Herunder presenterer jeg en liste med argumenter som går igjen når tilhengere av evolusjonen skal "bevise" teorien sin. Felles for dem alle er at de ikke er rettet mot kjernen i evolusjonsteorien (avstamningsdogmet).

Noen av dem inneholder så åpenbare mangler og fornuftsmessige kortslutninger at jeg er overrasket over at det ikke er noen i de ledende fagmiljøene som er i stand til å gjennomskue dem. (Eller er det fordi de ikke tør?). Mange av argumentene er det jeg vil kalle svært innbilske, fordi de brukes som belegg for langt mer enn det det er grunnlag for. Selv om den faglige tyngden for noen av tilfellene kan være overveldende og den vitenskapelige dokumentasjonen av meget høy kvalitet, så beviser ikke noen av disse argumentene avstamningsdogmet.

Argumentene kan være gode i seg selv. Noen av dem er til og med svært gode, f.eks. argumentet om cichlide-fiskene i Victoriasjøen eller bjørkemålerne som skiftet farge. Men i det de blir brukt som "bevis" for avstamningsdogmet, blir de kvasi-argumenter. For å klare opp saken: De to nevnte eksemplene er ikke bevis for avstamningsdogmet, men for henholdsvis artsdannelse - eller rettere sagt tap av fruktbarhet mellom to isolerte artsbestander - og mikroevolusjon (artstilpasning) bevirket av naturlig utvalg. Avstamningsdogmet, derimot, forutsetter makroevolusjon, som i praksis vil måtte ha medført en ufattelig kompeksitetsøkning og nydannelse av en rekke organer og oppståen av nye biologiske funksjoner som ikke eksisterte fra før.

Det hele kan sammenlignes med mannen med finnlandshetta. Jeg tør påstå at det finnes en imponerende mengde fakta, indisier og fornuftige ressonementer som beviser at naboen faktisk eier en finnlandshette. Jeg kan legge fram disse faktaene i en solid og grundig vitenskapelig framstilling, slik at det ikke er noen som helst fornuftig grunn til å tvile på at naboen er en notorisk finnlandshette-eier. Det gjør ham ikke uten videre til bankraner.




"Fossilfunn søtter opp under evolusjonsteorien!"

Darwin innrømmet allerede i førsteutgaven av "On the Origin of Species" (1859) at den massive mangel på mellomformer blant fossilene var en alvorlig trussel mot hans lære. Men han satset hele sin teori på at fossilutgravninger i framtida ville vise at disse svimlende mange mellomformene som i følge teorien måtte ha eksistert, virkelig var å finne. Hva sier så dagens fossileksperter?

Darwin

I følge paleontologen Colin Patterson ved British Museum er det en myte at evolusjonære stamtavler bygger på fossilfunn. (Annual Review of Eoclogy and Systematics (1981), bind 12, side 195-223) Den berømte paleontologen (fossilforskeren) og evolusjonisten Stephen Jay Gould har også vært med på å røpe den samme "hemmeligheten".

I et av sine mange essays skriver han at de evolusjonære stamtavlene som pryder lærebøkene kun har data på grenspissene og i stammen. Resten er følgeslutninger som ikke bygger på fossilfunn, i følge Gould. Konservator David Raup ved Field Museum i Chicago, hvor 20% av alle utgravde fossiler i verden er oppbevart, uttalte allerede i 1979:
"De fleste antar at fossilene er et viktig bidrag i argumentasjonen for Darwins ide. Vi er nå 120 år etter Darwin og kjennskapet til fossilmaterialet har økt betraktelig. Men ironisk nok har vi i dag endog færre overgangsformer enn på Darwins tid." (Field Mus. Nat. Hist. Bull., januar 1979)

