Veien til Allah

 

Mennesket har en medfødt trang til å forstå sin eksistens, og den kan enten undertrykkes eller bli satt ut i en søken etter et tilfredstillende svar. Og spør man noen et spørsmål, nøyer man seg ikke med mindre enn sannheten til svar. Da sannheten kommer fra Allah, må man la seg veilede av Allah for å følge sannheten.

Det kan virke for dagens mennesker, at der ikke skal være behov for en skaper å forholde seg til. Som f.eks. Marksismen og Darwins teori "frigjør" mennesket fra å stå til ansvar for sitt liv overfor en høyere makt. Marx gikk til og med så langt som å fornekte Allahs eksistens, og fastslo at det eneste som var virklig, er dette livet og dets materielle goder ,ikke noe mer. Ren ateisme, hvoretter man er sin egen herre over skjebnen.

Darwins evolusjonslære forkaster skapelsen av Adam og Hawa i Paradiset, og dermed fornekter teorien også at menneskehetens stedsfortredelse og oppgave her på jorden er å tjene og tilbe Allah.

Å tro på disse ovennevnte ideene, gir mennesket et enkelt syn på livet, og en falsk og kortvarig "frigjørelse" fra sitt ansvar. Falsk ,fordi det ikke er sannheten, og kortvarig ,fordi det ikke strekker seg lenger enn til døden. Og selvom Darwin til slutt ville endre noe av sin teori, har samfunn, verden over adoptert dette, i så stor grad ,at det er det man finner som menneskets opprinnelse i undervisningsbøkene i de offentlige skoler.

Av alle punktermankansette opp som meningen med livet, så ville tanken på, at vi bare er her tilfeldig ikke gi noe mening med livet. Og er der ikke mening med livet. ..Ja, da har man virkelig fornærmet sin intelligens !

Allah sier i Al-Qur ' an : "Tror mennesket at det kan handle ukontrollert (uten mening)?" (75:36)

Fra Antikkens verden kjenner vi filosofene Sokrates, Platon og Aristoteles. Deres samfunn var preget av flerguderi (polyteisme) og et dominerende prestedømme. Som en protest, og for å finne et annet svar på livet, ville de finne løsningen fra og av tingene i denne verden, og i menneskets forhold til den.

Sokrates var opptatt av moralske spørsmål, og mente, at om noen handlet galt, var det av mangel på kunnskap, "kjenn deg selv" var nøkkelen til erkjennelse for Sokrates.  Profeten Muhammad (fvmh) sa; "Den  som kjenner seg selv kjenner Allah ". Det vil si, at ved å gruble over sin egen eksistens og sine egenskaper, oppnår mennesket kj ennskapet til Allah.

Bare se på f.eks. fingrenes bevegelighet, alt hva de kan gjøre og lage. Våre tær som må til for å få et godt fraspark , fem tær på hver fot og fem fmgrer på hver hånd , og det er ikke engang en dråpe i havet av Allahs perfeksjon i skapelsen av oss mennesker!  Subhan ' Allah (langt er Gud fra all imperfeksjon) . Tenk på øynene som ser, de som tar inn utvendige inntrykk, og uttrykker de innvendige inntrykk! "  Sannelig er det tegn for de som tenker" sier Allah swt ofte til oss i Al-Qur ' an.

Profeten Muhammad (fvmh) ble spurt om mirakler; og han utbrøt; "Mirakler! Hva slags mirakler vil dere ha? Er ikke dere selv det? Gud skapte dere, formet dere ut av den beste leire, dere var engang små, før det var dere ingenting. Dere har skjønnhet, styrke og intelligens, dere har hengivenhet dere imellom. Alderdom kommer over dere, grå hår; og deres styrke falmer til hjelpesløshet , dere svinner hen, og igjen er dere ingenting!".

Platons ide-lære igjen, mente at alt vi ser, bare er ideer, avglans, eller slags illusjon, fra hva sjelenhar sett i en tidligere tilværelse, og når kroppen dør, drar sjelen tilbake til ideenes verden. ..en evig syklus. Og orden i det vi ser, er skapt i en forutgitt materie ut fra ideene.

