Sannheten om Palestina

 

Historikere er enige om at størsteparten af Araberne i Palestina ikke kom dertil med den muslimske erobringen, men at de hovedsakelig er etterkommere av semitter, hvis besittelse av Palestina går tilbake til minst tre årtusen år før Kristus, og er "sansynligvis den av de enkleste og eldste i verden. De gamle hebreere kom til Palestina mye senere. I begynnelsen grunnla de små bebyggelser i bjergene og levede fredelig med deres naboer. Senere grep de til våpen og en stor del av deres etterfølgende krigsførelse gjenfortelles i det Gamle Testamentet. Den stat eller stater som israelerne grunnla i Palestina ble ødelagt av Assyrerne i 700 f.Kr. og av Babylonierne i 550 f.Kr.

Den oldtidige jødiske territoriale besittelse av Palestina var kortvarig. Før Davids tid var Joshuas tolv stammers koloni ubetydelig.Det var først under Davids og Salomons regjeringstid at noe som lignet jødisk besittelse av Palestina eksisterte.

Åtte århundre senere gjenetablerte Makkabeerne den jødiske makt som var svunnet med Salomon. Men kun for en meget kort periode gjenvannt den de dimensjoner den hadde  på Davids og Salomons tid. Baker sier at Palestina er:

"Det land hvor jøder engang (for over 2000 år siden) oprettet en stat i en relativt kort periode i historisk  tid. Den samme "stat" ble til slutt splittet i mindre stater."

Argumentet for et historisk jødisk krav på Palestina er derfor uholdbart. Besittelsen ved makt av spredte deler av et område i noen få århundre for mer enn to tusen år siden berettiger ikke nåtidens jøder til det land, like lite som nåtidens arabere er berettiget til Spanien, som de besatt i flere århundre. Baker påpeker også at:

"De nåværende jøder som  nå bebor Palestina er kun fragmenter og kan på ingen måte spores tilbake til de tidligere hebreere, eller habiru som engang erobret Kanaan… De palestinenske arabere som fortsatt lever i Palestina er de virkelige etterkommere av de opprinnelige semitiske innbyggere. Deres røtter er ikke i Syria eller Libanon, Jordan eller Egypt, men snarere i det eneste land de noensinne har kjent som deres hjemland, Palestina."

Han tilføyer: "De jøder som i 1897 ønsket å besitte Palestina igjen som deres hjemland stammet på ingen måte fra de semitiske jøder fra ca. 2500 år før. Det kan tilskrives blandingen av blod gjennom ekteskap men også det store antall ikke-semitter som konverterte til Jødedom. Det klassiske eksempel på denne hendelse er Khazzar stammen, som lever i det nåværende Russland. Dens storstilede omvendelse fant sted i det åttende århundre e.Kr. og mange av nåtidens jøder er nedstammet fra denne stamme."

Ikke desto mindre var det på argumentet om en "historisk forbindelse" at zionister i den tidlige delen av det tyvende århundre gjorde krav på å grunnlegge et nasjonalt jødiske hjemland, som til sist kom til å omfatte hele Palestina.

Zionisme, som hadde sin begynnelse i det nittende århundre, var en jødisk bevegelse for å gjenetablere en jødisk nasjon. For noen betydde det en åndelig gjenoppvekkelse og en tilbakevending til deres religion, og ikke omfattet ønsket om land. Mange andre forestillte seg imidlertid å gjøre den syriske provinsen Palestina til en jødisk nasjon. Derfor skilles det mellom de inngangsvinkler ved å kalle den ene åndelig zionisme og den annen politiske zionisme (når vi her taler om zionisme, henviser vi til politisk zionisme).

I 1915 forpliktet den Britiske regjeringen seg, ifølge betingelsene i Hussein-McMahon Traktaten , til å "annerkjenne og støtte araberne innenfor de territorier som ligger innenfor de grenser som Shareefen av Mekka har fåreslått". Disse grenser som Shareef Hussein av Mekka "som representant for det arabiske folk" og den britiske regjering ble enige om omfattet Palestina. Til gjengjeld forpliktet araberne, under Hussains lederskap, seg til å slutte seg til de allierte i Den Første Verdenskrig mot Tyrkia. Araberne oppfylte deres forpliktelse og kjempet prisverdig. I 1919 bekreftet den franske og britiske regjering i en felles britisk-fransk kungjøring betingelsene i den tidligere avtale med Shareef Hussein og garanterte utrykkelig arabisk herredømme over Palestina og andre arabiske land

Mellom disse to datoer hadde den britiske regjering imidlertid inngått to andre avtaler som var uforenelige med det løfte som var blitt gitt til araberne. I 1916 hadde britene og franskmenn forhandlet Sykes-Picot Traktaten som delte det ennå ikke overvunnede Ottomanske Rike, inklusiv de arabiske områder i britiske og franske "innflytelses områder". I 1917 ble den berømte Balfour Deklarasjon utsendt hvor den britiske regjering forpliktet seg til "opprettelsen av et nasjonalt hjem i Palestina for det jødiske folk."