De mange etterlengtede mellomformene - "missing links" - som skulle bekrefte Darwins antakelser, glimrer i dag med sitt fravær, om mulig i enda større grad enn de gjorde på Darwins tid. Fossilmaterialet viser et helt annet mønster enn hva Darwins teori legger til grunn: Hovedtyper av levende vesen oppstår alltid plutselig, uten forvarsel, og "fullt ferdig" for å si det med Stephen Jay Gould. I de geologiske lag opptrer, på et visst tidspunkt, plutselig fisk, fullt ferdige. På et senere tidspunkt opptrer amfibier, fullt ferdige, uten overgangsformer fra fisk. Så oppstår krypdyrene, fullt ferdige. Og så videre. Dette er et hovedkjennetegn på fossilmaterialet. Fossilmaterialet er derfor et dårlig argument for utviklingslæren, tvert imot er det et stort problem å forklare mangelen på mellomledd.



"Evolusjonsteorien strider ikke mot termodynamikkens 2. lov, fordi denne loven ikke gjelder for åpne systemer, men kun for isolerte systemer. Spontan kompleksitetsøkning kan skje i et system, hvis bare systemet får tilført energi utenfra (f.eks. solenergi.)"


Termodynamikkens 2. lov bygger på mer enn hundre år med erfaring og empirisk testing. Det finnes ingen kjente brudd på termodynamikkens 2. lov. Hittil har det ikke lyktes forskere å påvise noen spontan reproduserbar entropireduksjon. Neodarwinistene går på sin side ut i fra at en 4 milliarder år lang kjede av slike spontane entropireduksjoner har inntruffet, fordi deres forklaring på livets og livsmangfoldets opphav forutsetter spontan selvorganisering av materien. Neodarwinismen - evolusjonsteorien i sin ortodokse og mest utbredte form, slik den vanligvis framstår i skoleverk og media - sier at det naturlige utvalg kombinert med mutasjoner er den ansvarlige mekanismen som førte til den enorme kompleksitetsøkningen som vi ser resultatet av i dag (uten noen plan eller teleonomisk styring), fra det livløse ur-havet, til det mylder av liv som vi ser eksisterer i et uoverskuelig antall former og varianter.

Kompleksitetsøkning (entropireduksjon) kan skje i deler av et system, ja, Men den skjer ikke spontant. For at kompleksitetsøkning skal kunne skje i én del av et system, må følgende to betingelser være til stede:

1.Systemet må få tilført energi utenfra (slik jorden får tilført energi fra solen, og slik en bilmotor får tilført energi fra bensinen den forbruker).Vi må altså ha et åpent system.

2.Systemet må inneholde en styringsmekanisme (en "motor") som kanaliserer energistrømmen slik at den uorden som skapes inni systemet, eksporteres ut.
(En bil må ha en motor for å kunne utnytte energien i bensinen, plantene utnytter solenergien til å bygge opp organiske stoffer gjennom den kompliserte prosessen som kalles fotosyntese. Fotosyntesen er mulig på grunn av måten plantecellene er bygget opp på. Det er i det hele tatt et meget sinnrikt og avansert system av sammensatte biokjemiske mekanismer i plantecellene som må til for at fotosyntesen skal skje. Tilførsel av sollys alene er ikke tilstrekkelig til å forklare fotosyntesen.)

Det er den siste betingelsen neodarwinistene hopper fullstendig bukk over. Det gjør de, ikke fordi de har noen vitenskapelig grunn for det, men fordi termodynamikk er en etablert vitenskap, og fordi de innser at termodynamikkens 2. lov er en trussel for deres lære. Evolusjon fra laverestående til høyerestående organismer (eksempelvis fra encellet "proto"-alge til kaktus og påskeliljer) er et brudd med termodynamikkens 2. lov.