Islam lærer oss, at sjelen får sitt liv i en kropp, kroppen dør, og sjelen som er evigvarende -  avventer til Oppstandelsens Dag, hvoretter kroppen blir gitt tilliv igjen i en helt ny og evig tilværelse.

Og Allah (selvsagt) hører de som tviler og sier; "Hva? Når vi har blitt nedgravd og til støv, skal vi da stå opp igen? " Jo, så er det -Han bekrefter flere gan ger i AI-Qur'an, bl.a.;

"Og det er Ham, som bringer ut det levende fra det døde, og bringer ut død fra det levende. Og som gir liv til jord etter at det er dødt - liksom det skal dere oppstå fra døden". ( 30:19)

Allah sier det bliver og det bliver, dette er ingen sak for Ham, som skapte Uni verset ut av intet.

Filosofen Aristoteles var realist, og opptatt av å studere tingene i verden for å forstå dem, og mente at ideene var i tingene. Og endelig, i en slik filosofisk sammenheng, fastslo han, at universet måtte være evig, og Gud en formåls årsak til verden. Mange kjente filosofer har bygget sine teorier omkring dette (bl. a Descartes, Spinoza m.fl.), men det utelukker menneskets personlige behov for en nærhet til sin skaper, anerkjennelse av Allahs eksistens uten å involvere en selv.

Filosofi søker sannhet gjenom en rasjonell overveielse eller betraktelse, uten å innse at kunnskapen om kosmos er nødvendig for å oppnå en sann erkjennelse : Erkjennelsen av nødvendigheten for menneskets individ; å tilbe Allah. En filosof nærmer seg ikke etterlevelse av denne kosmiske kunnskap, så da kan han heller ikke forestille seg den nøyaktige realitets-ideen, som nemlig utspringer seg fra Skaperen selv.

Der er de, som tenker;" Gud er stor og helt uavhengig av oss, om vi tilber Ham eller ikke, er det Ham fullkomment likegyldig".

Imam AI-Ghazzali gir et godt eksempel sådann; at deres tankeganger er som en syk mann, som når hans lege påskriver ham en diett, sier; "Hm, om jeg følger den eller ej, hvilken betydning har vel det for legen?"  Det er faktisk ikke viktig for legen, men pasienten  kan ødelegge seg selv, ved  å være ulydig.

Like så sikkert som at en til , ubehandlet sykdom i legemet ender med døden, så ender en ukurert sykdom i sjelen med fremtidig ulyksalighet.

Vitenskapen igjen står heller ikke i en posisjon til å erklære den faktiske sannhet ,for vitenskapen er stadig i bevegelse, hvor teorier blir forkastet til fordel for nye. Den bare ser på subjekter, som kan bevise seg gjennom gjenntatte eksperimenter.

Vitenskapen diskuterer blomstens kjemi, men ikke dens aroma, for den kjemiske delen av blomsten kan analyseres ,ikke dens odør. Vitenskapen har selvbegrenset sitt område, da den tydeligvis bare kan håndtere med delvis sannhet.

Stolte legger de fram "nyeste" forklaring på universet og jordens begynnelse, det berømte "Big Bang".

Se hvilken vitenskap Allah åpenbarte til Sin siste og analfabete profet for mer enn 1400 år siten ( dette er en liten brøkdel av eksempel ,lite, men likevel så enormt): "Innser ikke de vantro at himmel og jord var tettestemasse, og at Vi skilte  dem? Og av vannet frembragte Vi alt levende. Vil de da ikke tro?

Vi satte jorden med faste fjell, så den ikke skulle vakle, og laget på den veipassasjer, at mennesker  måtte finne frem". (Al-Qur’an 21:30-31)

" Allah lar natt og dag veksle. Idette er noe å lære for dem som har øyne. Allah har skapt alle vesener av vann, -noen går på buken, noen på to ben og noen på tre. Allah skaper det Han vil. Allah evner alt". (Al-Qur’an 24:45)

Og vitenskapen vil utelukke Allah? De som burde være de første til å tro på Ham og Hans Allmektighet!