 I Balfour Deklarasjonen stod det: "Hans Majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem i Palestina for det jødiske folk, og vil bestrebe seg på å lette gjennomførelsen av dette mål, på den betingelse at der ikke vil bli gjort noe som kan skade de nåværende ikke-jødiske samfunns sivile og religiøse rettigheter, eller de rettigheter og politisk status jøder har i et hvilket som helst annet land."

Denne deklarasjon som var det erklærede grunnlag for britisk regjeringspolitikk i Palestina de neste trettien år, dekker et antall viktige punkter. Dens korthet antyder at den er blitt utformet i hast, en formodning som er langt fra sannheten.

M. Nahom Sakalov, skriver om deklarasjonen i sin ’History of Zionism’ at "alle ideer som oppstod i London ble avprøvet av zionistiske organisasjoner i Amerika og hvert forslag fra Amerika fikk mye  oppmerksomhet i London". Leonard Stein sier om deklarasjonen i sin ’Zionism’ at "den ble utsendt etter lange forhandlinger som en veloverveiet erklaring om politikk". Stephen Wise, en amerikansk zionistleder skriver: "Det tok nesten to år å udarbeide Balfour Deklarasjonen."

Et annet fremtredende trekk er dens vakhet, og mer bemerkelsesverdig når man tar de ovennevnte kommentarer i betraktning. Et dokument som ble utformet så nøye over en toårig periode burde ha forklart spesifikt hva "de ikke-jødiske samfunns sivile og religiøse rettigheter" betydde, og hva det betydde at de ikke måtte utsettes for "skade" innebar. Shaw komisjonen, en i en lang rekke av komisjoner som den britiske regjering sendte til Palestina i 1930 for å undersøke den voksende rasemessige uro, beklaget seg over at deklaralasjonen var åpen for "et stort antall fortolkninger" og anbefalte at regjeringen formulerte sin politikk klart.

På samme måte påkaller henvisningen til ikke-jødiske samfunn seg vår oppmerksomhet, fordi den gir det inntrykk at jødene var i flertall i Palestina, da deklarasjonen ble utsendt. Faktum er at på den tid var 91 prosent av befolkningen arabere og kun 9 prosent jøder. Bemerk også at det var med fullt overleg at den arabiske del av befolkningen ikke ble identifiseret, for det var en tidlig zionistisk politikk som består til i dag, å nekte å anerkjenne palestinernes tilstedeværelsen.

Dokumentets flertydighet var ifølge de zionistiske ledere ikke grunnet hurtig eller skødesløs utformning, den kunne kun ha været forsetlig. Som Jeffries dokumenterer, var hensikten å skjule den egentlige zionistiske plan, som var å gjøre hele Palestina til en jødisk stat, og den britiske regjering forpliktelse til å støtte dette program inntil dets logiske avslutning. I mellomtiden betraktedes Balfour Deklarationen som et mellomtrin på vei mot det zionistiske ideal.

Ved slutten av Den Første Verdenskrig så de palestinske arabere frem til deres politiske uavhengighet som lovet i McMahon-Hussain Traktaten. I de etterfølgende år oppdaget de, at den britiske regjering ikke bare ikke hadde til hensikt  innfri dette løfte, men at de også ville bli påtvunget en massiv emigrasjon av europeiske jøder, under britisk mandat.

I 1914 var 9 prosent av befolkningen i Palestina jøder og resten var arabere. I 1922 var den jødiske befolkning steget til 11 prosent. I 1931 var den steget til 17 prosent og i 1947 var den jødiske andel av befolkningen i Palestina 31 prosent.

Zionistiske firmaer fikk monopol på landets natur ressurser. Zionistiske firmaer ble oppfordret til å  oppkjøpe dyrkelig land  fra befolkningen eller fra landeiere som ikke bodde på deres eiendom eller fra "arabiske selgere som var så fattige at de ikke hadde annen utvei enn å selge for å betale deres skatter og betale deres gjeld fra krigen". Den økonomiske innvirkning på araberne var ødeleggende. Arbeidsløsheten steg, og en enorm landklasse av fattige mennesker ble skapt. Palestinere følte seg slik som alle andre ville følt hvis deres regjering tillot utlendinger å oppkjøpe og kolonisere store områder av deres beste jord med det mål å grunnlegge en uavhengig stat der.