Siden fotosyntesen er ett av de eksempler som oftest blir brukt av iherdige neodarwinister for å vise at entropireduksjon kan skje spontant (altså: at orden kan oppstå av seg selv fra kaos), er det på sin plass med en nærmere omtale av akkurat denne prosessen:

Fotosyntesen: Det er fotosyntesen som gjør at livet på planenten Jorda kan bestå. I fotosyntesen skjer det at karbondioksyd-gass (CO2 ) og vann (H2O) reagerer til glukose (druesukker), som er utgangspunktet for dannelsen av mer kompliserte sukkerarter, og som brukes som energikilde - brensel i cellene. Denne prosessen er endoterm, det vil si at den må ha tilførsel av energi for å kunne skje. (Denne energien kommer, som kjent, fra solstrålene.) Men det at CO2 og H2O reagerer med hverandre på denne måten, er ikke noe som skjer uten videre, kun betinget av energitilførsel fra sola. Med andre ord: Reaksjonen mellom karbondioksyd og vann til sukker, som vi på forenklet formelform kan skrive slik:

skjer ikke spontant. Reaksjonen krever tilførsel av sollys (energi). Men det er ikke nok. Denne, og tilsvarende reakjoner krever nemlig også en entropireduserende mekanisme, en mekanisme i systemet som er i stand til å virke til at energistrømmen utenfra blir dirigert - styrt - slik at den kan utnyttes til å redusere entropien lokalt, i deler av systemet (hvilket oppbygning av sukkermolekyler i fotosyntesen er et eksempel på). Fotosyntesen skjer etter innviklede fysiologiske, kjemiske og fysiske mekanismer som er bestemt av plantecellenes kjemiske oppbygning og sammensetning, som igjen skyldes måten DNA-molekylet er bygget opp på. Her har vi en entopireduserende mekanisme. Det samme mangler neodarwinismen når den skal forklare framveksten av livet på jorden, fra rå materie (C, O2, CO2, H2O, NH3, CH4 osv.) på en død planet i en livløs og livsfiendtlig ur-atmosfære til hele den sammensatte og livsbevarende biosfæren med det mangfold av livsformer og økosystemer som vi ser i dag, og som vi mennesker et en del av.


"Evolusjonsteorien er et faktum!"


Kort og godt: Sprøyt! Evolusjonsteorien er en teori!

"Det er grunn til å anta at alle hunderaser som vi har i dag, fra bulldogg til St. bernhardshund og schäfer stammer fra ulv som menneskene temmet for 25-40 tusen år siden. Når mennesket kan få til så store forandringer i løpet av noen tusen år, tenk da hva naturlig utvalg kan klare i løpet av noen milliarder år!"

Argumentet er besnærende. Men det holder ikke, rent vitenskapelig: Den innledende påstanden er grei, og - så vidt jeg har grunnlag for å bedømme - vitenskapelig sett uproblematisk. Det er svært mye som tyder på at alle dagens hunderaser er avlet fram fra ulver om våre forfedre temmet for tusenvis av år siden.

Men er det her snakk om utvikling, i betydningen overgang fra enklere til mer avanserte livsformer? Eller er det i det store og det hele snakk om en virkeliggjøring og tilsynekomst av et genetisk potensiale som lå nedlagt i stamarten (ulven for 25-40 tusen år siden) allerede i utgangspunktet? Er det grunnlag for å hevde at avstamning fra ulv til hund representerer en kvalitativ økning (forbedring) i den genetiske informasjonsmengden, sammenlignet med genene som lå latent hos stam-individene hos utgangsarten? Alle hunderaser og ulv er fysiologisk sett svært like (selv om forskjellen i ytre fremtoning mellom grand danois og chi-huahua er iøyenfallende). Ulv og hund er videre å regne til samme art, i det de kan krysses med hverandre og få formeringsdyktig avkom.

Forøvrig er argumentet basert på samme (sviktende) logiske fundament som følgende utsagn:

1."Når gjennomsnittshøyden på norske rekrutter kan ha økt med ca. 10 cm på under 100 år, tenk da hvor små folk må ha vært i viking-tiden!"

2."Når jeg kan hoppe 2 meter i lengdehopp med 20 meter tilsprang, tenk da hvor mange kilometer jeg kunne ha hoppet hvis jeg hadde hatt 100 mil langt tilsprang."

3."Motorsykkelen min kan få meg helt fra Nordkapp til Cape Town - og det er svimlende langt. Altså kan den få meg til månen."