Ser man et maleri, tenker man, at dette har en kunstner malt; ser man fotspor i sanden, tenker man at noen må ha gått der. Ergo; ingenting blir ut av intet ! ! Ingenting oppstår av seg selv - så enkelt er det bare!

Filosofen er som en maur på et stykke papir, som ser blekket blir skrevet, og undres over dette. Vitenskasmannen er den mauren, som ser at blekket kommer fra pennen.

-Noen av disse har et diffust begrep om, at det må styres av noe mer, men det eneste, som er virkelig for dem, og som de vil forholde seg til, er det de ser med det blotte øye.

For å gå litt faglig til verks, kan vi si, at av erfaring vet man bevegelser eksisterer, og da alt beveget har en beveger, må det finnes en første beveger -som ikke beveges av noe annet, men av seg selv.

Og så, -under forutsetning av at alt har en årsak, må der være en virkning av en årsak. Denne årsaken må imidlertid selv være en virkning av en annen årsak osv, til vi ender med en første virkende årsak -som er Allah.

Det må derfor være noe, som eksisterer med nødvendighet, for ellers var det ingen grunn til at alt det rent mulige eksisterete med nødvendighet i kraft av seg selv; da ville ikke det være noen grunn til, at verden eksistere.

Nå eksisterer verden imidlertid, og følgelig må Allah også eksistere. Allah er den Høyeste Virkelighet som betinger all annen virkelighet. Det er derfor meningsløst å benekte Allahs eksistens -fordi det slett ikke gir mening å tale om den mer tilfeldige eksistensen, uten å forutsette eksistensen av den vesens-sammenhengen, som Allah utgjør.

Benekter man Allahs eksistens, fører det til håpløshet, pessimisme og fremtidigusikkerhet. Man prøver å finne glede ut i fra denne verdens materialisme,men alle jordiske verdier er betingede og endelige.

Alt det materielle er av denne verden, og vil forbli i denne verden. Ta for eksempel viking-kongene som ble gravlagt med skip, klær, smykker o.s. v. , ja, til og med i noen tilfelle sine hunder og husdyr . Dette skulle altså den avdøde ha med seg til sitt evige liv i "Vallhall".

Lite trodde de, at gravene skulle bli plyndret senere eller utgravninger av deres goder kom til utstilling på museer.

Som Allah sier; "Vit at jordelivet kun er lek og tidsfordriv, og pryd og skryt dere imellom, og kappestrid etter mer eiendom og barn. -Som et regnskur med vegetasjon, der fryder de vantro. Men så visner den, og du ser den gulne og så blir det tørre strå". (Al-Qur’an57:19)

 

Den dødes etterkommere forventes seg det, han eventuelt har etterlat seg til dem i arv, mens Gud vil se på, hva han har sendt foran seg til forberedelse for det evige livet.

Døden utsletter alt. Etter den er det bare de som har verdi i livet heretter som vil bestå (som vår kunnskap og sann tilbedelse av Gud). Vi er besatt av den verden som møter våre øyne, og man feiler i å gi oppmerksomhet til sannheten. Hvis vi kunne se livet heretter med vår verdslige visjon, ville vi alle umiddelbart underlegge oss Allah. Sjelen vet den skal tilbak, til sin Skaper, men den er "fengslet' iden kropp som den er gitt tilliv i. Og kroppens sinn har fått sin intelligens og frie vilje -som der igjen styrer personenes liv, og gjør ham ansvarlig for seg selv og sine handlinger.

Hvis nå denne personen finner et livssyn eller livsstil som gir den fritt spillerom i sine handlinger, uten tanke på konsekvenser for sjelens udødelige liv -ja, da lider sjelen under dette, og lidelsen kommer i realitet når kroppen dør.

Hvis noen ønsker å fornekte sannheten om sitt liv i denne verden, vil han ikke ha vanskeligheter med å finne ord for å redferdiggjøre seg selv. Hvis noen ønsker å fornekte invitasjon til Allahs sanne religion, vil han finne andre tro som han kan søke tilflukt i.

Hvis noen velger at ignorere Al1ahs kall til frelse, han vil finne andre ting å holde fast ved i denne verden, som vil svøpe ham inn i en falsk følelse av sikkerhet. Ikke noe av disse unnvikelsene gir fred og tilfredstillelse til livet etter døden, og like sikkert som to er mer enn en , skal vi alle dø engang!