Gjennom 20- og 30-årene fortsatte urolighetene og en konstant strøm av arabiske delegasjoner reiste til London for å tale deres sak, men til ingen nytte. Til gjengjeld mottok Palestina en nesten like konstant strøm av kommisjoner, fulgt av hvitbøker, utsendt av den britiske regjering, som forsøkte å komme utenom kommisjonenes resultater. Crane-King Kommisjonen i 1919, Haykraft Kommisjonen i 1921, Shaw Kommisjonen i 1930, Hope-Simpson Kommisjonen i 1930 og de Franske Kommisjoner i 1931 og 1932 konkluderte alle at det ble begått alvorlige uretterdigheter mot de arabiske palestinere, at jødisk emigrasjon burde innskrenkes betydelig eller suspenderes på ubestemt tid, og at det burde innsettes en regjering som representerte befolkningen. Historien om det britiske mandat over Palestina er historien om tretti-en års brutte løfter, overtredelser av internasjonal lov, direkte forraderi, uærlighet og bedrageri. Mye av det samme, men på en meget større skala ville komme til å fortsette med opprettelsen av staten Israel.

Det som inntil nå er blitt vist, gjør det mulig for oss å avvise noen av de mest allminnelige  misforståelser i saken. Den allminnelige  forestillingen er at etter Annen Verdenskrig begynte de jødiske ofre for den nazistiske Holocaust å utvandre til det overveiende ubebodde Palestina, med det mål å leve fredelig side om side med den meget lille arabiske befolkning og at kort tid etter, som reaksjon på utbruddet av rasemessige uroligheter, delte de Forente Nasjoner Palestina i en arabisk sektor og en jødisk sektor, som snart etter ble til staten Israel. Således er det troen, at grunnen til staten Israels eksistens er Holocaust og palestinenske araberes hat mot jøder.

Men som vi har sett ble den zionistiske dagsorden, å gjøre hele Palestina til en jødisk nasjon, laget lenge før Annen Verdenskrig begynnte. I 1914 var Palestina hverken ubebodd, som Israels tidligere premier minister Shimon Peres engang utrykte det: en "tom ørken", tvertimot var det et folkerik hjemland, velkjent for sin fruktbarhet og skjønnhet, for et samtidig samfunn. Grunnen til det palestinske folks krenkelse var ikke fordommer, men resultatet av å ha blitt snytt for deres uavhengighet og den etterfølgende fortrengelse fra deres land.

Oppdelingsplanen av 1947 var ikke en reaksjon fra FNs side på en plutselig sivil strid i Palestina , for den var blitt foreslått første gang av Peel Komisjonen i 1937. Eksperter er enige om at forholdene mellom arabere og jøder i Palestina i det store hele var gode før tilstrømningen av europeiske zionistiske bosettere.Voldelige sammenstøt mellom arabere og jøder begynte etter den zionistiske invasjon, så langt tilbake som opptøyene i Jerusalem i 1920.

Like før delingen utgjorde jødene 32,5 prosent af befolkningen i Palestina og hadde eiet 5,77 prosent av det totale landområde. FNs deling gav jødene suverenitet over 56 prosent av det totale landområde, ti ganger mer enn de egentlig eide på det tidspunkt. Førti-fem prosent av innbyggerne i de delte områdes jødiske sektor var arabere .En stor del ble fordrevet av zionistisk terror og grusomhet i de følgende måneder. I 1940 erklærte Joseph Weitz, den administrator som var ansvarlig for kolonisering, klart det endelige mål:

” Mellom oss selv må det stå klart, at det ikke er plass til begge folk sammen i dette land…den eneste løsning er et Palestina uten arabere. Og der er ingen annen måte enn å flytte araberne herfra og til nabolandene, å flytte dem alle sammen, ikke en by, ikke en stamme må være igjen.”

Massakrene på hundreder av ubevepnede menn og kvinner og barn fant sted ved Deir Yassin, Ein al Zeitun, Lydda, Safsaf, Saliha og Duwaima. En israelsk soldat gav den følgende rystende beretning om myrderiene ved Duwaina: "De slo en åtti til hundre arabere, kvinner og barn ihjel. Deres barn ble slått ihjel ved å knuse deres kranier med køller." En meget effektiv zionistisk taktikk var å sende skremmende radio meddelelser på arabisk som opfordret palestinerne til å flykte for livet fra deres hjem.