"Forsøk med bananfluer bekrefter evolusjonstanken!"

Eksperimenter gjort på bananfluen (Drosophila melanogaster) blir av de fleste evolusjonister framholdt som et av de viktigste bevisene for at det har funnet sted en utvikling. Helt siden tidlig på 1900-tallet har vitenskapsmenn utsatt millioner av slike fluer for røntgenstråler, og dette har økt mutasjonsfrekvensen ti lover 100 ganger det normale. Hva skjedde med disse fluene? Gikk de over til å bli noe annet enn bananfluer? De fikk misdannede vinger, ben og kropper og andre defekter, men de fortsatte alltid å være bananfluer.

Dessuten viste det seg at muterte banafluer som ble parret med hverandre etter noen generasjoner begynte å klekke ut normale bananfluer igjen. Så hvis disse hadde fått fortsatt ville de normale fluene til slutt ha overlevd, mens mutantene ville ha dødd ut.

Den nå avdøde Richard Goldschmidt, en høyt ansett genetiker var fortvilt over at disse forsøkene ikke viste det han ville at de skulle vise. Han klaget over at forandringene var så håpløst mikroskopiske at selv om 1000 mutasjoner ble samlet hos ett eneste eksemplar, ville det likevel ikke oppstå en ny art.

Dette viser to ting: DNA har en bemerkelsesverdig evne til å reparere genetiske feil som oppstår, og det viser at man ikke kan ta slike forsøk til inntekt for sin tro på evolusjonsteorien.


"At bjørkemålerne skiftet farge, er en bekreftelse på evolusjonen."

I evolusjonistisk litteratur blir det ofte henvist til bjørkemåleren (en nattsvermende sommerfuglart) i Storbritannia som et eksempel på utvikling i vår tid. The International Wildlife Encyclopedia kaller det som skjedde med den for 'det mest slående eksempel på en evolusjonær forandring som menneskene noen gang har vært vitne til'. Hva var det som skjedde med bjørkemåleren? Jo, i følge litteraturen: Først var den lyse formen av denne måleren mer vanlig enn den mørke. Denne lyse typen gikk nesten i ett med de lyse trestammene og var dermed bedre beskyttet mot fuglene. Etter mange års forurensing fra industriområdene rundt der den levde, ble trestammene mørkere. Da ble bjørkemålerens lyse farge en forbannelse for den. Den mørke typen ville følgelig lettere overleve, fordi det var vanskeligere for fuglene å få øye på den. Dermed ble den mørke typen snart den dominerende.

(En detalj, kanskje, men... Nærmere kritisk gransking har vist at denne søte lille historien om bjørkemålerne og de sotete trestammene i England, ikke har så veldig mye med virkeligheten å gjøre. Bjørkemålerne er nattinsekter. I løpet av en periode på flere tiår er det observert ytterst få bjørkemålere på dagtid. Observasjonene som ligger til grunn for historien, har forskerne fått til ved å fange bjørkemålere om natten og lime dem opp på trestammer om dagen. Da spiser fuglene selvfølgelig de insektene som synes best. Når det gjelder akkurat bjørkemålerne, må forskerne se seg om etter andre forklaringer enn det naturlige utvalg på hvorfor bestanden har vekslet mellom lys og mørk dekkfarge. Dette forandrer selvfølgelig ikke på prinsippet som neodarwinistene vil fremheve her: nemlig at arter gjennomgår mindre forandringer - mikroevolusjon. Men likevel...)

Uansett er dette det avgjørende punktet: Utviklet bjørkemåleren seg til et annet slags innsekt? Nei, den var fortsatt den samme bjørkemåleren. Den hadde bare fått en annen farge. Det engelske legetidsskriftet On Call sier: "Dette er en utmerket demonstrasjon av kamuflasjens funksjon. Men siden det begynner og slutter med bjørkemålere uten at noen ny art dannes, er det absolutt ikke noe bevis for en utvikling."