Vi er nærmere døden enn livet, da det kan ta slutt når som helst fra den dag vi blir født. Og det er nettopp tanken på døden som skal lære oss å leve; leve etter sannheten, og få suksess i dette livet og det neste. Og der kan ikke være to, eller flere sannheter. Likesom der er en Gud, så er det bare en lik linje mellom et punkt til et annet.

 

Døden gir os mening med livet! Den skiller oss fra denne midlertidige verden og bringer oss til den uendelige. Og hvordan vi lever dette livet, er det avgjørende for det evige livet. Det er sjelen som får mennesket til å søke og føle denne lengselen etter sannheten med livet, og bare de som har funnet veien til Allah, og overgitt seg til Ham, får den ro og lettelse - ja, en ren frihetsfølelse, når man følger  sannheten (haqiqah).

Vi må lære av døden, for livets  hemmelighet er i den beskjeden den vil gi oss. Den viser oss, at vi ikke er vår egen herre; at vårt opphold her på jorden er bare midlertidig, at verden kan ikke gi oss oppfyldelse av alle våre drømmer. Og igjen; døden lærer oss å leve, den viser oss veien til den sanne suksess. -For suksess i dette livet (d.v.s. suksess med de verdslige goder, som f.eks. karriere og økonomi), har ingenting å gjøre med den evige suksess.

Mennesket er alltid i søken etter en verden med evig velbehag og dette er ganske riktig i seg selv og i tråd med det menneskelige natur. Men alle våre drømmer kan ikke bli en evig perfekt orden i denne verden -ressursene til sådann er ikke til stede.

Profeten Muhammad (fvmh) har lært oss, at Gud skapte denne verden for prøvelser og utfordninger, og verden er full av ting som tester en. Profeten (fvmh) sa; "Veien til Ilden er omringet av all slags begjær og lyster; mens veien til Paradiset er omringet av all slags vanskeligheter , og prøvelser "

Hvis en ønsker at ens drømmer skal bli sanne, bør man ikke prøve å konstatere et paradis på jorden, men heller prøve å lykkes gjennom livets prøvelser , akseptere rollen som Allahs sanne tjener, adoptere Profetens sunnah og ikke overtre den friheten av de begrensninger, som Allah har gitt oss.

Paradiset er allerede skapt av Ham, den venter på Allahs trofaste tjenere. Et Paradis kan bare være en verden med perfeksjon -og en verden er ikke perfekt med det onde blandet med det gode. Derfor må vi igjennom dette livet først,  for å. bli skilt ut hvem som er verdig i Paradiset.

Så la oss se på denne verden i perspektiv; den har en svikefull karakter, som gir inntrykk av, at den alltid vil være omkring deg, mens den i virkeligheten glir fra deg litt etter litt -for til sist å si deg farvel.

For å billedgjøre det fra Imam Al-Ghazzalis eksempel; Verden er som et : bord, som dekkes til skiftende hold av gjester som kommer og går. Det ee dekket med mat i overflod på gull og sølv tallerkener. Den kloke gjest spiser kun så mye som han trenger, takker for seg og går. De tåpelige gjester derimot prøver å stikke av med noen av gull og sølv tallerknene, bare for å se dem vristet ut av deres hender, og selv bli sendt ut av porten - skuffet og vanæret.

Det er dessverre, en besettelse for så altfor mange -menn og kvinner ,rike og fattige, gamle som unge, religiøse eller ikke -at de løper etter tilfredsstillelse av sine lyster. Det er denne verden de er mest ivrige etter å vinne til fordel for livet heretter. De er til og med villige til å ofre sin tro og samvittighet for den verdslige gevinst. Skjønner man ikke, at der er ingeting å gå glipp av, om man lever med måtehold og i tilbedelse av Allah ? Han, den Allmektige og Giveren, har gitt oss nok av det gode å nyte av , det som er til gagn for oss , og Han forbyr bare det, som ikke er godt for oss.