Anstrengelsene for å fordrive araberne var veldig vellykkede. Mellom 1. April 1948 og 15. Mai 1948 flyktet firehundre tusen muslimer og kristne palestinere fra deres hjem i den jødiske sektoren, og ble på den måte flyktninger for første gang i deres historie. Den siste dato, 15 mai 1948 ble opprettelsen av det som  nå er staten Israel feiret, hvor de zionistiske metoder ble ennå mer skånselsløse og tydelige. Den britiske militærhistoriker Edgar O’Ballance skrev:

"Det var ikke lengere noen "rimelige overtalelser". Brutalt ble de arabiske innbyggere fordrevet og tvunget til å flykte inn på arabisk område, så som ved Ramleh, Lydda og andre steder. Alle veier hvor de israelske styrker gikk frem i arabisk område ble den arabiske befolkning buldozet ned foran dem."

I den etterfølgende kamp, kalt 1948 krigen, ble det skapt firehundre tusen palestinske flyktninger til , så der kun var hundre seksti tusen arabere tilbake i den jødiske stat, og i desember var jødene i besittelse av 78 prosent av hele landområdet.

Den 5. Juni 1967, som følge av Seks Dages krigen, var antallet av palestinere som var  fordrevet fra deres hjem steget til 1.5 millioner. Den israelske regjering, som brudd på del 11 av FNs resolusjon 194, hadde forbudt dem å vende tilbake til deres land og eiendom.

Siden dens grunnleggelse har Israel utkjempet fem store kriger med araberne og vært innblandet i andre konflikter  som invasjonen av Libanon i 1978. Krigene fant sted i 1948, 1956, 1967, 1973 og 1982. Israelsk propaganda hevder at araberne startet dem alle, men nedskrevne utsagn fra israelske politiske og militære ledere viser at i alle unntatt 1973 krigen, følte Israel ingen trussel mot sin sikkerhet og var klart den angripende part.

Siden 1967 krigen har Israel besatt hele Palestina. Vestbredden og Gaza-stripen benevnes "de besatte områder" og er stadig under undertrykkende militærstyre. I 1982 bodde  nesten to millioner palestinere i Palestina, halvparten bor i Israel og resten i de ’besatte’ okkuperte områder. I det samme år bodde  like over 2.5 millioner palestinere utenfor Palestina.

Den Israelske politikk med å bosette de besatte områder med israelske jødiske borgere fortsetter uforminnsket på tross av at det er en overtredelse av internasjonal lov, og på tross av overfladiske protester fra den amerikanske regjering. Internasjonale organisasjoner som UNESCO, Amnesty International og Røde Kors har i årevis utbredt informasjon om sådanne menneskeretts krenkelser som rivingen av palestinenske hus, overtakelsen av arabisk land, misbruk av arabiske arbeidere og tortur og ulovlig tilbakeholding av arabiske fanger.

Det er en utbredt idè om at jøder har en moralsk og religiøs fordring på Palestina. Jøder har uten tvil vært ofre for forferdelige forfølgelser i fortiden, spesielt under Annen Verdenskrig. Jødene er dog ikke det eneste folk som har vært utsatt for grusomheter fra andres side og deres  lidelser gjennom historien gir dem ikke  rett til å tilrane seg en annen nasjons land og eiendom.

Tyveriet av Palestina og de fortsatte overtredelser av palestinernes grunnleggende menneskerettigheter minsker ikke ofrene for holocausts smerte. Faktisk tjener det kun til å vanære de store ofre som ble gjort og benekter det man kan lære av det. I dag hører man ofte zionister si at deres forfølgelse av det palestinske folk ikke kan sammenlignes med holocaust.

Hva angår menneskelig lidelser kan det innrømmes, men det som gjør den urettferdighet som begås mot palestinerne så mye mer amoralsk er at den begås av dem som beredvilligt og øyeblikkelig burde ha innfølelse med deres lidelser. Med hensyn til den såkallt bibelske eller religiøse beretninger, som omfatter gjennopplevelsen av allerede oppfylte profetier med fortolkninger til egen fordel, er det enda mer forkastelig fordi det kan forstås som om Gud oppfordrer til rasisme og urettferdighet for at Hans vilje skal bli gjort. Dette argumentet er ikke bare misbruk av retferdighet og moral men også av religion.

Kilde: "I kamp for overgivelse" av Jeffrey Lang