammenheng med kjemiske reaksjoner som uten unntagelse kan føres tilbake til en kjemisk ordre fra den allmektige DNA.» (Fra «Mennesket - naturens mesterverk», Det Beste, 1966).

DNA er bygd opp av enkle grunnstoffer, men er slett ikke enkel å forstå. Ifølge DNA-ets oppdager og nobelprisvinner Francis Crick «forstår vi ikke engang grunntrekkene i DNA-ets opprinnelse» (Icarus, 19, 1973). Han hevder at livsfrø ble plantet på jorda av en fremmed sivilisasjon i verdensrommet!

En annen av de store vitenskapsmennene i dette århundre, Sir Fred Hoyle, sier: «Forestillingen om at man kan forklare opphavet til det funksjonerende programmet i en levende celle med tilfeldighet, er høygradert vås.» Et annet sted skriver han:
«På en søppelfylling ligger alle delene som skal til for å bygge en Boeing 747, strødd omkring. En hvirvelvind blåser gjennom søppelfyllingen. Hva er sannsynligheten for at flyet står klar til avgang etter at virvelvinden har passert?»

Omtrent like sannsynlig er det at livet ble til ved tilfeldighet.

DNA inneholder en mengde informasjon. Skulle en skrive denne informasjonen med bokstaver, ville det fylle 100 millioner sider av «Store norske leksikon»! (ifølge Carl Sagan, kjent fra Cosmos-serien i TV). Det er vitenskapelig bevist at denne type informasjon ikke oppstår av seg selv. Informasjon oppstår bare som resultat av intelligent virksomhet. Et leksikon er ikke en tilfeldig samling av bokstaver, men bokstavene er samlet i meningsfulle sekvenser av intelligente vesener. Da DNA også inneholder informasjon, konkluderer kreasjonistene med at DNA er blitt til ved en intelligent skaper. Dette kan en evolusjonist ikke være enig i, en som jo mener at livet oppstod ved naturlige prosesser. Mange mener at DNA ikke er virkelig informasjon. Professor Knut Fægri (Bergen) sammenligner DNA-molekylet med «et trollgarn som er gått i floke» (tidsskriftet Naturen, 4, 1983). Personlig føler jeg det noe vanskelig å bruke betegnelsen floke på en «mekanisme som er utenkelig mer komplisert enn noen maskin mennesket har tenkt ut».

Tatt fra ORIGO

---

Kilder

Borel, E., 1965: Elements of the Theory of Probability. Prentice Hall, New Jersey.
Denton, M., 1985: Evolution: A Theory in Crisis. Burnett Books Ltd., London.
Fjeldskaar,W., 1990: Plan eller tilfeldighet. Elim. (En tidligere versjon av denne artikkelen er trykket i boka).
Gitt, W., 1980: Logos oder Chaos. Hänssler-Verlag, Neuhausen-Stuttgart Hoyle, F., 1984: Det intelligente univers. Gyldendal.
Junker, R og Scherer, S., 1986: Entstehung und Geshichte der Lebewesen. Weyel Lehrmittelverlag, Giessen.
Løvtrup, S., 1987: Darwinism: the Refutation of a Myth. Croom Helm, London.
Wilder-Smith, A E., 1982: Naturvitenskap uten evolusjon. Luther Forlag A/S.
Wysong, R.L., 1976: The Creation-Evolution Controversy. Inquiry Press, Midland, Michigan.