De som velger å ignorere denne utsøkte resepten på å leve livet, er som en, som blir fortalt, at om man putter hånden sin i et levende bål, blir man forbrent -og likevel velger han å gjøre det!

Eller, hvis tvilen skal komme til gode, så si; At hvis du skal spise noe, og en forteller deg, at en slange har spytte gift på det, ville du sikkert la være og heller tåle sultens kvaler enn å spise det, selv om vedkommende kan ha løjet. Hvis man fikk meldning om at en stor flom ville komme om kort tid, ville man ikke da gjøre de nødvendige forberedelser og skaffe seg en båt? Og man forbereder seg til neste dag, legger planer og forsikrer seg, at man har det man trenger for de dagene butikken er stengt. Hva, og hvor mye forbereder man seg til det livet man skal leve i evighet etter døden?

 

La oss gå tilbake ved definisjonen av Gud, og se på selvet ordet.  'Gud' er et objekt til tilbedelse, og objektet, som en tror vil gi en akkurat det man vil ha , gi framgang i livet, virkeliggjøre ens drømmer, forsikring for fremtiden etc. -tilber man da og setter sin lit til suksess i ens handling av denne dyrkelsen.

Variasjoner av objekter har stort utvalg; alt fra selvlagde statuetter, materialisme og penger-til og med andre menneske. Felles for disse er, at det er noe man fysisk sett ser, kan ta og føle på og dermed tror, at bare i dette er virkeligheten. Sannheten er, at det er bare Allah, den Høyeste og Allrnektige, som kan virkeliggjøre alle disse ovennevnte håp i mennesket.

Det er derfor vi bevitner at der finnes ingen gud utenom Allah. La ilaha illa  Allah! (den riktige benevnelsen av Gud er Allah, da dette navn hverken er bøyelig i grammatikk eller i kjønnsform. Likesom Han er en, er navnet eneste av sitt slag).

Men å bevitne dette med bare uttalelsen er ikke tilstrekkelig –like utilstrekkelig som å bare snakke om mat, man blir ikke mett av det. Og som Profeten Muhammad (fvmh) sa; "Troen er ikke av begjær eller smaken på det søte, men det som er fastsatt i hjertet og bevist med handling". Vi skal da også forstå det vi tror på, og da blir troen en viten av sikkerhet.

Allah apellerer til vår intelligens i Al-Qur'an og ber oss bruke vår frie vilje forstandig. Da er det nettopp det, å handle ut ifra vår tro og kunnskap. Mennesket som vesen har så to sider; et ytre og et indre. Islam veileder og omfatter begge disse indre og ytre behov hos oss. Den ytre veien (shari'ah) og den indre virkeligheten sannheten (haqiqah) som Islam utgjør i sin essens, er to sider av samme sak, og de står ikke i motsetningsforhold til hverandre - men er hverandres kompliment. Al-Qur'an og Profetens (fvmh) tradisjoner påviser Islams karakter og påminner oss om virkeligheten av det indre og ytres forening og balanse.

Vårt ytre er handlinger, som f.eks. å spandere av sine resurser for Allahs skyld. Dette bør ikke smittes av tanken på, at handlingen skal gjengis, men i tanken må det være en ærlig hensikt og en vilje til å bare søke Allahs velbehag.

Profeten (saws) sa; "Bak hver handling finnes en hensikt og mennesket vil dømmes etter denne hensikten ". Derfor er det av største viktighet, med rene intensjoner (niyah) og i dette ren oppriktighet (ikhlas). Og skal handlinger være rene, må man søke gjennom den åndelige veien ( tariqah ) i ens indre.

Når man så søker seg nær Allah, så vær oppriktig, ærlig og tro mot Skaperen, og man må passe seg for å mate denne søkingen med det materielle.

Lykken kommer innefra og skal forvandles fra sin slumrende tilværelse til fullstendig blomstring. Hvis noe verdslig lykke, som ens ego søker trygghet i og på det viset drar hjertet med seg, så minsker det renheten i våre anstrengelser og forderver vår oppriktighet.