"Cichlide-fiskene i Viktoriasjøen og Lake Nabugabo er et eksempel på makroevolusjon."

Feil. Dette er et eksempel på det som gjerne kalles artsdannelse. Artsdannelse er et misvisende ord. Men det er ikke noe mer mystisk enn at bestander av en art som har levd adskilt i lengre tidsperioder, taper fruktbarhetsevnen i forhold til hverandre. Der er altså snakk om et tap (av fruktbarhet). Eksempelet gir ikke grunnlag for å si at det har blitt dannet noe enestående nytt, slik makroevolusjon forutsetter. Det eneste som har skjedd er at de to artsbestandene har gjennomgått mikroevolusjonære artstilpasninger og blitt reproduktivt isolerte. Det er snakk om en overgang fra cichlide-fisk til cichlide-fisk. Evolusjonsteorien hevder overgang fra bløtdyr til fisk, fra fisk til frosk, fra alge til kaktus, fra dinosaur til flyvende fjærkre og fra spissmuslignende primitivt pattedyr til sjiraff og spekkhogger, blant mye annet rart. Da holder ikke eksempelet med cichlide-fiskene som bevis.

"Alle seriøse forskere støtter evolusjonsteorien!"

Dette er etterhvert blitt et forslitt omkvede i evolusjonsdebatter. For det første er utsagnet vitenskapsfilosofisk sett like verdiløst som om noen på 1500-tallet skulle si "Alle seriøse vitenskapsmenn vet at solen går i bane rundt jorden."

For det andre er det ikke helt sant. Og det blir mindre og mindre sant etterhvert som de gamle forsvarerne av det neodarwinistiske forskerparadigmet pensjoneres og dør ut, og nye forskerkrefter kommer til. Det finnes i dag en rekke vitenskapsfolk, fysikere, kjemikere og også biologer, som helt eller delvis avviser neodarwinismen på vitenskapelig grunnlag. Blant de mest kjente er genetikeren Jerome Lejeune, nå avdøde A. E. Wilder-Smith, Michael Denton (australsk biolog, forfatteren av "Evolution - a theory in crisis"), Brian Goodwin, Robert Shapiro, Fred Hoyle, Søren Løvtrup (svensk professor i zoologi) og den amerikanske biokjemikeren Michael Behe (forfatteren av: "Darwin's Black Box - the biochemical challenge to evolution".

Opp igjennom historien har det også vært adskillig mer dissens om evolusjonsteorien i vitenskapelige kretser enn hva skolens lærebøker og ledende medier vil gi inntrykk av. Helt siden Darwin har det vært forskere som har hatt større eller mindre reservasjoner mot teorien hans. Spesielt bør nevnes: Alfred Russel Wallace, Charles Lyell, zoologen St. George Milwart og William Bateson. Alfred Russel Wallace var den andre oppdageren av bortvelgelsesmekanismen i naturen - det naturlige utvalg. Sammen med Charles Darwin publiserte han sine notater om dette i 1858, året før Darwin utga sin berømte bok "On The Origin of Species". Wallace mente på bakgrunn av sosialantropologiske studier av naturfolk at teorien om det naturlige utvalg ikke kunne redegjøre for hvordan menneskets imponerende mentale og intellektuelle evner var kommet til. William Bateson var en av pionerene innen genetikken på begynnelsen av 1900-tallet, og mente at denne nye vitenskapen gjendrev darwinismen.

På den annen side går det en linje fra gruppen av mennesker i Darwins samtid som omfavnet evolusjonsteorien ut i fra en ateistisk religiøs motivasjon - blant dem den norske dikteren Bjørnstjerne Bjørnson - og fram til dagens tilfeldighetstroende profan-humanister og ateister. Det er i dag en overveiende stor del av dem som fremdeles forsvarer evolusjonsteorien, som gjør det ut i fra sitt livssyn, og ikke som et resultat av kritiske, skeptiske overveielser, basert på fornuft og erfaring (empiri).

Les mer om vitenskapelige bevis som motsier evolusjonsteorien på ORIGO.