Mennesket er så opptatt med sin lykke i velstand, at sjelden er ens handlinger -ja til og med tilbedelsen, fri fra dette distraherende onde. Oppriktig hengivenhet mot sin Skaper er sjelden og dyrebar, så pleie og rengjørelse av ens sjel er ikke et helt lett arbeide. Faktumet er, at medisinen ligger i selve tilbedelsen av Allah og det vil rense ens sjel fra urenheter ,få eller mange , slik at ens hensikt med at nænne seg Allah og befries fra alle andre motiver utenom å søke Hans nåde og velvilje.

Sann overgivelse til Allah ender som sagt ikke kun ved annerkjennelsen av Hans eksistens. Man involveres inn i et totalt hengivenhets-tilstand til Ham. Oppdagelsen av Allah er en begivenhet avenestående innvirkning, som hverken skal eller bør skjules. Det er et innvendig stadie med utvendig fonn. Og Allah sier til oss : "Sannelig var det Vi som skapte mennesket, og vi vet hvor hans tanker vandrer. Vi er ham nærmere enn hans halspulsåre" ! (Al-Qur’an 50: 16)

Så nære er Allah oss alle, men så mange er langt fra Ham!

Og vi påminnes likeledes; "Han er den Første og den Siste, den ytterste Manifesterende og den indre Skjulte. Og Han har full viten om allting". ( Al-Qur’an 57: 3)

Profeten (fvmh) sa: " Allah sier; Jeg er som Min tjener tror Jeg er, Jeg er med ham, når han benevner Meg. Hvis han nevner Meg for seg selv, Jeg nevner ham for meg selvog hvis han nevner Meg for en forsamling, , Jeg nevner ham for en forsamling bedre enn som så. Og hvis han søker nær Meg med en kaste lengde, Jeg kommer nær ham med en arms lengde. Hvis han søker nær Meg en arms lengde, Jeg kommer nær ham på en fatoms lengde. Og hvis han kommer nær Meg gående, Jeg kommer til ham med hastighet".

Når en tilber Allah, hengir en seg helt og holdent til Skaperen, frykter Ham, elsker Ham, setter sin lit til Ham og konsentrerer seg om Ham. Tilbedelsen er en totalovergivelse -så mye, mye mer enn observasjon av sjansevise fonnaliteter. Den som følger sannheten, veien til Allah,utfører det beste en kan gjøre for en selv og sine omgivelser!  Ja,  omgivelsene nyter også godt av en,som er en sann ydmyk og trofast tjener av Allah. Han vil nyte bare av det gode og forby det onde.  Svarende til det budskabet, som alle profeter gjennom tiden har forkynt og som er parallelt med å tilbe den Ene, Sanne Gud. Dette ble perfeksjonert i detaljer ved den siste av Allahs sendebuder, Muhammad (fvmh), Profetenes Segl.

Derfor vet vi som muslimer, viktigheten med å følge profeten Muhammads (fvmh) tradisjoner, for i de ligger suksessen av ' jobben' med livet. Og det er akkurat det; for å få penger til mat på bordet, må man jobbe. Hvordan kan man så forvente seg Paradiset uten å jobbe for det?

"Til Allah tilhører alt mellom himmel og jord. Om dere bærer åpent frem eller skjuler det som er i deres hjerter, så vil Allah trekke dere til regnskap for det. Og Han vil tilgi den Han bestemmer og straffe den Han bestemmer. Allah har makt over alle ting". (Al-Qur’an 2: 284)

Vi kjenner Allah ved 99 skjønne navn under Allah og et av de er Al Haq -den Virkelige, den Sanne, Realiteten. I virkeligheten er Han den eneste virkelige. Vi og alt det skapte i er lik en illusjon, vi vil forsvinne fra det som i dag er våres domene. Det virkelige vil bringe oss til forståelsen av virkeligheten. Sannheten i dens ytterste manifestasjon, det er Ham!

Til slutt håper jeg, at leseren føler seg inspirert til å gjøre dawa (invitasjon til Islam) og fortsette med det, for det er en obligatorisk del av arven med å være muslim. Og for leseren som ikke hadde funnet veien til Allah før, motta herved en invitasjon til Sannheten. Du har ingenting å tape - men alt å vinne.  

Tatt fra bladet 'Muslim i Norden'